MIA  > Norsk  > Referanse-arkiv  > Hansen

Arvid G. Hansen

Fra Lassalle til Lenin
En historikk over den norske arbeiderbevegelse og Norges kommunistiske parti (utdrag)

Internasjonalt Arbeiderforlag, Oslo 1929.

Innhold

Det kommunistiske partis nødvendighet

De socialdemokratiske teoretikere søker forklaringen på leninismens partiidé - idéen om den revolusjonære proletariske fortropps konsolidering i et kampparti som forbereder og organiserer revolusjonen - i spesielle russiske forhold, som skal ha nødvendiggjort dannelsen av et slikt parti. I den vurdering som professor Edv. Bull gir av kampen mellem mensjeviker og bolsjeviker i sin bok om den russiske arbeider- og bonderevolusjon forsøker han å påvise at den bolsjevikiske partiidé cr fremsprunget av en bestemt taktisk-strategisk linje i den russiske revolusjon. Prof. Bull skriver:

"Til bolsjevikenes opfatning at bursjoasiet alt holdt på å bli arbeiderklassens egentlige fiende, svarte deres opfatning av hvorledes partiet best skulde organiseres - - - Var det riktig som bolsjevikerne mente å føre kampen på to fronter med engang, både mot tsarismen og bursjoasiet - da måtte det ikke i partiet finnes en eneste mann som kunde falle i fristelse far å alliere sig med borgerskapet - Lenin vilde gjøre partiet til en revolusjonær kamporganisasjon hvor hvert medlem var en disiplinert soldat og var aktivt med i partiarbeidet. Han holdt ikke derfor på et lite parti, åpnet tvertimot i 1905 partiet for alle revolusjonære arbeidere og advarte mot alle sekteriske avsperringstendenser. Et vesentlig ledd i Lenins tankegang er læren om den demokratiske centralisme, som igjen bygger på hans vurdering av partiets store betydning for revolusjonen. Det parti som skal være revolusjonens og arbeiderklassens vilje, må være en virkelig, handlekraftig enhet, og det kan det bare bli ved stram centralisme".

I og for sig er det ikke noe saklig uriktig i en slik fremstilling av den Lenin'ske partiidé. Men den har den store svakhet at den, ved å ta sitt utgangspunkt i de særlige taktisk-strategiske opgaver på et bestemt trinn av den revolusjonære bevegelses utvikling i et enkelt land, Russland, har en tendens til å presse den bolsjevikiske partiidé inn i den nasjonale begrensnings snevre ramme. Lenins idé som universel idé blir på denne måte ofret på den russiske "nasjonalbolsjevisme"s alter. En slik tendens er ikke berettiget. Den er typisk for socialdemokratiets krampaktige iver efter å frelse Vest-Europa fra bolsjevismen.

Går vi igjennem debatten på det russiske socialdemokratiske arbeiderpartis kongress i London i 1903, hvor striden stod særlig skarp mellem bolsjevikenes (Lenins) og mensjevikenes (Martows) partiidé, og studerer vi Lenins utførlige kommentarer til kongressen, vil vi finne at Lenin tok et prinsippielt utgangspunkt for sin stilling til partiets karakter og organisasjonsopbygging. Formelt stod striden om formuleringen av punkt I i partiets statutter. Martow foreslo at punktet om medlemsskapet skulde lyde slik:

"Som tilhørende det russiske socialdemokratiske arbeiderparti gjelder enhver som under anerkjennelse av dets program arbeider aktivt på gjennemførelsen av dets opgaver under kontroll og ledelse av partiets organer".

I motsetning hertil toreslo Lenin følgende formulering:

"Som partimedlem gjelder enhver som anerkjenner dets program og som understøtter partiet både med materielle midler og ved personlig å arbeide med i en av partiets organisasjoner".

Det er riktig at Lenin i et av sine innlegg på kongressen pekte på at vedtagelsen av Martows statuttforslag "i denne periode av partilivet betyr å åpne døren på vid vegg for alle slags vaklende, usikre og opportunnistiske elementer", og han sier også at man bør ikke ha statutter som gjør det umulig å skjelne mellem pratmakere og aktive partiarbeidere.

Men det vesentligste er dog idéen om partiet som arbeiderklassens fortropp. I sin brosjyre "Et skritt fremad og to tilhake" (1904) finnes denne partiidé klart utformet og utførlig motivert. Lenin skriver her:

Nettop denne sammenblanding av begrepene parti og klasse danner i våre dager det teoretiske utgangspunkt for de fleste angrep innen arbeiderbevegelsen på den kommunistiske partiidé. Særlig i land med slike tradisjoner innen arbeiderbevegelsen som Norge er det derfor av betydning å skape klarhet over leninismens vesen nettop på dette avgjørende punkt. Om spørsmålet klasseparti - fortroppsparti skriver Lenin:

"Av hvilken grunn, i kraft av hvilken logikk skulde der av den kjensgjerning at vi er et klasseparti kunne trekkes den slutning at det er unødvendig å skjelne mellem dem som tilhører partiet og de som er tilknyttet partiet? Tvertimot: Nettop fordi der består en forskjell i bevissthetsgraden og i graden av aktivitet er det nødvendig å gjennemføre en forskjell i graden av forbindelse med partiet. Vi er et klasseparti, og derfor må næsten hele klassen (og i krigstiden, i borgerkrigens tid, også hele klassen uten undtagelse) handle under vårt partis ledelse, må slutte sig så nært sam mulig til vårt parti, men det vilde være verdensfremmed sentimentalitet og "chvostisme" å tro at næsten hele klassen eller hele klassen overhodet noensinne vil være istand til under kapitalismen å heve sig til sin fortropps, sitt socialdemokratiske partis bevissthet og aktivitet. Ennu har ingen fornuftig socialdemokrat tvilt på at selv fagorganisasjonen (som er mer primitiv, mer tilgjengelig for de uutviklede massers bevissthet) under kapitalismen ikke formår å omfatte næsten hele eller hele arbeiderklassen. Man vilde bare bedra sig selv og lukke øinene for våre opgavers veldige storhet, hvis man vilde glemme forskjellen mellem fortroppen og de samlede massser som søker hen til den, hvis man vilde glemme fortroppens stadige plikt til å heve bredere og bredere lag op på dette høie nivå - Vi vilde vugge oss inn i naive sentimentale drømme, hvis vi vilde få oss selv og andre til å tro at enhver streikende arbeider kan være en socialdemokrat og meldem av det socialdemokratiske parti, - og under den grenseløse splittelse, underkuelse og avstumpning som under kapitalismen uundgåelig må tynge på ytterst brede lag av "uutlærte", ukvalifiserte arbeidere. - Vi er et klasseparti, forsåvidt vi faktisk leder næsten hele eller uten undtagelse hele proletariatets klasse, men bare folk av Akimofs type kan derav trekke den slutning at vi i ord måå sette likhetstegn mellem partiet og klassen".

Begrunnelsen for partiets nødvendighet ligger således, ifølge Lenin, i klassens, arbeiderklassens uensartethet. Denne begrunnelse for den kommunistiske partiidé er nærmere utformet i Lenins senere skrifter og i Bucharins verk om den historiske materialismes teori. Bucharin fremhever på den ene side at de økonomiske enheter er uensartet - der finnes storindustrielle fabrikker med et konsentrert proletariat, og der finnes en masse små spredte håndverksmessige bedrifter. Der finnes bedrifter med et moderne, mere eller mindre tayloristisk utbyttingssystem, og der finnes bedrifter hvor det man kaller patriarkalske tilstande ennu til en viss grad hersker. På den annen side opstår og vokser arbeiderklassen ved stadig tilsig av elementer fra andre samfundslag som efterhånden trekkes inn i industrien, fra bøndene, håndverkerne, byenes småborgerskap osv. Man taler om første, annen og tredje generasjon av industriarbeidere. Også dette forhold spiller en rolle, også dette forhold skaper en viss uensartethet i proletariatets psykologi og ideologi. Proletariatet er mer eller mindre enhetlig sammmenlignet med andre klasser. Men betrakter man dets forskjellige deler er det ikke enhetlig. Enhver som kjenner arbeiderbevegelsens praksis er fullt klar over dette forhold som symptomatisk kommer til uttrykk i de mest forskjelligartede foreteelser, som f. eks. opmøteprosenten i organisasjonen, passive og aktive medlemmmer, pliktopfyllende og mindre pliktopfyllende, offervillige og mindre offervillige, solidariske elementer og streikbrytere. Disse forskjellige kategorier, som vi her bare nevner til illustrasjon av arbeiderklassens uensartethet, bekrefter riktigheten av den Lenin'ske teori om partiets førerskap. I kraft av at proletariatet ikke er enhetlig, hverken i sin materielle stilling i produksjonsprosessen eller i sin klassebevissthet, i sin bevissthet om hele klassens interesser, i kraft av at arbeiderklassens kamp er uundgåelig og i kraft av det historiske mål for denne kamp trenger arbeiderklassen en ledelse, så meget mer som den står likeoverfor en mektig mottstander med sterke centralistiske maktmidler til sin rådighet. "Hvem skal lede hele klassen? Naturligvis den mest fremskredne, best skolerte, mest sammensveisede del. Denne del er partiet".

Det er denne Lenin'ske partiidé som har fått sin utformning i definisjonen av det kommunistiske parti på Kominterns 2. verdenskongress:

"Det kommunistiske parti er en del av arbeiderklassen, den mest fremskredne og klassebevisste og derfor mest revolusjonære. Det kommunistiske parti blir dannet ved et naturlig utvalg av de beste, mest klassebevilsste, mest offervillige og klartskuende arbeidere. Det kommunistiske parti har ingen interesser som avviker fra den samlede arbeiderklasses interesser. - Det kommunistiske parti er det organisatoriske-politiske ror, ved hjelp av hvilket den mest fremskredne del av arbeiderklassen er istand til å styre den samlede masse av proletarer og halvproletarer i den riktige kurs. - Begrepet parti og begrepet klasse må holdes strengt ut fra hverandre. - Kommunismens opgave består ikke i å anpasse sig efter de tilbakeliggende deler av arbeiderklassen, opgaven består i å løfte hele klassen op til det nivå hvor den kommunstisk fortropp befinner sig".

Det er uten videre klart at der er en indre sammenheng mellem den bolsjevikiske partiidé og læren om proletariatets diktatur. Det er i den proletariske revolusjons epoke, i den tidsalder da omstyrtningen av det imperialistiske verdenssystem gjennem proletariatets revolusjonære makterobring står på historiens dagsorden, det er i denne historiske epoke at proletariatet trenger et revolusjonært kampparti, et kommunistisk parti. De socialdemokratiske partier, som vokste sig store og sterke før krigen, i den førrevolusjonære periode, i parlamentarismens glanstid, i den opadstigende kapitalismes og reformenes tid, var vesentlig et verktøi for den fredelige parlamentariske kamp, de var "fredsinstrumenter" som Kautsky sa efter sammenbruddet den 4. august 1914. Disse partier stillet sig ikke som opgave å forberede proletariatet for revolusjonen, ennu mindre var de innstillet på å spille førerens og organisatorens rolle i revolusjonen.

Den revolusjonære epoke, som i internasjonal måleestokk blev innledet ved den seirrike russiske proletarrevolusjon i 1917 stiller proletariatet overfor helt nye opgaver. Stalin formulerer disse nye opgaver således: "Å ombygge hele partiarbeidet på en ny revolusjonær basis, å opdra arbeiderne til den revolusjonære kamp om makten, å forberede og trekke til sig reservene, å knytte forbindelsen med proletariatet i nabolandene, å sette sig i stadig kontakt med frihetsbevegelsen i koloniene og i de undertrykte land".

Bare et parti som helt igjennem er besjelet av idéen om den internasjonale revolusjon og som er gjennemsyret av viljen til å virkeliggjøre proletariatets diktatur kan stille sig i spissen for løsningen av disse nye kjempemessige opgaver. For å løse disse opgaver trenges et parti som "er tilstrekkelig dristig til å lede proleetariatet frem til kampen om makten, har tilstrekkelig erfaring til å kunne klare sig i revolusjonens innviklede forhold, og er tilstrekkelig lett å manøvrere, så det kan omgå og redde sig vekk fra de forskjellige undervannsskjær på veien til målet".

I sin begrunnelse for de kommunistiske partiers nødvendighet fremhever Stalin ennu et moment, som kanskje mere enn noe annet er av internasjonal karakter. Stalin peker på at selve forholdene under imperialismen, med dens uundgåelige kriger og kriser, skaper det avgjørende behov for en konsentrering av alle proletariske krefter i ett punkt, samlingen av alle den revolusjonære bevegelses tråder i en hånd…" I første rekke - skriver Stalin - er partiet nødvendig for proletariatet som generalstab for den seirrike kamp om makten. Man behøver ikke å føre bevis for at det russiske proletariat ikke hadde kunnet virkeliggjøre sitt revolusjonære dikktatur uten et parti som kunde samle proletariatets masseorganisasjoner om sig, og som under kampen kunde centralisere ledelsen av enhver bevegelse".

