Den modne marxismens første verker, «Filosofiens elendighet» og «Det kommunistiske manifest», skriver seg fra tiden like før revolusjonen i 1848. Av denne grunn har vi her ved siden av en framstilling av det almene grunnlag for marxismen til en viss grad en gjenspeiling av den konkrete revolusjonære situasjon på den tid, og derfor vil det nok være mer hensiktsmessig å undersøke hva forfatterne av disse verkene skrev om staten, like før de trakk sine slutninger av erfaringene fra årene 1848-1851.
«Den arbeidende klasse,» skriver Marx i «Filosofiens elendighet», «vil i utviklingens løp i stedet for det gamle borgerlige samfunn sette en assosiasjon som utelukker klassene og motsetningen mellom dem, og det vil ikke lenger forekomme noen egentlig politisk makt, fordi det nettopp er den politiske makt som er det offisielle uttrykk for klassemotsetningen innenfor det borgerlige samfunn.» (S. 182 i den tyske utgaven fra 1885.)
Det er lærerikt å jamføre denne almene framstilling av tanken om statens forsvinning etter opphevelsen av klassene med den ut legning som er gitt i «Det kommunistiske manifest», som Marx og Engels skrev noen måneder seinere - nemlig i november 1847:
«Idet vi skildret hovedfasene i proletariatets utvikling, fulgte vi den mer eller mindre skjulte borgerkrig innenfor det be stående samfunn til det punkt der den bryter ut i åpen revolusjon og proletariatet grunnlegger sitt herredømme ved å styrte borgerskapet med vold . . .
Allerede ovenfor så vi at det første skritt i arbeiderrevolusjonen er proletariatets opphøyelse til herskende klasse, erobringen av demokratiet.
Proletariatet kommer til å bruke sitt politiske herredømme til litt etter litt å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariat, og øke mengden av produksjonskrefter så hurtig som mulig.» (S. 31 og 37, sjuende tyske opplag, 1906.)
Her har vi formuleringen av en av marxismens mest betydningsfulle og viktigste tanker i spørsmålet om staten, nemlig tanken om «proletariatets diktatur» (det uttrykket Marx og Engels begynte å bruke etter Pariskommunen), videre en overmåte interessant definisjon av staten, som likeens hører til marxismens «glemte ord». «Staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariat.»
Det er ikke bare det at denne definisjon av staten aldri er blitt klarlagt i de offisielle sosialdemokratiske partiers herskende propaganda og agitasjonslitteratur. Mer enn det. Den er blitt direkte glemt, da den er fullstendig uforenlig med reformismen, da den er et slag i ansiktet på de gjengse opportunistiske fordommer og småborgerlige illusjoner om en «fredelig utvikling av demokratiet».
Proletariatet trenger staten - det gjentar alle opportunister, sosialsjåvinister og kautskyanere, idet de forsikrer at dette er Marx' lære; men de «glemmer» å legge til for det første at proletariatet ifølge Marx bare trenger en bortdøende stat, dvs. en stat som er slik innrettet at den straks begynner å dø bort og ikke kan annet enn dø bort. Og for det annet trenger arbeidsfolket «staten», «dvs. det som herskende klasse organiserte proletariat».
Staten er en særskilt maktorganisasjon, en voldsorganisasjon for å undertrykke en klasse. Men hvilken klasse er det proletariatet må undertrykke? Naturligvis bare utbytterklassen, dvs. borgerskapet. Arbeidsfolket trenger staten bare for å slå ned utbytternes motstand, men å lede denne nedslåingen, å virkeliggjøre den er bare proletariatet i stand til, som den eneste helt ut revolusjonære klasse, som den eneste klasse som evner å samle alle arbeidende og utbyttede i kampen mot borgerskapet for å avskaffe det for godt.
Utbytterklassene trenger det politiske herredømme for å opprettholde utbyttingen, dvs. av hensyn til den egennyttige interessen til et forsvinnende lite mindretall mot det overveldende folkeflertall. De utbyttede klasser trenger det politiske herredømme for fullstendig å avskaffe enhver utbytting. dvs. i det overveldende folkeflertalls interesse mot det forsvinnende lille mindretall av moderne slaveeiere, dvs. godseierne og kapitalistene.
