Denne artikkelen ble skrevet etter at det var blitt avslørt av Jevno Azef, én av av de fremste lederne for det russiske sosialrevolusjonære partiets terroristiske Kamporganisasjon, var agent for tsarens hemmelige politi. I løpet av den tiden han hadde arbeidet som provokatør, hadde Azev til og med vært ansvarlig for drapet på ministeren i det departement på hvis lønningsliste han stod. Artikkelen stod opprinnelig på trykk i den polske avisen Przeglad Socyaldemokratylczny i mai 1909. Den er oversatt av Frans-Arne Stylegar etter den engelske utgaven i Marxism opposes individual terrorism (London: Militant, 1982).
I en hel måned har alles oppmerksomhet, både i Russland og i resten av verden, vært rettet mot Azef. Hans "sak" er kjent av enhver fra avisene og fra beretningene om den debatten i Dumaen som var foranlediget av kravet fra enkelte deputerte om opplysninger om Azef.
Nå har Azef glidd mer og mer i bakgrunnen. Navnet hans dukker stadig sjeldnere opp i avisene. Men før vi en gang for alle etterlater Azef på historiens søppeldynge, er det nødvendig å sammenfatte de politiske lærdommene - ikke når det gjelder provokatører av Azefs type, først og fremst, men med henblikk på terrorismen som sådan, og når det gjelder de ulike politiske partiers holdning til denne.
Individuell terror som revolusjonær metode er vårt russiske "nasjonale" bidrag.
Selvsagt har drap på "tyranner" foregått nesten like lenge som "tyranniet" selv, som institusjon, har eksistert. Diktere har gjennom alle tider komponerte mer én hymne til ære for dolkens frigjørende kraft.
Men systematisk terror, med sin selvpålagte oppgave om å eliminere despot etter despot, minister etter minister, monark etter monark - "Sasjka etter Sasjka" (et diminutiv som refererer til de to tsarene Alexander II and III), som et medlem av 1880-årenes Narodnaya Volya ("Folkets vilje"), formulerte terrorismens program - denne formen for terror, som tilpasser seg aboluttismens byråkratiske rangorden og skaper sitt eget revolusjonære byråkrati, er et produkt som skyldes den russiske intelligensiaens enestående skaperkraft.
Det er selvfølgelig dyptliggende årsaker til dette - og vi må søke dem først og fremst i det russiske eneveldets karakter, og dernest i den russiske intelligensiaens karakter.
For at tanken om å styrte absoluttismen på mekanisk vis skal bli populær, må statsapparatet først oppfattes som en rent ytre undertrykkingsmaskineri uten røtter i samfunnet. Og det var nettopp på det viset det russiske eneveldet fremstod for den revolusjonære intelligensiaen.
Denne illusjonen har sitt eget historiske grunnlag. Tsarismen tok form under påtrykk fra de mer kulturelt avanserte statene i vest. I et forsøk på å henge med i konkurransen måtte den tyne de brede masser til det ytterste, men gjennom denne prosessen ødela den også grunnlaget for de privilegerte klasser. Og disse klassene var ikke i stand til å heve seg selv opp til samme høye politiske nivå som de privilegerte klasser i vest.
I tillegg kom de europeiske børsenes kraftige press i det 19. århundre. Jo større summer de lånte til det tsaristiske regimet, jo mindre var tsarismen direkte avhengig av de økonomiske forholdene i Russland.
Ved hjelp av europeisk kapital bevæpnet tsarismen seg med europeisk militærteknologi, og på den måten ble den en "selvtilstrekkelig" (relativt sett, naturligvis) organisasjon som hevet seg over alle klasser i samfunnet.
Denne situasjonen kunne naturligvis gi opphav til idéen om å sprenge overbygningen i luften med dynamitt.
Intelligensiaen kjente seg kallet til å utføre dette arbeidet. Intelligentsiaen hadde utviklet seg under direkte og umiddelbart påtrykk fra Vesten. I likhet med sin fiende, staten, lå de forut for landets økonomiske utviklingsnivå - staten, teknologisk; intelligensiaen, ideologisk.
Mens situasjonen i det øvrige Europa var slik at revolusjonære idéer utviklet seg mer eller mindre parallelt med de revolusjonære krefter i bred forstand, fikk den russiske intelligensiaen tilgang til vestens ferdig utviklede kulturelle og politiske tankegods. Tenkningen deres var revolusjonert lenge før landets økonomiske utvikling hadde ført til fremveksten av virkelige revolusjonære klasser som kunne støtte dem.
Under disse forholdene var det ingen annen utvei for intelligensiaen enn å skaffe utløp for sin revolusjonære entusiasme gjennom nitroglyserinets eksplosive kraft. Slik oppstod Narodnaya Volyas klassiske terrorisme. Terroren nådde sitt høydepunkt på to, tre år og svant deretter hurtig inn til ingenting, ved at den raskt fortærte de fåtallige reserver som den tallmessig svake intelligensiaen hadde å tilby, i den hete kampen.
