Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 15. oktober 1924.
Det meste av kommunistagitasjonen i den borgerlige presse - i tekst og illustrasjoner - er av en slik art at den ikke lar seg besvare og ikke kan imøtegås. Ingen sjikane kan ramme en korrupsjon så talentløs, en løgnaktighet så innfiltret med uvitenhet. Ingen argumenter er av betydning like overfor et bedrag så" grovt og så åpent. Det eneste kampmiddel som er brukbart like overfor denne slags agitasjon, er et iherrdig og langsiktig opplysningsarbeid. Det utføres, men det tar tid.
Det er heller ikke nødvendig utenfra å ramme borgerpressens sedvanlige agitasjon eller å imøtegå dens påstander. Denne åndsvirksomhet fortærer ethvert sunt grunnlag for en bevegelse, og i det lange løp rammmer den også bevegelsens organisasjon og dens handledyktighet, fordi den agitasjonsduelighet som under slike forhold gir betydning og makt innenfor et parti er beskåret menn av slett åndelig kvalitet, som lite egner seg til ledere når der er alvor på ferde.
Vi har ingen grunn til å beklage at våre fiender henter sin inspirasjon og sine idealer fra den presse og de agitasjonsskrifter som representerer dette lands konservative parti og dets borgerklasse.
Det er innad i vårt eget parti at kampen mot slik åndsvirksomhet skal føres, for å rense det og for å gi fienden i overflod alt hva han vil ha av disse ting. Vi er så lykkelig stillet her i landet at vi eier et konservativt parti og en konservativ presse hvis appetitt ingen grenser kjenner, og hvis standard ingensteds er å finne. Vi burde være den takknemlig, skjønt det kan falle vanskelig å opparbeide det sinnelag nettopp i denne forbindelse.
Bak all larm og bak alt det løse snakk, begravet i agitasjonen mot jødekommunismen fra Moskva, mot dem som har solgt seg for russisk gull, mot blodhundene og dem som i ondskap og fordervelse sår hat for å kunne høste mord, finner vi en motstand som er båret av følelser som er verdige og av et resonnement som har krav på respekt. Det er til disse motstandere vi i vår agitasjon må forsøke å finne frem.
Meningsforskjellen beror iallfall tildels på at utgangspunktet for vurderingen av den kommunistiske bevegelse er skjevt. Derfor er det av betydning for oss å vise hvilket grunnlag vår oppfatning hviler på. Allerede derigjennom skyves en del av divergensene til side, og betingelser fremskaffes for en fruktbar diskusjon.
I intellektuelle kretser, som i sympatier tildels står arbeiderbevegelsen nær, er den alminnelige innvending mot kommunismen at den er dogmatisk og teoribundet, og at den forsøker å oppkonstruere et sammfunn ved hjelp av livsfjern systematikk.
Denne vurdering av bevegelsen er uriktig. Der finnnes knapt et eneste menneske som er kommunist eller har sluttet seg til arbeiderbevegelsen av den grunn at han er blitt overbevist om kommunismens teoretiske ufeilbarhet. Menn som står så fjernt fra sin tid, så løsrevet fra det som skjer, at deres allianser bestemmmes av lærebygninger, at de finner motivet for sin stillingtagen i teorier, slike menn deltar overhodet ikke i noen kamp, og i avgjørende tider er de uten betydning og uten interesse.
Det bestemmende utgangspunkt for alle dem som tar del i arbeiderbevegelsen, er enten de rent personlige interesser, den enkle primitive drift til selvbeskytteIse, eller det er en allianse som er valgt, med åndsstrømninger, med klasser eller menn.
Motiver som gjør seg gjeldende uavhengig av egenninteresser og frigjort fra forbundet med andre mennnesker, kan lede til mangt og til nyttige ting, til vitennskap, til kunst og til håndverk, men med hensyn til den sosiale kamp er alle slike motiver helt ut nøytrale.
