Marxists Internet Archive > Norsk > Reed
Utgitt av Det Social-demokratiske Ungdomsforbunds forlag, Kristiania, 1918. Språket revidert for Marxists Internet Archive av Frans-Arne Stylegar.
Klokken fem minutter over fire om morgenen den 19. januar 1918 kom en matros op på tribunen til president Tsjernov i den første russiske grunnlovgivende forsamling mens presidenten holdt på å lese opp grunnlinjene for den nye agrarlovs prinsipper. Matrosen klappet ham på skulderen og sa rolig, idet han pekte på de tomme stolene til bolsjevikene og de sosialrevolusjonæres venstres fløy:
"De burde heller gå hjem. De andre er gått. Det er meget sent, og vakten er trett."
En halv time etterpå, da forsamlingen hadde vedtatt en resolusjon for øyeblikkelig fred, en lov om jordens konfiskering og erklært Russland for en demokratisk føderativ republikk, trakk den grunnlovgivende forsamling seg tilbake, for aldri mer å møtes - verken i denne eller noen annen verden.
Slik endte det historiske møte av kanskje den mest demokratisk valgte styrende forsamling verden noensinne har sett. Av omtrent 500 delegerte som var tilstede, var bare 170 bolsjeviker, og noen og førti venstresosialister - mens resten, omtrent 250 av sosialrevolusjonære, høyre og sentrum, 10 kadetter, et halvt dusin mensjeviker og forente sosialdemokrater (Gorkis parti) og resten muselmenn, jøder, ukrainere, estlendere, lettere etc., stort sett kan karakteriseres som "anti-bolsjeviker".
Viste ikke dette at Russland etter to måneders bolsjevisme vraket folkekomissærenes parti og politikk? Nei, dets betydning var meget større. Det viste avgjørende og for alltid den hittidige politiske stats impotens som uttrykk for majoritetens vilje. Den neste dag holdt sentraleksekutivkomitéen for allrussiske sovjeter møte og vedtok følgende resolusjon:
"Den russiske revolusjon har siden den tok sin begynnelse skapt sovjetene av arbeidernes, soldatenes og bøndenes deputerte som midlet til organiseringen av alle arbeidende og utbyttede klasser, som alene kan lede disse klassers kamp for deres fulle økonomiske og politiske frigjørelse.
Gjennom hele den russiske revolusjons første periode økte sovjetenes antall, de vokste og utvidet seg. De forstod av sin egen praksis tomheten i alle illusjoner om et samarbeid med borgerskapet og umuligheten av alle former for borgerlig-parlamentarisk demokrati. Og de er endelig kommet til den slutning at det er umulig å frigjøre de undertrykte klasser uten å bryte fullstendig med disse former og med alt samarbeid av enhver art. Dette brudd fant sted ved novemberrevolusjonen og ved overføringen av all makt i sovjetets hender.
Den konstituerende forsamling, som. var valgt på grunnlag av valglister som var utferdiget før novemberrevolusjonen, er uttrykk for den gamle tids politiske forbindelser, mens kadettene og kompromissmakerne hadde makten.
Folket kunne f. eks. ikke, idet det stemte på det sosialrevolusjonære parti, skille mellom høyre fløy og sentrum - borgerskapets allierte, og venstre fløy - sosialismens tilhengere.
På denne måte kunne den konstituerende forsamling, som skulle være den borgerlig-parlamentariske republikks krone, ikke annet enn bli en hindring i novemberrevolusjonen og sovjetmaktens vei. Fordi den gav makten til sovjetene, og gjennom dem til de arbeidende og utbyttede klasser, skapte novemberrevolusjonen en desperat motstand fra utbytternes side, og i tilintetgjørelsen av denne motstand manifesterte novemberrevolusjonen seg tydelig som begynnelsen til den sosiale revolusjon. Arbeiderklassen ble nødt til ved egen erfaring å overbevise seg om at den gamle borger-parlamentarisme hadde overlevd seg selv, idet den var absolutt uanvendelig ved
sosialismens gjennomførelse - at ikke nasjonale institusjoner, men bare klasse-institusjoner er mektige nok til å bryte med de besittende klassers motstand og legge grunnloven til et sosialistisk samfunn.
Enhver beskjæring av sovjetenes makt, erobret av folket i sovjetrepublikken, til fordel for borger-parlamentarisme og den konstituerende forsamling, ville nå være et skritt bakover og hele arbeidernes og bøndenes novemberrevolusjons fiasko.
