Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Rudolf Nilsen > På stengrunn (1925)
Er det virkelig jeg som bor her
mellem store, sørgmodige trær
under høisomrens døsige vær?
Å, forlot jeg mitt elskede land,
mine gater med brosten og sand,
for å bo her i storskogens rand?
Da er skylden for det ikke min.
For en skog er min sjel stum og blind.
Men min slekt hadde skogenes sinn.
*
Og da solstråler suste i fryd
som en hærskare gull-lagte spyd
inn i husenes ruter mot syd,
ja da sommeren stormet min by,
og det glimtet i tårnspir mot sky
som et tegn på den seirendes ry,
og jeg fredløs i gatene jog - -
lød en kallen på mig fra en skog
og det var som et minne der drog...
*
Men mitt hjemsted det er ikke her,
hvor de tunge, sørgmodige trær
står og tier når natten er nær.
I det fjerne er åsene blå
og fra dem lister mørket på tå
inn i skogen, så trærne blir grå.
Og der synker uendelig fred
over jorden fra stjernene ned.
Er vi stanset i rummet et sted?
Og da lenges jeg hjem til min by,
hvor det dages, ja dages på ny -
til dens hvite, elektriske gry.
For nu våkner all byen til sang
om at livet igjen er i gang
efter arbeidet soldagen lang.
Og det dirrer i gatenes jag
som i nerver der klør av behag -
i den korte, elektriske dag.
12 / 25 / 2007
[email protected]