Oktober nr. 3, 1937.
Etter julirevolusjonen i 1917 i Petrograd satte Kerenski en ophisselses- og bakvaskelseskampanje i gang mot bolsjevikene "som keiserens og Ludendorffs agenter". I en leder om "Diktaturets logikk" under Moskvaprosessens dager (28. jan. 1937) erklærte Arbeiderbladet at "fornuftige mennesker" allerede den gang ikke trodde på beskyldningene. La oss da i det lengste håpe at "fornuftige mennesker" tror like så lite på bakvaskelsene mot Trotski idag som de trodde på bakvaskelsene mot Lenin og Trotski i 1917, selv om våre dagers bakvaskelseskampanje har funnet gjenlyd også i Arbeiderbladets ledere.
Nu heter det verden over at urolighetene i Barcelona i de første maidager var fremkalt av trotskistiske provokatører som for øvrig samarbeider med Franco. Selv om Arbeiderbladet nok kan støtte sig til slike "autoriteter" som Tidens Tegn, Jacob Friis, de samvittighetsløse slynglene i Arbeiderens redaksjon, eller til og med til selveste senora Palencia som må skynne sig og delta i kampanjen for å bli i nåde hos den nye reaksjonære Valenciaregjeringen, blir løgnen ingen sannhet for det.
Hvad som virkelig er skjedd i Barcelona i de første maidager, er lett fortalt. Valenciaregjeringen har allerede for noen måneder siden utstedt et dekret som går ut på at alle arbeidere bak fronten skal avvæbnes. Dekretet støtte på sterk motstand i Katalonia, og Barcelonaregjeringen forsøkte da heller ikke å sette det ut i livet. Men dette behaget ikke stalinistene, som for enhver pris vilde avvæbne syndikalistene og POUM-arbeiderne for derefter å kunne gå til fullstendig undertrykkelse av disse organisasjoner. Allerede for noen uker siden forsøkte stalinistene å stjele 7 tanks fra syndikalistenes kaserne. Provokasjonen mislyktes den gang. Men nu rykket det gjenoprettede politikorps, Guarda Civil, som sviktet republikken fullstendig da Francooprøret brøt ut, frem mot telefonbygningen som har vært besatt av anarkosyndikalistene helt siden den 19. juli ifjor. Det var syndikalistene og ikke politiet eller regjeringsmyndighetene som slo ned Francooprøret i Barcelona.
Hensikten med angrepet var å rydde telefonbygningen for CNT.-folk og avvæbne dem. Arbeiderne satte sig spontant til motverge, de fikk støtte fra arbeiderne over hele byen, generalstreik brøt ut, og nesten overalt hadde arbeiderne overtaket. Det er derfor fullstendig misvisende når Arbeiderbladet skriver at motstanden "heldigvis blev kvalt i fødselen". Arbeiderne holdt stillingen overalt, og det var regjeringen som måtte gi efter. Arbeiderne blev ikke avvæbnet, og CNT beholdt telefonbygningen. Regjeringen vilde til og med, efterat kupet var mislykket, ikke overta ansvaret for politiets aksjon, den nektet å ha utstedt befaling til aksjonen mot telefonbygningen, og politioficeren Rodrigues Salas som hadde ledet aksjonen, blev avskjediget. Flere hundre arbeidere og like mange politifolk hadde mistet livet. Stalinistene benyttet sig av forvirringen og myrdet noen av de mest fremstående anarkister, deriblandt den internasjonalt kjente videnskapsmann, professor Bernieri.
Det er dog flere ting som tyder på at Rodrigues Salas blev ofret som syndebukk, og at de virkelig ansvarlige sitter på høiere hold. Regjeringen, og først og fremst stalinistene, benyttet den første skuddveksling til å skrike ut over hele verden at trotskistene og anarkistene var gått til oprør efter avtale med Franco. Og de fikk Valenciaregjeringen til å sende sin krigsflåte og 5000 politifolk til Barcelona. Men så opstod det meningsforskjelligheter mellem stalinistene og Caballero. Mens de første vilde slå ned CNT- og POUM-folkene, koste hvad det koste vilde, arbeidet den siste for en forståelse med den syndikalistiske landsorganisasjon. Caballeros forsoningspolitikk seiret enne engang i Barcelona, men resultatet blev at han måtte gå av noen dager senere. En ny regjering blev dannet av republikanere, høiresocialister og stalinister. Venstresocialistene og CNT blev sjaltet ut. Den nye regjering Negrinn har vunnet den engelske og franske storkapitalistiske presses tillit, men de spanske arbeidere gjør rett når de betrakter den med største mistillit.