Etter å være åpnet den 18. januar gav den konstituerende forsamling, på grunn av velkjente omstendigheter, majoriteten til de sosialrevolusjonæres høyre fløy, Kerenskis, Avksantievs og Tsjernovs parti. Ganske naturlig nektet dette parti å vedta de forslag som var fremsatt av sovjetmaktens høyeste organ, et forslag som var klart, nøyaktig og ikke tillot noen bortforklaring, om å erklære seg enig i "Det arbeidende og utbyttede folks rettighetserklæring", å anerkjenne novemberrevolusjonen og sovjetenes makt. Ved denne nektelse brøt den konstituerende forsamling alle bånd som knyttet den til den russiske sovjetrepublikk. Derfor bolsjevikene og sosialrevolusjonære venstre uunngåelig forlate en slik konstituerende forsamling, da de for nærværende utgjør en veldig majoritet i sovjetene og besitter arbeidernes og de fleste bønders tillit.
Utenfor den konstituerende forsamling fører majoritetspartiene i denne forsamling, sosialrevolusjonære høyre og mensjevikene, en åpen krig mot sovjetenes makt, en krig som tar sikte på å skyve makten fra sovjetet til disse partiers organer, og øker derved utbytternes motstand mot overføringen av jorden og fabrikkene til dem som arbeider.
Det er klart at den del av den konstituerende forsamling som er blitt tilbake, bare kan gjøre tjeneste som dekke for det kontrarevolusjonære borgerskaps forsøk på å ødelegge sovjetenes makt.
Som. følge herav har den sentrale eksekutivkomité fattet følgende beslutning:
'Den konstituerende forsamling blir å oppløse.'"
Hva hendte? Reiste Russland seg til forsøk på motstand? Kom det noe ramaskrik? Den eneste hørbare protest kom fra The London Times, Paris Temps, The New York Herald og Gustave Hervé. (Oversetters note: Sannheten tro finner vi å burde minne om at enda en istemte dette hylekor, nemlig Det norske arbeiderpartis hovedorgans daværende redaktør, Jacob Vidnes). Det var ingen revolt i Russland. Tvert imot, på en eller annen uforklarlig måte var det som et veldig lettelsens sukk strøk over landet, og kosakkene begynte endelig å vende seg mot Kaledin. Med hensyn til medlemmene av den oppløste forsamling furtet de i noen dager og gikk med skumle planer om å møtes illegalt i Finnland eller i Don-distriktet og der løfte opprørets fane; men til deres store forbauselse fant de at folket mottok oppløsningen med fullstendig ro - ja glemte den helt og vendte isteden sin oppmerksomhet mot det tredje møte av det allrussiske sovjet, som begynte sine møter i den konstituerende forsamlings lokale tre dager senere, og erklærte Russland for alltid å tilhøre de arbeidende masser, en republikk av sovjeter, den sosiale revolusjons uovervinnelige sverd, mens to musikkorps spilte Internasjonalen og Marseillaisen og syv hundre svære skjeggede arbeidere og bønder kysset hverandre, mens tårerne rant nedover kinnene deres.
Slik endte den siste kamp mellom det russiske borgerskap og proletariatet, mellom sovjetet og den konstituerende forsamling, mellom parlamentarisk demokrati og - noe nytt.
Det vil bli innvendt at sovjetene bare er en ny form for parlamentarisk demokrati, meget lik de engelske og amerikanske "by-møter". Men det er et faktum at sovjetet er en nyskapning. For det første består det av delegerte valgt av små enheter av det arbeidende folk, med utelukkelse av den eiendomsbesittende klasse. Da de ofte har møter, kan deres medlemmer bli kalt tilbake og ombyttet av mandantene på 24 timers varsel, og således må de lokale sovjeter, og med dem de sentrale sovjeter, skifte farge automatisk i overensstemmelse med forandringer i massens oppfatning, og massen er særlig følsom i revolusjonære tider. Og ta så i betraktning det allrussiske sovjet, som har møte minst hver tredje måned, og oftere hvis særlige spørsmål krever det; med et slikt regjeringsmaskineri holdes møte i en ny nasjonalforsamling for hele Russland fire ganger i året. Og små sovjeters autoritet er ikke bortdelegert til de større sovjeter, men også disse er basert på den direkte stemmerett hos bøndene på markene, arbeiderne i fabrikken og soldatene i barakkene og skyttergravene.
