Fra Pokolenje Oktjabrija (Oktobergenerasjonen), Moskva 1924, s. 28-37. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter den svenske teksten på marxistarkiv.se.
For lenge siden sa Goethe at gamle sannheter må læres på nytt om og om igjen. Det gjelder for individer, partier og hele klasser. Vårt parti må vinne sitt nasjonale program for seg selv på nytt, det vil si det må tenke det ut på nytt, og bevisst kontrollere det mot den faktiske virkeligheten.
Både vårt partis innenrikspolitikk og internasjonale politikk bestemmes av to grunnleggende linjer - proletariatets revolusjonære klassebevegelse i vest og den nasjonal-revolusjonære bevegelsen i øst. Vi har allerede tidligere sagt hvor viktig det er for oss å smi sterke levende bånd mellom skoleringen av vår ungdom - ja, av hele partiet - og den proletariske bevegelsens pågående utvikling over hele verden. (Skoleringen av partiet, like mye som av et individ, blir aldri ferdig: man lærer så lenge man lever.) Vi må i tilslutning til det si at ikke minst en klar forståelse av det nasjonale spørsmålet er en nyttig politisk øvelse for partiets innretning og egen skolering. Når vi sier ikke minst, risikerer vi å bli misforstått. Tross alt har vi i vest proletariatet, kampen om makten, mens det i øst, "alt i alt", bare handler om å befri de i hovedsak bondedominerte nasjonene fra et fremmed åk. Abstrakt talt tilhører selvsagt disse to bevegelser forskjellige sosiale utviklingsepoker. Men historisk sett er de forbundet og retter seg fra to forskjellige hold mot én og samme fiende: imperialismen. Og om vi ikke forstår den nasjonal-revolusjonære faktorens kolossale betydning, dens voldsomme eksplosive kraft, risikerer vi å håpløst kompromittere den revolusjonære bevegelsen i vest, og oss selv sammen med den, for mange år fremover, om ikke for godt. (Også i Europa vest for oss kommer det nasjonale spørsmålet til å spille en enorm rolle under revolusjonen. Det er nok å nevne Polen, Romania og Balkan, hele Sentraleuropa. Men i denne teksten tenker vi på revolusjonens grunnleggende linjer.)
Erfaringene fra vår revolusjon har definitivt lært oss hvor viktig det er med riktige relasjoner mellom proletariatet og bøndene, det vil si relasjoner som tilsvarer klassekreftene og den revolusjonære bevegelsens utvikling over hele verden. Vi har lært oss å bøye ordet smytjka (bånd) på alle mulige vis, og det er ingen tilfeldighet - vi må medgi at vi i blant også bruker ordet når det er helt umotivert! Men vi har definitivt mestret det grunnleggende spørsmålet. Vår regjering kalles ikke arbeider- og bonderegjering for ingenting. Om fremgangen for vår revolusjon er avhengig av et korrekt samarbeid mellom proletariatet og bøndene, så er fremgangen for verdensrevolusjonen avhengig av et korrekt samarbeid mellom det vesteuropeiske proletariatet og de nasjonal-revolusjonære bøndene i øst. Russland er et kjempemessig foreningspunkt mellom det proletariske vest og bøndene i øst, et knutepunkt og samtidig et forsøksområde.
Men i Russland selv er spørsmålet om relasjonene mellom proletariatet og bøndene slett ikke enhetlig. En del av spørsmålet er relasjonene mellom det storrussiske proletariatet og de storrussiske bøndene. Her stilles spørsmålet helt og holdent ut fra klasseinnholdet. Det beskjærer og forenkler oppgaven, og gjør den dermed enklere å løse. Men relasjonene mellom det storrussiske proletariatet og bøndene i Aserbadsjan, Turkmenistan, Georgia eller Ukraina er noe helt annet. Der, i de tidligere undertrykte "grenselandene" brytes alle sosiale, klassemessige, økonomiske, administrative og kulturelle spørsmål skarpt gjennom en nasjonal prisme. Der får misforståelser mellom proletariatet og bøndene (og vi har sett ikke så få slike i de seneste år) uunngåelig nasjonale farger. Det gjelder også i stor utstrekning proletariatet i de tidligere undertrykte nasjonene. Det som i Moskva eller Petrograd bare kommer til å oppfattes som en enkel praktisk konflikt mellom sentrum og lokale forhold, by og landsbygd, tekstilarbeidere og metallarbeidere, kan i Georgia, Aserbadsjan og til og med i Ukraina ta form av en konflikt mellom "stormakten" Moskva og de små og svakere nasjonenes krav. I visse fall er det sant, andre ganger ser det bare slik ut. Vår oppgave er først og fremst å forhindre at det er sant, og dernest å hindre at det virker sant. Og det er en meget stor oppgave som vi må løse for enhver pris, med både konstitusjonelle og administrative metoder, og fremfor alt partimetoder.
