I «Kritikk av Gothaprogrammet» gjendriver Marx utførlig Lassalles tanke om at arbeideren under sosialismen vil få det «uavkortede» eller «fulle arbeidsutbytte». Marx viser at fra hele samfunnets kollektive totalprodukt må det trekkes et reservefond, et fond til utvidelse av produksjonen, til erstatning av «slitasjen» på maskineriet osv. Videre må det fra forbruksmidlene trekkes et fond til administrasjonsutgifter, til skoler, sykehus, gamlehjem osv.
Istedenfor Lassalles tåkete, uklare, generelle frase («det fulle arbeidsutbytte til arbeideren») foretar Marx en nøktern beregning av hvordan det sosialistiske samfunn vil måtte innrette sin husholdning. Marx går så over til en konkret analyse av livsvilkårene i et slikt samfunn hvor det ikke fins kapitalisme, og sier:
«Det vi her har å gjøre med» (når vi analyserer arbeiderpartiets program), «er et kommunistisk samfunn, ikke slik dette har utviklet seg på sitt eget grunnlag, men tvert om slik dette nettopp utgår av det kapitalistiske samfunn, et samfunn som altså i en hver henseende, økonomisk, moralsk og intellektuelt ennå er beheftet med føflekker av det gamle samfunnet fra hvis skjød det stammer.»
Just dette kommunistiske samfunn - som nettopp kommer ut i dagen fra kapitalismens skjød og som på alle måter bærer merke av det gamle samfunn er det Marx kaller den første eller lavere fase i det kommunistiske samfunn.
Produksjonsmidlene er ikke lenger privateiendom for enkeltpersoner. Produksjonsmidlene tilhører hele samfunnet. Hvert medlem av samfunnet utfører en bestemt del av det samfunnsmessig nødvendige arbeid og mottar en attest fra samfunnet om at han har utført så og så mye arbeid. Og med denne attesten får han en tilsvarende mengde produkter fra samfunnets lager av forbruksartikler. Etter fradrag av den mengde arbeid som går til det offentlige fondet, får hver arbeider altså like mye av samfunnet som han har gitt det.
Det rår på sett og vis «likhet».
Men når Lassalle med henblikk på en slik samfunnsordning (som vanligvis kalles sosialisme, men som Marx kaller den første fase i kommunismen) mener at dette er «rettferdig fordeling», «lik rett til likt arbeidsutbytte», da tar han feil, og Marx avslører hans feiltakelse.
«Lik rett » sier Marx, har vi virkelig her, men den er framleis den «borgerlige rett» som, liksom enhver annen rett, f o r u t s e t t e r ulikhet. Enhver rett er en anvendelse av samme målestokk på ulike individer, som i virkeligheten ikke er ens, ikke er like; og derfor er «lik rett» en krenkelse av likheten og en urettferdighet. Hvert menneske som har utført like mye samfunnsmessig arbeid som de andre, får i virkeligheten en like stor del av det samfunnsmessige produkt (etter ovennevnte fradrag).
Men menneskene er ikke like: en er sterkere, en annen veikere, en er gift, en annen ikke, den ene har flere barn enn den andre osv. Og den slutning Marx trekker er:
«. . . Ved lik arbeidsytelse, og derfor lik andel i det samfunnsmessige konsumsjonsfondet får altså den ene faktisk mer enn den andre, den ene er rikere enn den andre osv. For å unngå alle disse misforhold måtte retten istedenfor å være lik tvert om være ulik . . . )
Følgelig kan den første fase i kommunismen ennå ikke bringe rettferdighet og likhet: Forskjell i rikdom, og det urettferdig forskjell, kommer ennå til å bestå, men det ene menneskes utbytting av det andre blir umulig, for det vil ikke lenger være mulig å rive til seg produksjonsmidlene, fabrikkene, maskinene, jorden osv., som privateiendom. Idet Marx slår i stykker Lasalles småborgerlige, forvirrede frase om «likhet» og «rettferdighet» i sin alminnelighet, viser han utviklingsgangen i det kommunistiske samfunn, som er nødt til først bare å avskaffe den «urettferdigheten» at produksjonsmidlene er blitt beslaglagt av enkeltpersoner, men som foreløpig er ute av stand til med en gang å avskaffe den videre urettferdigheten, som består i at forbruksartiklene fordeles «etter arbeidsytelse» (og ikke etter behov).
