MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Thrane
Dagslyset, desember 1876
Hentet fra Hans Johansen (red.): Marcus Thrane og thranitterbevegelsen, Oslo 1949
Hele verdenshistorien fra begynnelsen til enden er ikke annet enn en rekke blodige gjerninger, vold og undertrykkelse, og leter man etter de ledende prinsipper for all denne umenneskelighet, så finner man hovedfaktorene: religionen og patriotismen. Den religiøse og den nasjonale følelse er det som vesentlig har gjort menneskene til glupende rovdyr og brodermordere og forstyrret alle naturlige begreper om rett og moral. Kan disse følelser utryddes, da kan man tenke seg muligheten av en virkelig sivilisasjon, et virkelig menneskenes samfunn; hvis ikke, da vil den bestående sivilisasjon gå all kjødets gang som alle foregående sivilisasjoner. Nasjonalfølelsen kan likeså lite som positiv religion bestå for den fremadskridende kultur. Den passer bare for mindre siviliserte folk i tider da tapperhet er den høyeste dyd, da sverdets rett er anerkjent, da makt er rett. Etter som den tiltagende kultur innfører høyere moralske begreper, må nasjonalfølelsen forsvinne liksom religionen, for sterk nasjonalfølelse liksom religion har sin rot i dumhet og uvitenhet. Når jeg elsker, opphøyer og forsvarer mitt fedreland, skulle man tro min mening er den at jeg finner mitt fødeland så meget ypperligere enn andres, men heri søker man forgjeves grunn til fedrelandskjærligheten, og når dette ikke er grunnen, så er det ingen grunn. Men å elske og prise noe høyere enn alt annet uten noen grunn, er dumhet.
Dersom det var tilfellet at det hos sveitserne og danskene var større nasjonalfølelse enn hos russerne og tyskerne, så kunne man innrømme at det lå noe reelt, noe fornuftig til grunn for patriotismen, da nasjonalfølelsen i dette tilfelle var ensbetydende med frihetsfølelsen, men nå er dette ikke tilfelle. Hos alle nasjoner er nasjonalfølelsen omtrent like sterk. Enhver av dem priser sitt herlige fedreland, enhver av dem synger "Ja, vi elsker dette landet". Ingen tar i betraktning om hans land er fruktbarere eller friere enn andre land. Ingen har noen fornuftig grunn, men likevel ofrer man liv og blod for fedrelandet, uten grunn. Det forstår seg: man finner på en grunn fordi det er temmelig flaut å føle og handle uten grunn. Man priser da sitt fødeland med de grunner man har. Nordmannen priser sitt for de stolte fjell, kosakkerne sitt for dets stepper og sveitserne sitt for dets alper, danskene sitt for deiligste vang og vænge.
Men nå er det klart at det er best enten å ha et flatt, fruktbart land eller også et bergrikt, mindre fruktbart. Er det første best, så er danskene fornuftige og nordmennene ufornuftige. Er det siste best, så er nordmennene fornuftige og danskene ufornuftige. Hvis det nå ikke er bra å ha et bergfullt, ufruktbart land, så er det ingen synderlig grunn til å elske dette landet framfor andre land, da gjør man fornuftigst i å forlate dette landet og reise til et fruktbarere land (og det er tusenvis av nordmenn som har vært fornuftige nok til å gjøre dette). Nå er det ikke sagt at det er fruktbarheten som kan gjøre et land fortjent til kjærlighet. Et land kan være fattig og enda være verd å elskes, for der er større frihet og likhet. Hvis derfor patriotisme var egen for frie folk, så kunne man kalle den en fornuftig følelse og kamp for fedrelandet en fornuftig kamp. Men friheten kommer jo nesten slett ikke i betraktning, for tyrkere og sveitsere er likeså rede til å ofre sitt liv for fedrelandet som nordmenn og dansker. Nordmennene var like begeistret for Norge, likeså patriotiske den gang Norge var en provins av Danmark som de er nå. Fantes patriotismen bare hos sådanne folkeslag som hadde en friere forfatning og bedre sosiale kår, da måtte man innrømme at det var berettiget, men da begeistringen er like sterk hos alle nasjoner, de fattigste og de rikeste, de frieste og de mest undertrykte, så blir det intet annet resultat enn at nasjonalfølelsen er - nonsens, en frukt av uvitenhet, uettertenksomhet og dumhet - har altså samme rot som religionen.
Men det er en grunn til, hvorfor jeg kan elske mitt land fremfor andre, nemlig at mitt land er stort og mektig. Vel! Dette er dog en grunn, og til dels en fornuftig grunn så lenge den barbariske krigsalder vedvarer. Men er dette en fornuftig grunn, så burde Norge, Danmark, Holland og sådanne småriker gi seg under, eller forene seg med et mektig naborike, fremfor å ofre siste blodsdråpe for konge og "fedreland" som de dog likevel ikke kan forsvare i lengden.
Men så kommer man jo til for en del å oppgi den kjære nasjonalitet! Naturligvis! Man ble en dumhet kvitt og ble så meget klokere.
Hva reell verd nasjonaliteten har, derpå har man nok av praktiske eksempler. Det var således en tid da värmlänningene var begeistret over å være norske. Nå er de glad for at de ikke er det. For halvhundre år siden gråt finnlenderne over ikke lenger å skulle være svensker, og hadde siden enda tenkt å ofre "liv og blod" for å bli svensker igjen. Nå derimot vil de aldeles ikke være svensker og vil enda ofre "liv og blod" for å unngå å bli svensker. Hva beviser sådant? Det beviser at nasjonalfølelsen ingen reell grunn har. Den er som positiv religion intet annet enn fordom, som er innpodet dels ved fysisk, dels ved åndelig makt. Men fordom er frukter av uvitenhet. Fordommer må vike for den stigende kultur. Den tid må komme da menneskene må holde opp å ofre sitt liv og blod for fedrelandet, bare fordi fedrene bodde der. Den tid må komme da menneskene i et ufritt land i strid med et fritt land blir forrædere mot sitt eget fedreland og hjelper fienden til seier. Nasjonalfølelsen må gi plass for frihetsfølelsen. Hurtig vil ikke dette gå, fordi den nasjonale følelse synes endog å være sterkere enn den religiøse. Men begynnelsen er gjort. Et mektig parti arbeider for å rydde bort grenseskillene mellom nasjonene og knytte dem sammen i harmonisk brorskap, og dette parti er det Social-demokratiske Arbeiderparti.
09 / 01 / 2006
[email protected]