Nu kommer alle hyklerne og sier at arbeiderne må nok dessverre avvæbnes fordi alle våben trenges ved fronten. Hvis alle våben trenges ved fronten, hvorfor utstyrer da Valenciaregjeringen et stort politikorps med de mest moderne våben og sender det mot arbeiderne i Barcelona istedenfor til fronten mot Franco? Regjeringens flåte har ikke foretatt noen aksjoner mot Franco i de siste 6 måneder, den har ikke forhindret at San Sebastian, Malaga og andre havnebyer falt i Francos hender, men den blev øieblikkelig sendt til Barcelona. Marineminister i Caballeros regjering var Prieto, som er blitt den nye regjerings "sterke mann". Han er en utpreget Nosketype og spilte allerede under revolusjonen 1931-1933 rollen som forræder. Hvis det trenges våben ved fronten, kan ikke Russland sende flere istedenfor å delta i nøitralitetsbedrageriet? Og har ikke Valenciaregjeringen selv systematisk boikottet Aragonfronten for ikke å forsyne de revolusjonære POUM- og CNT-militser som ligger der, med moderne våbenutstyr? Noe som efterpå stalinistene (og selvfølgelig også vårt Arbeiderblad) benytter sig av for å bebreide CNT og POUM for liten aktivitet på Aragonfronten.
Hvis Franco har hjelpere på den annen side av skyttergravene, da er det ikke arbeiderne i Barcelona, men regjeringen i Valencia og Stalinregjeringen som terroriserer arbeiderne. Man må i denne forbindelse også kome tilbake på forræderiet ved overgivelsen av Malaga som karakteristisk nok er blitt fullstendig tidd ihjel av hele "folkefrontpressen" (Dagbladet, Arbeiderbladet, Arbeideren). Den av folkefrontregjeringen innsatte kommandant over byen fortalte befolkningen, enda en halv time før byen blev inntatt av marokkanerne og italienerne, at der ingen fare var og at kanontordenen som hørtes, kom fra byens forsvarsmilits som holdt øvelser. På denne måten lykkedes det fienden å ta det røde Malaga uten kamp. Byen var full av kamplystne arbeidermilitser, men disse stolte på kommandanten, og da de blev klar over situasjonen, var det for sent. Resultatet var et fryktelig blodbad blandt arbeidermilitsene og civilbefolkningen, men kommandanten var forsvunnet. Undersøkelser bragte for dagen at kommandoen var blit overdratt til en viss Colonel Vilalba, som allere før hadde gjort sig mistenkelig ved forskjellige andre deler av fronten. Den som hadde ansvaret for Vilalbas forflytning til Malaga var general Assensio, som satt i Valenciaregjeringens forsvarsministerium. Han blev øieblikkelig avsatt. Men allikevel blev fallet av Malaga utnyttet av stalinistene for å gjennemtvinge den gamle republikanske hærorden, som opløser arbeidermilitsen og arbeiderorganisasjonenes kontroll over krigsførselen for å gi de borgerlige officerer hele deres maktstilling tilbake. Forræderne skulde belønnes og de som kjempet mot forræderiet, bakvaskes som forrædere.
Olav Scheflo har hittil vært den eneste norske socialist som har tatt de katalanske arbeidere i forsvar, og det tjener ham til stor ære. Han har bl.a. benyttet det riktige argument at arbeiderne i Barcelona, da de nektet å la sig avvæbne, handlet like riktig som de bolsjevikiske regimenter i Petrograd i 1917, da de nektet å dra til fronten. Det vesentlige var i begge tilfeller at arbeiderne måtte regne med en indre motstander som øieblikkelig vilde få overtaket når de blev avvæbnet. Kan man et eneste øieblikk være i tvil om at hensikten med å avvæbne arbeiderne er å frata dem de sociale erobringer (socialisering av industrien og trafikkmidlene etc.) som de hadde tilkjempet sig den 19. juli da de - for å understreke det ennu en gang - slo ned Francooprøret i Katalonia?
