MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Scheflo
Social-Demokraten, 7. oktober 1920
Selv de bitreste motstandere av Moskva-tesene må innrømme, at de er et fasttømret system, at det går en streng logisk tanke gjennom dem fra begynnelse til slutt. De mest konsekvente av motstanderne erklærer derfor også åpent, at enten må man helt og absolutt forkaste dem eller helt godta dem. Hvis det er sant, innrømmer de, at klassekampen tilspisses mer og mer til borgerkrig i alle land, da må arbeiderklassen forberede seg på dette. Og hvis den vil seire i kampen, må den gjøre sin organisasjon til en kampdyktig armé. Men - sier de videre: - det er ikke sant, at klassekampen tilspisses. Det er derfor ikke nødvendig å omorganisere partiet, det gjelder tvertom å desentralisere det, å gjøre det mer og mer til en løs sammenslutning av diskusjonsklubber.
Disse konsekvente motstandere er det lett å bli ferdig med. De verken tror på revolusjonens uunngåelighet eller ønsker noen revolusjon. Med dem behøver man følgelig ikke å diskutere. Det gjelder bare å få trukket linjen mellom dem og oss så klart og tydelig, at det ikke kan være noen tvil mellom oss.
Vanskeligere er det med dem som vakler mellom den reformistiske politikk og den revolusjonære, og som ikke klart vet, hvor de skal stille seg.
"Vår revolusjon er ikke våpnenes, ikke blodsutgytelsens. Vi vil iallfall gjøre vårt til at seiren kan vinnes uten våpen" - skriver Ole O. Lian. I den første setning erklærer hr. Lian seg for en fredelig revolusjon. I den annen setning innrømmer han gjennom sitt "iallfall", at der er en mulighet for at denne revolusjon ikke vil bli fredelig. I så fall vil han - så vidt man forstår - også gå med på en ikke-fredelig revolusjon. Det bare gjelder for ham, at "de andre skal beholde ansvaret".
Man kan visst si mange smukke ting om dette standpunkt, men logisk er det ikke. Det fører konsekvent til, at arbeiderklassen først skal ta et blodig nederlag for at "de andre" skal få ansvaret. Men er det ansvarlig tale fra arbeiderklassens synspunkt - ja, fra hele samfunnets synspunkt! Hvem vil overhodet ha noen fordel av at arbeiderklassen først gjennom egen blodig erfaring "beviser" hvor ansvaret ligger? Er det ikke meget bedre for alle parter, at arbeiderklassen etter de foreliggende erfaringer fra andre land gjør seg fortrolig med den tanke, at klassekampen også hos oss kan komme til å utvikle seg til borgerkrig, og at derfor arbeiderklassen i tide må ta sine forholdsregler, så den kan seire?Er det ikke også da større sjanse for at seiren kan skje uten blodsutgytelse, enn hvis arbeiderklassen møter utviklingens muligheter med et fryktsomt og vaklende sinn og en uklar politikk? En sosialist burde ikke være i tvil om, hvor ansvaret ligger. Arbeiderklassen har ikke ansvaret for de eksisterende samfunnsforhold. Den har bare følt lidelsene, som fulgte av disse forhold. Den har rett til å reise seg mot forholdene, dens sak er rettferdighetens og fremskrittets sak. Og blir det ikke mulig å knekke motstanden mot den sak på annen måte enn ved våpen, så blir arbeiderklassens krig en hellig krig. Ansvaret vil alltid ligge hos dem, som er rettens og rettferdighetens motstandere i verden. "Vi bebreider intet lands arbeiderklasse, at den går til revolusjon. Selv med våpen i hånd" - erklærer hr. Lian selv. Nåvel, så må han vel også gi vårt lands arbeiderklasse rett til å gjøre seg fortrolig med den tanke, at overklassen ikke fredelig vil oppgi sine maktposisjoner, og at arbeiderklassen derfor må ta sine motforholdsregler. For det er forskjellen mellom vår kamp og våre motstanderes: arbeiderklassen kan ikke, uten å svikte sin misjon, uten å svikte fremskrittet, oppgi sin kamp. Men våre motstandere vil ved å oppgi sin kamp bare fremme utviklingen og tjene fremskrittet.
"Hvis du vil ha fred, så forbered deg på krig". Med det ord forsvarte alltid borgerklassen militarismen og fedrelandsforsvaret. Det var et riktig ord - ut fra borgerklassens synspunkt. Vi svarte til det: det nasjonale fedrelandsforsvar er humbug, fordi arbeiderklassen i virkeligheten ikke har noe fedreland. Vi anerkjenner ikke den nasjonale krigs berettigelse. Derfor er vi mot rustningene. Men den sosiale revolusjons berettigelse anerkjenner vi. Selv om den må skje med våpen i hånd. Derfor passer borgerpressens slagord til fordel for fedrelandsforsvaret nå på arbeiderklassens kamp: "Hvis du vil fred, så forbered deg på krig".
09 / 29 / 2006
[email protected]