Marxists Internet Archive > Norsk > Marx/Engels
Die neue Zeit, 1892/1893, b. 1. Norsk utgave i Engels: Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, Oslo, Ny Dag, 1947.
Jeg er helt klar over at en stor del av det britiske publikum vil føle seg støtt over innholdet av denne vesle boka. Men hvis vi på kontinentet skulle ha tatt det minste hensyn til de fordommer som behersker den britiske "respektabiliteten", dvs. de britiske besteborgerne, så ville det være ennå verre fatt med oss enn tilfellet er nå. Dette skrift går inn for det vi kaller den "historiske materiallisme" og for det overveiende flertall av britiske lesere har ordet materialisme en fælt dårlig klang. "Agnostisisme" kunne ennå gå an, men materialisme, - helt umulig.
Og likevel har all moderne materialisme, like fra 17. århundre, sin opprinnelse nettopp i England.
"Materialismen er Storbritannias ektefødte sønn. Allerede den britiske skolastikeren Duns Scotus satte fram spørsmålet om ikke materien var i stand til å tenke.
For å få i stand dette miraklet tydde han til Guds allmakt, dvs. han tvang selve teologien til å preke materialisme. Dessuten var han nominalist. Nominalismen utgjør et grunnleggende element hos de engelske matrialistene og er i det hele tatt det første uttrykk for materialismen.
Den engelske matrialismes virkelige stamfar er Bacon. Naturvitenskapen står for ham som den sanne vitenskap, og fysikken er den viktigste gren av naturvitenskapen. Anaxagoras med sine homiomerier og Demokrit med sine atomer er ofte autoriteter for ham. Etter hans lære bedrar sansene aldri, de er kilden for all viten. Vitenskapen er erfaringsvitenskap og består i å bruke en rasjonell metode på det som er gitt for sansene. Induksjon, analyse, sammennlikning, iakttagelse, eksperiment er hovedbetingelsene for en rasjonell metode. Blant materiens medfødte egenskaper er bevegelsen den første og viktigste, ikke bare som mekanisk og matematisk beevegelse, men ennå mer som materiens drift, livskjensle, spennkraft, som kval, - for å bruke Jakob Bohmes uttrykk. Materiens primitive former er levende. individualiserende krefter som hører med til materiens vesen og skaper de spesifikke skilnader.
Hos Bacon, materialismens opprinnelige skaper, bærer den ennå på en naiv måte spiren i seg til en allsidig utvikling. Materien smiler mot mennesket i en poetisk sansbar glans. Selve teoriens knappe læresetninger derimot er ennå fulle av teologiske inkonsekvenser.
I sin videre utvikling blir materialismen ensidig. Hobbes er den baconske materalismens systematiker. Sanseverdenen mister sin glans og blir til matematikerens abstrakte sansbarhet. Den fysiske bevegelsen blir ofret til fordel for den mekaniske eller matematiske. Geometrien blir proklamert som den viktigste vitenskap. Materialismen blir menneskefiendtlig. For å kunne overvinne menneskefiendtligheten uten kjøtt og blod på sitt eget område, må materiallismen drepe sitt eget kjøtt og bli asket. Den opptrer som et forstandsvesen, men den utvikler på samme tid forstandens hensynssløse konsekvens.
Når sansene formidler alle kunnskaper til menneskene - demonstrerer Hobbes med utgangspunkt i Bacon, - så er livssyn, tanker, forestillinger osv. ikke noe annet enn fantomer fra den kroppslige verden som mer eller mindre er avkledd sin sansbare form. Vitenskapen kan bare gi disse fantomer navn. Et navn kan brukes på flere fantomer. Det kan til og med finnes navn på navn. Det ville imidlertid være en motsigelse på den ene siden å si at alle ideer har sin opprinnelse i sanseverdenen og på den andre siden å påstå at et ord skulle være mer enn et ord, nemlig at det foruten de tenkte, utelukkende individuelle vesener dessuten skulle finnes almen-vesener. En ikke-kroppslig substans er en like så stor motsigelse som et ikke-kroppslig legeme. Legeme, eksistens, substans er én og samme reelle ide. Det går ikke an å skille mellom tanken og en materie som tenker. Den er subjekt for alle forandringer. Ordet uendelig er meningsløst, hvis det ikke betyr at vår ånd har ubegrensete muligheter. Da vi bare er i stand til å fornemme og vite noe om det materielle, så vet vi ingen ting om Guds eksistens. Bare min egen eksistens er sikker. Enhver menneskelig lidenskap er en mekanisk bevegelse som har en slutt og en begynnelse. Driftens objekt er det gode. Mennesket er underkastet de samme lover som naturen. Makt og frihet er identiske.
