Pannekoek opptrådte mot Kautsky som representant for den «venstreradikale» strømningen som talte Rosa Luxemburg, Karl Radek og andre i sine rekker og som i forfektelsen av den revolusjonære taktikk var enig i den overbevisning at Kautsky står på samme standpunkt som «sentrum» som vakler prinsippløst mellom marxisme og opportunisme. Riktigheten av denne oppfatning ble fullt ut bevisst gjennom krigen, da «sentrums»retningen (som med urette blir kalt marxistisk) eller kautskyismen viste seg i hele sin avskyelige ynkelighet.
I artikkelen «Masseaksjon og revolusjon» («Die Neue Zeit», 1912, XXX, 2), der spørsmålet om staten blir berørt, karakteriserte Pannekoek Kautskys standpunkt som «passiv radikalisme», «teori om avventing i uvirksomhet».
«Kautsky overser revolusjonsprosessen» (s. 616).
Ved at Pannekoek stilte spørsmålet på denne måten, kom han inn på det emnet som interesserer oss, den proletariske revolusjons oppgaver med hensyn til staten.
«Proletariatets kamp,» skrev han, «er ikke rett og slett en kamp mot borgerskapet om statsmakten, men en kamp mot statsmakten . . . Innholdet i denne revolusjonen er tilintetgjøring og oppløsning av statens maktmidler gjennom proletariatets maktmidler (s. 544) . . . Kampen opphører først når den har fått den fullstendige ødeleggelse av statsorganisasjonen som endelig resultat. Flertallets organisasjon har da bevist sin overlegenhet ved at den har tilintetgjort det herskende mindretalls organisasjon» (s. 548).
Den formuleringen som Pannekoek kledde sine tanker i, har meget store mangler. Men tanken er likevel klar, og det er interessant å se hvordan Kautsky prøvde å gjendrive ham.
Hittil skrev han, «har motsetningen mellom sosialdemokratene og anarkistene bestått i at de første ville erobre statsmakten, mens de siste ville ødelegge den. Pannekoek ville begge deler (S. 724).
Mens framstillingen hos Pannekoek lir av uklarhet og manglende konkrethet (bortsett fra andre mangler ved hans artikkel som ikke hører til det emnet som det her er tale om), så framhevet Kautsky nettopp sakens prinsipielle kjerne som Pannekoek antydet, og i dette grunnleggende prinsipielle spørsmål forlot han fullstendig marxismens standpunkt og gikk helt og holdent over til opportunisten. Det skille som han trekker mellom sosialdemokrater og anarkister, er grunnfalskt, marxismen er hos ham definitivt forvrengt og forflatet.
Forskjellen mellom marxister og anarkister består i at 1. marxistene, som setter seg til mål å avskaffe staten fullstendig, mener at dette målet først kan nås etter at klassene er opphevet gjennom den sosialistiske revolusjon, som resultat av opprettelsen av sosialismen, som fører til at staten dør bort; anarkistene vil avskaffe staten fullstendig i morgen den dag, -uten å forstå forutsetningene for at en slik avskaffelse kan være gjennomførlig. 2. Marxistene mener det er nødvendig at proletariatet etter å ha erobret den politiske makt ødelegger det gamle statsmaskineriet fullstendig for å erstatte det med et nytt - en organisasjon av de væpnete arbeidere som er dannet etter Kommunens mønster; anarkistene, som sverger til ødeleggelsen av statsmaskineriet, har en helt uklar forestilling om hva proletariatet vil sette i stedet for det, og hvordan det vil bruke den revolusjonære makten; anarkistene forkaster til og med det revolusjonære proletariatets utnytting av statsmakten, dets revolusjonære diktatur. 3. Marxistene krever at proletariatet skal forberede seg på revolusjonen ved å utnytte den nåværende stat; anarkistene tar avstand fra dette.