Til arbeiderbevegelsen kommer arbeiderne for å forsvare sine egne interesser. De slutter seg ikke til den av humanitære årsaker, ikke av religiøsitet eller av ideelle motiver, men fordi de har det trangt og ondt, og fordi de rent praktisk vil bedre sine kår og beskytte de enkleste og mest primitive interesser: mat, hus og klær og slikt. Dette er arbeiderbevegelsens grunnlag. Fordi arbeiderne var og er en undertrykt klasse, hvor hver enkelt mann står svakt i det, ble den drevet til å beskytte sine interesser i fellesskap, fordi ingen kunne beskytte seg alene. Ut av dette praktiske forhold er den innbyrdes solidaritet skapt, viljen til å ta sin tørn sammen med alle de andre. Dette er det ideelle grunnlag for arbeiderbevegelsen, derav er sprunget den samhørighet som preger arbeiderklassen i dag i hver kamp, selv om der hersker sult og alskens nød i hjemmene. Gjennom denne solidaritet har arbeiderklassen vunnet en verdi som ellers er ukjent i samfunnet. Ut av fortrykte kår har den skapt en idealitet som er sterkere og renere enn i noe annet samfunnslag, og på denne solidaritetsfølelse, som er så sterk at egeninteressene viker plass, er den aktive arbeiderbevegelses samfunnssyn bygget.
Til arbeiderbevegelsen kommer der et tilsig fra anndre samfunnsklasser. Motivene er sommetider ikke annet enn medlidenhet, ønsket om å øve en barmhjertighetsgjerning og tjene den tilfredshet som er barmmhjertighetens belønning. Kommer man til arbeiderklassen med det sinnelag, så kan man nå i dag ikke brukes der. Det kommer derav at arbeiderne er nådd fremover til erkjennelse av sin praktiske betydning i samfunnet, og til forståelse av at de har vunnet en åndsverdi som er dem egen og som i denne tid er den største verdi som samfunnet eier, fordi dets fremtidige liv skal bygges på den. Derfor blir det krav stilt og må stilles, at til arbeiderbevegelsen skal en mann komme, ikke som en der har meget å gi, selv om hans overrskudd er stort, men som en der har meget å vinne fordi han der skal finne slektens nye utgangspunkt, dens ideelle helligdom.
Arbeiderbevegelsen fører ikke en kamp for bedre lønnsvilkår alene. Den er også en frihetsbevegelse, og den økonomiske og praktiske frihet som arbeiderne kjemper for, har arbeiderklassens indre solidaritet som sin forutsetning.
Den politiske frihet som forrige århundre gjennnomførte, betyr lite for andre enn dem hvis praktiske livsvilkår er noenlunde betrygget og noenlunde tillfredsstillende. Den vanlige arbeider tilbringer den viktigste del av sitt liv på arbeidsplassen. Er han ufri der, så er han en ufri mann. Som forholdet nå er, har han ingen myndighet og ingen rett på sitt eget arbeidssted, like overfor det verktøy som han bruker og de produkter som han fremstiller. Han har ingen trygghet på arbeidsplassen, ingen sikkerhet for at han ikke når som helst kan jages ut. En slik mann er like så meget en slave i sine vilkår, som om han ble kjøpt og solgt.
Grunnlaget for kommunismen er ingen teori, intet intellektuelt system, ikke Marx, ikke bøker eller teser. Grunnlaget er samhørighet innenfor det arbeidende folk og med folket. Så helt ut er det tilfelle, at bevegelsen regner en arbeider for en god kommunist selv om han aldri har lest et ord av kommunistisk teori, aldri en tese og aldri har hørt om Marx, hvis bare hans solidaritet overfor andre arbeidere ikke kjenner noen svikt, hvis han bare har lært at i praktiske ytre spørsmål, i alle økonomiske anliggender er hans egeninteresser uten betydning og uten verdi så snart de stilles like overfor fellesinteressene.
Den teoretiske kommunisme, den marxistiske læreebygning hvormed de fleste borgerlige skribenter beeskjeftiger seg når de for alvor og i all hederlighet skal diskutere kommunisme, det er arbeidshypoteser, læren om arbeidernes og den kommunistiske bevegelses stilling innenfor det borgerlige samfunn, og læren om de mål som utviklingen peker hen imot.
Teoriene blir først av betydning etter at man har anerkjent dette bevegelsens åndelige grunnlag og dens mål. En vurdering av det teoretiske innhold i arbeiderbevegelsen, kan ikke gi riktige resultater uten at man på forhånd har gjort seg klart at det ikke dreier seg om frittstående filosofi, men om midler som er hensiktsmessige for å oppnå et mål, som man på forhånd har satt seg.
