Marxists Internet Archive  >  Norsk  > Referanse-arkiv  > Rudolf Nilsen  > Prosatekster

Foreningen "Broderkjeden"

Foreningen "Broderkjeden" holdt igaar aftes sitt aarlige arbeids- og planlegningsmøte. Man hadde iaar, paa grunn av de pinaktige tider, arrangert møtet i Bristol istedetfor hjemme hos en av styremedlemmene, idet man resonnerte som saa at i mørke tider maa der litt jazz og litt fest til aa lyes op tilværelsen med, særlig naar man tar i betraktning hvilken sørgelig opgave denne forening har, nemlig aa foreta aarlige juleinnsamlinger til fattige.

Som man vil vite er "Broderkjeden" en av vaare mest ansete velgjørenhetsforeninger. Som allerede antydet trer foreningen i funksjon en gang om aaret, nemlig naar julen nærmer sig, et for en slik forening ytterst lempelig tidspunkt. Det er som bekjent jul bare en gang om aaret, en omstendighet som har en aldeles forbløffende virkning paa alle bedre stillede samfundsborgere. Uten at der trenges nogen videre propaganda i avisene innstiller da tankene sig omtrent automatisk paa dem som lever paa samfundets skyggeside.

Biskop Dast innledet, som ellers om aarene, men en oversikt over hvad styret iaar har tenkt maatte være den best egnede julegave til de fattige. Heller ikke iaar hadde styret funnet aa burde gaa utenom tradisjonen, men som vanlig planlagt aa utdele juleposer til ca. 50 fattige. Disse juleposer inneholder: to kilo risengryn, et pund nøtter, to hekto rosiner, endel juletrepynt og et par julelys, samt en julebetraktning over emnet: Gud elsker en glad giver, skrevet av biskoppen selv. I slutten av sin tale pekte Dast paa de siste tiders beklagelige begivenheter, som har kastet en mørk skygge over alt vegjørenhetsarbeid, saaledes den sørgelige affære med metodistene i Danmark og bakkvaskelsestrafikken i en av byens aviser og den derpaa følgende triste rettssak. Saadant skjærer en i hjertet, sa taleren, og slo sig paa maven. Han sluttet sin tale med aa citere de vakre og varme ord, som redaktøren av Argusposten igaar skrev:

La oss slutte kjede om alle dem som ved intrufne ulykker, daarlig styre i stat eller kommune eller annen ufortjent motgang lider nød og ikke ser nogen utvei til aa faa litt lys og glede inn i stuen til jul.

Fru generalkonsul Gysenskrik takket biskopen for den dypt følte maaten hvorpaa han hadde citert Arguspostens ord, og hun foreslo aa sende to hilsningsteleegrammer, et til hver av bladets redaktører. Dette blev vedtatt ved at samtlige tilstedeværende hevet glasset. Dernest ga hun en karakteristikk av de fattige, som vil bli tilgodesett med juleposer. Allesammen er kjent for sin hederlige vandel og sin nøisomhet og gudsfrykt, som jo en en stor vinning. Hun var overbevist om at foreningens juleposer vilde spre lykke og glede rundt i hjemmene.

Fru bankchef Svulmbak bad om ordet til en forespørsel. Mente ikke de tilstedeværende at hele to kilo risengryn i hver pose var for meget? Hun hadde selv en gang spist en slik porsjon risengrøt - det var i hennes glade ungdomsdager - og da hadde hun følt sig noksaa uvel efterpaa. Dessuten kunde dette lede til at disse fattige blev angrepet av den kommunistiske pest. Man maatte huske paa at det er underklassens fraadseri, som gjør at den kommunistiske pestbacille griper om sig. Blandt nøisomme og gudfryktige arbeidere vinner den røde kolera aldri innpass.

Der opstod en del debatt om dette, og man enedes tilslutt om - av hensyn til fruens siste argument - aa innskrenke hver porsjon til 10 risengryn for familier med liten barneflokk og 15 for familier med over seks barn. Istedet blev det enstemmig vedtatt aa legge et eksemplar av professor Brochs folke bok om "Proletariatets diktatur" i hver pose. En almindelig bifallsskaal hilste denne avgjørelse.

Statsadvokat Røder antydet at det muligens vilde være bedre aa legge et eksemplar av straffeloven i hver pose istedetfor nøttene. I disse tider maa man sørge for at lovens bokstav blir kjent i de lavere klasser - for lov skal holdes. Dessuten hadde han med sin sedvanlige juridiske skarpsindighet funnet ut at det kunde tenkes at der manglet nøtteknekkere i flere av de fattige hjem. Og man maatte ikke i disse tider forlede folk til aa kjøpe luksusartikler.

Fru generalkonsul Gysenskrik var stort sett enig med foregaaende ærede taler. Det var imidlertid et moment som denne hadde pekt paa som hadde overbevist henne om fordelen ved aa beholde nøttene. Som bekjent griper kommunismen mer og mer om sig ogsaa blandt underklassens barn. Dette kommer av at arbeiderbarna mangler beskjeftigelse, mangler noget aa henge fingrene i. Naar de fattige barna er ferdig med dagens arbeid - naar de har vært ute med aviser om morgenen, vært paa skolen om formiddagen og blitt ferdig med viserguttarbeidet om efterrmiddagen - saa gaar de i de kommunistiske barnelag om kvelden, istedetfor aa ta sig noget nyttig for.

Fruen vilde derfor de skulde faa nøttene, saa hadde fattigbarna iallfall noget aa beskjeftige sig med i juletiden, spesielt hvis de manglet nøtteknekker. Straffeloven kunde egne sig som en nytaarsgave, en paaminnelse for det nye aar.

Statsadvokat Røder erklærte sig efter fornyet overrveielse enig med fruen, og han lovet aa ville forsøke aa skaffe ca. 50 antikverte eksemplarer av straffeloven blandt sine venner og bekjente (som jo ikke lenger hadde bruk for dem) til nyttaarsutdeling.

Diskusjonen blev nu efter almindelig ønske hevet og man henga sig til bordets og glassets gleder. Efter gammel tradisjon fortsatte denne del av møtet til ut i de smaa timer, og stemningen var hele tiden den beste. All tanke paa tilværelsens skyggesider var glemt.

02 / 19 / 2008
[email protected]