Selv centrismens ideologer fremhever undertiden den rolle som det kommunistiske parti har spillet i den russiske revolusjon. Professor Bull skriver at de russiske bolsjeviker "har lært hvad organisasjon og planmessighet betyr for revolusjonen, hvorledes modig offervillig handling, bevisst samlet mot målet, er likeså nødvendig for revolusjonens seier som selve den økonomiske og sociale modning". Elementer som på ingen måte står på kommunismens grunn, er undertiden villig til å anerkjenne at "oktoberrevolusjonen ikke vilde ha vært mulig uten det bolsjevikiske parti".

Det kan samtidig spores en ganske sterk tendens til å forherlige det kommunistiske parti i Russland i motsetning til og på bekostning av de kommunistiske partier i hele den øvrige verden. Sovjet-Unionens kommunistiske parti er idag et millionparti som har makten i et stort rike. De kommunistiske partier i Vest-Europe står ennu, stort sett, overfor et overmektig socialdemokrati og har ennu ikke vunnet noen avgjørende seire. Man glemmer at det tok 25 år å bygge op et seirrikt kommunnistisk parti i Russland. Det kan derfor være på sin plass å minne om visse tall og kjensgjerninger som karakteriserer det russiske partis stilling før det revolusjonære gjennembrudd i november 1917.

Den 22. januar 1915 var det bare 2 pst. av arbeiderne i Petrograd som fulgte bolsjevikenes appell om å feire 10-årsdagen for den "blodige søndag" med streik. Den 22. januar 1916 blev streikeparolen fulgt av 36 prosent av alle Petrograds arbeidere. Den 22. januar 1917 streiket over 50 prosent. Selv i Petrograd hadde bolsjevikene umiddelbart foran marsrevolusjonen ikke det virkelige flertall av arbeiderklassen bak sig. Før marsrevolusjonen tellet den sterkeste bolsjevikiske partiorganisasjon - Petrograd-organisasjonen - i beste fall mellem 1500 og 2000 medlemmer, blandt en arbeiderbefolkning på 440.000. Bare en halv prosent av arbeiderne var organisert i partiet. Blandt 400.000 arbeidere i Moskvaguvernementet var bare mellem 400 og 500 medlemmer av partiet. Særlig i krigsårene var de vanskeligheter som partiet hadde å overvinne ikke til å spøke med. Det lyktes ikke å få innkalt en eneste diistriktskonferanse, ennsi en landskonferanse. Der hersket en stadig mangel på partifunksjonærer og litteratur. Ikke desto mindre lyktes det bolsjevikene under krigen å bygge op en hel rekke halvlegale og illegale arbeiderorganisasjoner: streikekomiteer på bedriftene, ernæringsutvalg, bedriftskommisjoner, illegale fagforeningsceller og en sammenslutning av disse celler til større organisasjoner. Ikke desto mindre lyktes det bolsjevikene mere og mere å ta ledelsen i arbeiderklassens streikekamper, å forvandle streikene til politiske kamper mot regjeringen og den imperialistiske krig, å vinne stadig fastere fotfeste innen arbeiderklassen, særlig på de store verksteder og fabrikker, forberede oprøret, forvandle den imperialistiske krig til borgerkrig og proklamere sovjetrepublikken i Russland. Hvorfor kunde revolusjonen lykkes? Fordi det kommunistiske parti hadde utviklet sig og befestet sin innflytelse som arbeiderklassens bevisste fortropp, som dens organiserte kampavdeling, som det viktigste verktøi for proletariatets diktatur, fordi det hadde fordrevet de vankelmodige, usikre, upålitelige elementer fra partiets rekker. fordi det var et parti med et program, ett måll, én vilje - ikke et blandingsparti av revolusjonære og kontrarevolusjonære, men et enhetlig, fast disiplinert parti av virkelige revolusjonære.

Derfor er det kommunistiske parti i Sovjet-Unionen, Lenins parti, blitt forbilledet, det lysende eksempel for de kommunistiske partier i alle land.

Grunnlaget for Det norske arbeiderpartis stiftelse

Den 21. august 1887 blev Det norske arbeiderparti stiftet. De fleste norske arbeidere sognet dengang til det "demokratiske" "radikale" venstre. som optrådte under arbeidervennlighetens maske, og som hadde ledelsen i det store flertall av de bestående arbeiderforeninger og arbeidersamfund. Bruddet med venstre, politisk og organisatorisk, var derfor den første!s,ef:or betingelse for arbeiderklassens åndelige frigjørelse fra borgerskapet, var den første betingelse for utviklingen av en selvstendig politisk arbeiderbevegelse med egne klassemål og med et program og en taktikk fremsprunget av arbeiderklassens behov som fremadstrebende klasse i kampen mot kapitalismen.

Dannelsen av et selvstendig arbeiderparti søkte sin begrunnelse i viljen til å avskaffe det kapitalistiske samfundssystem som sådant. Det nye parti søkte sin eksistensberettigelse i at det satte sig som mål å løse en opgave som ethvert borgerlig parti var lovlig undskyldt for å kunne løse, nemlig den opgave å avskaffe den kapitalistiske utbytning og bygge op en ny, socialistisk samfundsordning.

Det betyr ikke at arbeiderne den gang, likesålitt som nu, fødtes som tilhengere av socialismen. Den strømning som gjorde sig gjeldende blandt den aktive fortropp av datidens arbeiderklasse i Norge var ikke i sin almindelighet bevisst socialistisk eller revolusjonær. Det var en strømning som oprinnelig ikke hadde noe perspektiv ut over det bestående borgersamfunds ramme. Det var en strømning hvis tendens det var, uten opstilling av noe bestemt prinsipielt program, "at der gjennem fagforeninger og ved å virke for å orgaanisere et selvstendig arbeiderparti med krav på alminndelig stemmere bør arbeides for ophjelp av arbeiderstanden i sin helhet".

Den politiske arbeiderbevegelse i 80-årenes Norge var i høi grad fremsprunget fra arbeidsplassen og en av dens viktigste funksjoner var å tjene arbeidernes faglige organisasjonsarbeid, agitasjon og kamp. Arbeiderpartiet fungerte også som faglig landsorganisasjon. Rapportene til partiet var i første rekke rapporter fra arbeidsplassen om lønninger og arbeidstid, om hygieniske forhold, om trakasseringer. En av partiets viktigste opgaver, både ifølge sitt program og sin praksiS, var understøttelsen av "berettigede og anerkjente arbeidsnedleggelser". Enhver streik som skulde kunne påregne partiets støtte måtte på forhånd være godkjent eller "anerkjent" av partiet. De faglige konf1ikter blev inngående behandlet i partiets centralstyre, i dets presse og i hele partiets agitasjon. Pengeinnsamlinger blev satt i verk til fordel for de streikende og enhver konflikt mellem kapital og arbeide blev utnyttet til å klarlegge utbytningen av arbeidernes arbeidskraft, til agitasjon for fagbevegelsen, til propaganda for socialismen. Selv om partiet de første 10-15 år var meget lite og som valgparti fikk den ene nesestyver efter den annen hadde det dog sterke røtter på arbeidsplassen, blant arbeiderne. Partiet hadde faglig tillit selv om arbeiderne politisk ennu sognet til venstre, eller ihvertfall ikke definitivt hadde vendt venstre ryggen.

Arbeiderklassen tilegner sig eferhånden den store kunst å bedømme ethvert parti efter dets handlinger, ikke efter deklamasjoner, programmer og ønskelister. De organiserte arbeidere gjorde sig i sin tid ferdig med venstre. Det var ikke gjort i en håndvending. Venstre hadde et arbeidervennlig program. Det "elsket" arbeiderklassen - i særdelshet når det var valgår. Det stemplet Det norske arbeiderparti som et splittelsesparti, og formelt sett var det også et splittelsesparti. Det forsøkte med alle midler å splitte arbeidersamfundene hvor venstre hadde makten - og hvorfor? Fordi partiet var hellig overbevist om at hvis det ikke gjorde det, hvis det ikke med alle midler slo venstre ut som "arbeiderparti" og skapte et nytt parti, så vilde arbeiderklassen ikke ha noe parti som den kunde stole på.

Men det tok mange år før det nye parti nådde frem til autoritet og anerkjennelse. Det tok mange år før arbeidermassene godkjente det som sitt parti. Ti år efter partiets stiftelse hadde det ved valgene 7000 stemmer tilsammen over det hele land. Selv lenge efter at partiet hadde slått igjennem innen fagbevegelsen og vunnet sig en sterk posisjon ved sin faglige politikk, gikk arbeiderne like fullt hen og stemte i stor utstrekning med venstre ved valgene. De vilde ikke "støtte høire". Og de var bange for at arbeiderpartiets folk var "dumpekandidater". Og at det derfor vilde være stor synd og skam å gi dem sin stemme. Selv om det kanskje ikke blev sagt med rene ord gikk der nok en og annen omkring og lurte på om ikke D. N. A., som stillet kandidater rundt om i landet selv efter at Olaf Strøm hadde fått 80 og Buen hadde fått 100 stemmer ved valget i Oslo, egentlig begikk en feil, om ikke partiet på den måten "gikk reaksjonen tilhånde", og om det ikke hadde vært "klokere" hver gang venstre hadde avslått valgsamarbeide - å stikke pipen i sekk, for iallfall ikke å risikere styrke den ytterste reaksjon, høirepartiet, på det "demokratiske" venstres bekostning.

Men la oss foreta det tankeeksperiment at partiets politikk var blitt ledet efter det resonnement - hvor hadde "klassen"s parti da vært idag? Det vilde ha vært et objekt for historiske utgravninger. Når det i dag er et stort parti, som konkurrerer med de regulære borgerpartier om retten og dyktigheten til å bestyre det borgerlige samfund, da er det bl. a. et resultat av at partiet i sin første periode ikke lot sig skremme av skriket om splittelse, om "høires støtter", om "dumpekandidater" o. s. v. Arbeiderklassens løsrivelse, fra liberalismen var en historisk kjengjerning av rang. Men det norske arbeiderpartis grunnleggere og bannerføreree kunde ikke løse denne opgave uten å splitte datidens liberale arbeiderbevegelse. Og selv om vi i dag er vidne til D. N. A.'s forvandling til et "borgerlig arbeiderparti" (som Marx kalte det), så kan vi ikke se bort fra at arbeiderklassens åndelige frigjørelse fra venstre, fra liberalismen, var et historisk fremskritt, et fremskritt av varig betydning for arbeiderklassens politiske utvikling, for dens historiske marsj mot målet.

Stiller man derfor spørsmålet om D. N. A. handlet rett og riktig dengang, da det som arbeiderklassens politiske fortropp brøt med liberalismen og førte kammpen på to fronter, både mot borgerskapet som sådant og mot den liberale arbeiderbevegelse, så svarer vi uten forbehold ja. Spør man om partiet dengang ved å følge en slik taktikk gikk reaksjonen til hånde, svarer vi uten forbehold nei. Partiet opfylte dengang sin revolusjonære plikt mot arbeiderklassen. Det lot sig ikke åndelig terrorrise av skriket fra venstres demagoger.

Det forenede norske arbeiderparti blev, i motsetning til f. eks. det engelske Labour Party, grunnlagt under utfoldelsen av en propaganda som klart stillet op socialismen som bevegelsens mål. Det var ganske visst en lassalleansk ingen marxistisk socialisme. Det var en "socialisme" som skulde virkeliggjøres gjennem "produksjonsforeninger med statskreditt" og denne statsstøtte skulde opnås gjennem den almindelige stemmerett. Men bevegelsen fikk allikevel et mål som pekte ut over det bestående kapitalstiske samfunds ramme, frem mot et helt nytt samfundssystem, hvor utbytningen av arbeidernes arbeidskraft til fordel for en priviligert kapitalistklasse skulde ophøre. Dermed fikk den spontane arbeiderbevegelse, som bare tok sikte på dagskrav og umiddelbare økonomiske interesser et idéinnhold, en ideologi som under de givne historiske for hold var egnet til å utdype det bevisste motsetningsforhold overfor det borgerlige samfund, og som kunde utdype skillet overfor de borgerlige partier.

