MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Thrane
Arbeider-Foreningernes Blad 2. februar 1850. Fra Hans Johansen: Marcus Thrane og thranitterbevegelsen, Oslo 1949, s. 44-48.
Den galliske hane har galt for tredje gang, og over hele Europa begynner det å bli dag.
Mens orkaner bruser og tordenen ruller, mens jorden rystes under heftige krampetrekninger og menneskenes, råtne og forfengelige verker knuses i revolusjonens hvirvler, bryter morgenrøden fram til en ny dag. Til en dag hvor all ting skal prøves og det beste skal velges.
Til en dag hvor frihetens, sannhetens, rettferdighetens og braderkjærlighetens herlige sol skal stråle over folkene.
Til en dag hvor det guddommelige i kristendammen skal feire sin skjønneste triumf.
En revolusjon av den av overordentligste karakter har forandret verdens politiske utseende. Frankrike er atter en republikk som kjemper for å sikre alle mennesker frihet, likhet, sikkerhet, undervisning, arbeid, eienoam, bistand og lykke.
Revolusjonen er hermed trådt inn i et nytt stadium, som fører til opphevelse av klasser og privilegier, og på hvilket de politiske rettigheter kun betraktes som midler til gjennomgripende sosiale forbedringer. Hensikten er nå å oppby alle de moralske, intelllektuelle og materielle hjelpemidler samfunnet eier, for å avtørke de tårer sam millioner mennesker utgyter under fattigdommens, elendighetens og vankundighetens lidelser.
Så høyhjertede bestrebelser for slektens vel kunne naturligvis ikke annet enn vekke den inderligste deltagelse hos alle gode mehnesker. Den store elendighet sam nå rår under misbrukene av de nærværende samfunnsinnretninger, vekker i alle land forferdelse og avsky. Gjennom strømmer av blod kjemper geniet og edelmodigheten side om side med armoden og fortvilelsen for å innføre en bedre tilstand.
Oss har forsynet forbeholdt den lykke å være rolige tilskuere til så megen elendighet, til så megen forvirring og blodsutgytelse. Mens andre folkeslag ofrer sitt beste hjerteblod for å oppnå almenmenneskelige rettigheter, kan vi under fredens og samdrektighetens ly utdra en gyllen lære av disse prøvelsens tunge år. De frukter som i sannhet forskjønner og foredler livet, har forsynet i sin uransakelige visdom gitt oss anledning til å høste uten blod og uten sverd. Kan vi da forsvare å ligge med hendene i skjødet og la anledningen ubenyttet? Nei, visselig ikke. Det ville være å forakte Guds godhet. Det ville være å utsette samfunnet i en nærmere eller fjernere framtid for alle de redselsscener som nå finner sted i andre land, om vi ikke ilte med å oppta den lidende mengde i rettferdighetens og kjærlighetens armer.
Eller hva? Er det kanskje så at ingen grunnvesentlig betingelse for samfunnets velvære mangler, at den store reformånd her allerede har gjort sin gjerning? Ja, dessverre, det mener man; for hos oss er det ennå ikke begynt å gry av dag. - Det hele samfunn ligger ennå i den dypeste søvn. Akk, var det bare en søvn. Man kunne da bare vekke den slumrende og i det minste få nære håp om å få noen dyktige stridsmenn på bena. Men vår tilstand er verre enn søvn, den er håpløs og fortvilet, fordi vi lysvåne innbiller os - at vi intet har å gjøre.
proklamerer man, at det store verk allerede er ulllbrakt, at våre politiske og sosiale stridsemner som følge herav er så fattige at de ikke varig kan fengsle den dannede eller etter dannelse strebende ånd, at her bare kan være tale om ordning av vei- og skyssvesen, og at en regjering med store reformplaner bare vil bli en regjering av vindmakere.
Så vidt er det altså kommet med oss etter 36 fredens og frihetens år -at vi intet har å gjøre - at vi står i trng med russen, tyrken og hottentotten, for også disse mennesker har å sørge for litt veivesen og litt skyssvesen.
Det kalles her i landet bare "en smålig røre som ingen kan finne tilfredsstillelse i", når den store massen står opp og fordrer deltagelse i statslivet, når den fordrer at maktens tyngdepunkt ved alminnelig stemmerett skal nedlegges i hele folket, at demokratiets følgesetninger skal utvikles og gjennomføres i hele statsslivet.
Det er bare "en smålig røre", når det fordres en fullstendig forandring av hele valgsystemet, når man kjemper for å bringe sannhet i valgene ved direkte valg og opphevelse av valgets innnskrenkning til distriktets beboere,ved prøvevalg, kandidatur, redegjørelse av grunnsetninger o.s.v.