Nettopp Pannekoek representerer i dette stridsspørsmål marxismen mot Kautsky, for nettopp Marx har lært oss at proletariatet ikke simpelthen kan erobre statsmakten i den betydning at det gamle statsapparatet går over på nye hender, men at det må slå dette apparatet i stykker, bryte det i stykker, erstatte det med et nytt.
Kautsky går over fra marxismen til opportunistene, for hos ham forsvinner fullstendig nettopp den ødeleggelsen av statsmaskineriet som er helt uantakelig for opportunistene, og det blir igjen et smutthull for dem, idet «erobringen» simpelthen blir utlagt som en oppnåelse av flertallet.
For å dekke over sin forvrengning av marxismen ter Kautsky seg som en bibelsprengt: han kjører ut med «et sitat» fra Marx selv. 1 1850 skrev Marx om nødvendigheten av den «mest besluttsomme maktsentralisering i hendene på statsmakten». Og Kautsky spør triumferende: Pannekoek vil vel ikke ødelegge «sentralismen»?
Men dette er simpelthen en taskenspillerkunst, som likner på Bernsteins identifisering av marxismen og proudhonismen i synet på føderasjon istedenfor sentralisme.
«Sitatet» hos Kautsky er fullstendig malplassert. Sentralisme er mulig både med det gamle og det nye statsmaskineri. Hvis arbeiderne forener sine væpnete krefter frivillig, så er det sentralisme, men den kommer til å bygge på den «fullstendige ødeleggelse» av det sentralistiske statsapparat, den stående hær, politiet, byråkratiet. Kautsky svindler rent ut sagt når han går utenom Marx' og Engels' kjente utgreiinger om Kommunen og drar fram et sitat som ikke har noe med saken å gjøre.
«Vil han» (Pannekoek) «kanskje avskaffe embetsmennenes statlige funksjoner?» fortsetter Kautsky. «Men i partiet og fagforeningene kan vi ikke unnvære embetsmennene, for ikke å snakke om i statsadministrasjonen. Vårt program krever da heller ikke avskaffelse av statsembetsmennene, men det krever at myndighetene skal velges av folket . . . Det vi drøfter nå, er ikke hvordan «framtidsstatens» administrasjonsapparat skal se ut, men det er om vår politiske kamp oppløser statsmakten allerede før enn vi har erobret den» (uthevet av Kautsky). «Hvilket departement med sine embetsmenn kunne oppløses?» Så regner han opp departementene for undervisning, justis, finanser og militærvesen. «Nei, ingen av de nåværende departementene vil bli avskaffet gjennom vår politiske kamp mot regjeringene . . . jeg gjentar det for å forebygge misforståelser: her er det ikke tale om hvordan det seierrike sosialdemokrati vil utforme «framtidsstaten», men om å utforme den nåværende stat gjennom vår opposisjon.» (S. 725.)
Dette er en åpenbar tilsnikelse. Pannekoek rullet opp nettopp spørsmålet om revolusjonen. Dette er sagt klart både i overskriften på artikkelen hans og i de anførte sitatene. Når Kautsky hopper over til spørsmålet om «opposisjonen», forfalsker han nettopp det revolusjonære standpunkt til et opportunistisk standpunkt. Hos ham går det ut på følgende: nå lager vi opposisjon, - etter at vi har erobret makten, får vi se hvordan det går. Revolusjonen, forsvinner! Og det var nettopp dette opportunistene hadde bruk for.
Det dreier seg ikke om opposisjon og ikke om politisk kamp i alminnelighet, men nettopp om revolusjonen. Revolusjonen består i at proletariatet tilintetgjør «forvaltningsapparatet», ja hele statsapparatet og erstatter det med et nytt apparat som består av væpnete arbeidere. Kautsky røper en «overtroisk tilbedelse» av «departementene», - men hvorfor skulle ikke disse kunne erstattes, la oss si med kommisjoner av fagfolk ved arbeider- og soldatsovjetene som sitter inne med den hele og udelte makt?