De småborgerlige demokrater, disse angivelige sosialister, som erstatter klassekampen med drømmer om klasseharmoni, forestilte seg også den sosialistiske omveltningen på en drømmerisk måte, ikke som omstyrtning av utbytterklassen, men som mindretallets fredelige underordning under flertallet som er blitt klar over sine oppgaver. Denne småborgerlige utopi, som er uløselig forbundet med anerkjennelsen av en stat som står over klassene, førte i praksis til forræderi mot de arbeidende klassers interesser, noe som historien om de franske revolusjonene i 1848 og 1871 og erfaringene fra «Sosialistenes» deltakelse i borgerlige ministerier i England, Frankrike, Italia og andre land i slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre har vist.
Marx kjempet hele sitt liv mot denne småborgerlige sosialismen, som nå er vekket til nytt liv i Russland av det sosialrevolusjonære og det mensjevikiske parti. Marx utviklet læren om klassekampen konsekvent til læren om den politiske makt, om staten.
Å styrte borgerskapets herredømme er bare mulig for proletariatet som en særskilt klasse hvis Økonomiske eksistensvilkår forbereder det til denne omstyrtingen, gir det mulighet og kraft til å gjennomføre den. Mens borgerskapet splitter og pulveriserer bøndene og alle småborgerlige lag, slutter proletariatet dem sammen, forener og organiserer dem. Bare proletariatet er - i kraft av sin økonomiske rolle i storproduksjonen - i stand til å være føreren for alle arbeidende og utbyttede masser, som ofte blir utbyttet, kuet og undertrykt av borgerskapet ikke mindre, men mer enn proletarene, men som ikke er i stand til å føre en selvstendig kamp for sin frigjøring.
Læren om klassekampen, som Marx har anvendt på spørsmålet om staten og den sosialistiske revolusjon, fører nødvendigvis til anerkjennelse av proletariatets politiske herredømme, dets diktatur, dvs. en makt som ikke deles med noen og som støtter seg direkte på massenes væpnete makt. Omstyrtingen av borgerskapet kan bare gjennomføres ved at proletariatet hever seg til en herskende klasse, som er i stand til å slå ned borgerskapets uunngåelige, desperate motstand og organisere alle arbeidende og utbyttede masser til å nyordne økonomien.
Proletariatet trenger statsmakten, en sentralisert maktorganisasjon, en voldsorganisasjon, både til å undertrykke motstanden fra utbytterne og til å lede den store massen av befolkningen, bøndene, småborgerskapet, halvproletarene, for å sette den sosialistiske Økonomien «i sving».
Ved å oppdra arbeiderpartiet oppdrar marxismen proletariatets fortropp, som er i stand til å ta makten og føre hele folket til sosialismen, å lede og organisere det nye samfunnssystemet, å være lærer, leder og fører for alle arbeidende og utbyttede i utformingen av deres samfunnsmessige liv uten borgerskapet og mot borgerskapet. Den i dag herskende opportunisme derimot fostrer av arbeiderpartiet representanter for de bedre lønnede arbeiderne som blir fremmede for massene, forstår å «innrette seg» tålelig bra under kapitalismen, selger sin førstefødselsrett for en rett linser, dvs. gir på båten rollen som revolusjonære førere for folket mot borgerskapet.
«Staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariat» - denne Marx' teori henger uløselig sammen med hele hans lære om proletariatets revolusjonære rolle i historien. FulIendingen av denne rollen er det proletariske diktatur, proletariatets politiske herredømme.
Men hvis proletariatet trenger staten som en særskilt voldsorganisasjon mot borgerskapet, så oppstår av seg selv spørsmålet om det er tenkelig å skape en slik organisasjon uten på forhånd å tilintetgjøre den statsmaskin som borgerskapet har skapt for seg. «Det kommunistiske manifest» fører oss direkte til denne slutningen, og Marx taler om den når han trekker fasiten av erfaringene fra revolusjonen 1848-1851.
30 / 09 / 2000
[email protected]