«. . . I en kort skisse av den nasjonale organisasjon som Kommunen ikke hadde tid til å utarbeide videre, heter det uttrykkelig at Kommunen skulle . . . bli den politiske form for selv den minste landsby.» Også «nasjonaldelegasjonen» i Paris skulle velges av kommunene.
«. . . De få, men viktige funksjoner som da ennå ville være igjen for en sentralregjering, skulle ikke avskaffes - denne påstanden er en bevisst forfalskning - men overlates til kommunale, dvs. strengt ansvarlige embetsmenn.»
«. . . Nasjonens enhet skulle ikke oppheves, men tvert om organiseres gjennom kommunalforfatningen; den skulle bli virkelighet gjennom tilintetgjøringen av den statsmakt som ga seg ut for å være legemliggjøringen av denne enheten, men som ville være uavhengig av nasjonen og hevet over den, trass i at denne statsmakten i virkeligheten bare var en snyltevekst på nasjonens kropp. Oppgaven var å skjære vekk den gamle regjeringsmaktens rent undertrykkende organer og ta dens berettigede funksjoner fra en makt som pretenderer å stå over samfunnet, og gi dem tilbake til samfunnets ansvarlige tjenere.»
I hvilken grad opportunistene i det moderne sosialdemokrati ikke har forstått disse betraktninger av Marx - kanskje det ville være rettere å si: ikke har villet forstå dem - det framgår best av den herostratisk berømte boka av renegaten Bernstein: «Sosialismens forutsetninger og sosialdemokratiets oppgaver». Nettopp med hen blikk på de siterte ord av Marx skrev Bernstein at her var utviklet et program «som i sitt politiske innhold i alle vesentlige trekk har den største likhet med - Proudhons føderalisme . . . Trass i alle andre ulikheter mellom Marx og 'småborgeren' Proudhon» (Bern stein satte ordet «småborger» i anførselstegn, noe som etter hans mening skal uttrykke ironi) «ligger deres tankegang på disse punkter så nær hverandre som bare mulig.» Selvsagt, fortsetter Bernstein, øker kommunenes betydning, men «det forekommer meg å være tvilsomt om en slik oppløsning av de moderne stater og den fullstendige forvandling av deres organisasjon, som Marx og Proudhon skildrer den (en nasjonalforsamling sammensatt av delegerte fra provins- eller distriktsforsamlinger, som på sin side skulle være sammensatt av representanter for kommunene), skulle være demokratiets første oppgave, slik at den tidligere form for nasjonalrepresentasjoner falt bort.» (Bernstein: «Sosialismens forutsetninger s. 314 og 136 i utgaven fra 1899.)
Dette er bent fram uhyrlig: å rote Marx' oppfatninger om «tilintetgjøringen av statsmakten, snylteveksten» sammen med Proudhons føderalisme! Men dette er ingen tilfeldighet, for det faller ikke engang opportunistene inn at Marx her slett ikke taler om føderalisme i motsetning til sentralisme, men om å slå i stykker det gamle, borgerlige statsmaskineri som består i alle borgerlige land.
Det eneste som faller opportunisten inn, er det han ser omkring seg i et miljø av småborgerlig spissborgerlighet og «reformistisk» stagnasjon, nemlig bare «kommunene»l Opportunisten har vent seg av med selv bare å tenke på proletariatets revolusjon.
Dette er latterlig. Men det er verd å legge merke til at Bernstein ikke er blitt angrepet på dette punkt. Bernstein ble gjendrevet av mange, i den russiske litteratur i særdeleshet av Plekhanov, i den vesteuropeiske av Kautsky, men ingen av dem har omtalt denne forvrengning av Marx fra Bernsteins side.
Opportunisten har i den grad vent seg av med å tenke revolusjonært og tenke over revolusjonen at han vil pådytte Marx «føderalisme» og forveksler ham med Proudhon, grunnleggeren av anarkismen. Og Kautsky og Plekhanov, som vil være ortodokse marxister og forsvare den revolusjonære marxismens lære, de tier til dette! Her er en av røttene til den ytterliggående forflatning av synet på forskjellen mellom marxismen og anarkismen som preger både kautskyanerne og opportunistene og som vi skal komme tilbake til siden.
I de anførte betraktninger av Marx om Kommunens erfaringer er det heller ikke det spor av føderalisme. Marx stemmer overens med Proudhon nettopp i det som opportunisten Bernstein ikke ser. Marx skiller seg fra Proudhon nettopp i det Bernstein oppfatter som en likhet mellom dem.
Marx stemmer overens med Proudhon i det at begge er for å «slå i stykker» det nåværende statsmaskineri. Dette samsvar mellom marxismen og anarkismen (både med Proudhon og Bakunin) vil hverken opportunistene eller kautskyanerne se, for de har forlatt marxismen på dette punkt.
Marx skiller lag både med Proudhon og med Bakunin nettopp i spørsmålet om føderalismen (for ikke å tale om proletariatets diktatur). Anarkismens småborgerlige oppfatninger fører prinsipielt til føderalisme. Marx er sentralist. Og hans betraktninger som er sitert her, inneholder ikke det minste avvik fra sentralismen. Bare folk som er fylt av småborgerlig «overtro» på staten, kan oppfatte tilintetgjøringen av det småborgerlige maskineri som en tilintetgjøring av sentralismen!
Vel, men hvis proletariatet og de fattige bøndene tar hånd om statsmakten, organisererer seg fullstendig fritt i kommuner og forener disse kommuners virksomhet for å slå kapitalen, bryte kapitalistenes motstand og overføre den private eiendomsrett til jernbanene, fabrikkene, jorda osv. til hele nasjonen, hele samfunnet - vil kanskje ikke det være sentralisme? Vil det ikke være den mest konsekvente demokratisk sentralisme? Og attpåtil proletarisk sentralisme?
Bernstein kan simpelthen ikke få det inn i hodet på seg at en frivillig sentralisme, en frivillig forening av kommunene til nasjon, en frivillig sammensmelting av de proletariske kommuner med sikte på å tilintetgjøre det borgerlige herredømme og det borgerlige statsmaskineri er mulig. Bernstein, som enhver filister, forestiller seg sentralismen bare som noe som kan påtvinges og opprettholdes ovenfra, av embetsstanden og militæret.
Marx understreker uttrykkelig, som om han hadde forutsett muligheten av at hans syn ville bli forvrengt, at beskyldningen mot Kommunen om at den ville tilintetgjøre nasjonens enhet og avskaffe sentralregjeringen, er et bevisst falskneri. Marx bruker forsettlig uttrykket «nasjonens enhet skulle organiseres» for å stille den klassebevisste, demokratiske, proletariske sentralisme opp mot den borgerlige, militære, byråkratiske.
Men . . . verre enn enhver døv er den som ikke vil høre. Og opportunistene i det nåværende sosialdemokrati vil nettopp ikke høre tale om tilintilgjøring av statsmakten, om å skjære vekk snylteveksten.
30 / 09 / 2000
[email protected]