Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag, 17. november 1933
I disse dager da beretningen om nasjonalsosialistenes mishandlinger av vergeløse fanger strømmer ut over verden, er det vanlig å høre at terror er terror hvem der så enn utøver den, at voldshandlinger er like forkastelige enten de skriver seg fra den ene eller annen part, at grusomhet er like avskyelig hvem det så enn er som gjør seg skyldig i den, at kommunistene som har den russiske revolusjon på sin samvittighet har mindre moralsk rett enn noen annen til å reise seg i indignasjon mot det som nå foregår i Tyskland.
Det høres jo rimelig ut. Er det ikke så at det ene menneske når det kommer til stykke er like meget verdt som det annet, at alle blir like når de slås ihjel, når de utsettes for pinsler, når de mishandles av dem som har tatt til fange og avvæpnet dem og kan gjøre med dem hva de vil? Er det ikke så at i slike forhold har hvert menneske like stort krav på sympati og medynk uansett hva samfunnsklasse det tilhører?
Rent menneskelig betraktet er det utvilsomt så - og reaksjonen har fått argumenter, de eneste som kan anvendes til forsvar for det som nå skjer i Tyskland. Tankegangens menneskelige rettmessighet, dens indre humanitet, har ført til at mange som føler den sterkeste avsky for det nasjonalsosialistiske voldsherredømme og som regner seg for å stå arbeiderbevegelsen nær, retter angrepet over dobbelt front og i større eller mindre grad setter revolusjonen og kontrarevolusjonen på like fot.
La oss se litt nærmere på saken. Det er sikkert nok at det enkelte menneske som radbrekkes, som rives lem fra lem, som stekes levende, som spiddes på stake, hvis kjønnsdeler blir knust, er like medynkverdige hvem det så enn er. Men er bøddelen like avskyelig hvem han så er? Er begivenhetene like opprørende uansett de vilkår som har fremkalt dem? Er den historiske utviklingsprosess den samme i de to tilfelle?
Kongo har vært utsatt for et belgisk redselsherredømme i henved 50 år. I løpet av to korte negergenerasjoner er folkemengden falt til omtrent halvdelen. Den innfødte befolkning er blitt gjort til slaver av en håndfull bevæpnede europeere. Den er satt til tvangsarbeid så hårdt at de fleste av dem som sendes til grubene bukker under etter få år. Herredømmet er blitt opprettholdt ikke bare ved den mest hensynsløse nedslaktning av enhver stamme som viste opprørstendens, men ved den grusomste mishandling, ved den skjendigste tortur rettet mot de enkelte negre som vakte mishag. Den mest redselsfulle tortur er blitt anvendt, ikke bare for å tvinge arbeidsydelsen opp, for å sikre lydighet, men i mangfoldige vel dokumenterte tilfelle for å tilfredsstille korrupte, halvt vanvittige europeeres sadistiske tilbøyeligheter. Alt dette er godt nok kjent. Under Leopold I antok redslene et så overveldende omfang, beretningene om dem brøt ut over den siviliserte verden i en slik målestokk, at en mektig verdensopinion fremtvang reformer i administrasjonen og noen avdempning av redslene.
La oss nå anta at de innfødte, istedenfor maktesløst å bøye seg inn under dette voldsherredømme, hadde reist seg i en mektig massebevegelse, hadde fravristet sine hvite herrer deres våpen, og så hadde revet dem i stykker lem for lem, skåret deres innvoller ut mens de var i live, stekt dem gradvis med raffinert grusomhet, menn, kvinner og barn.
Ville da disse to redsler, belgiernes og kongonegrenes, være like fordømmelsesverdige, de to sett bødler like avskyelig? Ville de to begivenheter kunne måles med samme mål? Ville det være berettiget å slynge en anklage ut mot alle dem som gjorde de innfødtes sak til sin egen, ville det være rettferdig å si dem at nå hadde opprørerne og deres forbundne over den hele verden tapt enhver rett til å protestere mot vold, mot terror og tortur? Ville denne tenkte oppstand i belgisk Kongo bli en urett fordi den vadet i blod, fordi den innviedes i hat og grusomhet, og ville all den svarte djevelskap som den innfødte befolkning i en slik tid kunne finne på, være noen unnskyldning for en tilsvarende voldsundertrykkelse av negre annet steds?
