I sin innledning til tredje opplag av «Borgerkrigen i Frankrike» denne innledning er datert 18. mars 1891 og var opprinnelig offentliggjort i «Die Neue Zeit» - gir Engels foruten interessante bemerkninger der han streifer spørsmålet om stillingen til staten, en ypperlig pregnant sammenfatning av Kommunens lærdommer. Denne sammenfatningen, utdypet med hele erfaringen fra det tidsrom på tjue år som skilte forfatteren fra Kommunen, og spesielt rettet mot den i Tyskland utbredte «overtroiske tilbedelse av staten», kan med rette betegnes som marxismens siste ord i det spørsmålet som vi undersøker her.
I Frankrike - bemerker Engels - var arbeiderne væpnet etter hver revolusjon, «derfor var avvæpning av arbeiderne det første bud for borgerskapet som satt ved statsroret. Derfor etter hver revolusjon som arbeiderne hadde kjempet igjennom, en ny kamp som ender med nederlag for arbeiderne».
Fasiten av erfaringen fra de borgerlige revolusjoner er like kort som virkningsfull. Sakens kjerne - blant annet også i spørsmålet om staten (har den undertrykte klasse våpen?) - er her truffet i blinken. Nettopp denne kjernen omgår som oftest både de professorer som står under innflytelse av den borgerlige ideologi, og de småborgerlige demokrater. I den russiske revolusjon i 1917 var det «mensjeviken» og «også-marxisten» Tsereteli som fikk den ære (en Cavaignacsk ære) å plapre ut med denne hemmelighet ved de borgerlige revolusjoner. I sin «historiske» tale den 9. juni plapret Tsereteli ut med at borgerskapet var besluttet på å avvæpne Petersburg- arbeiderne. Han framstilte da naturligvis denne beslutningen både som sin egen og overhodet som en «stats»-nødvendighet !
Tseretelis historiske tale den 9. juni vil selvsagt gi enhver historieskriver om revolusjonen i 1917 en av de tydeligste illustrasjoner som viser hvordan den av herr Tsereteli ledede blokk av sosialrevolusjonære og mensjeviker gikk over på borgerskapets side mot det revolusjonære proletariat.
En annen bibemerkning av Engels som like ens henger sammen med spørsmålet om staten, gjelder religionen. Det er kjent at det tyske sosialdemokrati etter hvert som det forsumpet og ble mer og mer opportunistisk, stadig oftere sank ned til en filisteraktig vrangtolkning av den berømte formelen: «religionen betraktes som privatsak». Denne formelen ble nemlig tolket som om spørsmålet om religionen skulle være en privatsak også for det revolusjonære proletariats parti!! Mot dette fullstendige forræderi mot proletariatets revolusjonære program var det nettopp at Engels vendte seg i 1891, den gang han iakttok bare ganske svake spirer til opportunisme i sitt parti og derfor uttrykte seg ytterst forsiktig:
«På samme måte som det nesten utelukkende satt arbeidere eller anerkjente representanter for arbeiderne i Kommunen, slik hadde også dens vedtak en avgjort proletarisk karakter. Enten dekreterte de reformer som det republikanske borgerskap bare av feighet hadde unnlatt å gjennomføre, men som dannet et nødvendig grunnlag for arbeiderklassens frie aksjon, så som gjennomføringen av den grunnsetning at religionen utelukkende er en privatsak overfor staten, eller den gjorde vedtak som var i arbeiderklassens direkte interesse og delvis grep dypt inn i den gamle samfunnsordningen.»
Engels understreket ordene «overfor staten» med overlegg for å ramme rett i hjertet på den tyske opportunismen, som ville gjøre religionen til en privatsak overfor partiet og på denne måten dro det revolusjonære proletariats parti ned på samme nivå som det platteste «fritenkerske» spissborgerskap, som er villig til å gå med på konfesjonsløshet, men gir avkall på å føre partikamp mot religionens folkefordummende opium.