Sakens kjerne er slett ikke om «departementer» kommer til å bestå; om det vil finnes «kommisjoner av fagfolk» eller noen som helst andre institusjoner, det er helt uvesentlig. Det avgjørende spørsmål er om det gamle statsmaskineriet (som er knyttet til borgerskapet med tusen tråder og er fullstendig gjennomsyret av rutine og slendrian) blir opprettholdt, eller om det blir tilintetgjort og erstattet med et nytt. Revolusjonen må ikke bestå i at den nye klassen kommanderer, styrer ved hjelp av det gamle statsmaskineriet, men den må bestå i at den slår denne maskinen i stykker og kommanderer og styrer ved hjelp av en ny maskin, - denne grunnleggende tanken i marxismen tilslører Kautsky, eller han har slett ikke forstått den.
Hans spørsmål angående embetsmennene beviser klart at han ikke har forstått Kommunens lærdommer og Marx' lære. «i partiet og fagforeningene kan vi ikke unnvære embetsmenn . . . »
Under kapitalismen, under borgerskapets herredømme kan vi ikke unnvære embetsmenn. Proletariatet er undertrykt, de arbeidende masser er trellbundet av kapitalismen. Under kapitalismen er demokratiet innsnevret, svinebundet, beklippet, lemlestet, takket være alle lønsslaveriets forhold, nøden og elendigheten blant massene. Av denne grunn, og bare av denne grunn, blir tillitsmennene i våre politiske og faglige organisasjoner demoralisert (eller, rettere sagt, har de en tendens til å bli demoralisert) gjennom kapitalismens forhold og er tilbøyelig til å forvandle seg til byråkrater, dvs. privilegerte personer som er blitt fremmede for massene, som står over massene.
Dette er byråkratismens vesen, og så lenge kapitalistene ikke er ekspropriert, så lenge borgerskapet ikke er styrtet - så lenge er en viss «byråkratisering» til og med av de proletariske ombudsmennene uunngåelig.
Hos Kautsky ser saken slik ut: Siden vi nå en gang kommer til å beholde valte ombudsmenn, så kommer embetsmennene, byråkratiet til å bestå også under sosialismen! Og nettopp det er feilaktig. Nettopp med Kommunen som eksempel har Marx påvist at embetspersonene under sosialismen opphører å være «byråkrater», «embetsmenn», de opphører å være det i samme monn som det foruten valgbarhet også blir innført avsettelighet til enhver tid, dessuten nedsettelse av gasjene til den gjennomsnittlige arbeiderlønn, og dessuten erstatning av de parlamentariske institusjoner med «arbeidende korporasjoner som er utøvende og lovgivende på samme tid».
I grunnen går hele Kautskys argumentasjon mot Pannekoek og især Kautskys storartede innvending om at vi ikke kan unnvære embetsmenn i partiet og fagforeningene, ut på å gjenta Bernsteins gamle «argumenter» mot marxismen i det hele tatt. I sin renegatbok «Sosialismens forutsetninger» bekjemper Bernstein det «primitive» demokratis idéer, bekjemper det som han kaller «doktrinær demokratisme»: bundne mandater, embetsmenn uten lønn, en maktesløs sentralrepresentasjon osv. For å bevise at denne «primitive» demokratismen er uholdbar, påberoper Bernstein seg erfaringene til de engelske trade-unions, slik ekteparet Webb fortolker dem. Under sin syttiårige utvikling skal disse trade-unions, som angivelig har utviklet seg i full frihet» (s. 137), ha overbevist seg om at den «primitive» demokratisme er ubrukbar og ha erstattet den med den vanlige demokratisme: parlamentarisme parret med byråkratisme.