Hobbes hadde systematisert Bacon, men han hadde ikke gitt noen nærmere begrunnelse for hans grunnprinsipp: kunnskapenes og ideenes opprinnelse i sanseverdenen.
Locke begrunner Bacons og Hobbes' prinsipp i sitt oppsett om opprinnelsen til menneskenes forstand.
På samme måten som Hobbes gjorde ende på den baconske materialismens teistiske fordommer, brøt Collins, Dodwell, Hartley, Priestley osv. i stykker den lockske sensualismens siste teologiske skanse. Noe annet og mer enn en makelig og sjusket måte å kvitte seg med religionen er deismen ikke, i det minste ikke for materiallistene."
Slik uttaler Marx seg om den moderne materialismens britiske opprinnelse.
Og når engelskmennene i dag ikke er noe videre begeistret for den anerkjennelsen han gir deres forfedre, sa kan vi bare beklage dette. Det er imidlertid ikke til å komme forbi at Bacon, Hobbes og Locke var de åndelige fedre til den strålende rekken av franske materialister som trass i alle de seire tyskerne og engelskmennene vant over franskmennene til lands og til sjøs, gjorde det 18. århundre til et overveiende fransk århundre. Og det lenge før den franske revolusjonen, som avsluttet århundret pa en så strålende måte, og hvis resultater vi andre, i England like meget som i Tyskland, stadig strever med å gjøre til våre egne.
Det står nå en gang ikke til å nekte. Når en dannet utlending i midten av dette århundre slo seg ned i England, så var det en ting han mest ble slått av, og det var - slik måtte han oppfatte det - den engelske "respektable" mellomklasses religiøse skinnhellighet og tåpelighet. Den gang var vi alle sammen materialister eller iallfall temmelig vidtgående fritenkere. Det var for oss ubegripelig at nesten alle dannete mennesker i England trodde på alle mulige slags mirak1er, og at selv geologer som Buckland og Mantell forvrengte kjensgjerningene i sin vitenskap, for at de ikke alt for mye skulle tråkke mytene i den mosaiske skapelseshistorien på tærne. Det var ikke til å forstå at man måtte gå til de udannete, til "den skitne mobben" - som folk sa den gang - for å finne mennesker som torde bruke sin forstand i religiøse ting, nemlig til arbeiderne, og da især til Owens sosialister.
Men siden den gangen er England blitt "sivilisert". Utstillingen i 1851 var dødsklokkene som ringte over den engelske avstengtheten på sin øy. England ble mer og mer internasjonalt, både med omsyn til mat og drikke, til skikk og bruk og med omsyn til sine forestillinger, og det i så høy grad at jeg stadig sterkere ønsker at visse engelske seder ville bli like alminnelige på kontinentet som andre fastlandsskikker er blitt i England. En ting er sikker: Salatoljens økte utbredelse (inntil 1851 bare kjent innen aristokratiet) ble ledsaget av en fatal utbredelse av den kontinentale skeptisismen i religiøse spørsmål. Og så langt er det kommet at agnostisismen, - selv om den ikke blir ansett for like fin som den engelske statskirken, - likevel hva respektabiliteten angår, står på samme trin som baptistsekten og iallfall høyere enn Frelsesarmeen. Og da kan jeg ikke tenke meg annet enn at det for mange som av hele sitt hjerte beklager og forbanner dette framsteg i vantro, vil være en trøst å høre at disse nymotens tanker ikke er av utenlandsk opprinnelse, at de ikke bærer merket "made in Germany" - tysk fabrikat - som så mange artikler til daglig bruk, men at de tvert om er av ekte engelsk opprinnelse og at deres britiske opphavsmenn for to hundre år siden gikk et godt skritt lenger enn etterkommerne gjør i dag.
For hva er agnostisime annet enn en "skamfull" materialisme? Agnostikernes naturoppfatning er i bunn og grunn materialistisk. Hele naturens verden blir behersket av lover og utelukker enhver innvirkning utenfra. Men - føyer agnostikeren forsiktig til - vi er ikke i stand til å bevise eksistensen eller ikke-eksistensen av noe høyeste vesen utenfor den verden vi kjenner. Dette forbehold kunne ha sin betydning på den tiden, da Laplace på Napoleons spørsmål om hvorfor skaperen ikke en gang ble nevnt i den store astronomens verk Mecanique celeste, ga det stolte svaret: "Je n'avais pas besoin de cette hypothese" (Jeg behøvde ikke denne hypotesen). Men i dag er det i vårt tankebilde av verdensaltet i dets utvikling absolutt ingen plass hverken for en skaper eller en hersker. Hvis man imiddlertid ville anta at det fantes et høyeste vesen utenfor hele den eksisterende verden, så ville det i seg selv være en motsigelse og dessuten, så vidt jeg kan skjønne, en uprovosert fornærmelse av religiøse folks følelser.