Den unge norske arbeiderbevegelse hadde sine ideologer, sine åndelige førere som arbeidet for å gi den mer og mindre spontant fremvoksende arbeiderbevegelse og klassekamp et åndelig innhold, en ideologi, et bevisst mål, et prinsipielt program. Og det var naturlig at bevegelsens ideologi og program antok former som motsvarte det utviklingstrinn som kapitalen den gang befant sig på, og som derfor allerede, historisk sett, var foreldet og befant sig i opløsningens tegn i de land, f. eks. Tyskland, hvor kapitalismen hadde nådd et høiere utviklingstrinn.

Arbeiderbevegelsens banebrytere i vårt land så dannelsen av et selvstendig arbeiderparti som veien til socialismen. Karakteristisk for deres syn er det foredrag som Chr. H. Knudsen holdt kort tid før stiftelsen av Den socialdemokratiske forening i Kristiania, og som munnet ut i følgende løsen: "Socialismen er den eneste vei til ophjelp av arbeiderstanden i sin helhet. Dette kan ikke nåes gjennem noget av de bestående politiske partier, der må dannes et selvstendig og uavhengig arbeiderparti, det er veien".

Bæreren av bevegelsens ideologi blev de socialdemokratiske foreninger. De regnet med makten som den avgjørende faktor i politikken. De så den nye partidannelse som et utslag av de proletariske klasseinteresser. Og de hevdet at "først efter et stort opplysningsverk og en sterk agitasjon vil den arbeidende stand over hele landet bli klar over sine interesser".

Hvorledes skulde socialismen virkeliggjøres? Gjennem produksjonsforeninger med statskreditt. Hvorledes skulde denne statskreditt opnås? Gjennem den almindelige stemmerett. Hvorledes skulde den almindelige stemmerett opnåes? Gjennem dannelsen av arbeidernes eget politiske parti, gjennem dette partis agitasjon, demonstrasjoner, massepetisjoner, streiker, eventuelt en generalstreik ved århundreskiftet, hvis stemmerettskravet ennu til den tid var uopfylt. Som et ledd i dette politiske system blev stemmerettskampen den politiske hovedopgave for partiet.

Var denne ideologi marxistisk? Nei. Det var Lassalleanismen omplantet på norsk grunn. På industriens daværende utviklingstrinn i Norge, da håndverk og småindustri dominerte og der gjennemgående ikke skulde særlig stor kapital til for å anskaffe de nødvendige produkjonsmidler og sette en bedrift igang, i tiden før storindustrien og det moderne bankvesen osv. er det fullt forståelig at arbeiderbevegelsen hengir sig til illusjoner om å beseire kapitalismen ved å utkonkurrere kapitalistene gjennem sine egne bedrifter, gjennem "produksjonsforetagender med statskreditt". Det er vel heller ikke tvilsomt at denne ideologi, som over Danmark var importert fra Lassalleanismens moderland, fant næring i den bestående kooperative bevegelse i landet såvelsom i den arbeidsløshetskrise som hersket i de år da den politiske arbeiderbevegelse i Norge fikk sin første ideologiske utformning.

Hvilke dagskrav opstillet Det forenede norske Arbeiderparti som plattform for sin agitasjon blandt massene, som middel til å vinne og organisere arbeiderne til kampen for socialilsmen, og for å lette deres materielle stilling innenfor borgersamfundets ramme? Kravene var: Almindelig stemmerrett. Normalarbeidsdag. Ophevelse av al toll på nødvendighetsartikler og innførelse av direkte skatt efter stigende skala. Understøttelse av berettigede og anerkjente arbeidsnedleggelser". Partiet fungerte som nevnt også som faglig landsorganisajon og ledet direkte en rekke faglige kamper. Innsamlinger til streikende og lockoutede arbeidere, både i inn- og utland, foregikk ofte gjennem partiet og dets avdelinger, da fagbevegelsen foreløbig var ennu svakere utviklet og hadde et ennu langt mer mangelfullt apparat enn den politiske arbeiderbevegelse i landet.

Det forenede norsk Arbeiderparti blev stiftet med 11 foreninger og fikk de første år efter stiftelsen ingen ny organisatorisk tilslutning. Partiet gjennemgikk i mange år en trengselstid uten nevneverdig tilslutning ved valgene, uten stimulerende ,resultater av noen art, og gjenstand for borgerskapets mest sviende hån og forfølgelse, også gjennem politi og klassejrustis. Gang på gang forrelå spørsmålet om partiets opløsning på landsmøtenes dagsorden.

Til tross for partiberetningen som i 1893 mener å burde peke på den "avgjørende innflytelse" partiet har i den almindelige politikk, og tiltross for noen opgang i medlemstallet er fremgangen ganske uvesentlig og det manglet meget på at den liberale arbeiderbevegelse ennu er "skrinlagt". Ved stortingsvalgene i 1892 fikk partiet bare 732 etemmer, og det må ha vært til mager trøst at "visse tingmenn" begynte å stille sig en smule mer velvillig i spørsmålet om den kommunale stemmerett. Landsmøtet 1893 holder fremdeles fast ved valgallianser med venstre under forutsetninger, tiltross for den "åpenbare likegyldighet" som stortinget hadde vist overfor arbeidernes saker.

Tanken om å forberede en generalstreik (til året 1900) for å tvinge stemmerettskravet gjennem er oppe, men forslaget vedtas først på det følgende landsmøte, juni 1894. I stemmerettsadressen av 17. mai 1894 truet partiet med å anvende makt hvis ikke stortinget vilde gi efter for kravet. Imidlertid hadde stortingets flertall i 1892-94 vedtatt en rekke arbeiderbeskyttelseslover som tross all sin ufullkommenhet virket som en bølgedemper på den sociale uro blandt abeiderne. Også i unionspolitikken var venstres standpunkt foreløbig mer populært blandt det brede lag enn arbeiderpartiets. Hertil kom løftene om almindelig kommunal stemmerett som også bidro til påny å knytte arbeiderne til venstrepartiet. Arbeiderpartiet som i 1894 talte 87 foreninger med 11.500 medlemmer minket det følgende år til 6.000, og den almindelige demokratiske arbeidersamfundspolitikken med venstre i spissen vant for en tid atter overhånd.

Partiets landsmøte i 1894 vedtar en harmfylt protest mot stortinget i anledning av henleggelsen av 17. mai-adressen. "Arbeiderne kan ikke lenger være i tvil om at de også i stemmerettssaken er henvist til å stole alene på sig selv". Partiet opfordrer derfor arbeiderne til ved de forestående stortingsvalg i alle kretser å optre fullt selvstendig og uten tilslutning til noen av de amdre politiske partier. Men denne parole blev ikke fulgt. Valget blev et alvorlig nederlag for abeiderpartiet.

I anledning av stortingsvalgene i 1897 søker partiet som nu påny teller henved 12.000 medlemmer, å komme til en slags demokratisk forståelse med Telefylkets forening og Hedemarkens amtsarbeiderforening, likesom der på ny gjøres tilnærmelser overfor De forenede norske arbeidersamfund til fordell for felles opstilling av arbeiderkandidater og gjensidig støtte av disse kandidaters valg. Resultatet av valgene blev et nytt sviende nederlag for arbeiderpartiet, som ikke mønstret mer enn 947 stemmer. Derimot gikk partiet sterkt frem i faglig innflytelse. Helt til 1899, da Arbeidernes faglige landsorganisasjon blev stiftet, fungerte partiet i virkeligheten som en faglig fellesorganisasjon. Partiet hadde fra første stund av tatt ledelsen også i de faglige kamper og såvel tradisjonens makt som partiets organisatoriske opbygging bidro sitt til at denne ordning holdt sig også efterat dannelsen av fagforbund og De samvirkende fagforeninger i Kristiania i grunnen hadde forrykket det hele. Allerede i 1893 var 42 fagforeninger og bare 8 politiske foreninger representert på landsmøtet og der kommer stadig nye fagforeninger med i partiet. Fra 1893 av får partiet mindre direkte befatning mød lønnsbevegelsen i Kristiania. Når det gjelder andre faglige spørsmål griper partiet inn. Av partiberetningen for 1896-97 fremgår f. eks. at partistyret i anledning av masseopsigelsene ved Hjula veveri har sendt fabrikkens direksjon et forslag om arbeidstidens innskrenkning og de avskjedigedes gjeninntagelse. I samme beretningsperiode sendte styret en forestilling til arbeidsdepartementet angående masseavskjedigelsene ved Ankerske marmorbrudd i Nordland, hvorved der blev skaffet de avskjedigede adgang til arbeide ved de offentlige veianlegg. Karakteristisk for 90-årenes organisasjonsforhold er det også at styret sendte en spesiell korrespondent til Gravhalsen for å undersøke arbeidsforholdene og at det foranstaltet en innsamling til den store havnearbeiderstreik i Hamburg. Partiets landsmøter har i 90-årene fullt så meget karakteren av fagkongresser. Landsmøtet 1893 behandler f. eks. læregutspørsmålet, det utltaler sig om "den nu i forskjellige arbeidsfag forekommende oversvømmelse av fremmed arbeidskraft" og pålegger hovedstyret (centralstyret) at "det snarest inngår til kommunen og departementet med opfordring om å la alle offentlige arbeider utføre her i landet". Landsmøtet 1894 uttaler sig for oprettelse av arbeiderbørser. Det gir sin tilsluttning til de bergenske typografer i tvisteamålet med boktrykker Eide, det krever 50 procent tillegg for overarbeide og anbefaler sammensluttning i fagforbund. Landsmøtet 1895 krever oprettelse av arbeidsanvisningkontorer og voldgiftsretter, en rekke fagspørsmål vedrørende syerskenes kår behandles og møtet anbefaler med hensyn til avskaffelse av stykk- og akkordarbeide som et av de kraftigste midler utgivelse av en brosjyre til å belyse spørsmålet. Landsmøtet 1896 krever innstillingsrett for de faglige organisasjoner når det gjelder håndverkstipendier (et krav som forresten blev imøtekommet) og oprettelse av fagskoler for håndverkere, møtet erklærer at ingen streikekamp kan påregne partiets støtte "med mindre saken på forhånd har vært forelagt partistyret og streiken har vært godkjent av samme". Landsmøtert protesterer mot toll på landbruksprodukter og bebuder i tilfelle en kraftig agitasjon for at arbeiderne skal kreve en motsvarende forhøiet lønn. Landsmøtene 1897 og 1898 beskjeftiger sig b1. a. med grubearbeidernes arbeidstid og kravet om en minstelønn av 40 øre.

I spørsmålet om voldgift i arbeidstvister inntar partiet i 90-årene det standpunkt at voldgiftsprinsippet bør knesettes, uten at man derfor gir sin tilslutning til statens tvungne voldgift. I en landsmøtebeslutning i deitte spørsmål heter det: "Da det selvfølgelig er i samfundets interesse at stridigheter mellem arbeider og arbeidsgiver såvidt mulig bilegges ad fredelig vei, tilråder landsmøtet: Oprettelse av voldgiftsretter valgt av arbeidernes og arbeidsgivernes organisasjoner".

Fra 1899 avstreifes partilandsmøtenes karakter av fagkongresser. Men til gjengjeld fattes beslutning om en sterk gjensidig representasjon mellem partiet og den nystiftede faglige 1andsorganisasjon, og også Samvirkende fagforeninger i Kristiania får representarsjonsrett på landsmøtene. I virkeligheten blir fagorganisasjonen nu suveren i sine egne anliggender samtidig som den i virkeligheten også blir satt istand til å prege partiets politikk. Det hender ikke mer som i 1894 at der blandt landsmøtedelegatene innsamles kr. 34,17 til streikende bygningssnekkere, men partiets politikk og taktikk bestemmes mer og mer ut fra den ånd og det syn på fremgangslinjene som hersker i fagorganisasjonen.

Med stemmerettsreformen av 1898 går Det norske arbeiderparti en prøvelsens tid imøte. Den forlokkende chanse til å bli et stort og innflytelsesrikt parlamentarisk parti frister til stadig nye skritt på opportunismens vei. Det er ikke lenger kampen imot kapitalismen som samfundssystem, agitasjon for socialismen som fyller partiets tilværelse. Det er den forsiktig søken efter en "praktisk" politikk på det borger1ige samfunds grunn, en reformistisk "realpolitikk" som kan skaffe partiet velgernes øre.