I hva består faren for en feilaktig politikk overfor bøndene? I det faktum at proletariatet kan miste ledelsen over bøndene og at borgerklassen overtar den. Men denne fare er ti ganger større når det handler om bondemasser - og i stor utstrekning også det unge og tallmessig svake proletariatet - i de små og underutviklede nasjoner som var undertrykte av tsarismen. Det nasjonale båndet mellom klassene er også en smytjka, som under historiens gang ofte har vist seg å være et meget sterkt og hardnakket bånd. De georgiske mensjevikene, de ukrainske petljuristene, de armenske dasjnakene, de aserbadsjanske mussavatistene og de andre ble ubetydelige takket være vår riktige, det vil si oppmerksomme og imøtekommende holdning til disse folks nasjonale krav, hvis historiske forbitrelse ble utnyttet av disse partier. En manglende eller utilstrekkelig forståelse fra vår side for den enorme historiske betydningen av å erobre de tidligere undertrykte nasjonenes fullstendige og uvilkårlige tillit ville tvert imot uunngåelig innebære at ethvert krav, ethvert agg, enhver misnøye hos de innfødte arbeidermassene ledet til en nasjonalt farget motstand. På dette grunnlaget ville en nasjonalistisk ideologi skape, eller mer eksakt gjenskape, et sterkt "bånd" mellom borgerklassen og de arbeidende, og det ville helt og holdent rettes mot revolusjonen.
Proletariatets diktatur har for første gang i historien åpnet muligheten for en korrekt løsning av det nasjonale spørsmålet. Sovjetsystemet utgjør et svært egnet statlig rammeverk for dette: smidig, spenstig og samtidig fullt kapabelt til å uttrykke både revolusjonens sammenholdende tendenser, omgitt som den er av et uregnelig antall uforsonlige fiender, og den sosialistiske økonomiens krav om planlegging. Men det ville være et alvorlig selvbedrag dersom vi innbilte oss at vi allerede har løst det nasjonale spørsmålet. Stormaktsjåvinismen skjules faktisk ofte under slik selvgodhet (som til og med gjenfinnes i partiets egne rekker). Det er ikke den aggressive sorten, men den slumrer og liker dårlig å bli forstyrret. En "løsning" av det nasjonale spørsmålet kan bare sikres gjennom at hver nasjon blir garantert en fullstendig ubegrenset tilgang til verdens kultur på det språk som den gitte nasjonen regner som sitt morsmål. Det forutsetter at hele vår nasjon gjør store materielle og kulturelle fremskritt, og vi er fortsatt langt fra det. Det ligger utenfor vår makt å forkorte den tiden slike fremskritt kommer til å ta etter eget godt forgodtbefinnende. Men én ting ligger i vår makt: å vise og bevise for alle små, svake og underutviklede nasjoner og nasjonaliteter som tidligere ble undertrykt av tsarismen at om en del av deres meget viktige og betydningsfulle krav ikke gjennomføres, så skyldes det objektive forhold som gjelder hele unionen, og absolutt ikke manglende oppmerksomhet eller en stormakts partiskhet. Det skal gjøres ikke bare i programmatiske deklarasjoner, men i vårt daglige statlige arbeid. Og denne oppgaven, å vinne de små og svake nasjonenes fullstendige og uvilkårlige tillit som bekreftes av deres erfaringer, er en av våre aller viktigste oppgaver.