De sosialrevolusjonæres terror var i det store og hele et resultat av de samme historiske faktorer: den russiske statens "selvtilstrekkelige" despotisme på den ene side og den "selvtilstrekkelige" russiske revolusjonære intelligensiaen på den andre.
Men to tiår passerer ikke ubemerket, og da bølge nummer to med terrorister var et faktum, opptrer de som epigoner, stemplet som utdaterte av den historiske utviklingen.
Den kapitalistiske "Sturm und Drang"-epoken i 1880- og 1890-årene skapte og befestet et tallrikt industriproletariat, og den bygde økonomiske broer over til den isolerte landsbygden og forbandt den nøyere med fabrikkene og med byene.
Bak Narodnaya Volya stod det ingen revolusjonær klasse. De sosialrevolusjonære unnlot på den annen side å oppdage det revolusjonære proletariatet; i det minste forstod de ikke fullt og helt dets historiske betydning.
Selvsagt kan man enkelte fremskaffe et antall sitater fra de sosialrevolusjonæres egen litteratur som fastslår at de ikke støtter terror i stedet for massekamp, men i tillegg til denne. Men disse sitatene er bare vitnesbyrd om den kampen terrorismens ideologer har måttet føre mot marxistene - massekampens teoretikere.
Men dette forandre ingenting. I sin kjerne krever terroristens arbeid så mye energi konsentrert om "det store øyeblikket", en slik overvurdering av det individuelle motets betydning, og, til slutt, en slik hermetisk lukket konspirasjon at - om ikke logisk, så psykologisk - det helt utelukker agitatorisk og organsisatorisk arbeid blant massene.
For terroristen eksisterer det bare to viktige fokus innenfor hele politikkens spekter: regjeringen og kamporganisasjonen."Regjeringen er rede til midlertidig å tilpasse seg alle andre politiske retninger," skrev Gersjuni (én av grunnleggerne av de sosialrevolusjonæres Kamporganisasjon) til sine kamerater da han selv ventet på dødsdommen, "men den har bestemt seg for å sette hele sin slagkraft inn på å knuse Det sosialrevolusjonære partiet".
"Jeg setter min lit," skrev Kalajev (en annen sosialrevolusjonær terrorist) i en lignende situasjon, "til at vår generasjon, under ledelse av Kamporganisasjonen, vil avskaffe eneveldet".
Alt som er utenfor terrorens rammeverk er bare et bakteppe for kampen; i høyden er det et hjelpemiddel. I det blendende lyset fra eksploderende bomber forsvinner forskjellene mellom de politiske partiene og skillelinjene i klassekampen som dugg for solen.
Og vi hører stemmen til denne største romantiker og fremste utøver av den nye terrorismen, Gersjuni, idet den maner hans kamerater til å "unngå en splittelse ikke bare med de revolusjonære, men også med opposisjonspartiene i det store og hele".
"Ikke i stedet for massene, men sammen med dem". Terrorismen er imidlertid en altfor "absolutt" form for kamp til å være tilfreds med en slik begrenset og underordnet rolle i partiet.
Fremavlet i fraværet av en revolusjonær klasse, senere født på ny gjennom manglende tiltro til de revolusjonære masser, kan terrorismen bare holdes vedlike ved å utnytte massenes svakhet og manglende organisasjon, ved å minimere sine erobringer og overdrive sine tap.
"De ser at det er umulig, gitt de moderne våpens karakter, for folkemassene å bruke høygafler og klubber - folkets tradisjonelle opprørsbevæpning - til å ødelegge de moderne bastiller," uttalte forsvarsadvokat Zhdanov om terroristene under rettergangen mot Kalajev.
"Etter 9. januar ("Blodige søndag"-massakren som innledet revolusjonen i 1905) forstod de godt hva som stod på spill; og de svarte maskingeværet og repeterriflen med revolveren og bomben. Slik er det 20. århundres barrikader".
Heltemodige enkelteindivider med revolvere i stedet for massenes klubber og høygafler; bomber i stedet for barrikader - det er terrorismens virkelige program.
Og uansett hva slags underordnet rolle terroren gis av partiets "syntetiske" teoretikere, så inntar den i praksis en viktig, ærefull posisjon. Og Kamporganisasjonen, som i det offisielle partihierarkiet står under Sentralkomiteen, viser seg uunngåelig å stå over denne, over partiet og dets arbeid - inntil den sørgelige skjebnen plasserer den under politiet.
Og nettopp det er grunnen til at Kamporganisasjons sammenbrudd som en følge av en politikonspirasjon, uunngåelig innebærer partiets politiske sammenbrudd også.
04 / 29 / 2007
[email protected]