I midten av forrige århundre stryker der et åndssvær over bevegelsen, en folkereisning tar sin beegynnelse. Det er kampen om marxismen, om den sosialistiske anskuelse som er felles for sosialister og kommunister, som utkjempes i de etterfølgende halvt hundre år, og som leder til at hele den europeiske arbeiderbevegelse blir sosialistisk i sitt syn, marxistisk i sine teorier. Når teoriene bærer Marx' navn så er det fordi han er forfatteren av grunnleggende litterære arbeider; men det betyr ikke at Marxisme i dag i alle henseender er det samme som for 50 år siden. Det dreier seg om et samfunnssyn og en samfunnsteori som endrer seg etterhvert som utviklingen skrider frem, og etterhvert som de praktiske erfaringer høstes. Det er nødvendig at teoriene er der, for å gi fasthet og linje til arbeidet og forat konkrete og innbyrrdes sammenhengende mål kan oppstikkes, men beevegelsen ville snart tape sin kampdyktighet og forrstenes, hvis den bekjente seg til evige og uforanderlige sannheter. Men bevegelsen har allikevel en uforanderlig kjerne. Det er arbeidernes innbyrdes solidariitet, klassesamholdet som aldri kan oppgis, og som man under alle omstendigheter vurderer høyere enn noen annen ting i bevegelsen eller i samfunnet. Og det er troen på bevegelsens seier, på frihetskampens seier, den tro som ingen frihetsbevegelse kan unnnvære, som er den følelsesmessige forutsetning for bevegelsen og for dens kampdyktighet. Dette er en tro hvis nødvendighet i en slik bevegelse vel er innlysende for alle, og det er denne tro i forbindelse med bevegelsens samhold og lojalitet, som gir den sitt religiøse preg.
Marxismen fremtrer dels som en analyse av det samfunn som nå består, dels utformer den en teori med hensyn til den fremgangsmåte som skal lede til opprettelsen av et nytt sosialistisk samfunn, og endelig beskjeftiger den seg med oppbyggingen av det nye sosialistiske samfunn.
Det er selvfølgelig ganske umulig i en enkelt artikkel å gjengi endog hovedtrekkene av innholdet i Marx' bindsterke verker, enda mindre å forfølge den utvikling som sosialistisk tenkning har gjennomgått etter hans tid. Men det er mulig å gjengi kjerneepunktene i den marxistiske tankegang fordi hele den vidløftige analyse har en klar og enkel bakgrunn.
Marx postulerer, og all sosialistisk tenkning har akseptert den sats, at det er de ytre livsvilkår - de økoonomiske vilkår - som underligger og bestemmer mennneskers sosiale utvikling. Når denne oppfatning kritiseres, er det vanlig å ta begrepet økonomi i en sneever bokholderimessig betydning for derpå å påvise at slektens utvikling ikke er bestemt av inntektene alene. Marx har med økonomi tenkt på et langt videre begrep, hvilket allerede fremgår derav at han anser de økonomiske vilkår for bestemmende helt uansett hvorvidt en pengehusholdning, eller en samfunnsøkonomi overhodet, ennå er oppstått.
Økonomi i denne forstand innbefatter alle de ytre livsvilkår, først og fremst maten og den måte hvorpå den blir ervervet, dernest de klimatiske forhold og det dermed sammenhengende behov for hus og klær, og iøvrig alle de ytre ting som et dyr må skaffe seg ved anstrengelser og som menneskene nå har inndratt i sin samfunnsøkonomi. At alle disse ting tilsammen har bestemt artens utvikling og har vært enebestemmmende, er en tankegang som er helt i overensstemmmelse med moderne vitenskap og tenkning, og som derfor fremstiller seg som en tautologi. Men på Marx' tid var det ingen selvfølgelighet, og når i dag den tankegang som kalles "Den historiske materialisme" forvrenges, så er det fordi der er et behov til stede for å omgjøre den til en absurditet. Den historiske materialisme lærer ikke at det enkelte menneske eller den enkelte generasjon er bestemt av sin økonomi alene, men den lærer at over de lange perioder er de ytre livsvilkår enebestemmende.