Reformpolitikkens periode. Venstreretningen

Fra tiden omkring århundreskiftet blir Det norske arbeiderpartis politikk mer og mer opportunistisk. Førerne taper mer og mer bevegelsens revolusjonære mål av syne og drukner i døgnpolitikkens malstrøm. "Det norske arbeiderparti er et politisk reformparti", sa Magnus Nilsen på landsmøtet i 1903. Og efter landsmøtet i 1911 skrev Jeppesen i Det norske arbeidcrpartis hovedorgan:

Den overveiende del av vårt spesielle program er reformposter, det vil si krav som søkes gjennemført i den hensikt åmildne noen av den kapitalistiske ordnings verste onder. Det er derfor ikke utelukket, det er tvert imot en kjensgjerning at man innen de borgerlige partier finner folk som i tilfelle vilde være med på å støtte gjennemførelsen av flelre av våre programposter. Vårt program er med andre ord opportunistisk og tvinger vårt parti til rett ofte å føre opportunistisk politikk og taktikk".

Ved programrevisjonen i 1911 fremsatte den revolusjonære opposisjon, som i første rekke representertes av ungdomsforbundet, forslag om vedtagelse av et marxistisk program for partiet. Deit var et forslag basert på en marxistisk analyse av kapitalismens utvikling, og som ut fra erkjennelsen av klassemotsetningeues tilspissning tok sikte på å styrke og stålsette partiet med den opgave for øie å bli et revolusjonært klassekampparti, som kunde "organisere proletariatet så sterkt at det kan feie borgersamfundet med dets klasseforskjell og utbytning overende og ved makt gjennemføre socialismen". I det program som blev vedtatt og som rummer en rekke av de slagord og anskuelser som Marx bekjempet i sin kritikk av Gotha-programmet og Lassalleanismen idetheletatt - sies der intet bestemt om hvorledes arbeiderbevegelsen skal kunne føre frem til et socialistisk samfund. Men det er underforstått at det er gjennem parlamentarismen og det borgerlige demokrati, gjennem valgene til det "folkevalgte" storting, gjennem reformer gjennemført i samarbeide med liberalismen, ad evolusjonens vei. Derfor knesatte også landsmøtet en taktikk i kommunepolitikken, som gikk ut på at partiet skulde alliere sig med venstre ved ordførervalgene i tilfelle av at "virkelige fordeler for de arbeidende klasser og saker av utpreget demokratisk natur fremmes". Reformpolitikkens linje, den åpent proklamerte opportunisme med hensyn til partiets politiske opgaver førte konsekvent til knesettelse av koalisjonspolitikkens linje. Mens partiet hadde begynt sin politiske løpehane med å proklamere brudd med liberalismen blev nu samarbeide med venstre for gjennemførelse av "demokratiske reformer" partiets taktikk. Opportunismen hadde seiret i partiet.

Samtidig blev "kommunesocialismen" det store slagord fo den nye reformpolitikkens periode. I de arbeiderstyrte kommuner blev skolevesenet forbedret, alderdomspensjon innført o. s. v. Og da krigen kom med dens mange offentlige inngrep og krisef'ranstaltninger med provianteringsråd, kommunal vareformidling osv. fikk denne politikk ny vind i seilene. De karakteristiske resultater fra denne periode var kornmonopolet, husleiereguleringen, skolebespisningen og det frie skolemateriell, den kommunale handel, lovfestelsen av 8-timersdagen.

Denne periode opviser også en viss stigning av arbeidernes realønn, ovehode en faktisk forbedring av arbeiderklassens levestandard. Det var de kapitalistiske blomstringsperiode i vårt land, industriens store ekspansjonsperiode i sammenheng med de store vannfallsutbygninger.

Særlig perioden 1914-20, da den norske industri på grunn av krigen opnår en midlertidig monopolstilling, utmerker sig ved et stormende tempo i den industrielle utvikling, tilpasset efter særegne internasjonale markedsforhold. Industriarbeiderklassen vokste raskt i antall, fagorganisasjonen nådde tt medlemstall som aldri hverken før eller siden. Arbeiderklassens posisjoner styrkedcs. Dens sociale erobringer skapte en revolusjonær optimisme som blev ytterligere stimulert ved begivenhetene i Europa umiddelbart efter krigens avslutning. Her ligger forklaringen til den sterke forskyvning til venstre innen arbeiderbevegelsen i 1918 og Det norske Arbeiderpartis innmeldelse i Komintern, bruddet med Amsterdam og den 2. Internasjonale og godkjennelsen av Moskvatesene av 1920.

Den opadstigende linje i den norske kapitalismes utvikling hadde ennu ikke kulminert da den rusisske arbeiderrevolusjon i 1917 skapte en ny internasjonal situasjon, skapte nye betingelser og nye opgaver for arbeiderbevegelsen i alle land. Den russiske revolusjon bragte ikke bare reformer av den art som f. eks. den norske arbeiderbevegelse hadde opnådd gjennem sociallovgivningen o. s. v., den gav arbeiderklassen den fulle politiske makt og herredømmet over landets produksjonsliv. Uten å besitte et "demokratisk" folkeflertall ved valg, uten å være i besiddelse av almindelig stemmerett, var den russiske arbeiderklasse blitt den herskende klasse i sitt land. Denne verdenshistoriske begivenhet måtte i forbinnelse med krisen efter verdenskrigen gjøre det mektigste inntrykk på arbeiderne verden over og fremkalle ideologiske forskyvninger innen arbeiderbevgelsen med sikte på arbeiderklassens revolusjonære makterobring.

Den russiske revolusjon virket sam en levende bekreftelse på de revolusjonære tanker som ungdomsforbundet og fagopposisjonen av 1911 hadde båret frem innen den norske arbeiderbevegelse. Begivenhetene i 1917 var sterkt medvirkende til at venstreretningen nådde frem til makten i Det norske arbeiderparti allerede i 1918, på et tidspunkt da arbeiderpartiets reformpolitikk ennu ikke hadde løpet linen ut, og da derfor fristelsen til å lage et miskmask av reformistisk og revolusjonær arbeiderpolitikk var særlig stor.

Hvilken varig positiv innsats i arheiderbevegelsen ydet den revolusjonære venstrelfløi i den kapitalistiske opgangsperiode frem til 1920?

Venstreretningen holdt det revolusjonære mål, sprengningen av kapitalismen, erobringen av samfundsmakten, innførelsen av socialismen, levende blandt abeiderne. Den skapte et program for fagbevegelsens revolusjonering. Den utbygget de faglige samorganisasjoner med sikte på å forvandle dem til revolusjonære klassekamporganer. Den førte en hensynsløs kamp mot meglings- og voldgiftsloven. Den førte kamp mot den borgerlige militarisme. Den advarte mot de parlamentariske illusjoner og overtroen på det borgerlige demokrati. Den støttet de internasjonale revolusjonære bestrebelser gjennem Zimmerwald. Den utførte utrettelig agitasjons- og organisasjonsarbeide for å dyktiggjøre den norske arbeiderklasse til revolusjonær klassekamp. Den rev den norske arbeiderklasse løs fra den Internasjonale som hadde ansvaret for 4. august 1914. Den rev den norske fagbevegelse åndelig og siden også organisatorisk løs fra Amsterdam - den 2. Internasjonales faglige forbundsfelle. Den gjennemsyrte de norske arbeidermasser med entusiasme for den russiske revolusjon og førte arbeiderklassens store flertall til den tredje, kommunistiske internasjonale. Dette var den revolusjonære venstreretnings historiske gjerning innen den norske arbeiderbevegelse. De fordelr som arbeiderklassen vant i denne periode skyldtes sikkert mer den klassekampånd som besjelet arbeidermassene og borgerskapets frykt for en revolusjonær reisning efter russisk mønster enn det skyldtes socialdemokratiets parlamentariske virksomhet.

Venstreretningen innen Det norske Arbeiderparti hadde sine store ideologiske svakheter, som i den følgende tidsperiode skulde betinge en rekke alvorlige nederlag for arbeiderklassen. Venstreretningen stod overfor den opgave å forandre sitt program efter de epokegjørende erfaringer som den seirrike russiske revolusjon hadde gitt verdens arbeiderklasse. Den russiske revolusjon hadde i handling bevist riktigheten av den marxistiske lære om at staten, det borgerlige statsapparat må tilintetgjøres og en proletarisk stat bygges op på borgerstatens ruiner. Den russiske revolusjon hadde i praksis vist at den politiske revolusjon er forutsetningen for den økonomiske omveltning. Den russiske revolusjon hadde vist at generalstreiken ikke er nok, at bare en vebnet opstand kan flytte makten fra borgerskapet til arbeiderklassens maktorganer. Den russiske revolusjon hadde vist umuligheten av å gjennemføre en planmessig socialisering eller nasjonalisering av produksjonsmidlene uten å følge konfiskasjonslinjen. Den russikse revolusjon haddde vist den seierrike pakt mellem arbeidere og bønder nødvendigheten av å vinne de arbeidende bønder, som den revolusjonære arbeiderklasses forbundsfeller. Den russiske revolusjon hadde vist borgerkrigens uundgåelighet og hulheten av alle pasifistiske drømmer og illusjoner. Den russiske revolusjon hadde vist den revolusjonære fagbevegelses store betydning, men den hadde samtidig på en uforglemme1ig og uomtvistelig måte bevist det kommunistiske partis nødvendighet, bevist dets centrale og ledende rolle i den proletariske revolusjon. Den russiske revolusjon hadde vist nødvendigheten av å opdra arbeiderklassen ikke bare ved agitasjon og propaganda, men ved en taktikk som gir arbeiderne mulighet for å lære av sine egne proletariske erfaringer i klassekampen og derigjennem dyktiggjøre sig for erobringen av samfundsmakten.

Den norske venstreretning var ideologisk uensartet. Som helhet var den ikke istand til å tilegne sig den russiske revolusjons erfaringer, som på avgjørende punkter er av almen og internasjonal betydning. Bare en del av venstrefløien viste sig istand til å tilegne sig bolsjevismens teori og praksis, mens en annen del av venstrefløien gjennem en helt centristisk holdning til revolusjonsproblemet gled lenger og lenger ut i opportunistisk retning. For de centristiske elementer var erfaringene fra arbeiderklassens første makterobring noe spesifikt russisk. De forstod ikke disse erfaringers internasjonale betydning. De forstod ikke nødvendigheten av å forvandle Det norske arbeiderparti til et revolusjonært kamparti, et kommunistisk parti, med en kommunistisk organisasjon, et kommunistisk program, en kommunistisk taktikk. Læren om proletariatets diktatur, som er kjernen i den revolusjonære teori og praksis, blev ikke lagt åpent frem for arbeidermassene, og der blev sluttet kompromis med det tradisjonelle sosialpacifistiske avvebningsstandpunkt. De nasjonale særegenheter blev overvurdert og forvandlet til en plattform for sabotsje av partiets utvikling i kommunistisk retning. Det organisatoriske brudd med reformismen på det politiske område søktes i det lengste undgått under løsenet: Enhet for enhver pris. Av alle disse grunner blev der ikke den realitet i landsmøte- og kongressbeslutningene som man mange ganger skulde tro efter resolusjonenes ordlyd. En stor del av den reformistiske, socialdemokratiske fIøi aksepterte de revolusjonære retningslinj'er på papiret og bidro sterkt til å utvanne de revolusjonære prinsipper og hindre at de blev omsatt i praktisk handling. På dette felt fikk den socialdemokratiske fløi en verdifull forbundsfelle i den Tranmæl'ske centrisme som efterhånden utviklet en fenomenal evne til å la de revolusjonære anskuelser forsvinne hver gang arbeiderklassen kom op i en kampsituasjon overfor borgerskapet. Denne retnings sanne politiske karakter avslørtes allerede under jernbanestreiken i 1920 og storstreiken i 1921 hvor arbeiderpartiet dokumenterte sin vanmakt og evneløshet når det gjaldt å føre arbeiderklassen til revolusjonær kamp mot kapitalistklassen og staten, som nettop i de år innledet sin offensiv med kapitalismens stabilisering som mål. Gjennem sin kapitulasjonspolitikk på det faglige område, hvor den Tranmæl'ske radikalisme hadde sitt historiske utgangspunkt, avslørte centrismen sitt åndelige slektskap med reformismen, og det skulde heller ikke gå lang tid før de centristiske førere åpent gav uttrykk for sin trang til organisatorisk gjenforening med reformismen.

Det moderne norske socialdemokrati

Den tredje hovedfase i den norske arbeiderbevegelses utvikling er den som vi for tiden befinner oss i, og som symboliseres ved Det norske arbeiderpartis gjenforening med arbeiderbevegelsens ytterste høire fløi og ved en skjerpet kamp, ikke mot borgersamfundet og kapitalistene, men mot kommunistene, Det kommunistiske parti og Den kommunistiske Internasjonale.

Hvad er det som hittil er skjedd i denne periode?

