Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Rudolf Nilsen > På stengrunn (1925)
Nu har du nådd hvad du har lengtet mot
Nu eier du et sted imellem høie graner
hvor du kan ordne i naturens rot
og sette ut i livet dine store planer.
Jeg ser dig stanse litt engang iblandt
og overskue landet som du eier:
et tre måls kongerike her i skogens kant
med femti centimeter brede kongeveier!
Du går og steller med ditt blomsterbed
som gjaldt det livet å få bedet ferdig.
Jeg kjenner dig. Du hadde aldri fred
før det du slet med var dig fullt ut verdig.
- Slik var han alltid, sier bestemor
og smiler lykkelig med alle rynker.
Men du spar uanfektet i den sorte jord,
som sommerregnet sakte risler mot og dynker.
Jeg kjenner dig og vet hvad du har lidt
i lange år blandt larmende maskiner,
hvor luften ikke toner blødt og blidt
av fuglesang, men cirkelsager hviner,
hvor all den sol, man har, står inn
på skrå som hvite striper gjennem støvet,
hvor selve solen ikke sprer sitt ødsle skinn
som tusen gylne blink i gresset og i løvet!
Tålmodig gikk du hen hvert morgengry
for å begraves i de grå fabrikker.
Men drømmen førte dig hver dag påny
til steder, hvor din ungdoms blomster nikker.
Om kvelden gikk du, hjem og tok din bok,
den store bok for alle dem som sveder.
Der stod det skrevet om den sterke mann som tok
sitt kors på ryggen uten grove ord og eder.
Jeg spør deg ikke til hvad gagn det var
å bøie nakken ydmykt under åket...
Nu er du gammel. Du er skjev og rar,
ja likesom vindkrøkt under verkstedbråket.
Jeg ser dig stanse litt en gang iblandt
og rette ryggen, mens du ser i skyen:
Det regnet gjorde godt, ja det var sant! -
Nu har du glemt de lange, onde år i byen.
12 / 25 / 2007
[email protected]