Skrevet 1. oktober 1935. Trykt i Mitt liv. Forsøk på en selvbiografi. Oversatt av Helge Krog. Tiden norsk forlag 1935.
Disse linjer skriver jeg i Norge, eller, nøiaktigere bestemt, på Oslos kommunale sykehus. Et uventet kapitel! Man kan ofte forutse store historiske begivenheter, men det er vanskelig å forutsi sine egne tilskikkelser. Jeg husker en situasjon: Efter at den franske regjering hadde utvist mig fra Frankrike til Spania på grunn av utilstrekkelig patriotisk begeistring for tsaren og ententen, blev jeg uten noen som helst begrunnelse arrestert av Alfons XIII's regjering; jeg lå på brisken i Madrids "mønster"-fengsel og spurte leende mig selv: hvorledes og hvorfor er jeg havnet her? Et uventet kapitel! Men det alvorlige svar lyder: Hvor lunefullt mitt personlige livs forløp enn kan arte sig, så former det sig til syvende og sist under innflytelse av så tungtveiende historiske faktorer som krig, revolusjon og kontrarevolusjon. Man må vite å ta sin skjebne slik som den blir smidd under historiens hammer... Og det er ingen overdrivelse når jeg sier, at jeg med en bok i hånden i Madrid-fengslet følte mig likeså vel til mote som et eller halvannet år senere i Smolny eller Kreml.
Siden den gang er der gått nesten tyve år: et ganske stort tidsavsnitt i et enkelt menneskes liv - ikke minst i betraktning av at de samme to årtier har vært opfylt av veldige tildragelser i hele menneskehetens liv. Men gjennem alle omskiftelser og rystelser har jeg lykkeligvis reddet min tilbøielighet og redebonhet til å le av mitt personlige livs fortredeligheter. Og den kjensgjerning at jeg nu, når oktoberrevolusjonens 18-årsdag nærmer sig, ligger syk i Norges hovedstad kan minst av alt gi mig noen følelse av "krenkelse" overfor den historiske prosess eller forlede mig til å beklage min egen lodd. Sant nok, overgangen fra det nuværende, definitivt bankerotte samfundssystem til et nytt og mere harmonisk, foregår meget langsommere enn man hadde ventet og ønsket; massenes konservatisme og letttroenhet, førernes sløvhet og forræderi kaster menneskeheten tilbake og avkrever den utallige ytterligere offer; - men det nye samfunds seier er sikker, og det er hovedsaken. Fais ce que doit, advienne que pourra...
*
Min første landflyktighet var så kort (oktober 1903 - februar 1905) at man i grunnen ikke kan kalle den en landflyktighet: mellem to perioder av underjordisk arbeide, mellem to fengselsophold og to forvisninger i Tsar-Russland, tilbragte en ung russisk revolusjonær ganske enkelt halvannet år i Vest-Europa, hvor han i en krets av to generasjoners erfarne emigranter (Plekhanov og Axelrod, Lenin og Martov) lærte marxisme og revolusjonær politikk.
Min annen landflyktighet varte i ti år. Den falt sammen med den mørke og dype reaksjonære bølgedal mellem de to russiske revolusjoner (1905 og 1917). I sitt siste avsnitt strekker denne landflyktighet sig inn i krigsårene og deres chauvinistiske splittelse og forgiftning, som slo verdensproletariatet langt tilbake.
Min tredje landflyktighet begynte i januar 1929, efter et års forvisning i Central-Asia, og har nu vart i snart syv år. Denne tid kjennetegnes ved den fryktelige skjerpelse av de kapitalistiske motsetninger hele verden over, ved fascismens vekst og fremmarsj, ved det europeiske proletariats svære nederlag (Tyskland, Østerrike, Spania). Der er ikke noe tilfeldig i dette likeløp mellem mitt personlige livs og den historiske utviklings perioder. Mange revolusjonære generasjoners skjebne, ikke bare i Russland, men i alle land som har oplevd dyptgående sosiale rystelser, har forløpet efter denne kurve: fra fengsel og forvisning til makt, og fra makt til fengsel og forvisning.
Men en innvending melder sig uvilkårlig: i Sovjetsamveldet har kontrarevolusjonen dog ikke seiret; der foregår også idag den samfundsmessige utvikling på det grunnlag som Oktoberrevolusjonen skapte. Men det var jo nettop fra det Sovjetsamvelde, som forfatteren av denne bok selv hadde vært med på å skape, at han måtte dra i sin tredje landflyktighet. Hvordan vil han forklare denne motsigelsen?
