Engels' ord om statens «bortdøen» er så alminnelig kjent, de blir sitert så ofte, viser så klart hva kjernen i den gjengse forfalskning av marxismen til opportunisme består i, at det viser seg nødvendig å komme detaljert inn på dem. Vi siterer hele det avsnittet som de er tatt fra:
«Proletariatet tar statsmakten og gjør først produksjonsmidlene til statseiendom. Men dermed opphever det seg selv som proletariat, dermed opphever det all klasseforskjell og alle klassemotsetninger, og samtidig også staten som stat. Det hittidige samfunn, som beveget seg i klassemotsetninger, trengte staten, dvs. en organisasjon av den til enhver tid utbyttende klasse til å opprettholde sine ytre produksjonsvilkår, altså især for med vold å holde den utbyttede klasse nede i de undertrykkingsvilkår (slaveri, livegenskap eller hørighet, lønnsarbeid) som er gitt gjennom den bestående produksjonsmåte. Staten var der. offisielle representant for hele samfunnet, dets sammenfatning i en synlig korporasjon, men den var det bare for så vidt som den var staten til den klasse som selv representerte hele samfunnet for sin tid: i oldtiden de slaveeiende statsborgernes stat, i middelalderen feudaladelens stat, i vår tid borgerskapets stat. Når staten endelig virkelig blir representant for hele samfunnet, gjør den seg selv overflødig. Så snart det ikke lenger fins noen samfunnsklasse som det er nødvendig å undertrykke, så snart som sammen med klasseherredømmet og den på det tidligere produksjonsanarkiet beroende kamp om den individuelle eksistens og de derav følgende sammenstøt og utskeielser forsvinner, fins det ikke lenger noe å undertrykke som nødvendiggjør en særskilt undertrykkingsmakt, en stat. Den første handling hvormed staten virkelig opptrer som representant for hele samfunnet - overtakelsen av produksjonsmidlene i samfunnets navn - er samtidig dens siste selvstendige handling som stat. Statsmaktens inngripen i samfunnsforholdene blir overflødig på det ene område etter det andre og sovner så inn av seg selv. I stedet for en regjering over personer trer forvaltningen av saker og ledelsen av produksjonsprosesser. Staten blir ikke «avskaffet», den dør bort. Etter dette må en bedømme frasen om den «frie folkestat», en frase som hadde en midlertidig agitatorisk berettigelse, men som til sjuende og sist er vitenskapelig uholdbar; og likedan de såkalte anarkisters krav om at staten skal avskaffes i morgen, den dag.» («Herrn Eugen Duhrings Umwålzung der Wissenschaft», dritte Aufl., Stuttgart 1894, s. 301-303.)
Uten å frykte for å ta feil kan en si at av denne Engels' vidunderlig tankerike betraktning er det bare det at staten ifølge Marx «dør bort», til forskjell fra den anarkistiske læren om «avskaffelse» av staten, som er blitt virkelig felleseie for den sosialistiske tenkning i de sosialistiske partier av i dag. Å beklippe marxismen på en slik måte betyr å redusere den til opportunisme, for det eneste som blir igjen ved en slik «fortolkning», er en uklar forestilling om en langsom, jevn, gradvis forandring, der ingen sprang og stormer, ingen revolusjon forekommer. Statens «bortdøen» etter den gjengse, alminnelig utbredte oppfatning, masseoppfatning, om en så kan si, betyr utvilsomt en tilsløring, om ikke en fornektelse av revolusjonen.
Imidlertid er en slik «fortolkning» den groveste forflatning av marxismen, en forflatning som bare borgerskapet har fordel av og som teoretisk beror på at en overser de viktigste omstendigheter og momenter, som allerede er lagt fram i den samme «resymerende» betraktningen av Engels som vi har sitert i sin helhet.
For det første. Like i begynnelsen av denne betraktningen sier Engels, at proletariatet ved å gripe statsmakten «opphever staten som stat». Hva dette betyr, er det «ikke skikk og bruk» å tenke over. Vanligvis blir det enten fullstendig ignorert eller betraktet som en slags «hegeliansk» «svakhet» hos Engels. I virkeligheten uttrykker disse ordene i korthet erfaringen fra en av de største proletariske revolusjoner, erfaringen fra Pariskommunen i 1871, som skal bli omtalt utførligere der den best passer inn. I virkeligheten taler Engels lier om «opphevelse» av borgerskapets stat gjennom den proletariske revolusjon, mens ordene om å dø bort sikter til restene av det proletariske statsvesen etter den sosialistiske revolusjon. Ifølge Engels «dør» den borgerlige stat ikke «bort», med den blir «opphevet» av proletariatet i revolusjonen. Etter denne revolusjonen dør den proletariske stat eller halvstat bort.
