Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 31. mars 1923.
Garden - den smule stående hær som er stasjonert i Kristiania - har vært i skarp trening i de siste uker. Den har vesentlig vært beskjeftiget med å lære hvorrdan man soper en gate med maskingeværer og hvordan krig føres innenfor bygrensen. Vi venter ikke fremmede fiender til landet, og det er ikke vanlig å beskytte tomme gater med maskingeværer. Vi må da ha lov til å anta at kulene er tiltenkt noen, og det kan neppe være andre enn opprørske arbeidere som skal skytes ned. Det svirrer da også rykter om revolusjon. Dagen er alt fastsatt. Det skal bryte løs den første april. Dagen er vel valgt. Det er påskedag. Verden rundt er det dessuten narrens dag.
Borgerlig ungdom som finner sin åndelige tilknyttning i Unge Høire og Samfundshjelpen har alt lenge forberedt seg på påskehøytid og på første april. Et borgervern er under dannelse som skal rykke garden til unnsetning og sammen med den meie pøbelen ned om et par maskingeværer og åtte hundre rifler ikke skulle vise seg å være tilstrekkelig.
Sammen med hele kristenheten belager vi oss også på påskehøytid i kirker og bedehus. Der leses opp et avsnitt av en gammel beretning, som er blitt gjentatt så mange ganger og belagt med så mange forklaringer og så mange prekener at man oftest har glemt hva den i all sin enkelhet handler om.
En mann ble korsfestet. Det var en grusom handling, men tidene var rå og grusomme og det er meget lenge siden. Ingen straffes på slikt vis mere. Ingen pines til døde. Man bruker hurtige virkemidler, maskingeværer og annet, og kun i nødvendig selvforsvar. Belært av erfaring og ledet aven mer opplyst forrstand, gjør man dessuten nødig lederen om til martyr.
Man skyter inn i den gemene hop, man dreper noen, men dømmer ingen.
KorsfesteIsen var en offentlig foranstaltning. Det var en administrativ statshandling, nødvendiggjort av hensyn til statens sikkerhet og krevet av det aktverdige borgerskap. Det var en begivenhet av vidtrekkende følger, og korset inngår nå som et ledd i vår gudsdyrkelse og pryder våre kirker. Ingen offentlig myndighet dømmer lenger til korsfestelse, ti det ville være en gudsbespottelig handling.
Den gang som nå var det de fattige som var på ferde. Det var den grå underbunn, hopen som rørte på seg. Den ynker og vrir seg til alle tider, den er fylt av misunnelse, den har avind og vrede fordi den tror den har det ondt. Slik er forholdene til alle tider og under alle himmelstrøk. Det gjør ingen skade, ingen merker det og ingen erindrer det. Det foranlediger verken korsfestelse eller militære foranstaltninger.
Men der slo et lysglimt igjennom. Et frigjørelsesverk ble begynt. Der reiste seg en skikkelse som samlet om seg de forkuede, ga avløp for de tanker og de følelser som var demmet opp. En farlig begivenhet var inntrådt, fordi en mann hvis sinn, hvis tanker og nandlinger ikke kunne kues, valgte ikke forbund med herrene, men tjeneste hos dem som var slaver. En ny ting var kommet inn i en verden som før var trygg, en fare truet staten og det samfunn som Jerusalem kjente.
Så korsfestet man da i selvforsvar. Men man handdlet for sent, ti tankene var alt spredt for vindene. En ide kan ikke korsfestes. Den kan ikke skytes ned med maskingeværer og ikke eksploderes med granater. Det kan ikke gjøres ved påsketider, ikke en gang på aprilnarrens dag.
Vi feirer en høytid, men ikke til minne om en lysende handling, ikke til minne om det godes seir eller et rent og stort liv. Gjorde vi det, kunne vi ikke gå til de skriftklokes gudshus, ikke i våre handlinger følge så tett og ufortrødent i fariseernes fotspor. Vi feirer ikke minnet om en stor skjensel, ti den samme skjensel gjentar seg dag for dag, og vi er delaktige i den.
Vi har intet minnebehov, ti vi opplever det. Vi feirer ikke minnet om den grå og ulmende og ulykkelige hop, ti vi har den foran oss og lever midt iblant den.
Høytiden har en annen mening, gleden en annen årsak. Vi feirer syndenes forlatelse. Vi erindrer med takknemlighet ord som fulgte etter at dramaet var endt, etter at lysglimtet var sluknet, etter at samfunnets rettferdige straff var fullbyrdet: Herre forlat dem, ti de vet ikke hva de gjør.
Sist oppdatert 29. juli 2007
[email protected]