India er et land - eller man skulle kanskje heller si en verdensdel - på over 350 millioner innbyggere. Det beherskes av en liten krigernasjon på 40 millioner ved hjelp av en besettelsesarmé på noen hundre tusen mann. Den indiske folkemasse rører på seg, der er gjæring overalt, den vil kaste åket av. Det er ikke mulig for englenderne å holde makten over disse store områder og over en så stor befolkningsmasse ved hjelp av politi, vanlig demokratisk justis fra Vest-Europa, domstoler og fengsler. For å holde befolkningen i age bruker de helt andre midler. Når gjæringen blir for stor i et utrolig distrikt, og et utbrudd umiddelbart synes å stå for døren, sender den engelske okkupasjonsarmé en eskadre bombefly over distriktet. Landsbyene blir stukket i brann, en passende del av de innfødte blir sprengt i stumper og stykker, akrene blir svidd av, og etter velgjort verk flyr eskadren tilbake til hovedkvarteret og overlater til de gjenlevende å klare seg så godt de kan, og å betenke følgene av å vise opprørske tilbøyeligheter.
La oss anta at denne indiske befolkning en dag for alvor reiser seg, at den overfaller og lynsjer etter de grusomste amerikanske mønstre hver europeer som den kan legge hendene på. Er de to handlinger av samme art? Er vold fremdeles vold hvem der så enn øver den?
Sikkert, den engelske kvinne, det uskyldige engelske barn som under en slik tid må gjennomgå alle helvedes kvaler, er hjemsøkt av en urett så stor som noen som kan ramme et menneske. Deres skjebne er like forferdelig, de har like stort krav på medynk og hjelp, hvis den kan ydes, som de indiske kvinner og barn som kort forut ble sprengt i stykker.
Men bøddelen er ikke den samme, hans skyld er ikke lik i disse to tilfelle, og han vekker heller ikke den samme avsky hos oss.
Hat er hat, men det hat som den undertrykte føler, har en kvalitet og berettigelse, personlig og historisk, som herrens hat og forakt mot sin opprørske slave fullstendig savner.
Så meget for den menneskelige side av saken.
Den historiske og samfunnsmessige forskjell mellom revolusjonens og reaksjonens voldsherredømme er av langt større rekkevidde. Revolusjonen reiser seg mot en undertrykkelse og en urett som har vart gjennom mange generasjoner. Den reiser seg aldri før det herredømme som består nærmer seg sin slutt, aldri før historiens dom allerede er falt og beseglet. De som ligger under åket, bøyer seg alltid under det ennå en lang tid etterat de ytre betingelser er til stede for å kaste det av. Omveltningen fører med seg en sum av grusomhet og lidelse som svarer til brutaliteten i den undertrykkelse som er gått forut, men i sitt resultat avslutter den et kapitel i undertrykkelsens og skjenselens bok, og den åpner veien for et nytt samfunnsliv. Med de gamle herrer kan det gå ille. Det kan gå dem så ille at de ryddes ut, at tilintetgjørelsen rammer dem til siste mann. Men elendigheten har iallfall en slutt.
