Skrevet i eksil i Tyrkia, 12. september 1931. Publisert i The Militant 21. november 1931 og 20. juli 1933.
Kjære kamerater:
Dere avviser parolen om arbeiderkontroll over produksjonen generelt og forsøkene på å få dette i stand gjennom fabrikkomitéer spesielt. Hovedgrunnen deres er uttalelsen om at de "legale" fabrikkomitéene ikke er egnet til dette formålet. Intet sted i artikkelen min behandlet jeg "legale" fabrikkomitéer. Ikke bare det: Jeg pekte temmelig direkte på at fabrikkomitéene bare kan bli organer i arbeiderkontrollens tjeneste dersom trykket fra massene er slik at grunnlaget for dobbelmakt i fabrikkene og ellers i landet har blitt forberedt og delvis etablert allerede. Det er klart at dette kan foregå like lite innenfor den eksisterende loven om fabrikkomitéer som revolusjonen kan foregå innenfor rammen av Weimarkonstitusjonen.
Og bare anarkister kan av dette trekke den konklusjon at det er utillatelig å utnytte det være seg Weimarkonstitusjonen eller loven om fabrikkomitéer. Det er nødvendig å utnytte begge to. Men på revolusjonært vis. Fabrikkomitéene er ikke det loven gjør dem til, men det arbeiderne gjør dem til. På et visst tidspunkt forrykker arbeiderne lovens rammer eller bryter dem ned, eller overser dem helt og fullt. Nettopp i dette består overgangen til en rent revolusjonær situasjon. Men fremdeles ligger denne overgangen foran oss, og ikke bak oss. Den må forberedes.
At karrierister, fascister, sosialdemokrater svært ofte er å finne i fabrikkomitéene, er ikke noe argument for ikke å gjøre bruk av dem - det beviser bare det revolusjonære partiets svakhet. Så lenge arbeiderne finner seg i slike fabrikkomitérepresentanter, vil de ikke være i stand til å gjøre revolusjon. Utenom arbeiderne kan ikke partiet vokse seg sterkere, for den viktigste aktivitetsarenaen for arbeiderne er fabrikken.
Men, vil dere innvende, det er jo tusener av arbeidsløse i Tyskland. Jeg har ikke oversett dette faktum. Men hvilke konklusjoner kan vi trekke av dette? Skal vi glemme de sysselsatte abeiderne helt og sette all vår lit til de arbeidsløse? Det ville være en rent anarkistisk taktikk. Naturligvis utgjør de arbeidsløse en mektig revolusjonær faktor, ikke minst i Tyskland. Men ikke som en uavhengig proletarisk armé; snarere som en slik armés venstre fløy. Arbeidernes kjernetropper er alltid å finne i fabrikkene. Det er derfor spørsmålet om fabrikkomitéene fremdeles eksisterer i like skarp form.
Dessuten er det heller ikke for de arbeidsløse uten betydning hva som foregår i selskapene og i produksjonsprosessen som helhet. De arbeidsløse må uten vilkår trekkes inn i kontrollen over produksjonen. Organisasjonsformen vil finnes - den praktiske kampen vil selv skape den. Selvsagt vil ikke alt dette skje innenfor rammene av det eksisterende lovverket. Men man må finne former som omfatter både de sysselsatte og de arbeidsløse. Ens egen svakhet og passivitet kan ikke rettferdiggjøres ved å vise til de arbeidsløse.
Dere sier at brandlerittene er tilhengere av produksjonskontroll og fabrikkomitéene. Dessverre har jeg for lengst sluttet å følge med i litteraturen deres, av mangel på tid. Jeg vet ikke hvordan de stiller spørsmålet. Det er sannsynlig at de heller ikke her har kvittet seg med sin opportunistiske ånd og filisteraktighet. Men kan brandlerittenes synspunkt, selv på en negativ måte, ha avgjørende betydning for oss? Brandlerittene lærte noe på Kominterns tredje kongress. De forvrenger den bolsjevikiske metoden for å kjempe for oppslutning blant massene. Men må vi virkelig av den grunn gi opp disse metodene?
Jeg forstår av deres brev at dere også er motstandere av fagforeningsarbeid og parlamentarisk arbeid. Dersom det er tilfellet, så er det en avgrunn mellom oss. Jeg er marxist, ikke bakuninist. Jeg tar utgangspunkt i det borgerlige samfunns virkelighet for å finne frem til de krefter og de vektstenger som kan velte det.
I motsetning til fabrikkomitéene, fagforeningene, parlamentet setter dere - sovjetsystemet. I denne forbindelsen har tyskerne en meget god verselinje: "Schön ist ein Zylinderhut, wenn man ihn besitzen tut." (En flosshatt er fin, bare den er min). Dere har jo ingen sovjeter, dere har ikke en gang en bro som leder til sovjetene, ikke en gang en vei som leder til broen, ikke en gang en sti som leder til veien. Die Aktion har forvandlet sovjetene til en fetisj, et oversosialt spøkelse, en religiøs myte. Mytologi tjener som dekke for menneskenes egen svakhet eller i høyden som trøst. "Fordi vi er maktesløse stilt overfor døden, fordi vi ikke er i stand til å få til noe i fabrikkene, så … så, i belønning, stiger vi til slike høyder at sovjetene ramler ned fra himmelen og redder oss." Der har dere hele det tyske ultra-venstres filosofi.
Nei. Med denne politikken har jeg intet til felles. Våre meningsforskjeller er slett ikke begrenset til den tyske loven om fabrikkomitéer - de henger sammen med de marxistiske lover for den proletariske revolusjonen.
Sist oppdatert 19. august 2007
[email protected]