MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Bugge
Klasse mot klasse, 1915
Hvert år på 1. mai kommer den igjen denne lille blomst som Sanitetsforeningen sælger til indtekt for Tuberkulosesaken.
Hvert år på vår festdag, når våre folk fylker sig som best for å minne sig selv og sine motstandere om sine krav, kommer den stikkende: Kjøp den, den går til Tuberkolosesaken!
På skolen får gutter og piker dele salget mellom sig.
Det er jo så godt et formål!
Det går jo til tæringssyke!
Og avisene trykker dikt og opprop til dens ære, våre så vel som andres.
Kjøp en mai-blomst! het det iår - for den går til friluftsskolene, til disse små stakkarer som allerede er merket av tuberkolosen, eller har den i hjemmene. Kjøp en maiblomst! og du kan hjelpe en liten gutt eller pike som allerede er merket av "den hvite pest" til å bli frisk og sterk.
Når så han eller hun er blitt voksen, kan de med friske krefter gå inn i fabrikkenes støv og varme.
Kjøp en maiblomst! så du kan hjelpe din kamerat, som er blitt ødelagt i kapitalens pengemølle, så han blir såpass menneske at han igjen kan indta sin plass ved maskinen eller i gruven.
Hvor det er enestående uforskammet dette rop!
Ikke nok med at våre kamerater gjøres helseløse i fabrikker og verksteder, at våre barn ødelegges ved underernæring og dårlige kår og elendige hus, eller ved vanrøgt fordi moren må gå på arbeide.
Når så disse overarbeidede, underernærte, utslitte mennesker blir syke, så står overklassen ferdig til å tigge av arbeiderne for å hjelpe dem.
Intet kan vel bedre enn dette illustrere overklassens vanmakt.
Ikke nok med at den ikke kan greie å forsørge sig selv, men må leve av arbeidernes slit, men ikke en smule velgjørenhet engang kan den greie uten arbeidernes hjelp.
Selv her kan den kun sette andre igang til arbeide.
Men la oss nu en gang for alle være enige om, at dette arbeide overlater vi til overklassen!
La dem som har manet frem dette spøkelse som heter tuberkolosen, la dem forsøke ved egen makt å mane det ned i jorden igjen.
La dem binde kranser av maiblomster og henge guirlander over sine fabrikkporter, over indgangen til sine underjordiske gruvehelveter.
La dem bygge friluftsskoler fra landsende til landsende, sette opp sanatorier både her og der!
De vil ikke gjøre det!
Det vil koste dem for meget av deres "surt erhvervede" penger!
Og om de gjorde det, det hvite spøkelset fikk de dog ikke manet i jorden igjen.
Det blir arbeiderklassens sak å gjøre det.
Men det blir ikke bare ved sanatorier og friluftsskoler, det blir ved reformer på arbeidsplassen og i hjemmet, reformer som kun kan gjennomføres når arbeiderne tar styret i sin egen hånd.
Og arbeidet med å nå så langt trenger alle våre krefter.
Vi har intet å kaste bort til velgjørenhetspusleri.
"Velgjørenhet"!
Fy for et vemmelig ord!
Vi ber ikke om gunstbevisninger, vi forlanger rettferdighet.
La overklassen være alene med sin velgjørenhet som med sine andre laster.
08 / 31 / 2006
[email protected]