I løpet av den russiske revolusjon, som i den korte tid av åtte måneder har gjennomlevd nesten enhver kjent styreform, lærte sovjetene, som var blitt dannet for å forsvare proletariatets interesser under oppbygningen av det nye Russland, gjennom selvopplevelse det som det har tatt verdens arbeiderklasse hundre år før de begynte å se - at den moderne konstitusjonelle demokratiske stat er grunnlagt på en borgerkrig mellom klassene. Til å begynne med nøyde sovjetene seg med å spille en rolle som en slags demokratisk trussel over hodene på ministrene. De russiske masser hadde tre hovedkrav - fred, jord og en eller annen form for arbeidernes delaktighet i styret av det industrielle liv. Ennå ble imidlertid disse tre krav av sovjetene formulert som alminnelig fred, den konstituerende forsamlings løsning av jordspørsmålet og et slags regjeringstilsyn med industrien. Sovjetenes store majoritet var mensjeviker og sosialrevolusjonære høyre - det vil si "moderate sosialister"; og i revolusjonens tre første måneder kan det russiske demokratis filosofi grovt sammentrekkes til følgende formel:
"Den sosiale revolusjon er umulig. For det første er ikke proletariatet forberedt. For det andre kan ikke et sosialistisk Russland eksistere midt i et kapitalistisk Europa."
Dette synspunkt ble meget dramatisk representert for verden ved Kerenski, som i noen tid var den eneste sosialist - og hva som er av den største betydning, den eneste sovjetrepresentant - i ministeriet. Dette var det som ledet Kerenski, skritt for skritt, til den oppfatning at kapitalistene og de intellektuelle var av større betydning for gjenoppbygningen av Russland enn den uøvede arbeiderklasse, at Vest-Europas velvilje - som krevde besluttsom krigføring - var av større verdi for etableringen av en demokratisk stat og den endelige omdannelse til sosialisme enn proletariatets vilje.
Til å begynne med avslo de "moderate sosialister" hårdnakket å gå inn i regjeringen, og ennskjønt de ikke ledet den hadde de dog stor sympati for demonstrasjonen 4. mai, da Petrograd-massene reiste seg som en flodbølge og feide Miljukovs ministerium ut i det ytterste mørke. Nederlaget for borgerskapets åpne diktatur brakte Russland til samme punkt av historisk evolusjon som Frankrike, Italia, Belgia og Englands demokratier: De moderate sosialistiske sovjetledere samtykket til slutt i å gå inn i regjeringen. Og dette, borgerskapets mål i alle land i det 20. århundre, var naturligvis skjebnesvangert for massenes demokratiske interesser.
For sovjetledernes koalisjon med borgerskapets ledere hadde sovjetene vært uttrykk for de russiske massers klart uttalte vilje: fred, jord, industrielt demokrati. Men merk så hva som hendte. De "sosialistiske" ministre fant seg selv fullstendig ute av stand til å fortsette klassekampen mot borgerministrene i regjeringen. Bestandig når demokratiske forslag ble fremsatt truet de borgerlige statsråder med å ta avskjed, ytte passiv motstand, forhalte og utsatte. Tsjernov, sosialistisk jordbruksminister, var ute av stand til å få vedtatt den mildeste form for en plan for jordreformer - loven angående verdifastsettelse av fast eiendom. Til slutt ble han nødt til å sitte rolig og tillate arrestasjonen av bøndenes jordkomitéer, som var blitt nedsatt på selve den første provisoriske regjerings foranstaltning. Arbeidsminister Skobelev var ikke i stand til å overtale resten av regjeringen til å sanksjonere sitt program om fagforeningenes delaktighct i fabrikkenes administrasjon, og de drev ham til slutt til å forsøke å beskjære fabrikkomitéenes voksende makt. Tseretelli selv ble, da Kronstadts arbeidere og matroser avsatte en tyrannisk regjeringskommissær og valgte seg en blant sine egne, overtalt til å reise til Kronstadt og sovjetenes navn gjeninnsette den tidligere kommissær. Kerenski, som ble truet ikke bare av det fiendtlige russiske borgerskap, men også av de alliertes borgerregjeringer - og særlig De forente stater, påtvang den krigstrette russiske armé den store offensiv i juli, som brøt sammen i den fryktelige katastrofe ved Tarnopol.
Imidlertid satte borgerskapet i verk en plan om utstrakt sabotasje i fabrikker, gruver, gods og jernbaner. I et intervju med en av Russlands finansmenn ble jeg med forbløffende åpenhet fortalt hvorledes de besittendc klasser holdt på å "sulte ut revolusjonen". Kullgruvene ble fylt med vann, maskinene i fabrikkene ødelagt, verkstedene stengt og jernbanene latt uten organisasjon. Og i arméen arbeidet offiserene for å ødelegge soldatrådene og gjenopprette den gamle autokratiske disiplin som har vært så skjebnesvanger for den revolusjonære tanke. Ved Kerenskis bistand ble dødsstraffen gjeninnført - og anvendt på agitatorene for venstre fløy. Sosialistiske aviser ble undertrykt; og militært nederlag fulgte på. Ved siden av mange andre beviser jeg har i min besittelse, offentliggjør jeg her et av de hemmelige dokumenter, som ble funnet i utenriksministeriet og som kaster lys over Rigas fall:
Baron Faschiatti til baron Sonnino.
