Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 7. april 1923.
Innenfor Det norske Arbeiderparti er der avholdssfolk og der er menn som drikker med måte og endog mange som drikker brennevin og vin uten måte. Arbeiderpartiet er intet ledd i avholdsbevegelsen, det står ikke i dette eller noe annet særformåls tjeneste. Partiet er ikke en moralsk innretning, ikke et vergeråd eller en forsorgsanstalt, og det er ikke dets opppgave å øve herredømme over dets medlemmers moralske vandel.
Når Arbeiderpartiet ikke desto mindre har satt totalforbud opp på sitt program og har vært delaktig i vedtagelsen av den nåværende forbudslov så er årrsaken den at brennevinstrafikken er kommet på tvers av partiets brede hovedoppgave.
Det norske Arbeiderpartis hovedoppgave er å samle hele arbeiderklassen til så kraftig og enig handling at den evner å rydde bort den gamle stat og bygge opp et nytt samfunn i dens sted. Det er en oppgave som krever all den handlekraft og all den intelligens som klassen eier. Alt det som svekker praktisk handledyktighet og som bryter forstanden ned, fremstiller seg som en vesentlig hindring for løsningen av partiets oppgaver. En av de alvorligste hindringer som partiet møter, er misbruk av alkohol. Det er av denne praktiske, rent materielle årsak, og ikke på grunn av moralske betraktningsmåter at kommunistene systematisk og partimessig motarbeider drikk og drukkenskap innenfor arbeiderklassen. Dessuten styrker det selvfølgelig bevisstheten om at partiet er på rett vei, at bruken av alkohol åpenbart fornedrer arbeiderne og øker deres ulykke.
Drukkenskap er en langt større forbannelse innen arbeiderklassen enn innen andre samfunnslag. Arbeidernes inntekter er så små at ingen del derav kan annvendes til brennevin og annen uforstand hvis en mennneskeverdig tilværelse skal kunne leves. Drikk i trange, inneklemte hjem er ensbetydende med opppløsning av ethvert anstendig familieliv, og de lave innntekter har tilfølge at de verste og mest skadelige slags alkoholholdige drikker nydes, helt fra den mest forgiftede vin til denaturert sprit og skåp. Veien går nedover til åndelig og legemlig ødeleggelse.
Alt det som kan sies og i lettferdig uforstand blir sagt om elskverdig og uskadelig bruk av alkohol, har ingen gyldighet og ingen mening så sant man i denne forbindelse tenker på arbeiderklassen. Innenfor den er drikken utelukkende en forbannelse og intet annet. Der finnes intet forsonende ord som kan nevnes.
Det er ut fra dette utgangspunkt og som et ledd i den sosiale kamp at kommunistene har satt forbudsloven opp på sitt program. Når lovens virkninger skal bedømmes, er det fra Arbeiderpartiets synspunkt helt likegyldig hvorvidt loven har befordret edruelighet innenfor den økonomiske overklasse. Det er partiet likegyldig om endog flere høyaktede borgere har drukket seg til døde enn ellers ville ha vært tilfelle. Partiet tar seg det ikke nært til hjerte selv om gode kapteiner og skipsredere har latt seg lokke av smuglerbedriftens lønnsomhet og er blitt forbrytere. Alt dette teller ikke og vedkommer oss ikke.
Det ene spørsmål som vi stiller er dette: har loven forminsket drukkenskapen innenfor det menige folk eller ei. Er edruelighetstilstanden bedret innenfor de arbeidende befolkningslag, så er loven fra vårt standpunkt sett en gavnlig lov, uansett hvilke virkninger den iøvrig har hatt; men er tilstanden blant arbeiderne ikke forbedret, eller endog forverret, så er loven nytteløs eller endog skadelig.
Forbudet har ikke skadet arbeiderne. For en tid var alkohol vanskelig tilgjengelig og resultatet var en påtagelig og avgjort bedring i edruelighetstilstanden, og til tross for at forbudet nå på det nærmeste er sprengt, og forholdene som følge derav har forverret seg meget, er dog tilstanden i arbeiderdistriktene fremdeles bedre enn før forbudet. Vi har imidlertid aU grunn til å anta at tilstanden om kort tid både reelt formelt vil være den samme som den var før krigen.
Opphevelsen av hetvinsforbudet vil utvilsomt om ganske kort tid etterfølges av brennevinsforbudets opphevelse. Der kan ikke nevnes noe vektig argument til fordel for frigivelsen av hetvin som ikke gjelder i like grad for brennevinet.
Traktatforhandlingene og de rent forretningsmesssige betraktninger som er gjort i den forbindelse, er et klart og opplagt bedrag som er gått i forbund med uduelighet av den forakteligste art. I tillegg til den prinsipielle motstand som kan reises mot forbud overhodet, er der kun en betraktningsmåte som er av beetydning og vekt, den nemlig at forbudet ikke lar seg gjennomføre av den moderne borgerlige statsmakt. Dette argument har en langt sikrere gyldighet for brennevin og ren sprit enn for hetvin. Hetvin har ikke vært innsmuglet i noen synderlig grad, hjemmetilvirkkning foregår overhode ikke og endog reseptdoktorene har vesentlig holdt seg til brennevinet. Det er rimelig utsikt til at staten ville makte å gjennomføre et hetvinsforbud om brennevinet ble frigitt. Men det motsatte greier den ikke.
Kommunistene hadde god årsak til å gi sitt minde til forbudets gjennomføreIse dengang borgerskapet påtok seg å løse oppgaven. Loven har ikke skadet og vil heller ikke i fremtiden komme til å skade arbeiderklassen. Kommunistene har ingen som helst oppfordring til å gi sitt minde til lovens opphevelse nå da regjeringen har avslørt sin uduelighet og borgerstaten sin manglende evne til å gjennomføre en foranstalttning av denne art.
Borgersamfunnet har gitt seg av med å løse en opppgave som det nåværende statssystem ikke makter. Den er kommet fra det med skam og skade. Det får bli borgerpartienes oppgave å ro seg tillands og finne en forklaring, den ene på sitt nederlag, den annen på sitt forræderi. Kommunistene bør holde de borgerlige representanter til deres løfter, til deres ære som gode borgere, til deres evner som duelige forretningsmenn, til deres fedrelandskjærlighet som gode patrioter og ellers i ro avvente forestillingens avslutning.
Sist oppdatert 29. juli 2007
[email protected]