Men så kommer den lærde historie- og Leninforfalsker Jakob Friis (i Arbeiderbladet for 21. mai) og setter mot Scheflos parallell en annen. Da den reaksjonære general Kornilov truet med et kup, innstilte bolsjevikene fiendtlighetene mot Kerenski og understøttet ham mot Kornilov. "Slik har da også de spanske bolsjeviker optrådt," sier Friis. Hvert eneste ord er galt i denne forbindelse. For det første: Har de spanske stalinkommunister, som Friis har den freidighet å titulere de spanske bolsjeviker, optrådt som Lenins parti under Kornilovopstanden? Når blev Lenin eller Trotski eller noen annen bolsjevik medlem av Kerenskiregjeringen, Jakob Friis? Når undertegnet de ledende bolsjeviker dekreter som opløste arbeidernes sovjetter, når gikk de med på at arbeiderne skulde avvebnes, når gikk de inn for en ny republikansk hær, et republikansk politi og et republikansk byråkrati? Republikansk betyr borgerlig, Jakob Friis. Hvis De har glemt det, bør de lese Lenins Staten og revolusjonen om igjen. Da vil De også se at det ikke finnes noen "demokratisk forsvarsregjering som ikke bare er en folkeregjering, men endog i overveiende grad en arbeiderregjering". Det finnes enten en borgerlig regjering eller proletariatets diktatur og "enhver drøm om en mellomting er en småborgerlig filisters lamentasjon". Arbeiderrepresentanter som tar sete i borgerlige regjeringer blir derved til et redskap for borgerskapet. De må innrømme, Jakob Friis, at Lenins formuleringer ikke åpner noen mulighet for kompromisser på dette punkt. "En lamenterende småborgerlig filister", det lyder som om Lenin hadde tenkt på akkurat Dem, Jakob Friis! Men er det heller ikke riktig at bolsjevikene innstilte fiendtlighetene mot Kerenski, da de kjempet mot Kornilov, vil leseren spørre. Det er mest hensiktsmessig å høre hvad Lenin selv sa om dette punkt:
"Efter min mening er det prinsippløshet når man glir over i standpunktet: forsvar for fedrelandet (som Wolondarskij) eller til blokk med de socialrevolusjonære (som andre bolsjeviker)…
Inntil da (til maktovertagelsen)er vi for den proletariske revolusjon, vi er mot krigen, vi er ikke forsvarere av fedrelandet. Kerenski-regjeringen må vi ikke understøtte selv nu. Det vil være prinsippløshet. Man vil spørre: Skal man da ikke kjempe mot Kornilow? Jovisst skal man det! Mer det er ikke ett og det samme, her finnes det en grense. Denne blir overskredet av mange bolsjeviker som lar sig rive med av begivenhetene og forfaller til "kompromissmakeri".
Vi skal kjempe, vi kjemper mot Kornilow akkurat som Kerenskis tropper, men vi understøtter ikke Kerenski, vi avslører tvertimot hans svakhet. Det er forskjellen. Det er en fin, men meget vesentlig forskjell som man ikke bør glemme.
Hvori består da endringen av vår taktikk efter Kornilows opstand?
Deri at vi endrer formen for vår kamp mot Kerenski. Uten å forminske vårt fiendskap mot ham en tøddel, uten å ta tilbake et ord vi har sagt mot ham, uten å gi avkall på den opgave å styrte ham, sier vi: "Man må ta hensyn til den øieblikkelige situasjon. Akkurar nu vil vi ikke styrte Kerenski. Vi vil nu gå frem på en annen måte i kampen mot ham, og vi vil forklare folket (som kjemper mot Kornilow) Kerenskis svakhet og vakling. Det gjorde vi også før, men nu er dette blitt hovedsaken: deri består forandringen.