Rom, Jassy, 22. august/4. september 1917.
Diamandi har telegrafert til Bratianu (Romanias førsteminister) fra Stavka, hvor han for nærværende er, idet han bruker den direkte telefonlinje mellom Stavka og den russiske kommando i Romania, i den hensikt å overføre til ham sin samtale med general Kornilov. Generalen fortalte ham at han ikke skulle legge stort brett på Rigas fall. Generalen tilføyde at troppene rømte Riga på hans ordre… General Kornilov regner også med det inntrykk Rigas fall vil gjøre på den offentlige mening i retning av øyeblikkelig gjenopprettelse av disiplinen i den russiske armé."
Det var i mai at Lenin kom til Petrograd med sitt klare syn for følgene av sosialistisk koalisjon med borgerskapet, med alle de krigførende land som eksempler - Vanderveldene, Albert Thomasene, William English Wallingene. Jeg tror at Lenin var den eneste i hele Russland, ja kanskje i hele verden, som forutså sovjetenes veldige betydning og muligheter. Det var ham som så det som skulle komme, det var ham som først reiste ropet: "All makt til sovjetene." Da sovjetlederne ble mer og mer apatiske eller enda kom i opposisjon til arbeidermassenes vilje, og da massene følte seg forlatt og uten ledere, gjorde den bolsjevikiske propaganda hurtig fremskritt blant dem og fremgangen kulminerte i den spontane, men abortive reisning 16.-18. juli. som for en tid stanset bolsjevismens utbredelse, men bevirket to ting av veldig betydning. For det første ødela det nesten sovjetenes prestisje, og for det andre tvang det de moderate sosialister over på borgernes side.
Med sovjetene svekket, bolsjevikene slått ned og hele landet økonomisk ruinert ble borgerskapet plutselig uforskammet og utålmodig. Bondeopprørene - forårsaket ved regjeringens unnlatelse av å holde sine løfter i jordspørsmålet - ble slått ned av kosakker. Overalt ble venstre fløys sosialister fengslet eller plassert i en stilling fullstendig uten innflytelse - selv i sovjetene. Nesten åpent og med de sosialistiske ministres bistand ble Kornilov invitert til å bli en annen Napoleon. Men borgerskapet hadde ikke tatt de revolusjonære massers latente styrke i betraktning, og disse reiste seg så snart stillingen ble klar. Og Kornilovepisoden gjenopplivet øyeblikkelig sovjetene - disse organer som er usedvanlig skikket for revolusjonære aksjoner - og førte med et slag bolsjevikene til makten. Det var i september 1917 sovjetene begynte å skifte farge, først Petrograd-sovjetet, så de i Moskva, Kiev, Odessa og så de mindre sovjeter. Til slutt visste massene hvilken vei de skulle gå, selv om ikke deres aksjonslinje ennå var klar.
Men borgerskapet forstod faren, og de besluttet med ett slag å knekke sovjetenes makt for bestandig. Det virkelige spørsmål var, etter begges oppfatning, blitt spørsmålet om koalisjonen med borgerskapet. Og på den demokratiske konferanse og etterpå i forparlamentet vant Kerenski og eksministrene for koalisjonen ved den siste utøvelse av den innflytelse de eide, mot den hurtig voksende opposisjon blant alle Russlands arbeidermasser. Og hvordan gikk det med sovjetene? I Isvestia for 15. september uttaler den sentrale eksekutivkomité følgende:
Til slutt er det dannet en virkelig demokratisk regjering, født av alle russiske klassers vilje, den første ubearbeidede form for fremtidens liberale parlamentariske regime. Foran oss har vi den grunnlovgivende forsamling, som vil besvare alle spørsmål som er av grunnleggende art, og hvis sammensetning vil være i særlig grad demokratisk. Sovjetenes virksomhet er ved en avslutning og tiden nærmer seg da de sammen med det øvrige revolusjonære maskineri må trekke seg tilbake i det fri og seirende folk, hvis våpen heretter skal være den politiske aksjons fredelige midler.
Ved åpningsmøtet i den russiske republikks nye råd reiste Trotski seg og ropte på bolsjevikenes vegne: "Med denne mot det russiske folk forræderske regjering vil ikke vi bolsjeviker ha noe å bestille." Og bolsjevikene gikk sin vei. For dem var saken klar. Det allrussiske sovjet var sammenkalt til møte i Petrograd i første uke av november og da skulle det vise seg hvem som var den sterkeste - borgerskapet, intelligensen og de moderate sosialister, eller proletariatet.
