«Kommunen,» skrev Marx, «skulle ikke være en parlamentarisk, men en arbeidende korporasjon, utøvende og lovgivende på én og samme tid . . .
Istedenfor en gang hvert tredje eller sjette år å avgjøre hvilket medlem av den herskende klasse det er som i parlamentet skal representere og undertrykke (ver- und zertreten) folket, skulle den alminnelige stemmerett tjene folket, konstituert i kommuner, liksom den individuelle stemmerett tjener enhver annen arbeidsgiver til å velge ut arbeidere, oppsynsmenn og bokholdere til sin bedrift.»
Også denne bemerkelsesverdige kritikk av parlamentarismen, som skriver seg fra året 1871, hører nå takket være den herskende sosialsjåvinisme og opportunisme til marxismens «glemte ord». Ministrene og yrkesparlamentarikerne, forræderne mot proletariatet og «levebrøds»- sosialistene i våre dager overlot kritikken av parlamentarismen helt og holdent til anarkistene og stemplet av denne merkverdig fornuftige grunn enhver kritikk av parlamentarismen som anarkisme!! Det er slett ikke noe å undres over at proletariatet i de «framskredne» parlamentariske land i vemmelse over synet av slike «sosialister» som Scheidemann, David, Legien, Sembat, Renaudel, Henderson, Vandervelde, Stauning, Branting, Bissolati og konsorter stadig oftere begynte å sympatisere med anarkosyndikalismen, enda denne var opportunismens ektefødte bror.
Men for Marx var den revolusjonære dialektikk aldri den tomme motefrasen, den barneranglen som Plekhanov, Kautsky o. a. har gjort den til. Marx forsto å bryte hensynsløst med anarkistene fordi de ikke engang var i stand til å utnytte den borgerlige parlamentarismen «fjøs», især i tider da det åpenbart ikke foreligger noen revolusjonær situasjon; men samtidig forsto han også å gi en virkelig revolusjonær-proletarisk kritikk av parlamentarismen.
En gang med flere års mellomrom å avgjøre hvilket medlem av den herskende klasse som skal få underkue og trampe ned folket i parlamentet det er det virkelige innhold i den borgerlige parlamentarisme, og det ikke bare i de parlamentarisk-konstitusjonelle monarkier, men også i de mest demokratiske republikker.
Men hvis en stiller spørsmålet om staten, hvis en undersøker parlamentarismen som en av statens institusjoner, sett ut fra proletariatets oppgaver på dette område, hvor skal en da finne utveien av parlamentarismen? Hvordan skal en greie seg uten den?
Atter og atter må det sies: de lærdommer fra Marx som bygger på studiet av Kommunen, er gått så fullstendig i glemmeboka at en annen kritikk av parlamentarismen enn en anarkistisk eller reaksjonær kritikk simpelthen er ubegripelig for den nåværende «sosialdemokrat» (les: nåværende forræder mot sosialismen).
Utveien av parlamentarismen er selvsagt ikke å finne i avskaffelsen av de representative institusjoner og valgbarheten, men i forvandlingen av de representative institusjoner fra forsamlinger av pratmakere til «arbeidende» korporasjoner. «Kommunen skulle ikke være en parlamentarisk, men en arbeidende korporasjon, utøvende og lovgivende på én og samme tid.»
«Ikke en parlamentarisk, men en arbeidende korporasjon» det rammer midt i ansiktet på de moderne parlamentarikere og parlamentariske «skjødehundene» i sosialdemokratiet! Se på hvilket som helst parlamentarisk styrt land, fra Amerika til Sveits, fra Frankrike til England, Norge osv.: de virkelige «stats»forretningene blir avgjort bak kulissene og ordnes av departementene, kontorene, stabene. I parlamentene blir det bare pratet, i den spesielle hensikt lure «almuen». Det er så sant, at alle disse parlamentarismens synder straks gjorde seg gjeldende til og med i den russiske republikk, i den borgerlig- demokratiske republikk, allerede før den hadde rukket å skape et riktig parlament. Slike helter av det råtne spissborgerskap som Skobelev og Tsereteli, Tsjernov og Avksentjev har også klart å skitne til sovjetene etter mønster av den usleste borgerlige parlamentarisme og gjøre dem om til forsamlinger der det bare blir pratet. I sovjetene lurer de herrer «sosialistiske» ministre de lettroende bøndene med fraser og resolusjoner. I regjeringen blir det danset en evig dans, på den ene siden for i tur og orden å slippe flest mulig sosialrevolusjonære og mensjeviker fram «til grautfatet» med godt avlønnete og ærefulle poster og på den andre siden for å «avlede» folkets oppmerksomhet. Og imens «dreies» «stats»arbeidet i kanselliene og stabene!