Det tyske sosialdemokratis framtidige historieskriver vil når han leter etter røttene til dets forsmedelige sammenbrudd i 1914, finne mye interessant materiale om dette spørsmål, like fra de unnvikende erklæringene i artiklene til partiets ideologiske fører, Kautsky, som åpner døren på vid vegg for opportunismen, til partiets stilling til «bort-fra-kirken-bevegelsen» i 1913.
Men la oss gå over til de lærdommer for det kjempende proletariat som Engels tjue år etter Kommunen trakk av dens erfaringer.
Dette er de lærdommer som Engels satte på første plass:
«. . . Nettopp den tidligere sentraliserte regjerings undertrykkermakt, hæren, det politiske politi, byråkratiet, som Napoleon hadde skapt i 1798 og som hver ny regjering siden hadde overtatt som kjærkomment verktøy og utnyttet mot sine motstandere, nettopp denne makten skulle falle, som den alt var falt i Paris.
Kommunen måtte fra første stund av erkjenne at arbeiderklassen, når den er kommet til makten, ikke kan fortsette å styre med den gamle statsmaskinen; at denne arbeiderklassen, for ikke igjen å miste sitt nettopp vunne herredømme, på den ene siden må rydde av veien hele det gamle undertrykkingsmaskineriet som hittil er blitt brukt mot den selv, og på den andre siden må sikre seg mot sine egne representanter og embetsmenn, idet den erklærte dem alle uten unntak avsettelige til enhver tid . . . »
Engels understreker gang på gang at staten forblir stat ikke bare i monarkiet, men også i den demokratiske republikk, dvs. den beholder sitt grunnleggende kjennetegn: å forvandle embetspersonene, «samfunnets tjenere», sine organer til herrer over samfunnet.
«Mot denne, i alle tidligere stater uunngåelige forvandling staten og statsorganene fra samfunnets tjenere til samfunnets herrer brukte Kommunen to ufeilbare midler. For det første besatte den alle poster, i forvaltningen, rettsvesenet, folkeopplysningen, ved valg med alminnelig stemmerett, og dessuten inn førte den retten til å tilbakekalle de valgte til enhver tid etter vedtak av velgerne. Og for det annet betalte den for alle tjenester, både høye og lave, bare samme lønn som andre arbeidere fikk. Den høyeste lønn som den overhodet betalte, var 6000 francs.[*] Dermed var det satt en sikker stopper for beinjakten og streberiet, bortsett fra de representanter med bundne mandater til de folkevalgte organene som dessuten til overflod ble innført . . .»
Engels kommer her til den bemerkelsesverdige grense der et konsekvent demokrati på den ene siden forvandler seg til sosialisme og på den andre siden krever sosialismen. For å avskaffe staten er det nemlig nødvendig at statstjenestens funksjoner forvandler seg til slike enkle operasjoner med kontroll og regnskap som er forståelig for og kan utføres av det overveldende flertall av befolkningen og seinere av hele befolkningen uten unntak. For å avskaffe streberiet fullstendig er det nødvendig at et «tillitsverv» i statstjenesten, selv om det er ulønt, ikke kan brukes som springbrett til å oppnå høyt betalte stillinger i banker og aksjeselskaper, slik det stadig forekommer i alle kapitalistiske land, også i de frieste.
Men Engels gjør ikke den feil som f. eks. enkelte marxister gjør i spørsmålet om nasjonenes selvbestemmelsesrett: de sier at under kapitalismen er selvbestemmelsesretten umulig og under sosialismen overflødig. En slik, tilsynelatende åndrik, men i virkeligheten falsk argumentasjon kunne en gjenta om hvilken som helst demokratisk innretning, også om de beskjedne embetsmannsgasjene, for en fullt ut konsekvent demokratisme er umulig under kapitalismen, men under sosialismen kommer ethvert demokrati til å dø bort.
Dette er et sofisteri som minner om det gamle spøkefulle spørsmålet om et menneske begynner å bli skallet når det mister ett hår.