Ingen var i tvil om at dette var krig - den endelige kamp om makten, som er det absolutt største spørsmål ved en revolusjon. Sovjetenes sentrale eksekutivkomité, den gang borgerskapets allierte, forsøkte ethvert mulig middel for å hindre den allrussiske kongress' møte, idet de telegraferte til sine underavdelinger hele Russland over, at de skulle hindre valgene, uttale seg mot kongressen osv. Nettopp på denne tid hadde jeg et intervju med sekretæren i kadettenes sentralkomité. Han sa:
"Etter Kornilov-affæren våger ikke vi kadetter å være særlig aktive offentlig. Forresten er det ikke nødvendig heller. De moderate "sosialister" gjør alt det skitne arbeid for oss - skjønt de er for stupide til å forstå det."
Men borgerskapet gjorde den samme feiltagelse som det hadde gjort i Kornilovs dager. Overveldet av sin triumf dannet det et slags parlament (republikkens råd), som ikke hadde noen makt og et uansvarlig ministerium. I dette parlament erklærte kadettmedlemmene at selv det å proklamere Russland for republikk var ulovlig. Oppløsning av sovjetene, fornyelsen av disiplinen i arméen, eiendomsrettens beskyttelse - var de spørsmål som ble diskutert. Og for å sette kronen på verket stod Terestsjenko, utenriksministeren, på tribunen og forkynte den samme politikk om krig til seieren som det russiske demokrati så avgjørende gjorde det av med da Miljukovs ministerium falt i mai.
Fra hele Russland samlet sovjetutsendingene seg. Fra sitt skjulested oppløftet Lenin dag etter dag sin messingstemme: "Opprør! Opprør!" Det som fulgte, var novemberrevolusjonen.
Alt dette flyter langt bort fra spørsmålet om oppløsningen av den konstituerende forsamling, men på begge sider ble ideene om regjeringsformen utviklet under påskynding av det intense og hurtige liv under revolusjonen, og ble kastet klart tilbake i deres syn på den konstituerende forsamling.
I alle de seks første revolusjonsmåneder fryktet borgerskapet en demokratisk valgt grunnlovgivende forsamling og utsatte tiden for dens sammentreden atter og atter, mens demokratiet klynget seg til den som løsningen på alle vanskeligheter. Til slutt vokste kravet så sterkt at borgerskapet ble tvunget til å gå med på at den konstituerende forsamling skulle åpnes i slutten av november. Men så sent som i september sa en av kadett-lederne til meg:
"Hvis forsamlingen viser noen utopiske tendenser vil vi gjøre et militært statskupp, omringe salen med soldater og arrestere de delegerte."
På den andre siden var massene og deres organisasjoner for den konstituerende forsamling. Og så sent som i slutten av oktober, da Trotski og bolsjevikene forlot republikkens råd, erklærte de at de gikk av en grunn, og den var at borgerskapet ville velte overende den konstituerende forsamling og at de - bolsjevikene - ville forsvare den med sitt blod.
Denne åpenbare uoverensstemmelse med deres senere handlemåte, da de oppløste forsamlingen, blir alltid fremhevet av den kapitalistiske presse, som gir seg ut for å tro at bolsjevikene er like tyranniske som alle andre grupper av menn som etterstreber makten, og at de oppløste forsamlingen bare fordi den motstod deres ønsker. Men dette er ikke riktig.
Jeg har sagt at ved å forlate republikkens råd visste massene hvilken vei de skulle gå, skjønt deres aksjonslinje ikke var klar. For eksempel var det en sterk minoritet som var mot Lenins opprørspolitikk, og den ble bare slått med noen få stemmer da det kom til en avgjørelse av hvorvidt man skulle gjøre novemberrevolusjonen eller ikke. Slik var det også angående spørsmålet om den konstituerende forsamling. Skjønt massene etter forparlamentets etablering instinktivt visste at for dem var det parlamentariske demokrati dødsfienden, var de dog i femti år blitt lært å tro at en russisk nasjonalforsamling skulle løse alle deres problemer, akkurat som det franske folk i 1789-1792. Lenin var naturligvis imot den konstituerende forsamling fra begynnelsen, men det var ikke før etter novemberrevolusjonen, da sovjetene endelig begynte å føle den store russiske masses makt flyte gjennom alle livets årer, at majoriteten begynte å se det absolutt unyttige i en sedvanlig territorial forsamling, valgt midt under novemberrevolusjonen, på valglister som var så gamle at det sosialrevolusjonære parti fremdeles var behandlet som ett parti, med ett enste program, skjønt de i oktober hadde splittet seg i to forskjellige, distinkte partier, med to programmer.
Før novemberrevolusjonen hadde massene støttet den konstituerende forsamling. Og borgerskapet hadde vært motstandere av den, fordi det var åpenbart at majoriteten ville være sosialister. Etter novemberrevolusjonen støtter imidlertid borgerskapet forsamlingen, og massene var mot, fordi det ble tydelig at majoriteten ville komme til å bestå av moderate sosialister - det vil si antibolsjeviker.
