Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 20. juni 1923.
Ved den samtidige utnevnelse av bisper til Oslo og Hamar bispedømmer hadde den da sittende venstreregjering en sjelden anledning til å opptre som en frisinnet og rimelig regjering. De to mest skikkede kandidater, Gleditsch og Bjønness-Jacobsen, tilhørte hver sin retning, og ingen kunne under omstendighetene hatt noe vesentlig å innvende mot regjeringen om den hadde utnevnt en fra hver leir.
Det forlyder også at der opprinnelig var et flertall i Blehrs regjering for å utnevne Gleditsch til biskop i Oslo. Vanskeligheten oppsto derved at det mindretall som var mot Gleditsch også var motstandere av den store hetvinskontingent. Så sluttet regjeringen en liten indre handel. Mindretallet slukte hetvinen og flertallet slukte Lunde. Prisen på Johan Lunde er altså 800.000 liter hetvin, hvilket må sies å være en god pris mellom brødre. Således opplevde vi i den norske kirke et under som vel kan måle seg med de beste fra gammel tid. Det lyktes hr. Otto Blehr ved hjelp av Olsen Nalum å lage vann til vin i stor måleestokk.
Men når biskop Lunde om sommeraftenen ser den portvinsdrukne ungdom rave nedover gaten forbi Oslo bispegård, da kan han si med psalmisten: Underlige er dine råd, o herre, og dine veie er uransakelige.
Det siste stiftsmøte i Kristiania beskjeftiget seg vesentlig med domprost Gleditsch' utnevnelse til biskop. Denne utnevnelse hadde reist en storm av indignasjon blant de ortodokse. Og som sedvanlig når deres interesser står på spill, var det selve kristendommen som var i fare. Ved kristendommen forstås i denne forbindelse den rene lære fra de fem mosebøker og det norske menighetsfakultet.
Enkelte prester som formodentlig har glemt det meste av sin teologi og som gjerne vil ha det hyggelig i sin alderdom, reiste seg og preket fordragelighet. Man kunne likså gjerne preke fordragelighet til en rottehund.
Striden i den norske kirke har intet med religion og lære å bestille. Hvorfor skulle man i så fall ha funnet seg i Gleditsch som domprost, men protestert mot ham som biskop? Hvis man først er av den oppfatning at Gleditsch ved sine meninger krenker kirkens hellighet, blir det relativt betydningsløst hvilken stilling han innehar. Og det konsekvente standpunkt måtte være ikke alene å forhindre ham i å bli biskop, men å avsette ham som domprost, avsette ham som prest og ekskludere ham av kirken.
Striden dreier seg imidlertid om helt andre og mere nærliggende realiteter enn religion og salighet. Visstnok må de ortodokse gå ut fra at Gleditsch og hans tilhengere går til helvete. Men det er dem vel unt, og en del av saligheten skal jo nettopp bestå i å sitte i himmelen og se på Gleditsch og de andre. Ulykken er en helt annen. Utnevnelsen av Gleditsch har krenket menighetsrådenes makt. Og menighetsrådene er i virkeligheten den lille klikk av indremisjonsfolk i hver bygd. Hadde denne lille klikk kunnet få hevd på å utpeke bispene, så hadde i løpet av kort tid indremisjonen hatt makten i den norske kirke. Ut fra dette synspunkt blir de ortodokses holdning og oppførsel konsekvent, klok og fornuftig, og vi ville gjerne legge disse ord inn til deres forsvar i denne for dem så tunge og på prøvelser så rike tid.
I Aftenposten er der oppstått en eiendommelig strid mellom professor Hallesby og professor Morgenstierne. Hallesby hadde i en artikkel rådet de ortodokse bisper til å nekte å ordinere Gleditsch. Ingen ville våge å straffe dem av den grunn. Professor Morgenstierne rykket ut og påviste feigheten i et slikt resonnement. Da for løgnens fader i Hallesby, og han nektet at han noensinne hadde skrevet hva Morgenstierne hadde beskyldt ham for.
Redaktør Diesen hadde inntil nå sittet som en interessert tilhører. Men nå ble det for meget for ham. Etter at han på sin egen maner, som ethvert barn kan forstå, hadde forklart sine lesere at Hallesby virkelig hadde sagt hva han nektet å ha sagt, konkluderer han med den påstand at Hallesby skylder ikke bare Morgenstierne, men også Aftenpostens lesere en unnnskyldning.
Dette siste virker et øyeblikk overraskende. Man pleier i alminnelighet ved begrepet "Aftenpostens lesere" ikke å tenke seg noen som har rett til eller behov for unnskyldninger. De har fordøyd så meget mellom år og dag - og etter opplaget å dømme kommmet fra det med livet - så litt fra eller til skulle synes å spille liten rolle.
Dog er redaktør Diesens krenkelse på den annen side lett å forstå, og meget sympatisk. Det må være motbydelig for en redaktør å se en innsender som med et fast grep trekker samtlige 70.000 abonnenter etter nesen. Det må opprøre alle konservative begreper om eiendomsrett og hevd.
Sist oppdatert 29. juli 2007
[email protected]