Skrevet 2. august 1931. Første gang offentliggjort i Fourth International, IV:10, oktober 1943, s. 317-318. Oversatt av Frans-Arne Stylegar.
Hensikten med dette brevet er å utveksle synspunkter i anledning den urolige streikebevegelsen i Spania. I min andre brosjyre om den spanske revolusjonen pekte jeg i detalj på ett mulig perspektiv: den revolusjonære bevegelsen utvikler seg voldsomt uten et korrekt lederskap og kulminerer i en eksplosjon som de kontrarevolusjonære kreftene kan utnytte for å knuse proletariatet. Som jeg pekte på i brosjyren, betyr ikke dette perspektivet at kommunistenes rolle skal være å holde tilbake den revolusjonære bevegelsen. Jeg tviler ikke på at vi er enige om akkurat dette, men jeg vil gjerne analysere spørsmålet mer inngående, fordi det kan vise seg å bli av stor praktisk betydning.
Først av alt er det påkrevet å klargjøre at dette voldsomme, elementære utbruddet av streiker er et uunngåelig resultat av selve revolusjonens karakter, idet det i en viss forstand er dens grunnlag. Det overveldende flertallet av det spanske proletariatet vet ikke hva organisering betyr. I løpet av den tiden diktaturet varte, vokste en ny generasjon av arbeide opp som mangler politisk erfaring. Revolusjonen vekker - og i dette ligger dens kraft - de mest tilbakeliggende, nedtråkkede, de mest undertrykte arbeidende masser. Streiken er den form deres oppvåkning tar. Gjennom streiken manifesterer forskjellige lag og grupper av proletariatet seg, signaliserer til hverandre, bekrefter sin egen styrke og styrken til motstanderen. Et lag påvirker og vekker det andre. Alt dette gjør til sammen den pågående streikebølgen fullstendig uunngåelig. Kommunistene bør minst av alle være redd for den, for dette er selve uttrykket for revolusjonens skapende kraft. Bare gjennom disse streikene, med alle deres feil, med alle deres "eksesser" og "overdrivelser", kjemper proletariatet seg på bena, samler seg til ett hele, begynner å føle og oppfatte seg selv som en klasse, som en levende historisk kraft. Aldri har revolusjoner utviklet seg under en dirigentstav. Overdrivelser, feil, oppofrelser ligger i revolusjonens natur.
Dersom kommunistpartiet hadde sagt til arbeiderne: "Jeg er fremdeles for svak til å lede dere, derfor må dere vente litt, ikke øve for stort press, ikke starte kampen ved å streike, gi meg en sjanse til å bli sterkere først", ville partiet ha latterliggjort seg selv fullstendig, de oppvåknende massene ville ha trampet over det, og i stedet for å styrke seg, ville partiet bare ha blitt svekket.
Selv om dere korrekt har forutsett en historisk fare, betyr ikke det at dere kan eliminere den gjennom argumenter alene. Faren kan bare unngås hvis dere besitter den nødvendige styrke. Men for å være en slik kraft må det kommunistiske partiet involvere seg helhjertet i den "elementære" eller semi-elementære streikebevegelsen som er under utvikling, ikke for å holde den igjen, men for å lære seg å lede den, og i selve kampens gang vinne autoritet og styrke.
Det ville være galt å tro at den pågående bevegelsen er blitt provosert frem av anarko-syndikalistene. De er selv under et voldsomt press nedenfra. Den ledende gruppen blant syndikalistene vil gjerne holde igjen bevegelsen. Enkeltpersoner som Pestana forhandler helt sikkert i kulissene med arbeidsgiverne og administrasjonen om hvordan streiken best kan avsluttes. I morgen vil mange av disse herrer vise seg å være arbeidernes bødler og, idet de skyter dem vil de, som de russiske mensjevikene gjorde, predike mot "streikens giftige virkning" og så videre.
Man kan ikke tvile på at splittelsene innad i anarko-syndikalistenes rekker vil gå etter denne linjen. Den mest revolusjonære fløyen vil, jo lenger den går, oppleve at motsetningen til syndiko-reformistene blir større og større. Ut av denne fløyen vil det uunngåelig dukke opp kuppmakere, heroiske eventyrpolitikere, forkjempere for individuell terrorisme og andre.
Det er unødvendig å peke på at vi ikke kan oppmuntre til slik eventyrpolitikk. Men vi må på forhånd forsikre oss om at ikke høyrefløyen som slåss mot streikene, men venstrefløyens revolusjonære syndikalister nærmer seg oss. Det vil være lettere å overvinne alle slags eventyrpolitiske elementer så snart de revolusjonære syndikalistene blir overbeviste om at kommunistene er kjempere - ikke pratmakere.
Det offisielle [kommunist-]partiet blir beskyldt for eventyrpolitikk i forbindelse med streikene. Personlig kan jeg ikke avgjøre saken, fordi jeg mangler informasjon. Partiets generelle holdning i den foregående perioden leder meg imidlertid til å tro at denne anklagen trolig er berettiget. Men nettopp derfor er det en fare for at partiet etter å ha brent seg, plutselig kan svinge kraftig til høyre. Den største ulykken ville være dersom de arbeidende masser skulle komme til å konkludere med at kommunistene, akkurat som syndikalistene av Pestanas type, helst vil instruere dem på dogmatisk vis, ovenfra og ned, og ikke reise seg sammen med dem fra bunnen og oppover.
For å oppsummere: Juni-dagenes farer (en bevisst provokasjon for å få arbeiderne ut i gatene, bare for å meie dem ned; oppkalt etter nedslaktingen i juni 1848 i Frankrike) forblir uten tvil det verste scenariet, men den mest umiddelbare faren for kommunistene kan vise seg å bli abstrakte argumenter, "forsøk på å fremstå som intelligent", abstrakt overtalelseskunst, som revolusjonære arbeidere vil se på som pessimistisk kvekking.
Venstreopposisjonen må ikke for et øyeblikk glemme at de farer som kommer av revolusjonens utvikling må overvinnes ikke ved forsiktig årvåkenhet, men gjennom dristighet, dristighet og atter dristighet.
Sist oppdatert 21. januar 2008
[email protected]