I virkeligheten har trade-unionene ikke utviklet seg «i full frihet», men i fullt kapitalistisk slaveri, som selvsagt medførte at en «ikke kunne unnvære» en rekke innrømmelser til det herskende onde, til vold, løgn og utelukkelse av de fattige fra den høyere administrasjon. Under sosialismen vil mye av det «primitive» demokrati uunngåelig våkne til nytt liv, for det er første gang i de siviliserte samfunns historie at befolkningens masse vil heve seg til selvstendig deltakelse ikke bare i avstemninger og valg, men også i det løpende forvaltningsarbeid. Under sosialismen kommer alle til å regjere etter tur og vil meget snart venne seg til at ingen regjerer.
Med sin geniale kritisk-analytiske forstand har Marx i Kommunens praktiske tiltak oppdaget det omsving som opportunistene frykter og som de av feighet ikke vil anerkjenne, fordi de ikke ønsker et ugjenkallelig brudd med borgerskapet, og som anarkistene ikke vil se, enten det nå skyldes hastverk eller manglende forståelse av vilkårene for de sosiale masseomveltninger i det hele tatt. «Det kan ikke være tale om å tilintetgjøre det gamle statsmaskineriet - hvordan skal vi kunne klare oss uten departementer og uten embetsmenn?» resonnerer den tvers igjennom spissborgerlige opportunisten, som i grunnen ikke bare mangler tro på revolusjonen, på den skapende kraft i revolusjonen, men nærer en dødelig angst for den (som våre mensjeviker og sosialrevolusjonære).
«Det gjelder bare å tilintetgjøre det gamle statsmaskineriet, det er ikke nødvendig å sette seg inn i de konkrete lærdommer av de tidligere revolusjoner og analysere hvormed og hvordan det ødelagte skal erstattes» - slik resonnerer anarkisten (selvsagt den beste blant anarkistene, og ikke en som dilter etter borgerskapet sammen med herrene Kropotkin og konsorter). Derfor får en hos anarkistene en desperasjonstaktikk istedenfor et revolusjonært arbeid med konkrete oppgaver som er skånselløst dristig og samtidig tar hensyn til de praktiske vilkår for massebevegelsen.
Marx lærer oss å unngå begge feil, han lærer oss grenseløs dristighet i tilintetgjøringen av hele det gamle statsmaskineriet, og samtidig lærer han oss å stille spørsmålet konkret: Kommunen klarte i løpet av noen uker å ta fatt på å bygge opp en ny, proletarisk statsmaskin og å gjennomføre på den og den måte de omtalte tiltak med sikte på en større demokratisme og utryddelse av byråkratismen. Vi vil lære revolusjonær dristighet av kommunardene, vi vil oppfatte deres praktiske tiltak som en skissering av de praktisk aktuelle og straks gjennomførlige tiltak, og hvis vi følger denne veien, vil vi oppnå å tilintetgjøre byråkratismen fullstendig.
Muligheten av en slik tilintetgjøring er sikret ved at sosialismen kommer til å forkorte arbeidsdagen, løfte massene opp til et nytt liv og skape slike forhold for flertallet av befolkningen som gjør det mulig for alle uten unntak å utøve statsfunksjoner». Men det fører til at enhver stat overhodet dør fullstendig bort.
«. . . Dens» (massestreikens) «oppgave», fortsetter Kautsky, «kan ikke være å tilintetgjøre statsmakten, men bare å tvinge en regjering til ettergivenhet i et bestemt spørsmål og erstatte en regjering som er fiendtlig mot proletariatet, med en som er imøtekommende mot det . . . Men aldri kan dette» (dvs. proletariatets seier over den fiendtlige regjeringen) føre til tilintetgjøring av statsmakten, men alltid bare til en forskyvning av maktforholdene innenfor statsmakten . . . Og målet for vår politiske kamp vedblir herunder å være det samme som det har vært hittil: å erobre statsmakten ved å vinne flertallet i parlamentet og opphøye parlamentet til herre over regjeringen.» (S. 726, 727, 732.)
