Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 17. mars 1923.
Det er en alminnelig og ikke urimelig antagelse at tider og folk som er opptatt av begivenheter og handlinger er lite befarne i smukt utformede teorier. Folk flest vil anse det for en rimelig påstand, stemmende med fornuften, at Attila og hans hunnerhær verken skrev eller snakket erobringsteser enten før eller etter plyndringen av Italia, og de nordiske vikinger formodes ikke å ha beskjeftiget seg med skolastiske debatter om militær strategi, men derimot å ha vært desto mer interessert i drikkegilder, holmgang og vakre kvinner. Alt dette er selvfølgeligheter og har ikke bevis nødig.
Uaktet fortidens begivenheter var opsiktsvekkende nok og interesserte sterkt både sin samtid og ettertiden og er bevart i minnet, så var dog alle disse beegivenheter små, sammenlignet med hendelsene i de siste år. Hele verdensdelen har vært opptatt med en blodigere krig enn alle fortidens kriger sammenlagt. Snesevis av millioner har vært mobilisert på slagmarkene og like mange er blitt slaktet eller har tapt livet på annet vis som følge av krigen. Verdensrlker er gått under og svære landstrekninger er fullstendig rasert i krigens forløp. Slikt er hendt før. Begivennhetene er ikke særlig nye eller oppsiktsvekkende ifølge sin art, men dimensjonene er nye. Hendelsene har fått en velde og et omfang som aldri før, og begivenhetene er konsentrert på kortere tidsrom.
Man skulle da vente at alt dette medførte teorienes død, og at skolastikk og dialektisk beskjeftigelse for en tid var utgått av menneskenes interessesfære. Dette er imidlertid åpenbart ikke tilfelle. Vi lever tvert i mot i teorienes, i skolastikkens, i den dialektiske strids gylne tidsalder, og ingensinde har disse ferdigheter hatt så meg en betydning og blitt øvet så virkningsfullt som nå.
Verdenskrigen var ikke et utslag av menneskenes dådstrang, handlekraft og eventyrlyst. Krigsoperaasjonene var ikke i vesentlig grad betinget av eller båret av enten soldatenes eller hærførerens mot og initiativ. Seier og nederlag ble ikke hentet som følge av den ene parts større evne til kamp. De veldige begivenheter som vi omfatter under betegnelsen verdenskrigen, ble teoretisk ledet, krigsoperasjonene, hærenes handlinger, forutsetningene for seier berodde ikke på store hærførere og overskyggende ledende personligheter, ikke på rasens livskraft, ikke på den ene nasjons større evne til å delta i kampen enn den annen, men derimot på planleggeIse, på beregninger på kyndig ledelse og på rikelig tilgang på ressurser, som i sin opprinnelse ingen synderlig forbindelse har med krig. Og teorienes delaktighet i krigen og dens resultater strakte seg langt videre, ti kampen førtes ikke med soldater og kanoner alene, men i meget vesentlig grad med helt teoretisk bedrift. Trykksaker, tanker og ord satt i system oversvømmet landene. Det vi har vennet oss til å kalle krigspropaganda var en vesentlig og betydelig del av krigen selv.
Den teoretiske krig, kampen om menneskenes sinn, har siden Versailles-traktaten på det nærmeste helt avløst den kamp som føres med materielle midler. Til tross for at redslene kan synes store og tapene avskrekkende så er dog den rent fysiske kamp som pågår i Irland, i Ruhr-distriktet og i India helt ubetrakteelig sett på bakgrunn av verdenskrigens kamper og står ikke i noe forhold til betydningen av de spørsmål som finner sin avgjørelse· Den virkelige kamp er en idekamp, en krig, ikke på kniven, men på teorien.
Den store russiske revolusjon hadde visstnok som sin forutsetning at gamle tanker, tradisjonelle åndelige bånd, oppløste seg og forsvant, men den kom allikevel som et eksplosivt handlingsutbrudd, uten ledelse og uten plan, skapt ikke av beregninger, men av begivenheter som fant sted på tross av all ledelse og all beregning. Men dette spontane revolusjonsutbrudd fortoner seg nå for de fleste tenkere som et brudd på utviklingen, som en avbrytelse av en ellers forståelig og harmonisk kontinuitet. I dag synes det som om vi kommunister - de revolusjonære - fører kampen med de samme ideenes våpen som vendes mot oss, og våpengnyet er stort og overdøvende, fyller avisenes spalter og alle møtesaler.