Men sovjetene var mer representative organer enn den konstituerende forsamling. Og sovjetlederne visste at den moderate sosialistiske majoritet ikke hadde noe virkelig følge - at det hele hang i luften som Muhammeds båre. Og virkelig, da den konstituerende forsamling ble blåst på av det utålmodige folks sterke lunger, forsvant den som røyk, uten å etterlate noe spor etter seg.
Hva sovjetene angår, når freden er kommet og borgerskapets siste forsøk på kontrarevolusjon er knust, når borgerskapets motstand er endelig brutt ned ved ekspropriasjon av alt det som føder dem - da er sovjetenes politiske misjon stort sett forbi, og deres økonomiske funksjon begynner - idet de forener i seg arbeidernes og bøndenes organisasjoner og overlater til livets frie drift menneskehetens skapende evner. Ut av sovjetene kommer den nyorganisering av samfunnet vi har drømt om: den verden hvor regjeringer bare finnes for å forsyne menneskene med det som er nødvendig for å skape lykkelige steder å leve.
Den kapitalistiske presse har med begjærlighet spredt alle slags historier om hvor idiotisk de russiske industriarbeidere har opptrådt under revolusjonen, om deres ekstravagante krav og om den brutalitet, hvormed de har behandlet fabrikanter og tekniske spesialister.
Det er sant at det er lavvann med hensyn til industrien i Russland. For det første har det vært umulig å skaffe kull før i de siste ukene, fordi Kaledin og hans kosakker hadde kontrollen over Don-bekkenet; maskinene har begynt å bli defekt på grunn av at nye maskindeler ikke er blitt innført på over et år, og fordi at de tekniske fagfolk, ingeniører etc. - trofast mot den kapitalistiske klasse - har nektet å underordne seg arbeiderkomitéenes bestemmelser; og til slutt, arbeiderne selv har vært så varmt interessert i politikk og så ivrig opptatt med å bekjempe revolusjonens fiender, fra Kornilov til Kerenski, Kaledin og den ukrainske rada. Men hvis den russiske industri blir ruinert, så er det, for så vidt den tekniske side angår, fabrikantene og eierne som blir å klandre - de som forsøkte å sulte ut revolusjonen ved å stenge fabrikkene og gruvene, ved å ruinere enhver organisasjon, ødelegge jernbanene og til dels ødelegge maskinene og la gruvene flyte fulle av vann.
Mange av historiene om ekstravagante arbeiderkrav, om arbeidernes kontrollkomitéer som resulterte i at bedriftene falt sammen, er naturligvis sanne. Men den ting man skal merke seg er at inntil novemberrevolusjonen var de russiske arbeidere som helhet fremdeles underbetalt, overarbeidet (unntatt i noen særlige fabrikker) og på den andre siden at det samtidig over hele Russland vokste opp spontane industrielle organisasjoner som var i stand til å være i det minste en lovende ramme om en ny form for det industrielle liv.
Novemberrevolusjonens tre hovedkrav var fred, jord til bøndene og arbeidernes kontroll over industrien. Og av disse tre krav var det om arbeidernes kontroll kanskje det mest betydningsfulle, fordi tendensen i det nye Russland går mer og mer i retning av avskaffelsen av den den politiske staten og utviklingen av det industrielle demokrati.
De russiske fagforeningers historie er meget kort. Før revolusjonen i 1905 eksisterte det ingen fagforeninger i ordets egentlige forstand. De eneste arbeidernes tillitsmenn som var anerkjent var de valgte "starosta" eller "eldste". Men de hadde omtrent ingen makt. I 1905 sluttet omkring 200.000 arbeidere seg til fagforeningene. Stolypin undertrykte dem. Noen små foreninger reiste seg til motstand, men de ble snart knust, kassene inndratt og lederne sendt til Sibir. Etter denne tid bestod der en del halvt hemmelige fagforeninger, med et medlemsskap over hele Russland på omkring 10.000. Og under krigen ble ethvert forsøk på å organisere arbeiderne slått ettertrykkelig ned og alle arbeidere som ble oppdaget i noen som helst forbindelse med organisasjonen ble sendt til fronten.
Revolusjonen løste delvis arbeiderne fra denne tvang og skjøv dem mot en hurtig organisasjon. Etter fire måneders revolusjon ble den første allrussiske fagkongress holdt - 200 utsendinger representerte mer enn 1.400.000 arbeidere. To måneder senere var medlemstallet anslått til 3.000.000, og nå er det antagelig det dobbelte av dette antall.