Det er at arbeiderklassens materielle erobringer, de tilkjempede reformer, som var arbeiderbevegelsens stolthet, en for en berøves arbeiderklassen. Levestandarden senkes, husleiereguleringen avvikles, skolebespisningen innskrenkes til en foranstaltning efter fattigvesenets prinsipper, det frie skolemateriell likvideres, den kommunale handel avskaffes, undergravningen av 8-timersdagen foregår planmessig og systematisk med at offensiven mot arbeidernes lønninger fortsetter i ly av statens voldgifts- og tukthuslover. På det kommunalpolitiske område ser vi mer og mer arbeiderpartiet medvirke til en gradvis avvikling av de tilkjempede reformer, for å kunne betale bankkapitalen den tributt som er nødvendig for kapitalismens stabilisering. Den lovpriste "kommunalsocialisme" forsvinner mer og mer. Kapitalismen, som befinner sig i en nedgangsperiode og kjemper for sin stabilisering, tar tilbake de forbedringer og fremskritt som blev den fravristet i opgangsperioden. Den herskende borgerlige reaksjon dokumenterer for arbeiderklassen at der finnes ingen varige reformer under kapitalismen og understreker dermed nødvendigheten av å styrte kapitalismen gjennem den proletariske revolusjon og dermed legge grunnvolden for socialismens opbygning.

l en slik periode skulde arbeiderbevegelsen holde socialismen og klassekampens fane høit og sveise arbeiderne og de fattige, undertrykte befolkningslag sammen til en felles kampfront mot reaksjonen. I en slik tid skulde arbeiderbevegelsen beskytte arbeidermassene mot krisetidens mange farer, mot reformistiske illusjoner og opportunistiske utglidninger og opdra klassen til målbevisst revolusjonær klassekamp. I en slik periode må et parti som kaller sig arbeiderpartiet holde sin virksomhet fri for borgerskapets ideologi og utvikle arbeidernes revolusjonære klasseideologi på grunnlag av klassekampens erfaringer. l en slik tid da kapitalismen rykker frem internasjonalt mot arbeiderklassens posisjoner, mot fagbevegelsen, mot Sovjet-Russland, og i denne sin offensiv benytter sig av Den 2. internasjonale og Amsterdam som støtteorganisasjoner, må et arbeiderparti som sier sig å stå på klassekampens grunn gi arbeiderklassen en riktig internasjonal orientering og også derved utstyre arbeiderklaæen med de åndelige våben, som er nødvendig for en effektiv kamp mot arbeidskjøperreaksjonen, imperialismen og den nye krigsfare som truer arbeiderklassens egen stat, Sovjet-Unionen.

Er det i den ånd Det norske arbeiderparti har utviklet sig siden kapitalismens offensiv satte inn?

Det som er skjedd innen den norske arbeiderbevegelse i den siste periode er noe helt annet. Det er opgiveleen av alle åndelige erobringer som var resultatet av årtiers ideologiske brytninger. Det er ikke baure bruddet med Den kommunistiske lnternasjonale som kjennetegner reaksjonen innen Det norske arbeiderparti. Det er undfallenheten ovcrfor arbeidsgiverne i lønnsspørsmålene, det er passiviteten overfor tukthusloven, det er kapitulasjonen for bankkapitalen, det er den mer og mer borgcrlige praksis i kommunepolitikken, det er bestrebelsene for å svekke Sovjet-Russlands moralske posisjon i arbeidernes bevissthet, det er forsvaret for det internasjonale socialdemokratis forræderske handlinger, hvis siste drastiske utslag vi oplevet i forbindelse med arbeideropstanden i Wien og den kinesiske revolusjon, det er holdningenn til Amsterdam-Intemasjonalen, det er enhetsfronten med borgerskapet i kampen mot den revolusjonære arbeiderbevegelse i alle land, det er undervurderingen av den akute krigsfare som truer Sovjet-Unionen, det er den åndelige forgiftning av arbeiderbevegelsen når det gjelder kolonispørsmåIet, det er knefallet for den kapitalistiske stabiliseringspolitikk og tilbudet om å yde sin medvirkning til denne stabilisering. Det er fremforalt styrkelsen av de parlamentariske og demokratiske illusjoner og den åndelige og organisatoriske avvvebning av arbeiderklassen overfor de farer som truer fra den internasjonale kapitalismes side.

Dette er det moderne norske socialdemokrati. Det norske arbeiderparti utvikler sig mer og mer til en aktiv faktor til fremme av den kapitalistiske stabilisering.

Også i vårt land finnes en arbeidsdeling, en rollefordeling innen reformistenes leir. De såkalte venstreførere, centristene, har den politiske funksjon å levere en "revolusjonær" begrunnelse for et hvert reformistisk, d. v. s. borgerlig standpunkt. Uten formelt å opgi socialismen som partiets sluttmål, konsentrerer Det norske arbeiderparti sine krefter om det "foreløbige" mål å styrke og utbygge kapitalismen , ved gjenreisning av næringslivet, "konsentrasjon av produksjonen, en moderne arbeidsdeling, spesialisering, standardisering og systematisering og en forenklet administrasjon", kort sagt ved innførelsen av den tyske kapitalismes rasjonaliseringsmetoder og ved utlevering av landets produksjonsmuligheter til den engelske og amerikanske imperialisme.

Det norske arbeiderparti begynte sin historiske løpebane med å proklamere "ophevelsen av kapitalherredømmet" som program. Det enner med å utforme et positivt program for kapitalismens stabilisering, gjennemført med gyldne løfter på det arbeidende folks bekostning. Det norske arbeiderpartis stiftelse var et signal til løsrivelse av arbeiderklassen fra borgerskapet og det borgelige samfund. Det norske arbeiderpartis objektive rolle og funksjon idag, da hundretusener har forenet sig under dets merke, er å hindre arbeiderklasssen i å løsrive sig fra borgerskapet og føre en revolusjonær kamp mot det borgerlige samfund.

For 40 år siden begynte de norske arbeidere politisk å konstituere sig som en egen klasse, med et eget parti til kamp mot borgerskapet. Det var intet klart, konsekvent marxistisk klasseparti, og som forholdene dengang lå an kunde det heller ikke være det. Det var et parti i Lassalleanismens ånd. Partiet vokste i tall og innfIytelse, det rykket inn i de borgerlige institusjoner, det blev et parlamentarisk parti. Sterke interrnasjonale bølger førte partiskuten til Komintern, men bare for en kort tid. Så kom tilbakeslaget, men de revolusjonære arbeidere gav ikke op. De skapte et parti i Lenins ånd, et parti uten borgerlige illusjoner, et kommunistisk parti.

Det kommunistiske parti er historisk fremgått av den gamle revolusjonære venstreretning innen Det norske arbeiderparti. N. K. P. er summen av de politiske og organisatoriske erfaringer som den norske arbeiderklasse har høstet gjennem sin klassekamp. De ideer som blev båret frem av ungdomsforbundet, fagopposisjonen, av den marxistiske venstrefløi innen norsk arbeiderbevegelse, utdypet og korrigert gjennem de internasjonale erfaringer efter verdenskrigen og den russsiske revolusjon, levendegjøres idag gjennem Norges kommunistiske partis virksomhet innenfor norsk arbeiderbevegelse. Allerede idag, efter få års kommunistisk partiutvikling i vårt land, står det klart for en stadig voksende del av de klassebevisste norske arbeidere, for en stadig voksende del av landets småbrukere og fiskere at Norges kommunistiske parti er det virkelige proletariske klassekampparti,er det parti arbeiderklassen kan stole på i den bitre uforsonlige kamp mot kapitalismen og den borgerlige reaksjon pa alle områder, i kampen mot imperialismen og krigssfaren, i forsvaret for Sovjet-Russland, i forsvaret for fagorganisasjonen, i forsvaret for den arbeidende befolkmings livsinteresser, i kampen mot den kapitalistiske stabilisering, i kampen for socialismens virkeliggjørelse gjennem proletariatets diktatur. Allerede i dag står det klart for en stadig voksende del av den norske arbeiderklasse at det er det kommunistiske parti og Den kommunistiske internasjonale borgerskapet frykter. Allerede idag forstår store deler av den norske arbeiderklasse at det kommunistiske parti er Det norske arbeiderpartis historiske arvtager som vil fullføre den historiske misjon som det gamle parti har sviktet.

Fra Lassalle til Lenin - det er den norske arbeiderbevegelses vei. Det var utviklingens vei hittil, gjennem de skiftende faser, gjennem brustne illusjoner, gjennen bitter klamp, gjennem mange nederlag. Det var veien hittil. Det er fremtidens vei.

Marx og Lenin, som engang var ukjente navn for den norske arbeiderbevegese, vil bli de åndelige førere, deres teori vil bli det fundament som fremtidens norske arbeiderbevegelse bygger på.

For vel 40 år siden - da D. N. A. blev stiftet - var arbeidernes løsrivelse fra venstrepartiet, fra det liberale parti, den historiske opgave. Idag er det opgaven å løsrive arbeidermassene fra det socialdemokratiske arbeiderparti, borgerskapets tredje parti, og forene dem i det virkelige revolusjonære klasseparti, det kommunistiske parti.

Det norske arbeiderpartis brudd med Komintern

I 1918-20 var revolusjonsbegeistringen og troen på den nære seir levende i Det norske arbeiderparti. Arbeiderne var vakt til ny selvtillit ved revolusjonens seir i Russland. Det kapitalistiske herredømme i Europa var utsatt for meget skarpe kriser. Proletariatet gikk til revolusjonær aksjon. Revolusjonens vei, de russiske bolsjevikers vei stod for det store flertall av den organiserte arbeiderklasse i Norge som den vei man måtte følge, veien ut av kapitalismens slaveri, veien til socialismen. Den revolusjonære stemning bredte sig blandt massene. Selv ikke en mann med Tranmæls daværende autoritet våget den gang å hevde at den russsiske arbeiderrevolusjon bare var et "politisk blendverk". Ingen fremskutt fører innenfor Det norske arbeiderparti innlot sig den gang på å fremstille det tappert kjempende russiske kommunistparti som noe annet enn et revoluusjonært arbeiderparti.

Der kom nederlag på nederlag. Reaksjonen vant overhånd i en rekke land. Rådsdiktaturet brøt sammen i Ungarn og revolusjonen i Finnland blev slått ned av det finske borgerskap med de tyske imperialisters hjelp. I Italia blev fabrikkbesettelsenes æra, takket være centrismens hegemoni innenfor det socialistiske "enhetssparti" avløst av Mussolinis herredømme. Også i de europeiske hovedland befestet borgerskapet sin regjeringsmakt og tok fatt på det kapitalistiske samfunds stabilisering i kapitalistoffensivens tegn. De kommunnistiske partier, som i 1920 fikk tilslutning og tilsig fra alle kanter - det var dengang da selv D'Arragona dro til Moskva for å delta i stiftelsen av Den røde faglige Internasjonale og da en Purcell feiret revolusjonære orgier - gikk inn i en trengselstid. Den politiske reaksjon fikk vind i seilene, og en åndelig reaksjon fulgte efter. Ikke bare hos småborgerskapet, som under den revolusjonære "høikonjunktur" hadde vist sympati for socialismen, for nu istedet å kaste sig i reaksjonens og fascismens armer. Dypt inn i arbeiderklassens og arbeiderbevegelsens rekker snek reaksjonens farsott sig inn. Reformismen blomstret op påny og gjorde sig sterkest gjeldende i centrismens skinnradikale, demagogisk maskerte skikkelse. Også Det norske arbeiderparti blev satt på en hård prøve, en prøve som partiet ikke bestod. Partiet var ikke gjennemsyret av kommunnismens ideologi. Dets organisatoriske opbyggi'ng var ikke kommunistisk. I hele sitt åndelige og politiske innnhold bar partiet på en tung arv fra det gamle socialdemokrati, en arv som den kommunistiske fløi i partiet ikke var istand til å beseire.

Moskvatesene av 1920, var som utviklingen skulde vise, en hård nøtt å knekke for den labouristiske, halvvrevolusjonære norske arbeiderbevegelse, med sin blanding av venstresoeialisme og halvsyndikalisme og sin på kollektiv tilslutning baserte organisasjonsform. På grunn av taktiske kompromisser, som blev sluttet for å dekke over motsetningene, dels innen partiet, dels mellem partiet og Internasjonalens instanser, kom det ikke klart frem overfor de norske arbeidere, hvem som faktisk, og hvem som bare taktisk stod på Moskvatesenes grunn. Radek kunde siden si med rette om Trannmæl at han var kommet inn i den kommunistiske Internasjonale på falsk pass. Tranmæl bedro også seenere den norske arbeiderklasse ved å angi et falsk grunnnlag for sitt brudd med Komintern.