Inntil fornylig hadde teoriene - propaganda, agitaasjon, avisartikler, taler og meget annet - en kamphensikt, de endret seg og skiftet med de skiftende situaasjoner. Det var alt sammen et slags åndelig kamp, og om enn åndsinnholdet kan synes merkverdig og somme tider vanskelig å finne, så var dog denne idekamp i noen monn delaktig i de verdier som hører handling til. Samtidig manglet den orden, logisk oppbygning, den beskjeftiget seg i høy grad med livet og med de ting som menneskene er delaktig i og arbeider med. Den var preget av all livets omskiftelighet og uberegnelighet. Som følge av disse åpenbare mangler egnet den seg lite til intelligent og tilfredsstillende oppbygging for dem hvis forstand er svak. Manglene er alvorlige, for alle mennesker bør være delaktig i ideene, bør kunne fylles av intellektuell forvissning, og vinnes ad overbevisningens vei.
Begivenheter som skjer har imidlertid den egenskap at de ikke lar seg innfatte i begrensede og avrundede systemer, ikke i handlingsøyeblikket lar seg avfatte i læresetninger. De adskiller seg fra de begivenheter som allerede er skjedd, og med hensyn til hvilke alle disse ting er mulig. I tilbakeblikk lar det seg gjøre å innrangere hendelsene i oversiktlige og forståelige beetraktninger, og om enn den innbyrdes sammenheng mellom de enkelte hendelser derved fortapes, så er dog dette av mindre betydning. Slik oppstår den teori og den idekamp som er begivenhetenes etterdønning, og til den kamp våkner de interesserte og omtenksomme mennesker som bøyer seg under begivenhetene mens de beveger seg henover dem, for å delta i den hissige kamp etter at avgjørelsen er falt. Tenkningen har for det meste dette utgangspunkt.
Det er tross alt sannsynlig at vi har gjort Attila og hans krigere urett av ingen bedre årsak enn den at det ikke er overlevert oss dagsaviser og andre trykte tegn på åndsliv fra hans tid. Det er rimelig at propaganda og kampgloser fløy fra munn til munn på krigertoktene og at åndens lanseknekter også den gang var i virksomhet, at der var adskillige som så sin vesentligste og viktigste krigeroppgave i å finne de riktige ord. Det er enda sikrere at medisinmennene, de gamle koner og de små barn satt hjemme i de forlatte landsbyer og spådde om de begivenheter som fant sted i fremmede egne og som for dem ennå var fremtidige. Ganske sikkert er det også at beretningene om alt det merkverdige som var skjedd, ble samlet opp når hærene vendte tilbake fra tokt, at det ble kokt urter og besvergelsesformulater på dem og at regler ble skapt for den måte hvorpå sådanne begivenheter avstedkommes.
Så var da skillet allerede tilstede mellom de former for åndsliv som ennå i dag hyppigst påtreffes. Den foraktede forfatter av dagens propaganda var allerede der. Mannen med den skrøpelige og lettferdige forstand og den overfladiske og grunne karakter· Han hvis mening skiftet med strømmene, som fulgte med på toktene og fikk en avledet delaktighet i handlinger og begivenheter.
På den annen side tenkeren, han som ble hjemme og sto alle hendelser fjernt, unntagen etter at de var tilendebrakt. Omkring urtekokken samlet det seg alle dem som skulle trenes til åndelig bedrift og til visdom. De utvalgte, som av årsaker det ville tjene liten hensikt her å undersøke, fant det nyttigst og mest fristende å finne veien frem til den hjemlige medisinnmanns skjermede gjerning.
En stor fordel hadde alle disse, den at de ikke sto i handlingens sold, at der ingen krav stiltes til deres personlighet, at den aldri ble utsatt for noen virkelig påkjenning. De ble de åndelige fedre til alle de indiividualister som senere tider har kjent, og hvis særlige egenskap er denne at de ikke eier noen merkbar personlighetsstyrke, intet overskudd har å gi og ikke tør gi seg selv. Brødre av dem lager allerede besvergelsesformularer for den nye tid.
Sjeldnere hendte det jo saktens også - og hender det ennå - at der kom personligheter til som vel nok kunne rote i medisinmannens gryte, skape slagord for lanseknekten likesåvel som å føre hærene. Slike menn er personligheter, og finner det ikke nødvendig eller hensiktsmessig å dyrke sin individualitet, slike menn kommer og går, er ikke tallrike, men bringer forstyrrelse og står utenfor skjemaene, og de faller utenfor alle slags systemer som vi kan lage. Derfor nytter det aldri å lage sammenhengende og systematiske tankerekker som tar dem med og forutsetter deres tilstedeværelse, derfor er de heller ikke medtatt her. Dessuten er det mulig at hunnerne ikke hadde medisinmenn, at de ikke kokte urter eller laget besvergelser. Det kan også hende at medisinmennene fulgte med på krigstoktene - men det har alt sammmen intet med saken å gjøre.
Sist oppdatert 29. juli 2007
[email protected]