Vulgærøkonomene, innbefattet de borgerlige professorer og «vår» Tugan blant dem, klandrer stadig sosialistene for at de glemmer ulikheten mellom menneskene og «drømmer» om å avskaffe denne ulikheten. Som vi ser, viser en slik bebreidelse bare hvor bunnløst uvitende de herrer borgerlige ideologer er.
Marx regner ikke bare på den mest samvittighetsfulle måte med den unngåelige ulikhet mellom menneskene, men han regner også med den ting at en blott og bar produksjonsmidlenes overgang til felleseie for hele samfunnet (i vanlig språkbruk kalt «sosialisme») ikke fjerner manglene ved fordelingen og ulikheten i den «borgerlige rett», som fortsetter å være herskende, da produktene fordeles «etter arbeidsytelse».
Marx fortsetter:
«. . . Disse misforhold er imidlertid uungåelig i første fase av det kommunistiske samfunn, slik det er når det nettopp har ut gått av det kapitalistiske samfunn etter langvarige fødselsveer. Retten kan aldri være høyere enn samfunnets økonomiske struktur og dets kulturelle utvikling, som er betinget av denne . . . »
I den første fase av det kommunistiske samfunn (til vanlig kalt sosialismen) er den «borgerlige rett» altså ikke avskaffet fullstendig, men bare delvis, bare i forhold til den økonomiske omveltning som alt er nådd, dvs. bare med hensyn til produksjonsmidlene. Den «borgerlige rett» anerkjenner disse som privateiendom for enkeltpersoner. Sosialismen gjør dem til felleseiendom. I den utstrekning - og bare i den utstrekning - forsvinner den «borgerlige rett».
Men den fortsetter å bestå når det gjelder den andre del, den fortsetter å bestå i egenskap av regulator (ordner) ved fordelingen av produktene og fordelingen av arbeidet mellom samfunnsmedlemmene. Det sosialistiske prinsippet «den som ikke arbeider, skal heller ikke ete», er allerede virkeliggjort, det andre sosialistiske prinsippet «en lik mengde produkter for en lik mengde arbeid», er også allerede virkeliggjort. Men dette er ennå ikke kommunisme, og det avskaffer ennå ikke den «borgerlige rett», som for ulike (virkelig ulike) mengder arbeid gir ulike individer samme mengde produkter.
Dette er et «misforhold», sier Marx, men det er uunngåelig i den første fase av kommunismen, for hvis vi ikke vil henfalle til utopisme, må vi ikke tro at når menneskene har styrtet kapitalismen, så vil de med en gang lære å arbeide for fellesskapet uten noen rettsnormer og faktisk skaper avskaffelsen av kapitalismen ikke straks de økonomiske forutsetningene for en slik forandring.
Og det fins ikke andre normer enn den «borgerlige rett». For så vidt er det derfor framleis behov for en stat, som samtidig som den verner samfunnets eie av produksjonsmidlene også har å forsvare likhet i arbeidsytelse og likhet i fordeling av produktene.
Staten dør bort for så vidt som det ikke lenger fins kapitalister, ikke lenger klasser, og det derfor ikke fins noen klasse som kan undertrykkes.
Men staten er ennå ikke fullstendig bortdødd, for framleis fins vernet om den «borgerlige rett», som sanksjonerer den faktiske ulikheten. For at staten skal dø bort fullstendig, trengs det den fullstendige kommunisme.
30 / 09 / 2000
[email protected]