Moskvatesenes prinsipper kolliderte på det voldsommste ikke bare med de organisatoriske tradisjoner i Det norske arbeiderparti, men først og fremst med den "revolusjonære" pascifismes ideologi, som var så sterkt forankret i den norske arbeiderbevegelse, og som bare en del av den gamle venstreretning med ungdomsforbundet i spissen til en viss grad hadde formådd å frigjøre sig fra. Vi kan her se bort fra den socialdemokratiske centrumsgruppering som Ole O. Lian representerte, og som praktisk talt ingen tilslutning fikk blandt arbeiderne. Vi behøver heller ikke beskjeftige oss nærmere med den konsekvente høiresocialistiske fløi, som uten å avvente Moskvatesenes behandling på partiets landsmøte gikk til stiftelse av sitt eget vaskeekte socialdemokratiske parti, med tilknytning til det svenske og danske socialdemokrati og senere også innmeldt i den II. Internasjoonale. Det som har interesse i denne forbindelse er centrismens posisjon, og centrismens viktigste eksponent var allerede dengang Tranmæl. Tranmæl var uenig i Moskvatesene i praktisk talt alle grunnleggende spørssmål, i læren om den vebnede opstand og borgerkrigens uundgåelighet, i den bolsjevikiske linje i militærspørssmålet, i spørsmålet om det kommunistiske partis rolle og opbygging, særlig centralismen, i spørsmålet om partiets forhold til fagbevegelsen osv. For Tranmæl var tesene en åndelig tvangstrøie. Tranmæl var fra første øieblikk mot "underkastelse" under de 21 betingelser.

Vi er i besiddeIse av et viktig historisk dokument som viser at Tranmæl allerede dengang var innstillet på Det norske arbeiderpartis uttreden av Komintern, nemlig Tranmæls forslag i den landsstyrekomite sam skulde avgi innstilling til landsmøtet efter Kominterns 2. kongress. Efter her å ha pekt på endel av de viktigste disssenser - særlig i militærspørsmålet og m. h. t. organisasjonsfarmen - konkluderer Tranmæl med, at D. N. A. bør tre ut av Komintern og anmode am å bli betraktet som en "sympatiserende organisasjon" som anerkjenner Internasjonalens "bærende prinsipper". Dette forslag kam ikke dengang til partimedlemmenes kunnskap. Det blev først offentliggjort som historisk dokument av N. K. P. i 1925 (i partiets tidsskrift Proletaren ). I dette utkast heter det bl. a.:

"Den nettop avholdte kongress har vedtatt en rekke stramme og detaljerte betingelser for de tilsluttede partier. Som forholdet er her i landet for nærværende, vil disse betingelser virke til å innsnøre og derved hemme partiets virksomhet. Da dette vil være til skade for oss selv som for vår stilling til den internasjonale arbeiderbevegelse, må vi ta vår stilling som et organisasjonssmessig ledd i den 3. Internasjonale under overveielse".

Efter å ha uttalt sig mot praktisk talt alt av betydning i Moskvatesene, fra forandringen av avisenes soecaldemokratiske navn til den vebnede opstand, som Tranmæl vil erstatte med "økonomisk masseaksjon" når han frem til følgende konklusjon:

"Den rolle den kommunistiske internasjonale har tiltenkt de enkelte partier, den støpning de derfor har fått, gjør det praktisk talt umulig - i allfall på det nuværende tidspunkt - å kunne akseptere optagelsesbetingelsene. Det vil derfor være i vår egen såvel som i Internasjonalens interesse å foreløbig tre ut".

Tranmæls stilling til Moskvatesene av 1920, hans forslag om brudd den gang, som riktignok blev kvalt i fødselen og derfor ikke blev offentliggjort, gir den riktige bakgrunn for utmeldelsesforslaget av 21. desember 1922 og bruddet den 3. november 1923.

Imidlertid reiste Tranmæl, Kyrre Grepp, Scheflo og Arvid Hansen til Halle og Berlin - det var i oktober 1920 - for å forhandle med Sinovjev, Kominterns daværende formann, om forholdet mellem partiet og Internasjonalen, og særlig om eventuelle modifikasjoner ved gjennemførelsen av den kommunistiske organisaasjonsform i Norge. Når Kominterns eksekutivkomite innlot sig på slike forhandlinger med D. N. A. og gang på gang sluttet kompromisser, så skjedde det som Sinovvjev siden (efter bruddet) fremholdt i en artikkel i Norges Kommunistblad ut fra ganske bestemte politiske grunner:

"Hvorledes - skriver Sinovjev - kan en sådan forsiktighet fra Kominterns eksekutivkomites side forsvares? Den berettiges ved følgende fakta: Vi visste at D. N. A. ikke er noe kommunistisk parti, at det snarere utgjør den skandinaviske type på et Labour Party, d. v. s. en organisasjon som hviler på faglig basis (meddlemmer i D. N. A. stod som bekjent ikke i partiet gjennnem individuelt medlemskap, men gjennem kollektiv tillslutning av hele fagforeninger. Vi visste, at i dette egenartede Labour Party eksisterte der en meget sterk kommunistisk fraksjon, som planmessig arbeidet på å forvandle D. N. A. til et virkelig kommunistisk parti. Vi visste videre at Det norske arbeiderparti faktisk representerte majoriteten av den norske arbeiderklasse, at dette parti, tross sine svakheter, var et masseparti: Det er forklaringen til vår eftergivenhet".

I Berlin skrev Tranmæl et nytt utkast, med sikte på konferansen med Sinovjev. Dette forslag betegnet Sinovjev som "60 pst. kautskyanisme" og erklærte det for uantagelig. Resultatet av forhandlingene - hvori forøvrig også det daværende E.K.-medlem Paul Levi deltok - var at der ikke blev gitt noen konsesjoner til den norske centrisme i noe prinsipielt spørsmål. Derimot blev der gitt partiet en frist for gjennemførelsen av den organisatoriske omlegging, som skulde skje i flere etapper, ikke med et slag ved en streng og øieblikkelig gjennemførelse av det individuelle medlemskap. Der skulde foreløbig innføres den såkalte "reservasjonsrett og plikt" for alle som ikke var enig i Internasjonalens retningslinjer, partiets og partipressens (særlig hovedorganets) socialdemokratiske navn skulde forandres, og siden skulde omleggingen skje gradvis, skritt for skritt. Tranmæl var i høieste grad misfornøid over at han ikke fikk noen innrømmelser i de prinsipielle og ideologiske spørsmål og m. h. t. det norske partis autonomi. Men med den revolusjonære stemningsbølge som den gang preget den norske arbeiderklasses store flertall hadde Tranmæl ingen lyst på en åpen kamp. Resultatet blev derfor tilslutt en innstilling til landsmøtet om godtagelse av Moskvatesene og fortsatt medlemsskap, på premisser som i hovedspørsmålene var kommunistiske, men hvor der dog i enkelte punkter blev smuglet inn fortolkninger og små forbehold som siden, da partistriden blusset op i 1922 viste sig å kunne tjene som plattform, eller idet minste som et av støttepunktene for den kampanje som efter en rekke mellemstadier, fremstøt og tilbaketog, manøvreringer og lojalitetserklæringer førte til flertallets brudd med den kommunistiske internasjonale.

Hvor lite alvor der for Tranmæls vedkommende var i hans formelle bekjennelse til Moskvatesene og det fortsatte medlemsskap viste sig allerede under storstreiken våren og sommeren 1921. Tranmæl erklærte denne streik for en "rent faglig kamp" og forsvarte åpent den socialdemokratiske taktikk som blev fulgt av landsorganisasjonens ledelse. Dernæst fulgte den tranmælske partiledelse den linje å sabotere pålegg og direktiver fra Komintern i organisasjonsspørsmålet, når det gjaldt partipressen osv. I 1922 forsvarte Tranmæl hårdnakket ikke bare "Mot Dag" som den gang rykket angrepsvis frem fra "venstre" mot Internasjonalens poltikk, men også sin utenriksmedarbeider advokat Karl Johanssen som i en artikkel angrep dommen over de kontrarevolusjonære atentatmakere i Sovjet-Russland. Snart rykket Tranmæl videre frem, idet han benyttet sig av de blottelser som Schefloretningen i stortinget hadde gitt den kommunistiske venstreretning, og tok åpent avstand fra enhetsfronttaktikkens anvendelse i Norge, idet han på det voldsomste brennemerket ennhver tendens til "samrøre", i virkeligheten med det perspektiv å gjennemføre gjenforeningen med den socialdemokratiske høirefløi. Men nu, såvelsom i 1920 og 1921 var stemningen blandt arbeiderne på ingen måte moden for et brudd med Komintern. Angrepene fant ikke gjenklang blandt de klassebevisste arbeidermasser.

Det viste sig også efter den 4. verdenskongress i sluttten av 1922, Tranmæl og hans tilhengere, centrallstyrets flertall, benyttet sig av kongressens markering av Komintern som verdensparti og de positive beslutninnger i retning av en internasjonal centralisering av bevegelsen - beslutninger som bare var en naturlig praktisk konsekvens av de tidligere Moskvateser - til å slå alarm i de voldsomste former - med beskyldninger for byråkratisme, opportunisme, overgang til den såkalte "absolutte centralisme" osv. Den 21. desember 1922 eksploderte bomben: centralstyreflertallets direkte, åpne, utilhyllede forslag om utmeldelse av Internasjonalen fremkom og blev offentliggjort i D. N. A.'s presse. Forslaget vakte en storm av forbitrelse blandt partiets medlemmer. Næsten hele partipressen utover landet - hovedorganet var i Tranmæls hender - reagerte på det sterkeste mot forslaget. På mindre enn 14 dager stod det klart for enhver at der ikke var flertall i partiet for et slikt forslag.

Tranmæl sa at han aldri hadde "sovet så godt, så trygt og rolig" noen natt som natten efter den 21. desember. Han hadde kastet "tvangstrøien" av sig og var blitt sig selv igjen, fullt ut. I Ny Tid offentliggjorde han kort efter et intervju hvor han redegjør nærmere for sitt syn på bevegelsens fremgangslinjer. Dette intervju, som blev optatt til kritisk granskning av Bucharin i hans innlegg på eksekutivmøtet i juni 1923, er et av de interessanteste dokumenter til belysning av det ideologiske grunnlag for den tranmælske centrisme. Kjernen i de prinsipielle synsmåter som Tranmæl her gjør gjeldende er hans syndikalistiske - eller nøiaktigere formulert: hans halvt syndikalistiske, halvt socialdemokratiske - syn på staten, en opfatning som han til en viss grad gir en "marxistisk" ikledning.

Det heter i dette intervju:

"Vi anser alle arbeidere som kvalifisert til medlemsskap i partiet og i fagorganisasjonen. Bedriftene skal erobres fra arbeidsplassene av, og av de arbeidere som arbeider der. Kan hende går det langsomt, men det vil gå sikkert. Og med den økede makt på arbeidsplassene skal vi skaffe oss kontrollen over bedriftslivet og produksjonen. Efter min mening er det der vi må begynne...

Moskva er en politisk organisasjon som ikke byggger nedenfra, men ovenfra. Moskva opererer med elite-mennesker og elite-organisasjoner. Moskvas diktatur er - eller synes iallfall å være - mer av politisk enn av økonomisk karakter. Og Moskvas metoder er politiske, ofte så politiske, at det forekommer mig som om Moskva står i fare for å skille politikken eller iallfall den politiske taktikk fra det økonomiske grunnlag. Moskvas ytterliggående krav om bruk av våben i klasseekampen, "nødvendigheten av bevebning" er en understrekning av de politiske kampmidler på bekostning av de økonomiske".

I Tranmæls intervju i Ny Tid tales der videre om at staten bryter sammen av sig selv, når det økonomiske grunnlag forandres, og det økonomiske grunnlag vil forandres ved at bedriftsrådsbevegelsen gradvis vokser frem til en maktfaktor i det økonomiske liv. Hvis man erindrer Albert Jensens utlegninger på den skandinaviske kongress i Stockholm 1919 så gjenfinner man der stort sett den samme teori. Tranmæl kritiserer som vi så, uttrykkelig Moskvas parole om bruk av våben i klassekampen. Han forsikrer at selv Mussolinis herredømme vil bryte sammen uten vebnet opstand, ved de korslagte armers kamp. Med dette teoretiske grunnsyn som tilstrekkelig karakteriserer innholdet av Tranmæls "marxisme" og "revolusjonære socialisme eller kommunisme" er i virkeligheten det standpunkt gitt som må inntas i alle andre avgjørende stridsspørsmål innen arbeiderbevegelsen.