Den innebærer intet gåtefullt. Den kapitalistiske kontrarevolusjon har ikke seiret i Sovjetsamveldet, det er riktig nok. Men det er bare meget kortsynte eller direkte impliserte personer, som er i stand til å overse den dyptgående utartning det parti, som gjennemførte Oktoberrevolusjonen, og den stat, som skapte den seierrike arbeiderklasse, har undergått i de siste ti - tolv år. Over Sovjetstaten hersker nu byråkratiet. Det har i sine hender samlet en ubegrenset makt og utallige materielle forrettigheter. I forbigående sagt vilde det vare meget lærerikt å sette op et regnestykke over hvor stor del av nasjonalinntektene den herskende priviligerte kaste sluker; men denne statistikk hører inn under de store statshemmeligheter. Idet det definitivt befridde sig for massens kontroll og svingte sig høit op over det arbeidende folks umyndiggjorte samfund, måtte byråkratiet uundgåelig av sin midte skille ut en høieste forlikelseskommissær, en skjebnefullbyrder, en absolutt og ufeilbarlig "fører". I denne tvers igjennem byzantinske ideologi finner byråkratiets krav på å spille rollen som folkets evige, uavsettelige og velavlønnede formynder sitt høieste (rettere: laveste) uttrykk. Men det oplyste enevelde har intet til felles, og kan ikke ha noe til felles med arbeiderstatens styre, ennu mindre med "det klasselose, sosialistiske samfund".
Sovjetstatens tekniske, økonomiske og kulturelle landvinninger er storslagne. Det er en kjensgjerning som ikke kan bestrides. Disse resultater blev opnådd gjennem produksjonsmidlenes nasjonalisering og arbeidermassens heroiske anstrengelser. Men bare de såkalte "Sovjetunionens venner" (i virkeligheten de byråkratiske sovjetspissers venner) er i stand til å tro at den sosialistiske opbygging er betinget av det personlige diktatur, av den byråkratiske uansvarlighets regimente og av den ubarmhjertige undertrykkelse av de fremskredne arbeideres tenkning og kritikk. I virkeligheten kommer den bonapartistiske vilkårlighet, som er en følge av byråkratiets kamp for å holde stillingen, i stadig sterkere og skarpere strid med de nødvendige forutsetninger for opbyggingen av det nye samfundet. I følelsen av sin egen stillings uholdbarhet like overfor de økonomisk og kulturelt stadig sterkere folkemasser, innfører byråkratiet innen sin egen krets den gjensidige assuranses system og holder ubarmhjertig dom over enhver som våger å tvile på at dets usurperte forrettigheter er av guddommelig... nei, av "revolusjonær" oprinnelse. Derav den rasende undertrykkelse av de ti tusener eldre og yngre revolusjonære, som er blitt Oktoberrevolusjonens fane tro. I denne betydning kan jeg si at min tredje landflyktighet faller sammen med den dype byråkratiske reaksjon i Sovjetsamveldet.
For bare noen dager siden skrev Le Temps, det franske borgerskaps ledende organ, i anledning av gjeninnførelsen av rangordningen i den røde armé: "Den ytre forandring er et av kjennemerkene på det dype omskifte som for tiden foregår i hele Sovjetsamveldet. Det nu endegyldig sikrede regime begynner efter hvert å anta faste former. De revolusjonære vaner og skikker viker, så vel innen familien som i Sovjetsamfundet, for de følelser og seder som fremdeles råder i de såkalte kapitalistiske land. Sovjetene blir mere og mere borgerlige. (Les sovjets s'embourgeoisent.)" (Le Temps, 25. september 1935.) Denne uttalelsen av en alvorlig, forsiktig, tvers igjennem konservativ avis trenger intet kommentar. Slike ytringer forekommer i tusenvis. De viser uimotsigelig at den borgerlige utartning blandt Sovjet-samfundets spisser er meget langt fremskreden. De beviser samtidig at Sovjetsamveldets videre utvikling er utenkelig uten at samfundets sosialistiske grunnvoll befries for sin borgerlig-byråkratiske og bonapartistiske overbygning. Heri ligger, kort uttrykt, forklaringen av årsakene til min tredje landflyktighet...
Fire og et halvt år levde jeg med min hustru, min faste kampfelle og reisekamerat i Tyrkiet, på øen Prinkipo; to år i Frankrike; og endelig de siste månedene i Norge.
*
Ved avslutningen av dette forord kan jeg ikke la være å si at opholdet på Ullevål sykehus har gitt mig en uventet og sjelden anledning til å komme i berøring med en bestemt kategori av nordmenn: læger, søstre, kvinnelige og mannlige sykehustjenere. Hos alle disse mennesker har jeg bare møtt opmerksomhet, deltagelse, likefrem og opriktig menneskelighet. Jeg vil for alltid bevare en varm erindring om mitt ophold på Ullevål sykehus.
På det bordet, hvor jeg skriver disse linjene, ligger et av sykehusets evangelier på norsk. For 37 år siden hadde jeg på mitt bord i Odessa-fengslets enecelle - jeg hadde dengang ennu ikke fylt tyve år - den samme boken på forskjellige europeiske sprog. Ved sammenligning av de til hverandre svarende tekster øvde jeg mig i lingvistikk: evangeliets stil og oversettelsenes nøiaktighet letter i høi grad tilegnelsen av fremmede sprog. Dessverre kan jeg ikke love noen at mitt nye møte med den gamle og velkjente boken vil kunne bidra til min sjels frelse. Men lesningen av den norske evangelietekst kan like fullt hjelpe mig under tilegnelsen av sproget i det land, som har budt mig gjestevennskap, og hvis litteratur jeg alt i unge år lærte å skatte og elske.
Oslo Kommunale Sykehus, 1. oktober 1935.
L. Trotski
Sist oppdatert 28. april 2008
[email protected]