Å utvikle demokratiet til siste konsekvens, å finne fram til formene for en slik utvikling, å prøve dem i praksis osv., - alt dette danner ett av leddene i oppgaven å kjempe for den sosiale revolusjon. Tatt for seg selv kommer ingen demokratisme til å bringe sosialismen, men i livet blir demokratismen aldri «tatt for seg selv», den blir «tatt sammen» med andre foreteelser, den kommer også til å innvirke på økonomien, fremme dens omdanning, bli påvirket av den økonomiske utviklingen osv. Slik er dialektikken i den levende historie.
Engels fortsetter:
«Denne sprengningen av den tidligere statsmakten og dens erstatning med en ny, virkelig demokratisk, er skildret utførlig i tredje avsnitt av «Borgerkrigen». Men her var det nødvendig enda en gang i korthet å komme inn på noen trekk ved denne erstatningen, fordi overtroen på staten nettopp i Tyskland er blitt overført fra filosofien til den almene bevisstheten hos borgerskapet og til og med hos mange arbeidere. I følge den filosofiske forestilling er staten «ideens virkeliggjørelse» eller guds rike på jorden oversatt til filosofiens språk, det område der den evige sannhet og rettferd virkeliggjør seg eller skal virkeliggjøres. Og derav følger så en overtroisk ærefrykt for staten og alt som henger sammen med staten, en ærefrykt som har så mye lettere for å gripe om seg fordi en fra barnsben av har vent seg til å tro at de saker og interesser som er felles for hele samfunnet, ikke kan skjøttes på annen måte enn de er blitt skjøttet hittil, nemlig av staten og dens velavlønte embetsmenn. Folk tror at de alt har tatt et veldig dristig skritt når de har kvittet seg med troen på det arvelige monarki og sverger til den demokratiske republikk. Men i virkeligheten er staten ikke noe annet enn en maskin for den ene klasses undertrykking av en annen, og det ikke mindre i den demokratiske republikk enn i monarkiet, og i beste fall et onde som går i arv til proletariatet som har seiret i kampen om klasseherredømmet. Og likså lite som Kommunen vil det seierrike proletariat kunne unnlate å skjære vekk de verste sidene ved dette onde så fort som mulig, til en generasjon som er vokst opp under nye, frie samfunnsforhold, vil bli i stand til å kvitte seg med hele statsskrotet.»
Engels advarte tyskerne om at de når de skulle erstatte monarkiet med en republikk, ikke måtte glemme sosialismens grunnsetninger i spørsmålet om staten i det hele tatt. Hans advarsler lyder nå som en direkte lekse for de herrer Tsereteli og Tsjernov, som i sin «koalisjons»praksis har vist sin overtro på staten og sin overtroiske tilbedelse av staten!
To bemerkninger til. For det første: Når Engels sier at staten i en demokratisk republikk «ikke mindre» enn i monarkiet vedblir å være en «maskin for den ene klasses undertrykking av en annen», så betyr det på ingen måte at formen for undertrykkingen er likegyldig for proletariatet, slik som visse anarkister «lærer». En bredere, friere, mer åpen form for klassekampen og klasseundertrykkingen betyr for proletariatet en veldig lettelse i kampen for å avskaffe klassene i det hele tatt.
For det annet: Spørsmålet om hvorfor først en ny generasjon vil være i stand til å kvitte seg med hele dette statsskrotet, henger sammen med spørsmålet om å overvinne demokratiet, et spørsmål som vi nå skal gå over til.
---
[*]Nominelt var dette ca. 2400 rubler, etter den nåværende kurs (skrevet i august 1917. Red.) ca. 6000 rubler. Det er helt utilgivelig at bolsjeviker foreslår å innføre en lønn på 9000 rubler i bystyrene istedenfor å foreslå en maksimumslønn på 6000 rubler for hele staten - en sum som burde vært fullt tilstrekkelig.
tekst
30 / 09 / 2000
[email protected]