For det annet. Staten er «en særskilt undertrykkingsmakt». Engels gir her denne ypperlige og vidunderlig dype definisjonen med fullkommen klarhet. Men av den følger at borgerskapets «særskilte undertrykkingsmakt» mot proletariatet, en undertrykkingsmakt som en liten flokk rikfolk bruker mot arbeidsfolkets millioner, må bli avløst av proletariatets «særskilte undertrykkingsmakt» mot borgerskapet (proletariatets diktatur). Nettopp i dette består «statens opphevelse som stat». Nettopp i dette består den «handling» å overta produksjonsmidlene i samfunnets navn. Og det sier seg selv at en slik erstatning av en (borgerlig) «særskilt undertrykkingsmakt» med en annen (proletarisk) «særskilt undertrykkingsmakt» ikke under noen omstendighet kan foregå i form av en «bortdøen».
For det tredje. Når Engels taler om. «bortdøen» - til og med enda mer anskuelig og fargerikt - om «innsovning», så sikter han helt klart og bestemt til epoken etter «overtakelsen av produksjonsmidlene (gjennom staten) i hele samfunnets navn», dvs. etter den sosialistiske revolusjon. Vi vet alle at den politiske form for «staten» i denne tiden er det mest fullstendige demokrati. Men det faller ingen av de opportunistene som skamløst forvrenger marxismen, inn å tenke på at det hos Engels her følgelig er tale om «innsovning» og «bortdøen» av demokratiet. Ved første øyekast synes dette å være høyst besynderlig. Men «ubegripelig» er det bare for den som ikke har tenkt over at og så demokratiet er en stat, og at følgelig også demokratiet kommer til å forsvinne når staten forsvinner. Bare revolusjonen kan «oppheve» den borgerlige stat. Staten i det hele tatt, dvs. det mest fullstendige demokrati, kan bare «dø bort».
For det fjerde. Etter at Engels har framsatt sin berømte setning: «staten dør bort», forklarer han straks konkret at denne setningen er rettet både mot opportunistene og mot anarkistene. Og på første plass stiller Engels her den slutning av setningen om «statens bortdøen» som er rettet mot opportunistene.
En kan vedde på at av 10000 mennesker som har lest eller hørt tale om statens «bortdøen», er det 9990 som overhodet ikke vet eller ikke husker at Engels rettet sine slutninger av denne setningen ikke bare mot anarkistene. Og av de øvrige ti er det sikkert ni som ikke vet hva den «frie folkestat» er for noe, og hvorfor det ligger et angrep på opportunistene i angrepet på denne parolen. Slik skrives historien! Slik blir den store revolusjonære lære umerkelig tilpasset til det herskende spissborgervesen. Slutningen mot anarkistene er blitt gjentatt tusen ganger, forflatet, hamret inn i hodene mest forenklet og er blitt sterk som en fordom. Men slutningen mot opportunistene er blitt tilslørt og «glemt»!
Den «frie folkestat» var et programkrav og en stående parole for de tyske sosialdemokratene i syttiårene. Noe som helst politisk innhold, bortsett fra en spissborgerlig høyttravende beskrivelse av begrepet demokrati, har denne parolen ikke. For så vidt som den på legal vis hentydet til den demokratiske republikk, var Engels av agitatoriske grunner «midlertidig» rede til å godta det «berettigede» i denne parolen. Men denne parolen var opportunistisk, for den ga ikke bare uttrykk for en skjønnmaling av det borgerlige demokrati, men også for manglende forståelse av den sosialistiske kritikk av enhver stat i det hele tatt. Vi er for den demokratiske republikk som den for proletariatet beste statsform under kapitalismen, men vi må ikke glemme at lønnsslaveriet er folkets lodd selv i den mest demokratiske borgerlige republikk. Videre. Enhver stat er en «særskilt undertrykkingsmakt» mot den undertrykte klasse. Derfor er enhver stat ufri og ingen folkestat. Marx og Engels har gjentatte ganger i syttiårene forklart dette for sine partikamerater.
For det femte. I det samme verket av Engels der en finner betraktningen om statens bortdøen - den som alle husker - er også betydningen av den voldelige revolusjon utførlig behandlet. Den historiske vurdering av dens rolle blir hos Engels en sann lovtale over den voldelige revolusjon. Men «ingen husker» dette; å tale om betydningen av denne tanken, ja til og med bare å tenke over den er ikke skikk og bruk i de nåværende sosialistiske partier, i den daglige propaganda og agitasjon blant massene spiller disse tankene ingen rolle. Imidlertid er de uløselig forbundet med statens «bortdøen» til et harmonisk hele.