Hvis den borgerlige stat, den "politiske overbygging" faller sammen av sig selv som et korthus, i kraft av bedriftsrådenes økonomiske makterobring så bortfaller hele spørsmålet om den vebnede opstand, om partiets rolle, om centralismen, arbeiderrådene som politiske maktorganer, om proletariatets diktatur. Alt dette, som er det vesentligste i kommunismen, bortelimineres ved den tranmælske trylleformel om staten "som bryter sammen av sig selv", som forsvinner som dugg for solen, som ikke behøver å raseres, knuses, tilintetgjøres av arbeiderklassens vebnede makt for å erstattes aven ny, proletarisk statsmakt, det "som herskende klasse organiserte proletariat" (Marx). Med et slikt grunnsyn, med denne helt gjennem småborgerlige ideologi, hører man selvsagt heller ikke hjemme i den kommunistiske Internasjonale. Det er opportunisme og socialpascifisme av reneste vann.

Arbeidermassene i Norge var ikke "moden" for det tranmælske brudd med Komintern. Et tilbaketog viste sig uundgåelig hvis man ikke vilde ta bruddet som minoritet og resikere å bli utskilt av partiet. Ved Radeks formidling som representant for eksekutivkomiteen blev utmeldelsesforslaget tatt tilbake og stridsspørsmålene "løst". Det viste sig dog snart at Tranmæl og hans tillhengere ikke hadde ment det ærlig med forliket og med de beslutninger de hadde stemt for. De så sig bare om efter en gunstigere plattform for den nye, omgående taktikk, hvorigjennem man vilde manøvrere partiet ut av Internasjonalen. Grunnlaget for denne taktikk blev lagt i det såkalte "Kristianiaforslag", som tildels under dekke av visse abc-messige sannheter og sentenser som "arbeiderklassens frigjørelse må være dets eget verk" o. 1., som det ikke godt gikk an å stemme mot, inneholdt fordekte, tilsynelatende "loyalt" utformede krav om nasjonal autonomi for de enkelte seksjoner, om fagbevegelsens uavhengighet (av partiet) osv. På februarlandsmøtet 1923 blev Kristianiaforslaget, tiltross for alle protester fra de tilstedeværende representanter for Internasjonalen (Bucharin, Kolaroff og Schatzkin), vedtatt med 2 stemmers overvekt (94 mot 92). Følgene av denne votering skulde snart vise sig. For å sikre sig et sterkere flertall og idet hele tatt utbygge sin politiske basis innledet centralstyreflertallet en hensynsløs og provokatorisk kamp mot mindretallsretningen i partiet, idet man endog begynte å slå inn på eksklusjonslinjen overfor representanter for den Kominterntro fløi i partiet. Tranmæl, som hele tiden søkte en "venstreplattform" for sin kamp mot Komintern, fikk nye kort på hånden ved Scheflos "politiske signaler" våren 1923, da han slo til lyd for en "arbeider- og bonderegjering" på parlamentarisk grunnlag, ved samarbeide med deler av venstre og bondepartiet. I Det tyvende århundrede for 30. mai 1923 skriver Scheflo:

"I Tyskland og flere andre land er stillingen den, at når kommunistene agiterer for en arbeider- og bondeeregjering, henvender de sig særlig til de masser som står bak det socialdemokratiske parti. Det er også i første rekke dette parti som i tilfelle må danne regjeringen. Her i Norge er det socialdemokratiske parti nummerisk svakt og enda svakere kvalitativt. Vi kan derfor ikke forlange at dette parti skal gå i bresjen. Skal vi i Norge opta agitasjonen for en arbeider- og bonderegjering, må det skje under forutsetning av at Det norske arbeiderparti selv deltar i en sådan regjering. Vi må gjøre oss selv og det brede lag av folket fortrolig med den tanke, at kommunister rykker inn i regjeringen. Derimot kan vi ikke gå ut fra, at vårt parti alene er istand til å danne regjering i det borgerlige samfund. Der må skapes en regjering hvor også de deler av arbeider- og bondeklassen som ikke sogner til vårt parti, er representert".

De skadelige virkninger av denne norske Brandlerisme, som minner om Scheflos senere standpunkt ved dannelsen av den første "arbeiderregjering" i Norge, forøkedes ytterligere derved at de mest fremtredende førere for Kominternfraksjonen, med Halvard Olsen i spissen, trådte åpent frem for den taktikk at D. N. A. skulde medvirke til voldgiftslovens vedtagelse i svekke Kominternfløiens innflytelse og posisjon blandt de revolusjonære arbeidere.

Gjennem alle disse komplikasjoner og brytninger hvor en rekke nye momenter og nyanser spilte inn, modnedes den nye situasjon som inntrådte efter eksekutivmøtet sommeren 1923, da centralstyrets flertall på nytt tok op en åpen kamp på bred front, i forbindelse med viktige politiske spørsmål, nemlig mot godkjennelse av parolen om arbeider- og bonderegjering for Norge, mot at partiet skulde engasjere sig for landsorganisasjonens innmeldelse i R. F. I., mot centralismen og mot eksekuutivmøtets resolusjon i religionsspørsmålet. I dette siste spørsmål og i spørsmålet om centralismen allierte Trannmæl sig nu åpent med opportunisten Høglund, som drev kampanjen vesentlig efter linjen "masseparti eller hellig samfund".

Når det gjaldt arbeider- og bonderegjeringsparolen var Tranmæls posisjon sterkt svekket. Eksekutivmøtet hadde tatt avstand fra Scheflos opportunistiske grunnlag for parolen og foreslått Tranmæl en rekke garantibestemmelser og betingelser for parolens anvendelse, som var egnet til å beskytte partiet mot enhver opportunisttisk fare. Denne side av saken blev dog konsekvent fortiet av Tranmæl. Vi har senere fått fellende beviser for at hans holdning var det rene politiske hykleri. Tranmæl har overfor høiresocialistene gått over fra "samrøre" til sammenslutning og han har godkjent og forsvart den Hornsrudske ministersocialisme i februar 1928. Dengang, i 1923, bekjempet Tranmæl Kominterns revolusjonære parole om en arbeider- og bonderegjering som "opportunistisk". Det var nemlig nødvendig som ledd i den strategi hvis mål det var å gjøre bruddet med Komintern uundgåelig. Men særlig frådset Tranmæl i "religionsparolen". Marxismen blev forfalsket og forvrengt efter alle kunstens regler av centrismens "store" teoretiker professor Bull. Der begynte en vulgær opphisselseskampanje mot Komintern, i former hvis forbillede var de borgerlige skremsler mot kommunismen overhodet. Intet middel var for simpelt i denne agitasjon, ingen demagogi for grov. Og samtidig brukte de centristiske førere den durkdrevne taktikk å berolige sinnene med at det kunde ikke være tale om noe brudd, det de vilde var bare "lojalt" å hevde sin opfatning av de aktuelle stridsspørsmål, man vilde bare ta "standpunkt til sakene". På dette grunnlag sikret Tranmæl sig et betraktelig flertall på det ekstraordinære landsmøte i november 1923.

Begivenhetene på sprengningslandsmøtet var en historisk konsekvens av den forutgående utvikling i partiet i forbindelse med det nye økonomiske grunnlag efter krigskonjunkturens avslutning og revolusjonens foreløbige nederlag i Vest- og Mellem-Europa. Komintern fikk valget mellem å tolerere en seksjon som åpent tok avstand fra Internasjonalens retningslinjer og beslutninger og som førte en helt annen politikk enn Internasjonalen, tolerere en seksjon, hvis herskende retning forberedte sig til å skille ut de kommunistiske og alliere sig åpent med de socialdemokratiske elementer i arbeiderbevegelsen, eller å stille denne retning overtar et enten - eller. Det var det som skjedde gjennem eksekutivkomiteens såkalte "ultimatum". Tranmæl pisket sin fraksjon sammen til en fanatisk blokk, som fulgte fraksjonsledelsen i tykt og tyndt, som voterte demonstrativt mot ethvert forslag fra Internasjonalens representanter, og som heller ikke vek tilbake for den uundgåelige konsekvens: utelukkelsen av den kommunistiske Internasjonales rekker.

Det som kanskje har størst interesse ved selve dette brudds historie, er å legge merke til hvordan der opprinnelig var en dyp kløft mellem Tranmæl og de klassebevisste arbeidermasser ved enhver antydning om brudd med Internasjonalen, selv efter Scheflos og Halvard Olsens voldgiftslinje og halvliberale parlamentarisme i 1922, som naturligvis i høieste grad var egnet til å kompromittere Kominternretningen, og ved hvilke demagogiske midler og metoder det efterhånden, gradvis og suksessivt, lyktes Tranmæl å overvinne denne kløft og bringe de ideologiske broer mellem massene og Komintern til å vakle. Særlig ateisten Tranmæls skruppelløse utnyttelse av religionen, hvor han spillet de tilbakeliggende lags religiøse fordommer ut som trumf mot Komintern, er karakteristisk for de metoder som centrismen betjente sig av for å løsrive arbeidermassene fra den eneste revolusjonære Internasjonale.

Karakteren av den sprengning som fant sted i 1923 måtte nødvendigvis få de mest vidtrekkende konsekvenser for den følgende periodes politiske utvikling innen den norske arbeiderbevegelse.

Konstitueringen av de kommunistiske partier innebærer et avgjort brudd med opportunismen, med den overrleverte socialdemokratiske ideologi, politikk og organisasjon. Dette brudd med opportunismen, med de socialdemokratiske overleveringer, foregår ikke på en dag, på de kommunistiske partiers stiftelsesdag. Det er en utviklingsprosess som fullbyrdes gjennem klassekampens og revolusjonens ildprøver.

Hvilken offisiell politisk plattform hadde Den kommmunistiske Internasjonales fraksjon i Norge ved splittelsen? Hvilken politikk i Norge representerte vår retning i arbeidernes øine (vi tenker her i første rekke på de revolusjonære arbeiderelementer, som dengang følte sig knyttet til personen Tranmæl). Det var propaganda for vedtagelse av voldgiftsloven, for at fagorganisasjonen i sin tariffkamp skulde forskånes for en kamp som vilde føre til en fredsslutning på "Brest-Litovsk-betingelser". Det var en mer eller mindre åpen understøttelse av venstrepartiet og venstreregjeringen under falsk påberopeIse av Lenin: Kommunismens barnesykdommer. Det var de nye politiske signaler gjennem arbeider- og bonderegjeringsparolen, ikke i Internasjonalens ånd, men som parlamentarisk regjeringskoalisjon ikke bare med socialdemokratene, men også med andre representanter for det borgerlige demokrati (over venstre og helt inn i bondepartiet). Kort sagt, "vår" fraksjon hadde i norsk arbeiderpolitikk en overveiende opportunistisk plattform. Dens teori og kriseprogram hører tildels til det samme kapitel. Man talte for ramme alvår om det som Håkon Meyer doserte i 1925, at i visse "reformistiske perioder" gjelder det å føre en "klok" reformistisk politikk, og de som ikke straks bøiet kne for disse politiske paradokser blev betraktet som halvsyndikalister og mere eller mindre utilregnelige personer. Det er innlysende at en slik politikk nødvendigvis måtte føre til en kløvning av de revolusjonære arbeidere i Norge, og det tragiske alvor som hviler over partisprengningens historie, skyldes ikke splittelsen i og for sig men splittelsen av de revolujonære arbeidere, bruddet mellem Den kommunistiske Internasjonale og en del av den norske arbeiderbevegelses venstre fløi, på grunn av en forfeilet opportunistisk politikk, en politikk som gav de politiske demagoger en "revolusjonær" plattform i kampen mot den kommunistiske bevegelse. Når Tranmæl & Co. kunde avvise Moskvas paroler, var det fordi K. I.'s fraksjon i tusener av klassebevisste arbeideres øine stod til høire, mens Tranmæls tilsynelatende stod på venstre fløi. Det gjelder å forstå at de opportunistiske utglidninger fra deres side som hadde gått i spissen for å kjempe Moskvatesene gjennem, virkelig skjøv ifra oss betydelige deler av de beste klassekjempere innen den norske arbeiderbevegelse og delvis skaffet oss tilslutning av mindre gode kampelementer på et opportunistisk grunnlag, d. v. s. ut fra falske forutsettninger om den politikk Det kommunistiske parti kom til å drive.