Annerledes med reaksjonen. Dens oppgave er alltid å bevare gammel urett. Annen oppgave kan den ikke ha. Dens voldsanvendelse - brutalere og hesligere enn de former for vold som gikk forut - har ingen annen mening enn at den gamle undertrykkelse ikke lenger strekker til, og at den gamle orden for å bestå ennå en tid, må opprettholdes med brutalere midler enn før. Den retter sin kamp mot de undertrykte folkemasser som ikke kan ryddes ut. I dens massakrer, i den tilintetgjørelse av menneskeliv er der en uløselig indre motsigelse, for den kjemper til syvende og sist ikke for å utrydde sine fiender, men for å nyttiggjøre seg dem. Slaven er i én henseende herre og herren er slave: De undergivne kan leve uten sine herskere, herskerne ikke uten sine undergivne. Reaksjonens vold innleder ingen ny tid, den bevarer ennå for noen korte år de gamle og dømte forhold. Gjennom sin vold knuser den ikke gammel urett, den utløser ikke generasjoners hat. Den anspenner til sin ytterste grense de motsetninger som fortidens historie har oppsamlet, mangfoldiggjør de redsler og det blodbad som ledsager det endelige og gjennom reaksjonen forsinkede historiske oppgjør. Reaksjonen kjenner selv ingen slutt på sine redsler, den vet ingen vei ut av dem. Dens vold avler vold inntil den selv går under.
Den er nylig utkommet en norsk oversettelse av en bok som både i originalen og i oversettelsen bærer titelen "Studenter, Tsjeka og Død". Denne bok har gitt en av våre aller mest humane bokanmeldere, en skribent av den gode, gamle liberale skole, foranledningen til å skrive følgende:
"Man opplever det merkverdige og for den menneskelige ånd ikke meget smigrende at det ene parti som selv driver terror, bebreider det annet parti at det også selv driver den samme terror. Hvite, røde og brune, alle har drevet og driver terror og alle er de dypt indignert over at de andre gjør det. For tiden er det kommunistene verden over som brenner av edel harme over den tyske brune terror. Aldri falt eller faller det disse forskjellige partier inn å protestere mot at den samme slags terror blir utøvet av eget parti… Ett må man vel iallfall være klar over, at den som ikke protesterer mot terror utøvet av ens eget parti har ingen moralsk rett til indignasjon når den samme terror utøves av motparten."
For tyve år siden da tsarismen ennå hersket i Russland var Kristian Elster ganske sikkert en livlig tilhenger av den kommende russiske revolusjon. Det var ham ganske klart at den vold som ble øvet, de redsler som utspilte seg, samlet seg til et veldig oppgjør, som en dag skulle slå denne skjensel ned. Som alle liberale vest-europeere imøteså han denne hevnens dag som rettferdighetens forsinkede oppgjør med en herskende klasse som hadde tapt sin livsrett. Selv når etterretningen om de revolusjonæres terrorhandlinger nådde oss, vendte verken han eller de øvrige liberale seg vekk i avsky. Mordet på Bobrikov og Plehve og den etterfølgende reisning i 1905 ble hilst med jubel av alle frisinnede mennesker over hele verden, revolusjonens nederlag med sorg. Og dog var dette voldshandlinger, og ofrene var saktens menneskelig sett i mange tilfelle like meget å beklage, hvilket parti de så enn tilhørte. Den gang var ingen i tvil om at forskjellen mellom reaksjonens og revolusjonens vold var så stor som forskjellen mellom fortid og fremtid, mellom undertrykkelse og frihet. Det var heller ingen som så klart for seg at tsarveldets reaksjonære terror samlet opp en endeløs sum av grusomhet og lidelse som ville komme til utløsning når folket engang reiste seg for å holde avregning med sine gamle herrer. Det falt ingen inn at den russiske revolusjon av den grunn skulle fordømmes, eller at de som forsvarte den revolusjonære bevegelse i Russland dermed selv hadde tapt retten til å protestere mot voldshandlinger og urett.