Det er bare "en smålig røre" når man, for å bevare det demokratiske monarki fra, om kortere eller lengre tid å styrte sammen, søker å tilveiebringe en sterk regjering og enighet mellom statsmaktene, ved å hindre folkeånden fra å ta en uriktig retning og ved å bryte ned de skanser, som konstitusjonen stiller i veien for statsmaktenes berøring med hverandre.
Det er bare "en smålig røre", når man ønsker embetsvesenets og den offentlige forretningsførsels hensiktsmessige ordning, - når man ønsker en gjennomgripende forbedring av vår tyrkiske rettspleie - , når man ønsker splinternye grunnsetninger for industriens utvikling, når man gjør krav på en statsborgerlig oppdragelse gjennom en radikal reform i skolevesenet.
Og det er endelig "en smålig og kjedsommelig røre", som ikke et øyeblikk kan fengsle den dannede ånd, når man fordrer forbedring i de lidende folkeklassers tilstand, når man søker fordeling av alle de personlige rettigheter, som tilkommer mennesket, så at det størst mulige antall individer i samfunnet kan arbeide seg fram til åndelig og økonomisk selvstendighet under en stadig likeligere fordeling av samfunnets byrder og fordeler blant borgerne.
Ja, alt dette kan gjerne være "en smålig røre", men så meget verre er det da, når det tydelig viser seg at den i all sin smålighet dog er for stor for våre store navn i denne tidsalder av små menn.
Men så sant som det gis en folkevilje, som vil det rette og sanne for dets egen skyld, og ikke om et middel til å oppnå egennyttige hensikter for seg eller sitt parti, så sant må "den dannede ånd" nå bekvemme seg til å gripe inn i denne "smålige røre", hvis samfunnet skal bli fri for voldsomme rystelser og unngå å forskjertse sitt skjønneste framtidshåp.
Jo, det er på høy tid at det også hos oss tenkes på sosiale reformer, at- det også hos oss tenkes på midler mot armoden, på ordningen av den nye rett, som banker på den sosiale konstitusjons dør: - Retten til arbeid.
Arbeidet er nå den akse om hvilken alt dreier seg. Fordringen er at arbeidet skal ordnes således at ethvert menneske ved det kan finne sitt utkomme, idet man mener at så lenge mennesket har rett til å leve, må det også ha rett til å fordre arbeid, som er den betingelsen på hviiket livet hviler.
Nærværende blad, som er organ for de nye politiske krav, har i den siste tid mottatt de mest tilfredsstillende beviser på en stadig voksende sympati for dette menneskehetens store annliggende, og utgiveren ser seg ved noen fedrelandssinnede menns understøttelse i stand til å overflytte bladet til Kristiania, hvor han allerede har funnet medarbeidere, ved hvis hjelp han håper å forminske de mangler og ufullkommenheter som han ikke har kunnet unngå ved det første forsøk.
Bladet begynner således nå under meget gunstige utsikter en ny tidsregning. Under dets fortsatte kamp for det politiske og sosiale livs utvikling vil det alltid søke å bevare den lovlighetens, besindighetens og endrektighetens ånd som utgjør landets heder og styrke. Utgiveren tror derfor å kunne nære håp om at ingen fedrelandsvenn vil nekte ham den understøttelse som fordres, forat det av hans bestrebelser kan vinnes det størst mulige utbytte for de lidende folkeklasser og samfunnet i det hele.
Utgiveren hører ikke til dem, som tror at det går an å komme i besittelse av store timelige goder, å bli rik og lykkelig ved politiske bevegelser. Han erkjenner at det hører flid og arbeid til sånne ervervelser. Men han mener at det både fra borgernes og statsstyrelsens side er uendelig meget å gjøre for å lette og understøtte de enkelte individers redelige bestrebelser. I særdeleshet mener han at man i arbeidets interesse ikke kan eller bør stanse ved den såkalte arbeiderklasse, men at bestrebelsene også må omfatte den tallrike håndverksklasse og framfor alt de fattige og arbeidende kvinner. Å forbedre disse sistes kår, som har en så uendelig stor innflytels på samfunnets vel, er i våre dager blitt en uavviselig nødvendighet.
Dersom religion og moral ikke skal bli bannlyst fra samfunnet, må den tilstand opphøre, som tvinger dyden og uskyldigheten til å bukke under for fristelsen av å kunne spise seg mett. Utgiveren akter derfor om noen tid å rette oppfordringer så vel til håndverkerne som til kvinnene om å stifte foreninger. Han vil stille sitt blad til disse foreningers disposisjon og anvende alle de krefter som står til hans rådighet, for å lede disse foreninger til gagn for den lidende menneskehet. Måtte det bare lykkes ham å bidra noe til å avtørke den lidende uskyldighets brennende tårer, hvor lykkelig ville han da føle seg.
Sist oppdatert 17. august 2007
[email protected]