«Djelo Naroda», organet til det regjerende «sosialrevolusjonære» partiet, tilsto nylig i en redaksjonell lederartikkel - med den uforliknelige åpenhjertighet som kjennetegner folk fra det «gode selskap» der «alle» driver politisk prostitusjon - at selv i de departementer som er ledet av «sosialister» (unnskyld uttrykket), at selv der er hele embetsmannsapparatet egentlig det samme som før, fungerer på den gamle måten og saboterer alle revolusjonære tiltak aldeles «fritt»! ja, selv om denne tilståelsen ikke hadde foreligget, er kanskje ikke den faktiske historie om de sosialrevolusjonære og mensjevikenes deltakelse i regjeringen et bevis på det? Karakteristisk er her bare den ting at herrene Tsjernov, Rusanov, Sensinov og de andre redaktørene i «Djelo Naroda», som sitter i regjeringen sammen med kadettene, i den grad har bitt hodet av enhver skam at de ikke sjenerer seg - som om det gjaldt en bagatell - for å fortelle offentlig uten å rødme at alt er ved det gamle «hos dem» i departementet ! Revolusjonær-demokratiske fraser for å lure de troskyldige bøndene, byråkratisk papirmølle for å «tilfredsstille» kapitalistene - der har dere innholdet i den «ærlige» koalisjonen.
Den korrupte og råtne parlamentarismen i det borgerlige samfunn erstatter Kommunen med korporasjoner der friheten til vurdering og drøfting ikke utarter til bedrageri, for der må parlamentarikerne selv arbeide, selv sette sine lover i verk, selv kontrollere hva som blir resultatet av gjennomføringen, selv bære det direkte ansvar overfor sine velgere. De representative institusjonene består framleis, men parlamentarismen som særskilt system, som atskillelse av den lovgivende og den utøvende virksomhet, som priviligert stilling for parlamentsmedlemmene består ikke her. Uten representative institusjoner kan vi ikke tenke oss et demokrati, heller ikke et proletarisk demokrati; uten parlamentarisme kan og må vi tenke oss det hvis ikke kritikken av det borgerlige samfunn ikke bare er tomme ord for oss, hvis viljen til å styrte borgerskapets herredømme er alvorlig og oppriktig ment og ikke en «valg»frase for å fiske arbeiderstemmer, slik som det er hos mensjevikene og de sosialrevolusjonære, Scheidemann og Legien, Sembat og Vandervelde osv.
Det er meget lærerikt at Marx, når han taler om funksjonene til de embetsmennene som også Kommunen og det proletariske demokrati trenger, sammenlikner dem med funksjonærene hos «enhver annen arbeidsgiver», dvs. en vanlig kapitalistisk bedrift med «arbeidere, oppsynsmenn og bokholdere».
Hos Marx finner en ikke det spor av utopisme i den mening at han diktet opp, fantaserte i hop det «nye» samfunnet. Nei, han studerer - som en naturhistorisk prosess - det nye samfunnets fødsel av det gamle, studerer overgangsformen fra det siste til det første. Han holder seg til den proletariske massebevegelses faktiske erfaring og legger vinn på å trekke praktiske lærdommer av den. Han «lærer» av Kommunen, på samme måte som alle store revolusjonære tenkere ikke har kvidd seg for å lære av erfaringene fra den undertrykte klasses store bevegelser, uten noen sinne å holde pedantiske «moralprekener» for den (i stil med Plekhanovs «En burde ikke ha grepet til våpen» eller Tseretelis «En klasse må pålegge seg selvbegrensning»).
Det kan ikke være tale om noen likvidering av embetsstanden med ett slag, overalt, til siste rest. Det ville være en utopi. Men med ett slag å bryte i stykker det gamle embetsmaskineriet og straks ta fatt på å bygge et nytt, som etter hvert overflødiggjør og avskaffer enhver embetsstand - det er ingen utopi, det er en lærdom av Kommunens erfaring, det er den direkte, nærmestliggende oppgave for det revolusjonære proletariat.