"Studenter, Kjærlighet, Tsjeka og Død" har form av en dagbok fra årene 1916 til 1920. Dens skildringer er hentet fra de to siste krigsår, revolusjonstiden, borgerkrigene og intervensjonskampene. Den avsluttes ennå før borgerkrigen er ført til ende. Den skildrer en mangfoldighet av avskrekkende episoder, heslig vold, dyrisk grusomhet, umenneskelige og nedverdigende livsvilkår. Den skildrer en tid da tsarveldets redsler hadde vart ennå 12 år etter 1905. Mer enn 10 millioner mennesker var gått under i krigen og borgerkrigen, hele folket var utpint inntil det ytterste og hadde gjennomgått en sum av lidelser og elendighet som gjorde tsarens verste fredsår til gledestider. Så reiste dette mishandlede og forrådte folk seg og holdt oppgjør. - Kristian Elsters kommentar er at den som forsvarer denne reisning og dette folk, som ikke vender seg med like stor avsky mot dets voldshandlinger som mot den terror som nå drives i Tyskland, han har tapt retten til å protestere endog mot mishandling av vergeløse fanger.
"Studenter, Kjærlighet, Tsjeka og Død" har form av en dagbok. Men den er så åpenbart skrevet etter begivenhetene at man neppe kan anta at det har vært forfatterinnens hensikt å gi leseren inntrykk av at det her opprinnelig dreier seg om dagboksopptegnelser, selv om hun har valgt denne litterære form. Dagboken omhandler fortrinnsvis hendelser som man kan regne med at leseren har litt erindring om fra avisene og er i en rekke tilfelle omsorgsfullt redigert for å stemme overens med de skiftende rykter som er kommet frem i pressen i de etterfølgende år. Beretningene om tsarens datter, Anastasia, er karakteristisk. Dagboken lyder slik:
"26. juli 1918. Sinaida er kommet tilbake og fortalte i dag enkelthetene om tsarfamiliens død. En av døtrene, Anastasia, ble bare hårdt såret og siden reddet av en soldat."
"28. juli. Sinaida forteller at tsarens yngste datter, Anastasia, nå er hos henne."
"30. juli. Sinaida begynner å tvile på at det er Anastasia som er reddet. Hun skal herberge den "reddede" noen dager, men hun tror at det foreligger et bedrag."
"4. august. Idag ble Sinaida arrestert."
Disse opptegnelser skal være gjort i en russisk by i året 1918. At det dreier seg om et konsentrat av avisenes meddelelser om den "storfyrstinne", Anastasia, som flere år senere dukket opp i Tyskland, kan en noenlunde våken leser ikke unngå å bli oppmerksom på.
Også Kristian Elster er blitt urolig over det grunnlag han bygger sine betraktninger på. Han sier:
"Verdien av disse skildringer avhenger naturligvis av at de virkelig er autentiske… Når det uttrykkelig påstås at dette er en virkelig dagbok - så må den også være det hvis man skal ha tillit til den. Det er ufattelig at en slik dagbok kan være ført under de forhold den unge pike levde, og dog tilstår jeg at den virker troverdig."
Disse litt samvittighetsbetyngede betraktninger fortsetter en kvart spalte, men så beroliger han seg og skriver:
"Men hun opplever begivenhetene og hun skriver dem ned med rene og klare ord, det fortalte får en slik levende og anskuelig og grufull kraft at en har vanskelig for å tvile på sannheten, dette så og opplevde hun."
I virkeligheten er boken på ingen måte bemerkelsesverdig for andre enn dem som av andre grunner måtte ha særlig bruk for dens skildringer og dens stemning. Den er så temmelig nøyaktig det som man kunne vente etter titelen "Studenter, Kjærlighet, Tsjeka og Død". Boken gir hva navnet lover, verken mer eller mindre. Den er en ikke særlig talentfull, men heller ikke utpreget ondartet litterær utnyttelse av begivenhetene i Russland gjennom de første revolusjonsår. Den beviser intet som helst, ettersom de begivenheter den skildrer er hentet fra dagspressen og innholdet forøvrig temmelig nøyaktig svarer til tallrike andre redselsskildringer av lignende art.
