MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Scheflo
Sørlandet, 21. januar 1933
Det var i sin tid en av de sterkeste anklager høyrepressen kunne rette mot Arbeiderpartiet, at det ville innføre mindretallsdiktatur. Det går ikke an å si at høyrepressen hadde grepet denne beskyldningen helt ut av luften. Der lå faktisk en brøkdel av sannhet i beskyldningen. Allerede før krigen fantes der ultraradikale elementer i den norske arbeiderbevegelse, som, når de skulle kritisere det borgerlige demokrati, også uttalte seg hånende om selve flertallsprinsippet. Disse tendenser ble betydelig styrket i 1920, da vi fikk de såkalte "Moskvateser", hvor det slås fast at et revolusjonært parti må legge større vekt på kvaliteten enn på kvantiteten av sine medlemmer. Mange partifeller var uoppmerksom på, at den mann som hadde skrevet disse teser, nemlig Lenin, skjelnet skarpt mellom begrepet medlemmer og begrepet tilhengere. Han mente at for at partiet skulle kunne få mange tilhengere og tilslutt få med seg folkets store masser, måtte det stilles høye krav til medlemmenes kvalitet. Lenin var så visst ingen talsmann for mindretallsdiktaturet. Etter det mislykte kuppforsøk i Tyskland i 1921, den såkalte marsaksjon, var det Lenin som leste de tyske kommunister teksten. Han hadde ikke hån nok til overs for dem som trodde at et parti som representerte arbeiderklassen, kunne erobre makten på tross av flertallet.
Hadde Lenin holdt denne sin tale sommeren 1920 istedenfor sommeren 1921, ville Moskva-tesene kanskje blitt bedre forstått av både høyre fløy og av venstre fløy i Det norske Arbeiderparti. Nå ble de i stor utstrekning misforstått. De som sto i sentrum, kan fortelle de kosteligste historier fra partimøtene den gang, hvor de måtte kjempe - på den ene side mot rabiate fusentaster som Eugéne Olaussen, på den annen side mot gamle sosialdemokrater, som hver fra sitt utgangspunkt hevdet at en god revolusjonær ifølge tesene måtte gi en god dag i flertallet.
Denne forakt for flertallet kan undertiden gi seg utslag i en overdreven og likefrem farlig forakt for selve det borgerlige demokrati. Det er ikke sjelden man hører partifeller resonnere som så, at om Stortinget ble angrepet av fascistiske tropper, burde ikke Arbeiderpartiet legge to pinner i kors for å forsvare Stortinget. De borgerlige parlamenter er, sier de, noen humbuginnretninger alle til hope, og det er aldeles ingen oppgave for sosialister å beskytte humbugen.
Hvor dette resonnement fører hen, har vi også et eksempel på fra Tyskland. Under Kapp-kuppet, som tok sikte på å avskaffe den nye demokratiske forfatning, proklamerte sosialdemokratiet generalstreik og væpnet motstand. Det kommunistiske partis sentralstyre erklærte flott: Hele historien angår oss ikke, vi lar oss ikke bruke som leietropper for den kapitalistiske republikk. Komintern måtte etterpå i beslutnings form forklare sine seksjoner at de tyske kommunisters opptreden ved denne anledning var den rene galskap. Den medførte da også, som rimelig var, en betydelig svekkelse av det tyske kommunistparti og en tilsvarende styrkelse av sosialdemokratiet, som resolutt hadde tatt kampen opp mot de reaksjonære.
Vår respekt for folkeflertallet bunner ikke i at vi tror flertallet alltid har rett. Det hender sågar at en enkelt mann, som har alle imot seg, inntar det standpunkt som senere viser seg å være det riktige. Men er denne ene en klok mann, forsøker han ikke å drive sitt standpunkt igjennom mot flertallets vilje. Han vet nemlig at selv om flertallet ikke har rett så har det makt. Det er som maktfaktor vi må vurdere og respektere folkeflertallet.
Kapitalistklassen kan regjere mot folkeflertallet, fordi den har til sin rådighet et gammelt og vel innarbeidet statsapparat, militærvesenet og et velorganisert politi, som i et gitt tilfelle kan underkue folkeflertallet. Arbeiderpartiets maktovertagelse gjennom revolusjon består i at det gamle statsapparat oppløses. Det første Arbeiderpartiet må gjøre, er å organisere sine forsvarskadrer - det trenges sannelig vel at partiet har minst flertallet med seg.
Nå - vi nærer ingen frykt for at Det norske Arbeiderparti, selv om det foreliggende programutkast blir vedtatt, vil innlate seg på eventyr i retning av kupp og mindretallsdiktatur. Det er ikke derfor vi så gjerne vil ha dette med folkeflertallet tydelig og uten omsvøp knesatt i det prinsipielle program. Det er de rent indirekte virkninger vi tenker på. Blir nemlig folkeflertallets betydning anerkjent uten forbehold, ligger deri en styrkelse av den sunne fornuft i partiet og en svekkelse av den skinnradikalisme, som bare kan gjøre skade og forvrøvle partiets politikk. Vi er ikke et øyeblikk i tvil om at minst 90 prosent av partiets medlemmer har den mening, at folkeflertallet er en av forutsetningene for at Arbeiderpartiet kan erobre makten i landet. Det sier deres egne sunne fornuft. Men dessverre: det har en tid vært god tone innen visse kretser å late hånt om folkeflertallet. Mange er redd for å få skinnet imot seg, å bli sett på som hyperparlamentarikere, dersom de ikke følger denne "gode tone". Denne engstelse bør de, som skal møte på landsmøtet, forsøke å overvinne.
09 / 29 / 2006
[email protected]