Marxists Internet Archive  >  Norsk  > Referanse-arkiv  > Rudolf Nilsen  > Prosatekster

Elias Kræmmer

Han ligger allerede i teten i 25.000-oplagsløpet og vil uten tvil holde sig der like til innspurten. For han er i samme fine form som tidligere om årene. "Asylet" vil bli å finne på enhver bedre borgerfamilies julebord, og det vil høre med til god tone å kunne citere dens gullkorn, kanskje særlig dette: "Det er mange fordeler ved å være fattig pa jordisk gods, mange fordeler".

Hovedpersonen i romanen er en utpreget spissborgerskapets idealskikkeise, fattiggutten som arbeider sig op. Ikke på en av de 400 sider forfatteren velter sig over og formørker som en diger blekksprut, er det mulig å opdage en eneste feil ved Veslethias. Han er bedre enn opskriften på den beste speidergutt og kan hver dag slå adskillige knuter på slipset for de gode gjerninger han utfører. Som liten gutt står han i all hemmelighet op tidlig om morgenen og feier asylets gårdsplass istedetfor sin far, portneren, som er en fyllikk og ligger og drar sig. Han forsikrer sin mor om at han ikke skal bli som faren, når han blir stor, nei han skal arbeide han. Han får en sisikk i foræring, den går han i skogen med og slipper ut av buret. Kjekk som han er stanser han en løpsk hest... Like lydefri "vandrer han troverdig fremad på livets vei" senere. På grunn av at han stanset den løpske hesten, blir han ansatt i det store og ansette firma og stiger selvfølgelig til dets sjef. Var det ikke en Rotschild eller Vanderbilt som begynte med å plukke op en knappenål fra gulvet og på den måten imponerte sjefen, så veien til millionene var åpnet? Veslethias er efter Kræmmerns utsagn ikke som de andre unge menn, han går ikke ut og morer sig om kvelden, drikker ikke og har ikke pikebekjentskaper, men derfor er han ikke noe kvinnfolk selv. Ånei, han er et prakteksemplar av en mann: "Han var alvorlig og fåmelt; men på det lille han sa, kunde man stole trygt". Tilsist må han derfor nødvendigvis få sin Dorthe, som han på avstand har elsket så trofast gjennem årene.

Ikke sant, det er mange fordeler ved å være fattig på jordisk gods?

Derimot går det dårlig med den oprindelige innehaver av firmaet, den rike og elegante Søren Lybæk, verdensmanden. Hans kone begynner å drikke meget portvin, og av sorg over det forelsker Lybæk sig i Dorthe. Mulig er det forresten også at årsaksforholdet er omvendt - at det altså er fordi Lybæk elsker Dorthe at kona drikker portvin. Hvordan det enn er med dette, det går sørgelig tilbake med den spleenfylte herre. For Dorthe vil ikke ha noe med gifte mannfolk som "begjærer" å gjøre, hun bestemmer sig tilslutt for tørrfisken Veslethias, i hvem der ikke finnes gnist av noe så stygt som attrå. Akkurat nu kommer de dårlige tider for firmaet så Lybæk blir nødt til å gripe til det hjerteskjærende middel å realisere sin blodshest og kalesjevogn og flere malerier for å kunne betale konens reise til og ophold på en tysk kuranstalt for alkoholister. Endelig nekter Dorthe å ville se ham og hans beste venn nekter ham et lån. Da flyter champagneglasset over. Han går en dag fra Hegdehaugen til Ekebergåsen og tømmer der en flaske gift.

Akk nei, det er ikke mange fordeler ved å være rik på jordisk gods!

Nu bør man naturligvis ikke opfatte Elias Kræmmer så bokstavelig og alvorlig, han mener jo ikke dette, tvertimot hevder han at lykke og ulykke er omtrent likelig fordelt mellem fattige og rike. Og når han lar sin gullkorn-maker falle en bemerkning om de mange fordeler ved å være fattig, så er det bare et medfølende trøstens ord til dem som ikke er så bebyrdet med jordisk gods. I virkeligheten er da også bokens vrimmel av personer utsatt for rikelige mengder av sorg og elendighet. Det er som den gode forfatter har villet ta igjen alt det han i sine tidligere bøker har forsømt og riktig spre møkk.

Men han er ikke istand til å få leseren til å oprøres eller føle noe særlig ved den megen elendighet. I Elias Kræmmers fremstilling kommer ulykkene lett dryssende som konfetti. Det er kansje en av grunnene til hans popularitet, ingen tar mén av å lese ham. En av hans personer sier: "Jeg har alltid forsøkt å tro det beste, og derfor er ikke det verste blitt så verst enda". Nettop. Men hvad I allverden har en mann som gjør krav på å være dikter med å tro det beste? Og derpå sette sig til å pynte på det verste? Det kan iallfall ikke bli annet enn falskhet og løgnaktighet fra først til sist. Fremstillingsmåten, stilen, bærer da også tydelig preg av det. Den er skjærende falsk. Hans såkalte lune gjør en kvalm, og hans høitidelighet gjør en lattermild. Skildringen av det nevnte selvmord for eksempel - hadde en slik herre, som Lybæk er forutsatt å være, kunnet betrakte sig selv i denne situasjon, vilde han istedet ha ledd sig ihjel.

Falskheten følger Elias Kræmmer. For falsk er også måten hvorpå de store borgeraviser lanserer ham for publikum. Når der kommer en bok av ham, lar avisene som regel ikke sine litterære kritikere anmelde den. Derimot optrer redaktørene selv eller andre prominente størrelser som anmeldere. Hvilket naturligvis gjør at publikum tror at dette er en ekstra fin bok, som endog litteraturkritikerne ikke får fingre borti. For besynderlig nok hersker det blandt det store publikum ikke så liten skepsis overfor de profesjonelle kritikere - hvad det nu kan komme av. En ganske annen tillit har dilletantene, når bare navnet er fint nok. -

Elias Kræmmer har latt meddele offentligheten at "Asylet" vil bli hans siste bok. Det må være tillatt å gi uttrykk for det håp, at han må leve ennu lenge - så lenge at han får se de velsignelsesrike frukter av denne heroiske beslutning.

02 / 19 / 2008
[email protected]