MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Scheflo
Social-Demokraten, 29. september 1920. Her gjengitt etter Norske rothoggere, Oslo 1983, s. 53-54.
Kongressen har ført et i aller høyeste grad oppriktig språk. Og nettopp dette, at kongressen i alle spørsmål har forsøkt å nevne tingen ved det rette navn, er det jo som har vakt betenkeligheter selv blant mange kommunister. De synes kongressen har vært altfor ærlig, altfor sannhetskjærlig for denne verden, hvor løgnen og hykleriet ofte spiller en dominerende rolle.
Man kan derfor med trygghet gå ut fra, at når kongressen anbefaler en demokratisk sentralisme, så mener den det den sier og ikke det motsatte.
Nå innvendes det imidlertid fra visse hold at sentralismen i og for seg er et onde og at særlig de norske arbeidere har lett for å reagere overfor alle sentalistiske tendenser.
Man bør imidlertid vokte seg for å se dogmatisk på dette spørsmål, og man bør forsøke å forstå hva demokratisk sentralisme virkelig er for noe.
Den sterke desentralisasjon, mangelen på disiplin og enhet har vært forholdsvis ufarlig hittil. Men den blir mer og mer farlig etterhvert som klassekampen tilspisses. Hvorfor seiret kontrarevolusjonen i Tyskland? En av de viktigste årsaker var, at den revolusjonære bevegelse manglet en sterk fellesledelse. Det fantes mange revolusjonære grupper rundt om i Tyskland, men de opererte helt på egen hånd, de ville ikke ta imot "direktiver fra Berlin". Når arbeiderne i Magdeburg gikk ut i aksjon, besluttet kanskje arbeiderne i Dresden å avblåse sin aksjon. Når ledelsen i Berlin ville se tiden an og avvente et gunstig øyeblikk, gikk kommunistene i Essen ut i kamp. Under alt dette virvar kunne Noske sende sine hvitegardister fra by til by og slå ned for fote. Hadde da en sterk sentralledelse kunne føre en samlet aksjon over hele riket, ville Noske kommet til kort.
I den store avgjørelseskamp mot kapitalismen er det nødvendig at arbeiderklassen alltid opptrer så samlet som mulig. Er ikke øyeblikket inne for en landsomfattende aksjon, da bør ikke en enkelt partiavdeling gå til en aksjon, som kan trekke hele partiet ut i kampen. Omvendt: er først kampen blitt landsomfattende, da skal alle avdelinger følge parolen fra sentralledelsen: ingen må bryte ut og pukke på sin "selvstendighet". I slike situasjoner er selvstendigheten ikke annet enn feig faneflukt.
10 / 08 / 2006
[email protected]