MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Thrane
Utdrag av en artikkelserie Thrane skrev i Drammens Adresse høsten 1848. Fra Hans Johansen: Marcus Thrane og thranitterbevegelsen, Oslo 1949, s. 31-33.
Ved minsterielle mener man gjerne dem som holder med regjeringsmedlemmene og forsvarer deres styrelsessystem, og da nå våre regjeringsherrer i alminnelighet har fulgt et system som omtrent hevder den mening at de øvrige klasser. i samfunnet er til for deres skyld, er de ministerielle med rette blitt ansett for aristokrater; for det er jo nettopp aristokratenes hovedlære: at folket er til for deres skyld ---. De opposisjonelle er blitt betraktet som demokrater, eller menn som taler "folkets sak". Men hvorvidt de fleste av de opposisjonelle virkelig kan benevnes med navnet demokrater, kominer an på hva man rettest mener med "folket". For over 2.000 år siden mente man med folket: samlingen av alle menneskene som var i staten. Men i de siste århundrer, især siden innførelsen av stående arméer, har den anskuelse litt etter litt fått innpass, at man med folk ikke kan forstå andre mennesker enn de som har midler til å gå pent og godt kledd og til å "oppføre seg", som det heter. Slik er det i den senere tid gjort en ny atskillelse mellom folk, idet man har kalt dem som, uten å ha egentlig dannelse, likevel har midler til å bo, møblere og kle seg som dannede. For - "kondisjonerte", og i motsetning til denne klassen har man kalt andre mennesker "pøbel"; ja, man har gått så vidt at man i motsetning til pøbel har kalt alle velstående og velkledde folk med den usømmelige benevnelse "skikkelige folk". Slike talemåter alene er tilstrekkelig til å bevise tidsalderens råhet på tross av de evindelige skrik om "vår tids opplysning". At vår tid har i seg håpefulle elementer til en sann opplysning, er sikkert. men heller ikke noe mer. Det kan ikke bli tale om noen sann opplysning før verden er kommet så langt at mengden av menneskene begynner å bli enige om å gjennomføre religionens høyeste grunnsetninger i samfunnsforholdene; det kan spores en sterk tendens til dette den seneste tid. Den fredspolitikk som begynner å fortrenge de gamle erobringsteorier, den kosmopolitisme som for en del allerede har fortrengt fortidens ensidige, villedende og krenkende patriotisme, den fellesskapsfølelse som har erstattet den tidligere mangel på evne til å virkeliggjøre store og edle tiltak, den filantropi som nå vil rense lovgivningen for all barbarisme - alt dette er gode tegn på at en sann religiøs opplysning vil spre seg velgjørende blant menneskeslekten. Men til en slik lykkelig tilstand er det ennå bare lagt en svak grunnvoll. Dens utførelse strander ennå på de gamle anskuelsers tilhengere, på makthavernes uilje til å dele makten med andre.
Vel er det en alminnelig mening at folket har makten her i landet, men dette er langt fra å være tilfelle. Det heter også at vi har en demokratisk forfatning. Men grunnloven nekter den ubemidlede og fattige stemmerett og hevder derfor på en måte bare de store og rikes skjeve mening om hva man bør forstå med folket. Og da de ubemidlede, som utgjør den største del av nasjonen, ikke har fått den minste innfytelse p å lovgivningen, er det med svak rett man kan kalle vår forfatning demokratisk.
Overalt i Europa slutter man etterhvert med å ta slike usle pengehensyn, idet enhver myndig skattytende og ærlig mann har fått stemmerett. De stridigheter som denne gang setter Europa i bevegelse, er av en ny natur. Det er ikke lenger en strid mellom konge og folk eller aristokrater og demokrater i gammel forstand. Det er en strid mellom rik og fattig. Og denne strid er ikke en følge av en tiltagende misunnelse eller lyst til lovløshet, men en nødvendig følge av den tiltagende arbeidsløshet og fattigdom, hvis årsaker den store opphoping av rikdom på enkelte hender. Det er ikke alene uklokt, men ren dårskap å stanse en slik strid på gåmmelt vis med militærmakt. Selv om det lykkes i enkelte land for en tid, hvor lenge vil så dette vare? Må ikke et onde som man ikke har botemidler for, øke? Og vil ikke dette øke i en voldsom grad etter hvert som menneskeslekten formerer seg? Den storm som den nåværende slekt forebygger, forebygger den bare for en kort tid, bare for å velte en enda mer skrekkelig over på etterslekten. Det er på tide at man forandrer sitt begrep om "folket". Folket er alle landets innbygger, de fattige og simple så vel som de rike og fornemme. Det er absolutt nødvendig å utvikle de laveste klassers( proletariatets) makt. Det er naturlig at alle velstående frykter for denne utvidelse. For de tror, uten særlig grunn, at en .forbedring av de, fattiges kår, ikke kan finne sted uten på bekostning av de rike. Det har derfor vist seg at en stor del av den klasse som før revolusjonen pleide å slutte seg til folket, har begynt å sluttte seg til makten i håp om å undertrykke de revolusjonære bevegelsene. En mengde som tidligere har talt frihetens og folkets sak, har nå skiftet anskuelse og vendt seg mot folket og gått over til makthavernes parti, og er således blitt aristokrater. De talte folkets sak så lenge verden regnet dem som en del av "folket".De har altså under skinn av å kjempe for det almene vel, i grunnen bare kjempet for sitt eget vel, kjempet for å bli delaktig i makten. Slike demokrater tjener bare til å forøke aristokratenes tall, og således enn mer forkvakle samfunnsforholdene. Et demokrati hvor den fattige nektes innflytelse, er den mest beklagelsesverdige og mest demoraliserende regjeringsform. Det beste eksempel på dette viser det britiske rike, som på tross av sin utbasunerte frie forfatning likevel sikkert er den ulykkeligste stat på hele jordkloden. Da anser vi det absolutte monarki for en langt bedre regjeringsform, for der har folket bare én hersker, og man bør uten tvil foretrekke en tyrann for mange tusen. Det er temmelig klart at en stor del av våre såka1te demokrater i grunnen er rene aristokrater, og dette er især tilfelle med størsteparten av våre rike bønder eller i alminnelighet gårdbrukerne. At disse menneskene i tenkemåte er aristokrater, ser man bare av deres stivnakkede ekteskapsprinsipper. Like meget som våre aristokratiske embetsmenn har forstått å mele sin egen kake og sørge for sitt beste mens de hadde makten til det, har også gårdbrukerne - i sannhet ikke mindre aristokratiske - forstått å sørge for sitt beste i en rekke år. Det er således ingen stand hvem loven har. Begunstiget i den grad som gårdbrukerne. Det kommer av at de hair for stor makt. Det er påkrevd at deres makt deles med den egentlige almue.
Sist oppdatert 17. august 2007
[email protected]