Nå er disse fagforeninger (Professionalne Syuse) modernisert i retning av franske syndikats med et tillegg av regjeringstilknytning tatt fra det tyske fagforeningssystem. De har hovedsakelig vært beskjeftiget med kamp for kortere arbeidstid, høyere lønn - kort sagt, fagforeningenes sedvanlige virke over alt, og de har opprettet et system av forhandlings-kamre for undersøkelse av tvister i industrien og for industriell mekling - under regjeringens ledelse. Men fagforeningens nye og store oppgave var å organisere alle arbeidere i store industriforbund, idet de oppløste alle de små, snevert faglige organisasjoner og smeltet dem sammen i store arbeidersammenslutninger. Således f. eks. i regjeringens store kanonfabrikk i Sestroretzk, hvor de som arbeidet med geværfremstilling, - de som lagde geværløpet, mekanikerne som gjorde i stand mekanismen og snekkerne som lagde kolber, alle ble medlemmer av metallarbeidernes forening.
Men fagforeningene inntok, til tross for deres store betydning, bare en annenrangs stilling i arbeidernes sinn. Først og fremst tiltrakk sovjetene, halvt politiske og halvt økonomiske institusjoner, seg arbeidernes interesse og omsorg. Og dernest disse veldige organisasjoner som spontant ble skapt ved den russiske revolusjon - fabrikkomitéene eller verkstedklubbene (Fabritchnoe Zavodski Comitiet). Og disse siste er det som i virkeligheten danner grunnlaget for arbeidernes kontroll over industrien.
Fabrikkomitéene oppstod i regjeringens ammunisjonsfabrikker. Lederne av regjeringsfabrikkene, for det meste offiserer som brutaliserte arbeiderne med alle beleiringstilstandens maktmidler, flyktet mannjevnt da revolusjonen brøt ut. Motsatt de private fabrikanter hadde disse statsembetsmenn ingen interesse i forretningen. Etter dette måtte arbeiderne, for å hindre at fabrikkene ble stengt, overta administrasjonen av bedriftene. Noen steder, som f. eks. ved Sestroretzk, betydde dette at de samtidig måtte overta hele byen. Og disse regjeringsverker var blitt drevet med så mye udugelighet, så mye korrupsjon, at fabrikkomitéene, skjønt de økte lønningene, forkortet arbeidstiden og tok inn nye folk likevel økte produksjonen og minsket utgiftene - på samme tid som de fullførte nye bygninger som var blitt påbegynt av uærlige entreprenører, reiste et fint nytt hospital og for første gang skaffet byen et kloakksystem. Nå, disse regjeringsfabrikker frembød ikke noen vanskeligheter for fabrikkomitéene. En lang tid etter revolusjonen var det ingen autoritet til å gjøre dem rangen stridig, og når omsider Kerenskis regjering begynte å blande seg i det, hadde arbeiderne full kontroll. De arbeidet med ammunisjonsproduksjonen - med dennes veldige behov - og det var ikke noe påskudd til å lukke disse fabrikker; regjeringen forsynte dem med brensel og råmaterialer. Likevel holdt fabrikkene gjentatte ganger på å måtte stenge under Kerenskis elendige styre, og fabrikkomitéene måtte sende deres egne folk til Baku for å kjøpe olje, til Karkov etter kull og til Sibir etter jern.
Fra Sestrotzk spredte fabrikkomitéene seg som ild i tørt gress til de andre regjeringsfabrikkene, så til private firmaer som utførte arbeid for regjeringen, derpå til den private industri og endelig til de bedrifter som var blitt stengt ved revolusjonens utbrudd. Først var bevegelsen begrenset til Petrograd, men den begynte snart å spres over hele Russland, og like før novemberrevolusjonen avholdtes den første allrussiske kongress av fabrikkomitéene. Nå danner representantene for fabrikkomitéene og fagforeningene arbeidsdepartementet i den nye regjering.
De første fabrikkomitéene i de private bedrifter var vesentlig beskjeftiget med å holde industrien gående på tross av kullmangel, råmaterialmangel og særlig eiernes og de administrerendes sabotasje. For arbeiderne var det en kamp på liv og død. De nydannede fabrikkomitéer måtte finne ut hvor mange ordrer fabrikken hadde, hvor meget brensel og råmateriale var for hånden, hva forretningens inntekter var - for å se hvor store lønninger som kunne betales, og de måtte selv påse arbeidernes disiplin, ansettelsen og avskjedigelsen av folkene. Bedrifter som eierne nektet å holde gående ble arbeiderne nødt til å overta selv og skjøtte så godt det lot seg gjøre.