Ennvidere består forandringen deri at nu er en av våre hovedopgaver: Forsterket agitasjon på fordringer til Kerenski, som på en måte er "del-fordringer": Arrester Miljukow, bevevn Petrograds arbeidere, tilkall troppene fra Kronstad, Wiborg og Helsingfors til Petrograd, jag riksdumaen (den lovlig valgte nasjonalforsamling) fra hverandre, arrester Kodsjanko, gjør overleveringen av godseiernes jord til bøndene til lov, innfør arbeiderkontroll over brødforsyningen og over fabrikkene osv.
Rett ikke disse fordringer bare til Kerenski, ikke i særlig grad til Kerenski, men ennu mere til arbeiderne, soldatetene og bøndene som er revet med i kampen mot Kornilow. Man må rive dem ytterligere med å spore dem til å jule opp de officerer og generaler som går inn for Kornilow. Man må stadig stå fast på at de fordrer den øieblikkelige overlevering av jorden til bøndene, man må bringe dem på den tanke å fengsle Rodsjanko og Miljukow, jage riksdumaen fra hverandre, forby Kjetsch og andre borgerlige aviser. Særlig må de "venstre-"socialrevolusjonære bli bragt i denne retning.
Da Lenin skrev dette brev satt han ikke som minister i Kerenskis regjering, men som flyktning i Finland, hvor han måtte gjemme sig, fordi Kerenski vilde arrestere ham.
Sammenligner man Lenins dristige revolusjonære stillingtagen med stalinistenes politikk i Spania, da blir en klar over det uhyrlige falskneri som Friis begår når han vil trekke en parallell her.
Lenin sier: Gi våben til arbeiderne i Petrograd. Stalinistene i Spania: Ta våben fra arbeiderne i Katalonia. Lenin: Vi understøtter ikke Kerenski, vi avslører hans svakhet, vi forbereder oss på å styrte ham. Stalinistene i Spania: Kerenski (Caballero) står oss for langt til venstre, han nekter å bruke vold mot arbeiderne i Katalonia, vi vil ha en mere reaksjonær regjering Negrin-Prieto-Giral-Hernandes som avvebner arbeiderne og overalt gjenopretter det borgerlige statsapparat. Lenin krever at arbeiderne får kontroll over produksjonen. Stalinistene i Spania er blitt den hellige privateiendommens ivrigste forsvarere osv. osv.
*
Den spanske revolusjon er for tiden i stor fare. Den er ikke bare truet av Franco, den er også truet av den reaksjonære utvikling som er foregått i den republikanske del av Spania i løpet av de siste måneder. Det er ikke de spanske arbeideres feil at de må kjempe på to fronter, at de må kjempe mot Kerenski før Kornilov er slått ned. Det er de spanske Kerenskiers feil som vil avvebne arbeiderne for å kunne slutte våbenstillstand med Franco. Det gjelder dessuten for arbeiderne ikke bare å forhindre Francos seier, det gjelder også å forhindre at det i Miaja eller Polas ellr hvad mannen kan hete, opstår en ny Franco. Stalinistene, Azana og Prieto driver utviklingen i denne retning.
Den største ulykke i Spania består i at det ikke finnes noe bolsjevikisk parti som følger Lenins dristige revolusjonære politikk. Ellers vilde et socialistisk Spania idag ha vært en realitet. I så henseende har også POUM, CNT og FAI sviktet. Istedenfor å "avsløre Kerenskis svakhet", istedenfor å rette den skarpeste kritikk mot de borgerlig-reformistiske koalisjonsregjeringer, også mens kampen mot Franco pågår, har de fraternisert med Kerenski, er de selv gått inn i disse regjeringer, er de blitt medansvarlige for den reaksjonære utvikling som er foregått og som nu retter sig mot dem. Imorgen vil den allerede rette sig mot socialistene, i overimorgen mot republikanerne, det er begivenhetenes logikk. Har vi da ennu ikke lært fra Tyskland? Men når nu CNT og POUM vil sette sig til motverge mot denne reaksjon, når de råder arbeiderne til å beholde sine våben, da vil hele verdens revolusjonære arbeidere sympatisere med dem og de vil forakte bakvaskerne som de foraktet bakvaskerne av Lenin og Trotski i 1917.
Sist oppdatert 26. februar 2007
[email protected]