Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag, 10. juni 1922
Et virkelig arbeiderparti kan ikke gjennom et lengre tidsrom nøye seg med å arbeide for en plutselig revolusjonær omlegging av samfunnsforholdene. Selve grunnlaget for partiets eksistens er dets samhørighet med arbeidermassene og dets vilje til en utrettelig kamp for å bedre de arbeideres kår som lever her, nå i dag. Partiet er realitetsbundet. Uaktet det revolusjonære mål forblir hovedformålet, kan ikke arbeidet for en revolusjon som kanskje først kommer ufødte slekter til gode, avløse den daglige kamp for de kjennbare arbeiderinteresser.
Partiet har derfor to hovedoppgaver, som visstnok stundom kan tjene hinannen, men som ofte står i en en mer eller mindre uforsonlig innbyrdes motstrid. Til grunn for de fleste stridigheter innen arbeiderpartiene ligger forskjelligartede oppfatninger om hvordan dette motsetningsforhold bør utjevnes. Konflikten kom skarpest tilsyne i den periode da sosialistpartiene og kommunistene brøtes fra hinannen, idet det er en forskjellig vurdering nettopp på dette punkt som ligger til grunn for bruddet:
Høyresosialistene er av den oppfatning at det er opphopningen av de små fordeler som til slutt og sammenlagt medfører selve den revolusjonære samfunnsomlegging, og at det derfor er nok å arbeide for dagskravene. Revolusjonen er allerede gjennomført når reformarbeidet er avsluttet.
Kommunistene er derimot av den oppfatning at selv det beste og dueligste reformarbeid ikke kan lede frem til noen grunnleggende omforming av samfunnsforholdene. At arbeiderne derfor, hvis de noensinne skal nå frem til frihet, aldri må la det rent revolusjonære arbeid hvile, og at de i en akutt kamptid som den som fulgte etter verdenskrigens avslutning må la de små hensyn og de små fordeler fare, og uten tanke på øyeblikkelig fordel hensynsløst forfølge sitt revolusjonære mål.
Da proletariatet hadde lidd nederlag i sine revolusjonære fremstøt, var det en selvfølgelighet at kommunistene stilte seg først i kampen for arbeidernes dagskrav, og det var nødvendig og nyttig at Internasjonalens eksekutivkomité utformet brede retningslinjer som sto i overensstemmelse med de endrede kampforhold. Men disse retningslinjer kunne selvfølgelig ikke avgjøre detaljspørsmålene i det enkelte land, og enda mindre kunne parolene bringe det saklige motsetningsforhold mellom reformarbeid og revolusjonært arbeid til opphør.
Til løsning av vanskeligheten har enkelte kommunistiske teoretikere i den siste tid uttenkt taktiske retningslinjer av høyst besynderlig art. Det grunnleggende resonnement er som følger:
Det kommunistiske partis eneste virkelige oppgave er å gjennomføre den kommunistiske revolusjon. Det har imidlertid vist seg at de kommunistiske partier ikke alene er sterke nok til å makte oppgaven, og at selv de arbeidere som kaller seg kommunister ofte er uvillige til gjennom lengre tid å oppgi umiddelbare fordeler for å fremme revolusjonens sak. Det er derfor nødvendig å stille opp dagskrav som kan få tilslutning ikke bare fra alle arbeidere, men også fra småbønder og småkårsfolk i alle erverv. Disse krav skal være skikket til å imøtekomme alle ønsker i videst mulig utstrekning hos alle arbeidende befolkningsgrupper forat et flertall kan samles om et felles program som bæres frem av det kommunistiske parti. Derimot er det ikke nødvendig at kravene er gjennomførlige enten i dette eller noe annet samfunn, eller at arbeidet for deres gjennomførelse medfører umiddelbare lettelser for det arbeidende folk. Tvert imot, det er nok at almuen tror på programmets gjennomførlighet, og det er nettopp poenget at kravene ikke lar seg gjennomføre. Det menige folk skal nemlig samles i begeistret vilje om ugjennomførlige krav, for så på det riktige, av teoretikerne fremmanøvrerte tidspunkt, å våkne til erkjennelse av kravenes ugjennomførlighet. I forbitrelse over denne tingenes tilstand skal folket derpå reise seg i revolusjon mot de borgerlige makthavere.