Her er disse Engels' betraktninger:
«. . . Men at vold også spiller en annen rolle» (enn det å være utøver av det.onde) «i historien, en revolusjonær rolle, at den, som Marx sier, er fødselshjelperen for ethvert samfunn som går svangert med et nytt, at den er det redskap hvormed den samfunnsmessige bevegelse brøyter seg vei og slår i stykker stivnede, utdødde politiske former - om det står det ikke et ord hos herr Dühring. Bare med sukk og stønn medgir han muligheten av at det kanskje vil bli nødvendig å bruke vold for å styrte utbyttingsøkonomien - dessverre for enhver bruk av vold demoraliserer den som anvender den. Og det trass i det høye moralske og åndelige oppsving som har vært følgen av enhver seierrik revolusjon! Og dette i Tyskland, der et voldsomt sammenstøt som jo kan bli påtvunget folket, i det minste ville ha den fordel at det ville utslette den trelleånden som har trengt inn i den nasjonale bevissthet fra trettiårskrigens fornedrelse. Og denne sløve, saft- og kraftløse prestetenkemåten våger å trenge seg inn på det mest revolusjonære parti som historien kjenner?» («Anti-Duhring,» s. 193, tredje opplag, slutten av IV, kapitel, annet avsnitt.)
Hvordan kan denne lovtalen over den voldelige revolusjon som Engels fra 1878 til 1894, dvs. til sin død, iherdig la fram for de tyske sosialdemokratene, forenes i en lære med teorien om statens «bortdøen»?
Vanligvis forener en begge deler ved hjelp av eklektisisme, ved at en idéløst eller sofistisk på vilkårlig vis (eller for å være makthaverne til lags) tar fram snart den ene og snart den andre betraktningen. Og i 99 av 100 tilfelle, om ikke oftere, blir nettopp «bortdøen» trukket i forgrunnen. Dialektikken blir erstattet med eklektisisme: det er den vanligste, mest utbredte foreteelse i våre dagers offisielle sosialdemokratiske litteratur når det gjelder marxismen. En slik erstatning er selvsagt ikke noe nytt, den gjorde seg gjeldende til og med i den klassiske greske filosofis historie. Når en skal forfalske marxismen til opportunisme, er det forfalskningen av dialektikken til eklektisisme som lettest fører massene bak lyset, den gir en tilsynelatende tilfredsstillelse, tar tilsynelatende hensyn til alle sider ved prosessen, alle tendenser i utviklingen, alle motstridende innflytelser osv., mens den i virkeligheten ikke gir noen som helst helstøpt og revolusjonær oppfatning av den samfunnsmessige utviklingsprosessen.
Vi har allerede ovenfor talt om og skal vise det utførligere i den videre framstilling at Marx' og Engels' lære om den voldelige revolusjons uunngåelighet gjelder den borgerlige stat. Denne kan ikke bli avløst av den proletariske stat (proletariatets diktatur) gjennom «bortdøen» men som alminnelig regel bare gjennom en voldelig revolusjon. Engels' lovtale over den voldelige revolusjon, som stemmer fullstendig overens med mangfoldige uttalelser av Marx (tenk på slutten av «Filosofiens elendighet» og «Det kommunistiske manifest», med den stolte og åpne erklæringen om at den voldelige revolusjon er uunngåelig; tenk på kritikken av Gothaprogrammet fra 1875) nesten tretti år seinere, der Marx ubarmhjertig hudfletter opportunismen i dette programmet) - denne lovtalen er slett ikke noe «svermeri», slett ikke noen deklamasjon, intet polemisk utfall. Nødvendigheten av systematisk å oppdra massene i dette og nettopp i dette synet på den voldelige revolusjon ligger til grunn for hele Marx' og Engels' lære. Det forræderiet mot deres lære som de i våre dager herskende strømninger, sosialsjåvinismen og kautskyismen, har begått, kommer særlig tydelig til ut trykk i det at begge har glemt denne propagandaen, denne agitasjonen.
Den borgerlige stats erstatning med den proletariske er umulig uten en voldelig revolusjon. Opphevelsen av den proletariske stat, dvs. opphevelsen av enhver stat, er ikke mulig på noen annen måte enn gjennom «bortdøen».
Marx og Engels ga en utførlig og konkret utvikling av dette synet idet de studerte hver enkelt revolusjonær situasjon og analyserte lærdommene av hver enkelt revolusjon. Vi går nå over til å behandle denne utvilsomt viktigste delen av deres lære.
30 / 09 / 2000
[email protected]