I nær sammenheng hermed sier Marx at kampen mellom klassene utelukkende er bestemt av de økoonomiske forhold hvori de står til hinannen. At dette er riktig trenger intet bevis, for enhver kan konstatere sannheten derav ved å se på det samfunn hvori han lever. Men satsen gjelder klassene stort sett, inngen påstår at den gjelder for hvert enkelt individ uten unntagelse.
Det neste hovedpunkt i den marxistiske tankegang er verdilæren. I sin lære om merverdien og profittens grunnlag sier Marx at all verdi skapes av det mennneskelige arbeide, at profitt kun kan oppstå på den måte at arbeidet betales med mindre enn verdien av de produkter som arbeidet har skapt. At all profitt og all rente derfor oppstår på den måte, at de som arbeiider fratas en del av sine arbeidsprodukter. Kilden til all profitt er utbytting av dem som arbeider.
Selve grunnlaget for denne betraktningsmåte er åpenbart til dels moralsk og derfor disputabelt. Teorien gir en tilfredsstillende systematikk, men resultater som rent intellektuelt sett er like tilfredsstillende, kan man også oppnå på grunnlag av andre postulater. En betraktningsmåte kan være likeså egnet som grunnlag for en sammenhengende teori som en annen, og innenfor begge skjemaer kan det være mulig å lage en tilfredsstillende oversikt over sammfunnsøkonomien. Når man imidlertid av andre årsaker, årsaker som selvsagt i sin innerste grunn er moralske, ønsker å gi den som arbeider hele arbeidets utbytte, så er det hensiktsmessig å oppbygge en økonomisk oversikt av en slik art at man i analysen av rikdommen og verdiene, tar sitt utgangspunkt i arbeidsydelsen.
I sin analyse av den samfunnsutvikling som forestår, lærer Marxismen at det borgerlige, kapitalistiske samfunn uunngåelig går sin oppløsning og undergang i møte. At det er den menige eiendomsløse befolknings oppgave, dens særegne misjon, å opp bygge det nye samfunn som skal erstatte borgerstaten og som skal gjennomføre slektens praktiske, økonomiske frigjøreIse.
Det sier seg selv at en slik fremstillings riktighet ikke lar seg bevise i eksakt vitenskapelig forstand, like så lite som noen forutsigelse med hensyn til menneskenes fremtidige utvikling lar seg bevise. Men den marxistiske fremstilling er i et hvert fall sterkt sannsynliggjort, både ved det resonnement som den gir til støtte for teorien, og aller mest ved den utvikling i samfunnet som vi ser omkring oss.
Samfunnets økonomi er i ferd med å sprenges fordi ervervslivet, den forhåndenværende rikdom og arbeidskraften ikke forvaltes samfunnsmessig og forsvarlig, og fordi den innbyrdes solidaritet, viljen til å senke de økonomiske egeninteresser til fordel for fellesinteressene, savnes hos dem som behersker samfunnet.
Det nye samfunn som er arbeiderbevegelsens mål, er i sine hovedtrekk gitt med de hensikter som bevegelsen har. Den vil skape økonomisk frihet for alle som arbeider. Hver mann skal være fri og trygg på sin arbeidsplass, sammen med sine kamerater, herre over sitt verktøy og sine produkter. Den vil fordele arbeidets resultater mellom samfunnets medlemmer på en slik måte at fordelingen blir rettferdig, hvis man tar det utgangspunkt at arbeidet er kilden til all rikdom. Alt dette vil den muliggjøre derved, at samfunnet finner sitt åndelige grunnlag og sitt ideelle utgangspunkt - sitt samfunnssyn - i den solidaritet, det samhold og den fornektelse av asosiale økonomiske egeninteresser som arbeiderklassen gjennom sin kamp har utviklet i sitt innbyrdes forhold. Samfunnnet skal forvaltes til fordel for hele det arbeidende folk, og når industriarbeiderne spiller en så fremtredende rolle, så er det bare fordi det er hos dem at arbeidernes klassesolidaritet har nådd sin høyeste utvikling.
Sist oppdatert 29. juli 2007
[email protected]