MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Thrane
Dagslyset april 1871. Fra Hans Johansen: Marcus Thrane og thranitterbevegelsen, Oslo 1949, s. 74-77.
Ikke før var krigen forbi, før revolusjonen begynte. Ikke før var revolusjonen begynt, før all verdens, både Amerikas og Europas spissborgerdemokrater, i sin bornerte visdom ropte:. "Ja, der ser dere hva vi alltid har sagt, det franske folk har utartet, er fordervet, uskikket til frihet og selvstyre. Det må ha en Napoleon over seg".
Ingen påstand er mindre begrunnet. Nettopp ved sine revolusjoner viser det franske folk at det er skikket for friheten. Ennå er ingen stor idé, ingen gjennomgripende politisk reform utført uten ved "jern og blod". Derfor er bare det folk skikket til friheten som er rede til å slåss, både for å erholde den og for å bevare den. Naturligvis kan vi så lenge massene er så uopplyste ikke ved et folk forstå et lands hele befolkning, men bare deri del som i de forskjellige spørsmål griper aktivt inn og handler i alles navn. Den øvrige del kan bare betraktes som en slags levende maskiner og må finne seg i å karakteriseres etter den bruk de lar de ledende gjøre av seg. Således, når man taler om det franske folk som handlende på den politiske skueplass, så menes derved hovedsakelig befolkningen i de større steder, især pariserne. Betraktet fra det synspunkt står det franske folk høyere enn noe annet: Alle store idéer, alle store bevegelser som tar sikte på frihet og rett, er utgått fra Frankrike.
"Men", sier spissborgerdemokratene, "disse nymotens franske idéer om likhet og brorskap, alle disse kommunistiske og sosialistiske ideer er dog bare tåpelig hjernespinn, noe som aldri kan realiseres." Og verst av alle til å fordømme brorskaps- eller humanitetslæren er de "fromme", de "sanne kristne".
Men det er en gammel setning at intet kan stå stille, men må gå framover eller tilbake. Denne setning vil alltid stå fast. Når man mener at de sosialistiske idéer ikke kan realiseres, så fornekter man denne setnings gyldighet. Man fornekter prinsippet for de menneskelige framskritt og erklærer at samfunnet nå er såfullkomment innrettet som det kan bli. Det er ingen middelvei: enten er nå samfunnet fullkommen eller ufullkomment. Er det fullkomment, hvilken mening er det så i gammeldemokratenes smukke talemåter om reformer? Når man spør dem hvilke reformer de vil ha, så har de intet svar. De famler hit og dit, og resultatet er - vrøvl. De har satt sin ære i å kalles frihetsmenn, og de vil gjerne beholde æren så lenge den ikke medfører utgifter, oppofrelse eller tap av personlig fordel.
Eller også er samfunnet ikke fullkomment, og hvis så er, da bør man arbeide på å gjøre det fullkomment. Man bør som fornuftige mennesker gjøre seg rede for manglene og grunnene til dem, og herav utdra prinsippene for de nødvendige forandringer, og man bør da som menn åpent erkjenne prinsippene og som menn forfekte dem. Dette gjør sosialdemokratene. Derfor er disse, selv om deres anskuelser er mindre riktige, langt mer aktverdige enn hine, for de legger dog for dagen en alvorlig vilje og et rosverdig mot.
Man bebreider pariserinsurgentene at de ved sine nåværende opptøyer vil ruinere Frankrike. Hvorfor retter man ikke likeså godt denne bebreidelse mot Thiers og hans parti? Hvorfor kan ikke Thiers-partiet gi etter for de røde? Hvorfor skal de røde endelig gi etter?
Man sier: "De røde vil plyndre kapitalistene og dele all eiendom". Det er løgn. De har hverken gjort det eller uttalt det.
Hva de røde vil, er, en virkelig republikk på bred grunnvoll, en republikk ikke som Sveits og Amerikas monarkistiske republikker (humbug-republikker), men en republikk hvis konstitusjon uttaler prinsippet om alminnelig brorskap, en republikk hvis medlemmer står i etvirkelig solidarisk forhold til hverandre.
Hvis en slik republikk er umulig, hvis de samunn som vi nå kaller republikker representerer høydepunktet for den menneskelige samfunnsorden, da skulle vi for vår del ikke betenke oss på å gjøre frontforandring til monarkiet, for heller et ærlig monarki enn republikansk humbug.
Man forbanner og forakter pariserinsurgentene for deres grusomhet og hensynsløshet. Men hvor er da monarkistenes og humbugrepublikanernes mildhet og humanitet? Insurgentene hadde holdt standrett over et par generaler og latt dem skyte. Men det var også på tide at det ble statuert et eksempel for disse hovne sabelherrer: General Thomas lot fire ganget kommandere fyr på en skare kvinner. Lecomte gikk om i sivile klær for å utspionere insurgentenes stilling ved Montmartre, og Duerot, som før hadde spilt republikaner i Paris, hadde en gang uttalt følgende ord: "Da jeg vendte tilbake til Paris skjedde det for å bekjempe republikanerne og ved første gunstige leilighet tilintetgjøre dem." Hvorfor skåne slike herrer som ikke vil skåne andre?
Insurgentene grep ikke til våpen, før de innså at jern og blod var nødvendig for å sikre rerepublikken. For Thiers republikanske sinnelag kan ingen stole på. Det første Thiers gjorde da han fikk makten, var å forsøke å gjenopprette en stående hær (i motsetning til en alminnelig folkevæpning på republikansk vis). Likeså innsatte han i Paris en politiprefekt etter gammel stil, og endelig fikk han nasjonalforsamlingen til å flytte fra Paris til det gamle kongesete Versailles og oppstille 40.000 mann for å hindre den republikanske smitte fra Paris. Dette var jo åpenbart å kaste hansken til alle ekte republikanere, og når hertil kommer at nasjonalforsamlingen, som et verk av preste-bondevalg, for største delen besto av store godseiere og alle slags store, kongeligsinnede personer, så kan en ikke undre seg over at de røde grep til våpen og ikke ville vente til "ordenspartiet" hadde fått makten, berøvet folket dets våpen og dermed á la Napoleon kneblet det.
Men kan insurgentene vinne? Dette er en annen sak. Det er meget tvilsomt. "All ting forgår, men dumhet består". Bøndene tilhører prestene, og prestene tilhører "ordenen", så det er høyst sannsynlig at frihetens sak også denne gang vil ligge under i Frankrike. Men faller insurgentene, så faller de med ære. Skammen faller på alle de menn i Europa og Amerika som brauter med frihetssinn, men likevel hverken rører en finger eller en dollar for den franske republikks sak.
Sist oppdatert 17. august 2007
[email protected]