Hvordan skal man forklare at en forstandig mann, som ovenikjøpet alltid har vært en liberaler, kan falle på å anstille slike betraktninger som dem Kristian Elster har funnet plass for i sin anmeldelse - til og med på grunnlag av en bok som "Studenter, Kjærlighet, Tsjeka og Død"? Forklaringen er ikke særlig vanskelig å gi, fordi selve fenomenet er så dagligdags i denne tid. Kristian Elster og mange med ham føler seg tvunget til å ta avstand fra nasjonalsosialismens brutalitet. Den avsky som de føler er såvidt sterk at de også er nødt til å gi uttrykk for den. Men så snart de gjør det, oppdager de også at de umiddelbart står i fare for å forbinde seg med de krefter i samfunnet som virkelig bekjemper den fremrykkende reaksjon, og som derfor søker å nå frem til nye samfunnsformer. En slik standpunkttagen ville rykke grunnlaget vekk under hele deres tilværelse. Gjennom mange år har tingene gradvis jenket seg slik til at de på alle måter er føyd inn i de samfunnsforhold som nå engang består, og som de ganske enkelt ikke har råd til å komme i konflikt med. Dette enkle saksforhold kan de ikke erkjenne, verken for seg selv eller andre. Derfor søker de, med stadig større iver for hver dag som går, å finne holdepunkter for den oppfatning at de to hovedkrefter som kjemper mot hinannen i samfunnet kan være like gode. De fører kamp mot hinannen, alt etter omstendighetene er det den ene eller den andre part som gjør seg skyldig i voldshandlinger. Måtte forbannelsen ramme dem begge. Den virkelig frisinnede og rettferdige holder seg ren av denne ondskap.
Den tyske nasjonalsosialisme brutaliserer i løpet av denne tid i uhørt grad et folk som allerede på forhånd var brutalisert nok gjennom prøysisk militærdressur og 4 års verdenskrig. Den samler opp en sum av lidelser og hat som engang vil finne sin utløsning, ikke bare i en ny omveltning, men også i et forferdelig blodbad.
En herskende klasses terror ender alltid, før eller senere, med et blodig oppgjør. Allikevel er hevnen i de fleste tilfelle begrenset i sitt omfang. Terrorapparatet består i alminnelighet, som i det gamle tsaristiske Russland, av organisert militær og politi, som står den hjemsøkte befolkning forholdsvis fjernt. Den enkelte kosakk er ikke kjent av sine ofre. Han er et upersonlig maktens redskap, som ikke umiddelbart hjemsøkes av gjengjeldelsen. Annerledes i Tyskland. Her øves terror av en organisasjon som gjennomsyrer befolkningen, og bødlene har i stor utstrekning sin hjemstavn i den bygd eller den bydel hvor terroren slår ned. Ofrene kjenner i hundretusen av tilfelle personlig sine bødler. Hva resultatene vil bli når det nåværende herredømme bryter sammen, er ikke vanskelig å forutsi. Det er innlysende at det blodbad som må ledsage revolusjonen vil komme til å kreve langt flere menneskeliv enn den nasjonalsosialistiske terror. Det er klart at de martrede ofre engang vil ta sin hevn, og en forferdeligere hevn jo lenger det nåværende voldsherredømme vedvarer.
Skal vi da si med Kristian Elster at enhver vold er like avskyelig uansett hvem det er som utøver den, at den som ikke protesterer mot den kommende revolusjon på grunn av dens uavvendelige redsler heller ikke har noen rett til å protestere mot den terror som utøves i Tyskland i dag.
Eller skulle det kanskje være riktigere isteden å si den enkle sannhet, at ganske som tsarismens barbari førte til revolusjonens vold som en uavvendelig konsekvens, vil også nasjonalsosialismens voldsherredømme med historisk nødvendighet utløse en enda langt blodigere revolusjon og et enda langt forferdeligere oppgjør.
Den bevegelse som har tatt makten i Tyskland i dag er i like høy grad ansvarlig for all den umenneskelige brutalitet som må utspille seg med den kommende tyske revolusjon som den er det for sine voldshandlinger i dag. Ofrene for denne kommende omveltning er i like høy grad nasjonalsosialismens ofre som de fanger som i dag mishandles i konsentrasjonsleirene.
Sist oppdatert 29. juli 2007
[email protected]