Noen av eksperimentene var meget interessante. Således var det i Novgorod et bomullsspinneri som ble forlatt av eierne. Arbeiderne, uvant med å administrere, overtok den. Det første de gjorde var å lage klær nok til seg selv, og deretter til de andre arbeidere i Novgorod. Deretter sendte fabrikkomitéen folk ut til fabrikker i andre byer og tilbød å bytte bomullsklær med andre artikler som de trengte - sko, verktøy o.l. Med bøndene byttet de bomullstøy i brød; og endelig begynte de å ta mot ordrer fra handelshus. Av hensyn til sine råvarer måtte de sende agenter sør til bomullsdistriktene, og jernbanefunksjonærene fikk sin betaling i form av bomullsstoffer.
I de store fabrikker, som fortsatte uten å stanse, utnevnte fabrikkomitéene delegerte som administrasjonen skulle ha å rådføre seg med angående anskaffelsen av brensel, råmaterialer, ja endog om mottagelsen av bestillinger. De hadde å føre regnskap med alt som kom inn i fabrikken og alt som gikk ut. De foretok verdifastsettelse over hele anlegget for å finne ut hvor meget fabrikken var verdt, hvor stor aksjekapitalen var og hvor stort overskuddet var. Overalt var det med eierne at arbeiderne hadde de største vanskeligheter, idet disse søkte å skjule overskuddet, avslo bestillinger og på enhver måte forsøkte å nedsette bedriftens yteevne for å sette arbeidernes demokratiske organisasjon i dårlig ry. Alle kontrarevolusjonære eller antidemokratiske ingeniører, betjenter, formenn osv. ble avskjediget av fabrikkomitéene, og de kunne ikke få beskjeftigelse noe annet sted uten anbefaling fra deres siste arbeidssted. Arbeiderne måtte melde seg inn i fagforeningen før de ble antatt, og fabrikkomitéen påså overholdelsen av alle overenskomster.
Kapitalistenes kamp mot disse fabrikkomitéer var til det ytterste bitter. Komitéenes virke ble hindret ved hvert skritt. De mest hårreisende løgner er blitt offentliggjort i den kapitalistiske presse om "late arbeidere" som fordrev tiden med å prate når de skulle arbeide - mens i virkeligheten fabrikkomitéenes styrer på grunn av omstendighetene ofte måtte arbeide opp til 18 timer i døgnet, om styremedlemmenes veldige antall, mens ved Putilov-verkene - de største fabrikker i Petrograd med 40.000 arbeidere - bestod verkets hovedstyre, som representerte 11 avdelinger med 46 arbeidssteder, av 22 medlemmer. Selv Skobelev, "sosialistisk" arbeidsminister i Kerenskis regjering, utstedte i begynnelsen av september et dekret om at fabrikkomitéenes styrer bare måtte ha møter etter endt arbeidstid, og om at de ikke lenger skulle lønnes av fabrikkene. Det er et faktum at slik som forholdene var under koalisjonsministeriet, var fabrikkomitéene det eneste som holdt den russiske industri fra å gå i stå. Således var den nye form for russisk industrielt liv født av nødvendigheten.
Hver fabrikkomités styre har fem avdelinger: for produksjon og distribusjon, brensel, råmaterialer, industriens tekniske organisering og for demobilisering (for overgangen fra krigsproduksjon til produksjon i fred). I hvert distrikt går alle fabrikker i en industri sammen om å sende to delegerte til distriktsrådet, og hvert distriktsråd sender en delegert til byrådet, som igjen har sine utsendinger i det allrussiske råd, i fagorganisasjonens sentralstyre og i sovjetet.
Ikke alle arbeidere er fagorganisert i Russland; men enhver fagorganisert må være representert i fabrikkomitéen. Og fabrikkomitéen er et supplement og en komplettering av fagforeningene og en absolutt kontroll over industrien i selve dens utspring. Det er mulig at fabrikkomitéen snart vil smelte sammen med fagforeningene og bli en lokal komité eller råd bestående av representanter for alle fagforeninger.
Denne metode for arbeidernes kontroll over produksjonen, sprunget frem spontant av den russiske revolusjon, er nylig blitt legalisert av den nye arbeidernes og bøndenes regjering i den russiske republikk. Det er også blitt mulig for arbeiderne, gjennom regjeringsmakten, selv å overta og drive de bedrifter som ikke eierne selv er i stand til å holde gående. Med ubegrenset kreditt bak seg, og regjeringens veldige, organiserte makt, er det ingen til at ikke arbeiderne skal kunne skaffe ingeniører og teknikere, eller til at de ikke, med en slik trening, skal bli i stand til i løpet av et par år å overta størsteparten av Russlands industrielle foretagender. Med kontrollen over produksjons- og omsetningsmidlene i hendene på den folkelige regjering er hovedhindringen for industrielt demokrati forsvunnet.
Sist oppdatert 12. desember 2007