Det karakteristiske ved partibruddet i 1923 var såleedes det at Kominterns fraksjon, og senere N. K. P. fikk tilslutning av endel elementer på arbeiderbevegelsens høire fløi, hvis historiske rolle bestod i politisk å kompromittere partiet aflerede før det blev født. I motsetning til påstanden om at ulykken ved partispaltningen var at den foregikk "for langt tilvenstre" har centrallstyret i sin resolusjon av 26. mars 1928 mot de opportunistiske avvikelser gitt følgende vurdering av partisprengningen, som er i full overensstemmelse med centralstyrets teser om N. K. P.'s utvikling og politikk av 30.august 1925:

"Den spaltning - heter det i central styrets resolusjon - som blev fremkalt av Kominterns motstandere på novemberlandsmøtet førte ikke til en spaltning mellem den revolusjonære fløi innen arbeiderklassen på den ene side og den reformistiske fløi på den annen. Spaltningen foregikk på et slikt grunnlag og under slike forhold at den største del av høire fløi sammen med en teoretisk uklar, men utvilsomt revolusjonær retning gikk ut av Komintern. Den øvrige del av venstre fløi dannet en blokk som blev organisert i N. K. P. som Kominterns avdeling i Norge. - Dette forhold har i høi grad preget såvel N. K. P.'s som D. N. A.'s politikk, like fra den tid bruddet fant sted.

Norges kommunistiske partis vanskeligheter med å knesette en politikk som orienterte sig mot den mest fremskredne del av arbeiderklassen var så meget større som partiet bevisst måtte bryte med de opportunistiske feil som ledende menn innen partiet tidligere hadde begått: Stillingen til den liberale regjering, voldgiftsloven, en feilaktig utlegging av arbeider- og bonderegjeringsparolen o. s. v."

For Norges kommunistiske parti gjelder det således, i høiere grad enn for de fleste andre kommunistiske partier at det fra sin fødsel av var sterkt befengt med opportunisme. Partiets kommunistiske skapelsesprosess har derfor pågått under voldsomme ideologiske brytninger og fraksjonskamper, som gang på gang har truet partiet med ny sprengning. Først nu - 5 år efter parrtiets stiftelse - er vi iferd med å få et ideologisk enhetlig, fast sammensveiset parti, befridd fra restene av den opportunistiske arv fra det gamle norske arbeiderparti.

Det kommunistiske partis stiftelse

Den 4. november 1923 blev Norges kommunistiske parti stiftet.

Forhandlingene på Det norske arbeiderpartis novemberlandsmøte gav et avgjørende bevis for at flertallet stod fremmed eller fiendtlig overfor Kominterns prinsippper når det gjaldt deres praktiske gjennemførelse i Norge. Spørsmålet var nu blitt om Internasjonalen skulde ha en avdeling i Norge eller ikke. Det var i virkeligheten den politiske betydning av parolen: for eller imot Internasjonalen. Den avgjørende votering stod formelt om stillingen til den internasjonale partidisiplin, idet eksekutivkomiteens representant fremsatte følgende forslag:

"Landsmøtet tar avstand fra å fatte noen beslutning, som står i motsetning til Kominterns beslutninger. Det nedsetter en kommisjon som består av en forholdsmesssig representasjon for flertall, mindretall og centrum, som under forsæte av Eksekutivens representant opstilller et konkret arbeidsprogram, som fastslår den måte og de midler, hvorved K. I.s almindelige politiske linje skal anvendes i Norge".

Dette forslag blev forkastet med 163 mot 110 stemmmer. Derefter blev eksekutivens såkalte utimatum, som krevet lojalitet mot Internasjonalens beslutninger, forkastet med 169 mot 103 stemmer. Selv et forslag om å utsette landsmøtet og forelegge spørsmålet om medlemsskapet i Internasjonalen for partiets medlemmer til uttalelse blev forkastet. Hele flertallsfraksjonen stemte mot dette forslag.

De 103 representanter som hadde gitt den kommunnistiske Internasjonales forslag sin tilslutning konstituerte sig som landsmøte. Enstemmig vedtokes: "Det norske arbeiderparti fortsetter herefter sin virksomhet under navnet Norges kommunistiske parti (avdeling av den 3. Internasjonale). Landsmøtet henstiller til alle avdelinnger å endre sitt navn i overensstemmelse hermed".

Landsmøtet besluttet å skape et hovedorgan i Oslo under navn av Norges Kommunistblad. Til tross for at ingen forhåndsforberedelser var truffet utkom avisen allerede den følgende dag med sitt første nummer under redaksjon av Olav Scheflo. Med sikte på kampen om erobringen av D. N. A.s avdelinger for tilslutning til N. K. P. vedtok landsmøtet at Internasjonalens tilhengere i alle fylkes-, by- og herredspartier og i hver eneste partiavdeling straks skulde fremlegge følgende erklæring til vedtagelse: "… erklærer å ville fortsette sitt medlemsskap i den kommunistiske Internasjonale gjennem dens norske avdeling: Norges kommunistiske parti. De styremedlemmer eller medlemmer av partiavdelinger som stemmer mot en slik erklæring er dermed uttrådt av den kommunistiske Internasjonale og dens seksjon i Norge".

Hvor der blev flertall for en slik erklæring skulde avdelingen som sådan betraktes som en avdeling av N. K. P. og Komintern. I de avdelinger hvor en slik erklæring ikke fikk flertall skulde den minoritet som stod på erklæringens grunn straks tre sammen og konstituere sig som avdeling av N. K. P.

Med hensyn til partiets organisatoriske opbygging vedtok landsmøtet en prinsippiell beslutning om overrgang til individuelt medlemsskap. Der blev ennvidere fattet beslutning om dannelse av kommunistiske arrbeidsgrupper "som det første skritt til gjennemførelsen i Norge av den utvidede eksekutivkomites pålegg angående partiets opbygging på grunnlag av arbeidsgrupper på arbeidsplassen".

Som politisk retningslinje for det nye parti vedtok landsmøtet et aksjonsprogram i seks punkter:

"a. Partiet fører en systematisk og kraftig agitasjon for samling av arbeidere, bønder, fiskere - uten hensyn til politiske eller andre skillelinjer, til felles forsvarskamp for deres livsinteresser og for oprettelse av en arbeider- og bonderegjering i Norge.
b. Som organisakorisk grunnlag for den enhetsfront som må skapes av det arbeidende folk vil partiet virke for dannelse av proletariske klasse-organer i bedriftene, med den opgave sammen med fagorganisasjonen å vareta arbeidernes interesser på arbeidsplassen og få med de bredeste arbeidermasser i felles kamp fer deres felles politiske og økonomiske interesser. Sammenslutning av de arbeidende bønder og fiskere i kamporganisasjoner mot kapitalismen og oprettelse av en nær forbindelse mellem alle disse organisasjoner.
c. Partiet gjennemfører en kraftig og systematisk agitasjonskampanje av sine medlemmer i fagforeningene for en energisk kamp mot enhver lønnsnedpresning og for Den faglige landsorganisasjons tilslutning til R. F. I. Pariiet setter hele sin kraft inn på å støtte fagforeningene. Det sammenslutter sine medlemmer til arbeidsgrupper i fagforeningene.
d. Partiet maner de arbeidende masser i Norge til aktivt å støtte den proletariske revolusjon i Tyskland og til kamp mot ethvert forsøk fra det norske bursjoasi og dets regjering på å stille sig side om sidé med de andre kapitalistiske stater for å slå ned den tyske revolusjon og revolusjonen i Sovjet-Russland.
e. En vesentlig opgave for partiet er det å henlede de breedeste massers opmerksomhet på de fascistiske organisasjoner som er under utvikling i Norge, og å treffe de nødvendige forholdsregler for å beskytte arbeiderklassen mot fascistiske overfall. Partiet vil samtidig føre en kraftig agitasjon for bevepning av arbeidere, bønder og fiskere.
f. I hæren og marinen vil partiet agitere mot den reaksjonære officerskaste og for en demokratisering av militærvesenet, for at det kan bli forvandlet til et arbeider- og bondevern".

Grunntonen i dette aksjonsprogram er at partiet skal kaste sig inn i arbeiderklassens faglige og politiske dagskamper, utforme arbeidernes, bøndenes og fiskernes dagsaktuelle krav, mobilisere massene til kamp for kravenes gjennemførelse, etablere en enhetsfront av de arbeidende masser til kamp mot kapitalistklassen og den borgerlige stat. Formålet for denne politiske aksjon fra partiets side skulde være å stanse kapitalens offensiv, som nettop gjennem angrepet på jernarbeiderne var trådt inn i en ny fase, og forsvare arbeiderklassens levestandard.

Landsmøtet valgte et centralstyre med følgende sammensetning: Sverre Støstad, (formann), Halvard Olsen, (viseformann), Olav Seheflo, (redaktør), Peder Furubotn, (generalsekretær) og som øvrige medlemmer Martin Strandli, Kr. Kristensen, Emil Stang, Elias Volan og Arvid Hansen, med Reidar Eriksen, Johs, M. P. Ødegård, Pontius Karlsen, Nils Olsen og Peder Myhre som suppleanter.

I sin slutningstale pekte Kominterns representant på den kamp som var begynt av jern- og metallarbeiderne i Oslo og betonet at det partistriden i virkeligheten i sin dypeste grunn gjelder er om der skal føres en revolusjonær arbeiderpolitikk i Norge.

"Flertallet av representantene på landsmøtet har ikke oversett rekkevidden og alle følger av sine beslutninger. De ser ikke at splittelsen på landsmøtet betyr det første skritt tilbake til socialdemokratiet. De ser ikke at Tranmæl, Bull og Falk allerede står på den annen side av barrikaden i borgerklassens leir. Kanskje det borgerlige pressekobbels gledeshyl bringer dem til besinnelse. Kanskje vil de tenke efter hvad det betyr når Tidens Tegn fremstiller St. Georg som felder den moskovitiske drage. Tranmæl som beskytter av den norske borgerklasse. Måtte det ikke bli sannhet. Faren er aktuell.

Det norske arbeiderpartis medlemmer må nu treffe avgjørelsen. Det blir opgaven for de representanter som blir tro mot Internasjonalen fra landsende til landsende å klargjøre den dype proletariske betydning av splittelsen på landsmøtet. Det dreier sig ikke om å treffe avgjørelse for eller mot Kominterns eksekutivkomite, det gjelder spørsmålet for eller mot revolusjonær arbeiderpolitikk i Norge. Det norske arbeiderpartis enhet er bare mulig på grunnlag av en klar revolusjonær arbeiderpolitikk. Vi vil ikke bare ha et masseparti, men et kommunistisk masseparti. Det må nu dannes i Norge. Jo sterkere fylkingen er fra begynnelsen av, desto hurrtigere vil den svekkelse av arbeiderklassens kampevne som splittelsen på landsmøtet har fremkalt slå om til øket slagkraft mot vår felles dødsfiende, borgerklassen".

Utviklingen i 5-årsperioden 1923-1928 har vist at D. N. A.s brudd med Komintern virkelig betød det første skritt tilbake til socialdemokratiet, at spørsmålet virrkelig gjaldt: for eller mot revolusjonær arbeiderpolitikk i Norge. Men resultatet av den kampanje som straks gjennemførtes efter partiets første landsmøte for tilslutning til Internasjonalen og N. K. P. viste at det bare var en liten minoritet av den faglig og politisk organiserte arbeiderklasse i Norge som var nådd frem til denne erkjennelse. Kominterns tilhengere fikk flertall i Bergen, Trondhjem (med 542 mot 413 stemmer) Tønsberg, Porsgrunn, Skien, Hamar, Ålesund, Gudbrandsdalens arbeiderparti, Hedmark fylkesparti, Ski arbeiderrparti, Lørenskog arbeiderparti, Fauske arbeiderparti, Meråker herredsparti, Jevnaker arbeiderparti, øvre Eikers kommunistiske herredsparti, Modum arbeiderparti, Nordre Land, Vestopland arbeiderparti, Asker herredsparti, Oppegård arbeiderparti, Strinda arbeiderparti. Dessuten i storparten av Norges kommunistiske Ungdomsforbunds avdelinger som fulgte apellen fra den Kominterntro ledelse i forbundet. I Oslo, Sarpsborg, Kragerø, Bodø og en rekke andre byer og herreder gikk det kommunistiske mindretall umiddelbart til oprettelse av en selvstendig partiorganisasjon som innmeldtes i N. K. P. Også en rekke fagforeninger og enkelte faglige samorganisasjoner som stod kollektivt tilmeldt D. N. A. fattet beslutning om overgang til N. K. P. Således fatttet Høyanger faglige samorganisasjon følgende beeslutning:

"Høyanger faglige samorganisasjon erklærer å ville fortsette medlemsskapet i Den kommunistiske Internasjonale gjennem dens norske avdeling: Norges kommunistiske parti.
Samorganisasjonen benytter anledningen til å rette en inntrengende henstilling til partiavdelingene i fylket om å fylke sig om arbeiderklassens eneste ærlige verdensorganisajon og således holde en sterk front såvel nasjonalt som internasjonalt".

I løpet av noeu uker hadde N. K. P. fått avdelinger i de fleste distrikter. Partiet var blitt et landsomfattende arbeiderparti.

10 / 16 / 2007
[email protected]