Dette er jo vaskeekte opportunisme av platteste slag, det er å prisgi revolusjonen i handling mens en bekjenner seg til den med leppene. Kautskys tanke går ikke ut over en «regjering som er imøtekommende mot proletariatet» - et skritt tilbake til filisterdømmet sammenliknet med 1847, da «Det kommunistiske manifest» forkynte «proletariatets opphøyelse til herskende klasse».
Kautsky vil ikke ha noen annen utvei enn å realisere sin elskede «enhet» med Scheidemennene, Plekhanov og Vandervelde, som alle er rede til å kjempe for en «regjering som er imøtekommende mot proletariatet».
Vi derimot vil gå inn for et brudd med disse forrædere mot sosialismen og vi vil kjempe for å tilintetgjøre hele det gamle statsmaskineri, for at det væpnete proletariat selv skal være regjering. Det er to grunnforskjellige ting.
Kautsky vil bli nødt til å dele det behagelige selskap med Legien, David, Plekhanov, Potresov, Tsereteli og Tsjernov, som alle sammen er særdeles villige til å kjempe for en «forskyvning av maktforholdene innenfor statsmakten», for å «vinne flertallet i parlamentet og opphøye parlamentet til herre over regjeringen» - et meget edelt mål der alt er akseptabelt for opportunistene, der alt blir værende innenfor rammen for den borgerlige parlamentariske republikk.
Vi derimot vil gå inn for et brudd med opportunistene; og hele det klassebevisste proletariat vil komme til å stå sammen med oss i kampen, ikke for en «forskyvning av maktforholdene», men for å styrte borgerskapet, for å tilintetgjøre den borgerlige parlamentarisme, for den demokratiske republikk av samme type som Kommunen eller arbeider- og soldatsovjetenes republikk og proletariatets revolusjonære diktatur.
Enda lenger til høyre i den internasjonale sosialismen enn Kautsky står slike retninger som den omkring «Sozialistische Monats, hefte i Tyskland (Legien, David, Kolb og mange andre, deriblant skandinaviene Stauning og Branting), jauréistene og Vandervelde i Frankrike og Belgia, Turati, Treves og andre representanter for høyrefløyen i det italienske parti, fabianerne og de «uavhengige» («Det uavhengige arbeiderparti», som i virkeligheten alltid har vært avhengig av de liberale) i England og andre. Alle disse herskaper, som spiller en uhyre stor, meget ofte avgjørende rolle i det parlamentariske arbeid og i partilitteraturen, tar kategorisk avstand fra proletariatets diktatur og representerer en utilhyllet opportunisme. For disse herskaper «står» proletariatets «diktatur» «i strid med» demokratiet!! I grunnen er det slett ikke noen nevneverdig forskjell mellom dem og de småborgerlige demokratene.
Når vi tar denne omstendighet i betraktning, så har vi rett til å trekke den slutning at Den 2. internasjonale når det gjelder det overveldende flertall av dens offisielle representanter, fullstendig har forskrevet seg til opportunismen. Erfaringene fra Kommunen ble ikke bare glemt, men forvansket. Ikke nok med at det ikke ble innprentet arbeidermassene at den tid nærmer seg da de reiser seg og må knuse den gamle statsmaskinen for å erstatte den med en ny og på denne måten gjøre sitt politiske herredømme til grunnlag for den sosialistiske omdanning av samfunnet - det motsatte ble innprentet massene, og «makterobringen» ble framstilt på en slik måte at tusenvis av bakdører sto åpne for opportunismen.
Det kunne slett ikke gå annerledes enn at forvrengningen og fortielsen av spørsmålet om forholdet mellom den proletariske revolusjon og staten måtte spille en uhyre stor rolle på en tid da statene med sitt som følge av den imperialistiske konkurranse forsterkede militærapparat forvandlet seg til krigsuhyrer som utrydder millioner mennesker for å avgjøre striden om hvorvidt England og Tyskland, om den ene eller andre finanskapital skal beherske verden.
30 / 09 / 2000
[email protected]