Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 31. desember 1923.
Alle mennesker beskjeftiger seg mere eller mindre med religiøse spørsmål. Under det siste radikale gjennnombrudd for førti-femti år siden var "intelligensen" riktignok tilbøyelig til den oppfatning, at enhver religiøs tro er et opplyst menneske uverdig. Endel av de overlevende vil ennå kunne minnes det. Mange av dem beskjeftiger seg nå vesentlig med religiøse spørsmål. De gamle, kirkene og mange andre innretninger lager tro som de venter vi skal holde oss til. De unge sier med all mulig rett, at tro er dårskap og at den alderdom som de kjenner, tilstrekkelig beviser at der er ingenting, og at livet ikke har noen hensikt. Hvillket dog ikke hindrer at de selv med årene blir gamle.
Det er bedrøvelig at vi lever en kort tid, eldes og dør, og vi ville finne det meget tiltalende om vi opppdaget en hensikt og en mening bak det hele. Dessuten er det unektelig merkverdig at vi er til. Dette er det religiøse spørsmål. Det er meget plagsomt.
Det religiøse spørsmål plaget også eksekutivkomiteen da den satt sammen i Moskva i sommer. Der er ingen årsak til å undre seg over det.
Eksekutivkomiteen fattet en beslutning i spørsmålet: Der er ingen Gud. Beslutningen ble ikke fattet på bar bakke eller lettsindig. Noen egentlig debatt fant ikke sted, men spørsmålet opptok henimot to dager. De teologiske resultater blir opp summert av Internasjonalens president som følger: Vi sier til alle borgere og arbeidere, kom til oss og vi vil gi eder svar på alle spørsmål, hva enten det vedrører livet eller døden. - En nærmere utforming av trossetningene kan vi da med rimelighet forvente på den anstundende kongress i mars.
Formelt konstituerte eksekutivkomiteen seg ved denne beslutning som et teologisk kollegium med myndighet til å forlange ikke alene politisk, men også teologisk uniform av alle rett-troende kommunister.
Den groveste form av åndstyranni ligger åpent i eksekutivkomiteens beslutning og i den debatt som førtes. Men i virkeligheten inneholdt resolusjonen nesten bate narraktighet. Det er uformuende menns vanlige måte å egge seg på når oppgavene vokser dem over hodet. Det var derfor ikke nødvendig å ta verken beslutningen eller talene for høytidelig, man kunne i steden ha hvilt i ro på den hevn som er viss om Gud forunner Zinovjev et langt liv. Episoden var dessuten en forløpelse, og alle ville ha vært takkknemlige om man i stillhet hadde latt teppet falle.
Trossetningene ble imidlertid vedtatt i sammenheng med en annen og bredere strid og som et ledd i et angrep på en av de menn som deltok i den. Man rettet våpnene og forsmedelsene mot hinannen. Det ble forlangt at man i bot og i erkjennelsen av sine trossynder høytidelig skulle vedta unisont med eksekutivkomiteen: Der er ingen Gud, kom til oss osv. Derfor ble religionsresolusjonen en av stridsspørsmålene i den indre norske partistrid. Den burde ikke ha vært det.
Livet og døden reiser mange spørsmål hvis løsning ville skyve alle prosaiske hverdagsting til side, selv for den mest forherdede av de vantro. Det alminnelige dødelige menneske kjenner bare et eneste svar: Jeg vet ikke. Den tredje Internasjonales eksekutivkomite har gitt et annet svar, kirken gir mange. De religiøst sinnede mennesker tror ikke på sine egne svar, de er ikke teologer. De tror for det meste på kirkens, eller predikantenes svar, noen endog på eksekutivkomiteens.
Kirken og vekkelsespredikantene beskjeftiger seg med spørsmål som er evige, men deres ideverden er timelig og de bygger jordiske organisasjoner som regelmessig er vel egnet til praktiske og beregnelige formål. Alle de tanker som de religiøse organisasjoner git oss, bunner i en samfunnsorden som vi har til hennsikt å omstyrte. Hele den propaganda som drives er fiendtlig mot alle våre formål fordi den tankegang som ligger til grunn er uforenlig med det samfunn som vi har til hensikt å skape. Kirken er jordbunden. De praktiske resultater som den søker, finner den ikke hos oss. Den kan ikke tjene to herrer. Den tilhører her på jorden en verden som ikke er vår. Kirkene og vekkelsesbevegelsene er våre fiender, deres tanker står i rak kamp mot våre tanker, deres vilje i strid med vår vilje, deres praktiske propaganda i kamp mot vår propaganda. Vi erkjenner erfaringsmessig at hvor kirken eller en vekkelsesbevegelse vinner vekst, der taper vi, og der hvor vi seirer går de religiøse orgaanisasjoner under. Derfor bekjemper vi kirken og legpredikantene. Derfor sier vi at kirken og alt det religiøse vesen er en forbannelse for arbeiderne.
Når vi sier det, gir vi uttrykk for hva der i den forrløpne tid har vært, nå er, og formentlig i tiden fremover vil vedbli å være Det norske Arbeiderpartis offisielle standpunkt.
Sist oppdatert 29. juli 2007
[email protected]