Borgerkrigen skar en dyp og klar kanal i bevisstheten hos de millioner av mennesker som bor i Sovjetunionen. Fra vårt parti side fantes det blant krigets målsettinger og motiver ikke et grann nasjonalisme eller "imperialisme". Krigen var i hovedsak en revolusjonær klassekrig, og i denne form omfattet den hele det gamle tsaristiske imperiets territorier, og overskred i blant til og med de gamle grensene. Borgerkrigen skar gjennom de nasjonale gruppene på forskjellig hold og i ulik vinkel, og utsatte visse deler av den nåværende unionen for et hardt press. Under denne meget vanskelige kamp for å redde revolusjonen gikk krigens lover foran alle andre lover. Broer ble sprengt uansett hvilke skader det førte til for økonomien. Bygninger ble tatt i bruk som hovedkvarter og kaserner og skolebarn og lærere måtte forlate dem. Et hard militært regime veier tungt på det kulturelle livet i alminnelighet og på den nasjonale kulturen spesielt. Til dette bidro det faktum at tilbakeliggende enheter i Den røde hær, vrangvilje fra visse elementer i den kommunistiske organisasjonen i slike enheter og berørte politiske kommissærers utilstrekkelige anstrengelser i visse tilfeller ledet til at man ignorerte eller til og med på det groveste tråkket på nasjonale følelser og stemninger. Men det var isolerte og forbigående fenomener. Borgerkrigen sveiset med blod sammen arbeidere av alle nasjonaliteter i kamp mot sine klasseundertrykkere. Men av selve sitt vesen kunne den i alminnelighet ikke være en skole i daglig sameksistens og samarbeid. Det kunne ikke gå utover formelle og "konstitusjonelle" prinsipper at de små og etterblevne nasjonalitetenes innbyggere skulle være praktisk, materielt og moralsk likestilt med innbyggerne i den tidligere herskende nasjonaliteten når det gjelder å nyte alle de konkrete og abstrakte fordeler som det innebærer å tilhøre Sovjetunionen. Gjennom årtier og århundrer har følelser av nasjonal forbitrelse blitt samlet i de tidligere undertrykte nasjonene. Og denne arven kan ikke, for øvrig presis som kvinneundertrykkingen, avskaffes bare ved hjelp av erklæringer, uansett hvor alvorlig ment de er og ikke en gang om de er av lovstiftende karakter. For det kreves at kvinner, i det ordinære livet, i de daglige erfaringene, kjenner at det ikke finnes noen ytre begrensninger eller forbehold for henne og at hun ikke blir utsatt for en foraktfull eller nedlatende holdning. Tvert imot må hun oppleve at hun ikke bare har sine "rettigheter", men også tilbys et vennskapelig samarbeid for å heve seg til et høyere nivå. En liten nasjon må oppleve at det har funnet sted en radikal og ugjenkallelig forandring i den tidligere "herskende" nasjonens bevissthet. Den må oppleve at dersom personer fra denne nasjonen bryter mot den praktiske og moralske likestillingen, mot et virkelig, levende nasjonalt vennskap, så kommer disse til å straffes for streikebryteri og forræderi av den "herskende" nasjonen selv, det vil si av dens herskende klasse. I og med at det mer organiske både økonomiske og kulturelle arbeidet påbegynnes, kommer de små nasjonene nå påpasselig til å merke hvordan de blir påvirket av den sovjetiske regjeringens generelle økonomiske, politiske, juridiske og kulturelle tiltak, det vil først og fremst si hvilken linje partiet vårt fører i disse spørsmålene.
Våre fiender leter etter og kommer til å fortsette og lete etter muligheter for seg selv på dette området. Sosialdemokratene drev og driver fortsatt en fullstendig rabiat kampanje rundt det georgiske spørsmålet, og fremstilte fordrivingen av mensjevikene fra Georgia som undertrykking av den georgiske nasjonen! Vi har med fullkommen berettigelse vist at utkastingen av de mensjevikiske imperialistagentene fra Georgia var et spørsmål om liv eller død for hele vår revolusjon. For oss er det hevet over enhver diskusjon at den proletariske revolusjonens mål og resultater helt og holdent sammenfaller med de små og undertrykte folkenes interesser. Men en levende, kjempende og ennå ikke fullbyrdet revolusjon kan i løpet sin marsj fremover kollidere med og, uten å ønske det, skade nasjonale interesser og følelser. Uten tvil var det ikke bare den internasjonale mensjevismens bløffmakere som tolket Den røde hærs invasjon i Georgia, til støtte for de georgiske opprørerne, som "erobrings"-politikk fra Sovjetmaktens side. Selv deler av de georgiske bøndene, og til og med de georgiske arbeiderne, kunne tolke den på dette viset, og gjorde faktisk også det. For å motvirke disse stemninger og oppfatninger holder det absolutt ikke å vise, ikke en gang med skriftlig dokumentasjon, at de georgiske mensjevikene bevisst hadde gitt verdensimperialismen en åpning som var ytterst farlig for revolusjonen. De georgiske arbeidernes etterblivne deler som er rammet av nasjonal mistro mot Den røde hær, er kjennetegnet av at de ikke ser de revolusjonære begivenhetenes betydning i et europeisk og verdensomfattende perspektiv. Den eneste overbevisende politikk vi kan ha, er å vise de georgiske bøndene gjennom handling at deres nasjonale og kulturelle interesser, deres nasjonale følelser, deres nasjonale selvrespekt, som tidligere altfor ofte har blitt krenket, i dag tilfredsstilles så langt det er mulig under de objektive forholdene.