I forbindelse hermed, og i samme ånd, skal parlamentsreformer søkes drevet igjennom. Spørsmålet er ikke om reformene er gavnlige. Hovedsaken er at allmuen tror de er gavnlige, og at de er planlagt med revolusjonært sinnelag.
Bortsett fra resonnementets prinsippielle og moralske usmakelighet, er det temmelig sikkert at den fremgangslinje som foreslås ikke vil tjene annen hensikt enn den å påtrykke alle samfunnsklasser - proletariatet så vel som borgerskapet og bøndene - inntrykket av kommunistiske politikeres uvederheftighet og kommunismens saklige dilettanteri.
Den motsatte anskuelse lar seg formulere som følger:
Den sosiale revolusjon lar seg ikke fremmanøvrere, og revolusjonstidens komme påskyndes ikke ved listige taktiske bedrag. Den revolusjonære epoke fremgår som et historisk resultat av en sosial utvikling, hvorover verken revolusjonære ledere eller andre enkeltpersoner er herre. Kommunistpartiets oppgave i tiden mellom de akutte revolusjonstider blir derfor i første rekke av forberedende natur. Det skal styrke og utbygge arbeidernes egen organisasjon og øke dens revolusjonære slagkraft. Samtidig skal kommunistene stille seg i bresjen for de arbeiderkrav som fagorganisasjonen og partiet har utsikt til å gjennomføre, og som når de er gjennomført vil tjene arbeidernes umiddelbare interesser.
Partiet skal stille revolusjonære krav, hvis revolusjonære karakter og ugjennomførlighet i det nåværende samfunn det åpent erkjenner. Disse krav blir da ledd i det revolusjonære agitasjons- og opplysningsarbeid. Men det skal oppstille gjennomførlige dagskrav, som kan samle proletariatet i fruktbringende praktisk arbeid som bedrer dets kår, styrker dets organisasjoner, og øker tilliten til det parti som arbeider for dets interesser.
Kommunistene skal ikke gjøre seg delaktig i skinnreformer, hvis fordeler er tilsynelatende og hvis skadelige virkninger er skjulte. Det skal ikke oppstille krav, hvis virkelige hensikter de ikke åpent vil vedkjenne seg. De skal ikke oppsette to programmer, og to sett praktiske retningslinjer: Et som almuen skal tro på og et som manøvrepolitikere skal handle etter.
Partiet skal åpent skjelne mellom sine praktiske dagskrav og sine revolusjonære krav og hensikter. Det skal ta den brede masse av medlemmer med på råd i alle ting, i erkjennelsen av at det mest fruktbringende revolusjonære arbeid er det opplysningsarbeid, den interesserte debatt, som bringer arbeiderne til å forstå sin egen stilling og årsakene til de krav partiet stiller. Kommunistpartiet skal være proletariatets eget parti. Det skal ikke være en rottefelle som innfanger proletarer.
Det er ikke mulig å forene disse to synsmåter i felles og enig handling. Meningsdivergensen går ned til selve grunnlaget for den revolusjonære innstilling og må nødvendigvis gi seg utslag i skarpe brytninger hver gang et nytt spørsmål kommer opp til diskusjon og avgjørelse. De motsetningsforhold som er oppstått innen partiet i den siste tid beror da heller ikke på en tilfeldig uenighet om enkelte saker, og kan ikke bringes til opphør gjennom en serie saklige kompromisser. Uenigheten er av dyptgående prinsipiell natur, og skal partiet nå frem til en fast og sikker fremgangslinje, er det påkrevet at det neste landsmøte ikke alene avgjør de foreliggende enkeltspørsmål, men også klart og utvetydig treffer sitt valg mellom de to prinsipielle fremgangslinjer.
Sist oppdatert 29. juli 2007
[email protected]