Kapitalismen forenkler «stats»styrets funksjoner, den gjør det mulig å avskaffe «øvrighetsvesenet» og redusere det hele til proletarenes organisasjon (som herskende klasse), som tilsetter «arbeidere, oppsynsmenn og bokholdere» på vegne av hele samfunnet.
Vi er ingen utopister. Vi «drømmer» ikke om hvordan vi på røde rappet skal greie oss uten ethvert styre, uten enhver underordning; disse anarkistiske drømmeriene, som beror på manglende forståelse av oppgavene for proletariatets diktatur, er fullstendig fremmede for marxismen, de tjener i virkeligheten bare til å utsette den sosialistiske revolusjon til den tid da menneskene skal ha blitt annerledes. Nei, vi vil den sosialistiske revolusjon med mennesker som de er nå, de menneskene som ikke kan greie seg uten underordning, uten kontroll, uten «oppsynsmenn og bokholdere».
Men det en må underordne seg er den væpnete fortropp for alle utbyttede og arbeidende - proletariatet. Statsembetsmennenes spesifikke «øvrighetsfunksjoner» kan og må en straks, på dagen, begynne å erstatte med de enkle funksjonene som «oppsynsmenn og bokholdere», funksjoner som det moderne bymenneske med sitt utviklingsnivå i alminnelighet alt er fullt ut voksen for og som fullt ut kan utføres for «arbeiderlønn».
La oss arbeidere selv organisere storproduksjonen med utgangspunkt i det som kapitalismen alt har skapt, støttet på vår arbeidererfaring, ved hjelp av den strengeste, jernharde disiplin, som blir opprettholdt av de væpnete arbeideres statsmakt; la oss gjøre statsembetsmennene til jevne utøvere av våre oppdrag, til ansvarlige, avsettelige, beskjedent betalte «oppsynsmenn og bokholdere» (naturligvis innbefattet teknikere av alle slag, av enhver rang og grad) det er vår proletariske oppgave, det er det en kan og må begynne med ved gjennomføringen av den proletariske revolusjon. En slik begynnelse på grunnlag av storproduksjonen fører av seg selv til at enhver embetsstand gradvis dør bort», at det litt etter litt blir skapt en ordning - ordning uten «gåseøyne», en ordning som ikke har noe felles med lønnsslaveriet, - en ordning der de stadig enklere funksjonene med tilsyn og regnskap blir utført av alle etter tur, seinere blir en vane og endelig faller bort som spesialfunksjon for et særskilt lag av mennesker.
En skarpsindig tysk sosialdemokrat i syttiårene i forrige århundre kalte postverket et mønster på sosialistisk økonomi. Og det er riktig. I dag er posten en bedrift som er organisert etter mønster av det statskapitalistiske monopol. Imperialismen forandrer gradvis alle truster til organisasjoner av liknende art. Over de «jevne» arbeidsfolk, som sliter og sleper og sulter, står det samme borgerlige byråkrati. Men her foreligger mekanismen til den samfunnsmessige økonomidriften allerede ferdig. Hvis en styrter kapitalistene, hvis en med de væpnete arbeideres jernhånd bryter motstanden fra disse utbytterne, hvis en slår i stykker den moderne stats byråkratiske maskineri - så får vi en teknisk høyt utviklet mekanisme som er befridd fra «parasitten» og som de forente arbeiderne selv meget vel kan sette igang, ved at de tilsetter teknikere, oppsynsmenn, bokholdere og betaler dem alle som overhodet alle «stats»embetsmenn med arbeiderlønn. Dette er et konkret, praktisk tiltak som straks kan gjennomføres overfor alle truster, et tiltak som frigjør de arbeidende fra utbyttingen og utnytter de erfaringene som allerede Kommunen begynte å gjøre av sin praksis (især på statsoppbyggingens område).
Vårt nærmeste mål er å organisere hele folkehusholdningen på samme måten som postverket, slik at teknikerne, oppsynsmennene og bokholdere såvel som alle ombudsmenn som står under det væpnete proletariats kontroll og ledelse får en lønn som ikke overstiger en «arbeiderlønn». Dette er den stat, dette er det økonomiske grunnlag for staten som vi trenger. Dette vil gi oss avskaffelse av parlamentarismen og bevarelse av de representative institusjonene, det vil gjøre de arbeidende klasser fri for borgerskapets prostituering av disse institusjonene.
30 / 09 / 2000
[email protected]