Det er mye mulig at vi kan forvente oss en viss forverring av den nasjonale følsomheten og til og med nasjonal mistro blant de nasjonaliteter som tidligere var undertrykte, og som naturligvis med rette krever av revolusjonen at den garanterer dem at det ikke i fremtiden vil skje noe tilbakefall til nasjonal forskjellsbehandling. På dette grunnlag er det fullt mulig at de nasjonalistiske strømningene (stort sett defensivt nasjonalistiske) til og med kan oppstå blant kommunistene i små nasjoner. Men slike fenomener er i alminnelighet ikke uavhengige, men vanligvis en gjenspeiling, et symptom. Akkurat som de anarkistiske og eventyrpolitiske tendensene i arbeiderklassen vanligvis er et tegn på og resultat av arbeiderorganisasjonenes opportunistiske ledere, er nasjonalistiske tendenser blant kommunistene i små nasjoner et tegn på at stormaktsbestrebelsene fremdeles ikke helt er utryddet innenfor statsapparatet eller endatil i visse kroker av det regjerende partiet.
Denne fare er enda større ettersom de yngre partimedlemmene i det hele tatt ikke har støtt på det nasjonale spørsmålet i politikken. I det tsaristiske Russland var det revolusjonære partiet alltid stilt ovenfor dette spørsmålet i form av nasjonal undertrykking, og det spilte en særdeles viktig rolle i vår daglige agitasjon. Partiets teori gav det nasjonale spørsmålet stor plass. "De gamle" gikk gjennom alt dette - selv om det ikke en gang blant dem er uvanlig med tilbakefall. De unge møtte politikken i et land uten nasjonal undertrykking. De kjenner til spørsmålet om republikkens militære forsvar, de fortsatte med økonomiske spørsmål. De ble knapt stilt ovenfor det nasjonale spørsmålet i virkeligheten. Derfor virker det av og til for dem som om det allerede er løst, som for eksempel religionen. Finnes det, spør de, virkelig noe å si eller fundere på i dette spørsmålet? Innenfor de små eller underutviklede nasjonene selv er det ikke uvanlig at de mer revolusjonære elementene, inklusive proletariatet, gir det nasjonale spørsmålet utilstrekkelig oppmerksomhet. Etter å ha sluttet seg til det russiske kommunistpartiet og samtidig ha utvidet sine horisonter, er disse unge, oppriktige, glødende revolusjonære i blant tilbøyelige til å betrakte det nasjonale spørsmålet på sin egen terskel, ikke som et problem som må løses, men bare som et hinder man kan hoppe over. Ganske visst er kampen mot sin egen hjemlige nasjonalisme, selv om den har vokst frem av en tidligere undertrykking, en viktig oppgave for revolusjonære over alt. Men i den jord der den gamle undertrykkingen har pløyd, må denne kampen være tålmodig og propagandistisk, og ettertenksomt tilfredsstille de nasjonale kravene, og ikke ignorere dem.
En del ganske gamle kamerater feier av og til unna det nasjonale spørsmålet på grunn av at den, sier de, er en tilfeldig "etterlatenskap", litt som vårt "narodnikske" jordbruksprogram eller NEP. Denne sammenligningen kan aksepteres på visse vilkår. Det ville naturligvis ha vært enklere å bygge sosialismen dersom man ikke var nødt til å drasse på noen nasjonale "etterlatenskaper", det vil si dersom det ikke hadde eksistert undertrykking i det forgangne, og dersom det nå ikke hadde eksistert forskjellige språk og nasjonale kulturer. Det ville også ha vært enklere å bygge sosialismen dersom vi ikke hadde millioner av bønder. Man kan gå enda lenger og si: det ville ha vært bedre for den proletariske revolusjonen om Asia var scenen for en kapitalistisk klassekamp som i Europa. Men å stille spørsmålet på den måten er langt fra virkeligheten. I bunn og grunn skjuler manglende interesse eller en foraktfull holdning til det nasjonale spørsmålet ofte en livløs, forvirret, bortforklarende innstilling til historien. Vårt partis mektige revolusjonære realisme består tvert imot i å ta fakta som de er og i praksis kombinere dem i revolusjonens interesse.
Dersom vi på terskelen til oktober hadde lukket øynene for bøndene ville vi i dag naturligvis ikke ha vært nærmere sosialismen, ja, vi ville faktisk ikke en gang ha oppnådd sovjetmakten. Først i årene etter oktober har vårt parti fullt ut forstått bøndenes betydning: de "gamle" forstod i praksis det de tidligere bare hadde visst i teorien, og ungdommen som har støtt på spørsmålet i praksis, forstår nå disse erfaringene teoretisk. Når det gjelder det nasjonale spørsmålet har partiet som helhet åpenbart behov for et repetisjonskurs, og ungdommen behøver et nybegynnerkurs. Og dette kurset må gjennomføres i god tid og meget strengt, for den som ser bort fra det nasjonale spørsmålet, risikerer å kjøre seg fast i det.
Å ta hensyn til de nasjonale krav betyr naturligvis ikke å fremme idéer om økonomisk adskillelse. Det er bare til fordel for det lokale ("nasjonale") byråkratiet, men definitivt ikke for massene. Det er helt åpenbart at et sentral ansvar for jernbanenettet i hele unionen slett ikke utelukker at man benytter nasjonale språk innenfor jernbanen. Og når man vurderer krav og program for selvstyre er det passende om man strengt og nøye skiller de øvre administrative kretsenes byråkratiske krav om "prestisje og fortrinnsrett" fra massenes virkelige, daglige, livsviktige interesser og krav. De førstnevnte er av og til særdeles russifisert i forhold til lokalbefolkningen, og samtidig separatister i forhold til sentrum. I prinsippet er den aller mest omfattende selvstendighet på det nasjonal-kulturelle området fullstendig forenelig med økonomisk sentralisering, i den grad sentralisering er nødvendig av nasjonale og produksjonstekniske årsaker. Men å statlig samordne den økonomiske sentraliseringen med en nasjonal-kulturell desentralisering er - i det levende livet, i praksis - en omfattende og komplisert oppgave. Å gjennomføre den krever forsiktighet, ettertanke og selvkontroll. Utvilsomt er de nasjonaliteter som tidligere var undertrykte og fremdeles er merket av det, i blant tilbøyelige til selv å opprettholde sin uavhengighet også på områder som i bunn og grunn kunne sentraliseres uten at de mistet noen nasjonal selvstendighet og med store administrative og økonomiske fordeler for alle parter. Men selv i disse tvilsomme tilfellene må vi først gjøre alt for at i det minste de ledende kretsene i de små eller underutviklede nasjonene kan innse fordelene og gevinsten med sentralisering. De kan siden hjelpe massene til å sette pris på de tiltakene det er tale om, ikke som påtrykk fra sentrum, men som et tiltak som tilfredsstiller alles interesser og gjennomføres i full enighet. Innenfor politikken er det ikke mulig å tenke forstandsmessig, og i det nasjonale spørsmålet mindre enn ellers.
To avsluttende ord. For ikke så lenge siden hadde jag anledning til å høre fra en viss ikke så ung kommunist at det - jag må fortelle dette selv om det er flaut - at det er mensjevisme og liberalisme å hevde den nasjonale faktorens betydning for revolusjonen. Dette viser virkelig hva det betyr å snu begrepene på hodet! Mensjevismens standpunkt i det nasjonale spørsmålet er: så lenge mensjevismen er i opposisjon er den nasjonalt sinnet og åpen for demokratiske krav, men den våger aldri å stille spørsmålet skarpt, det vil si å oppfordre de undertrykte til å revoltere. Når den nasjonale borgerklassen trues, eller når mensjevismen selv sitter ved makten, fylles den til bredden av bevissthet om hvor viktig og ansvarsfullt det er, det stormaktsoppdrag de har blitt tildelt av borgerklassen, og de fortsetter den sentraliserende, undertrykkende politikken, og kler den i anklager om nasjonalisme rettet mot... de undertrykte nasjonene. Bolsjevismens revolusjonære fremsynthet viste seg i det faktum at den innså hvordan man fra en klassemessig synsvinkel kan forstå den nasjonale faktorens enorme revolusjonære betydning. Og for å skolere ungdommen kommer bolsjevismen i fremtiden til å fortsette i denne ånd og i denne retning.
19. mars 1923.
01 / 26 / 2008
[email protected]