Likeledes innrømmer vår agnostiker at all vår viten beror på de meddelelser vi mottar gjennom våre sanser. Men - tilføyer han - hvorledes kan vi vite om våre sanser gir oss riktige bilder av de ting vi iakttar gjennom dem? Og videre forteller han oss: når han snakker om ting eller deres egenskaper, så mener han i virkeligheten ikke selve disse tingene eller deres egenskaper, som han ikke kan vite noe sikkert om, men bare de inntrykk de har gjort på hans sanser. Dette er riktignok en måte å oppfatte tingene på som en vanskelig kan motbevise bare ved hjelp av argumentasjon. Men før menneskene argumenterte, handlet de. "I begynnelsen var handlingen." Og menneskenes virksomhet hadde allerede løst problemet lenge før den menneskelige snusfornuft hadde oppfunnet det. "The proof of the pudding is in the eating" (En prøver puddingen idet en spiser den). I og med at vi anvender disse ting til eget bruk i samsvar med de egenskaper vi konstaterer ved dem, så underkaster vi våre sanseiakttagelser en ufeilbarlig prøve for å undersøke om disse iakttagelser er riktige eller feilaktige. H vis de ikke hadde vært riktige, kan heller ikke vår bedømmelse om hvordan en slik ting kan brukes være riktig. Og vårt forsøk på å bruke tingen må slå feil. Hvis vi derimot oppnår vår hensikt, hvis vi finner at tingen svarer til vår forestilling om den, at det går an å bruke den på den måten vi gjorde, så er det et positivt bevis for at våre iakttagelser om tingen og dens egenskaper innen disse grenser er i samsvar med virkeligheten utenfor oss. Viser det seg derimot at vi har gjort et feilgrep, vil det som regel ikke vare lenge før vi finner årsaken: Vi finner at den iakttagelsen som lå til grunn for vårt forsøk, enten i seg selv var ufullstendig og overfladisk eller at den var sammennfiltret med resultatene av andre iakttagelser på en måte som ikke passet til den foreliggende situasjon. Så lenge vi utvikler og bruker våre sanser på den rette måten og holder vår handlemåte innen de grenser som blir trukket ved riktig gjorte og anvendte iakttagelser, så lenge vil vi finne at resultatene av våre handlinger beviser at våre iakttagelser er i samsvar med de iakttatte tings virkelige natur. Ikke i et eneste tilfelle er vi - så vidt bekjent til den dag i dag - blitt tvunget til å trekke den slutningen at våre vitenskapelig konntrollerte sanseinntrykk i vår hjerne framkaller forestillinger om den ytre verden, som etter sin natur avviker fra virkeligheten, eller at det eksisterer en medfødt uoverensstemmelse mellom den ytre verden og våre sanseinntrykk av den.
Men så kommer den ny-kantianske agnostikeren og sier: Ja, vi kan muligens iaktta egenskapene ved en ting riktig. Men vi kan ikke oppfatte selve tingen ved hjelp av noen som helst sanseinnntrykk eller en tankeprosess. "Das Ding an sich" (tingen i seg selv) befinner seg utenfor grensen for vår kunnskap. På dette svarte Hegel allerede for lenge siden: Når dere kjenner alle egenskaper en ting har, så kjenner dere også selve tingen. Det står da ikke noe annet igjen enn den kjensgjerningen at vedkommende ting eksisterer utenfor oss, og så snart deres sanser har meddelt dere denne kjenssgjerningen, har der oppfattet den siste rest av denne ting, Kants berømte "Ding an sich" (tingen i seg selv), som det skulle være umulig å lære å kjenne. I dag kan vi føye til denne uttalelsen at vårt kjennskap til naturens foreteelser på Kants tid var så pass bruddstykkevis, at en bak alle ting kunne formode en særskilt hemmelighetsfull ting i seg selv. Men siden den tid er disse ubegripelige tingene, én etter én, ved vitenskapens kjempeframsteg blitt dradd fram, analysert og til og med reprodusert. Og når vi kan lage en ting, kan vi sikkert ikke påstå at vi ikke er i stand til å oppfatte den. For kjemien i første halvpart av vårt århundre var de organiske substanser slike mystiske ting. Nå lærer vi å bygge dem opp, den ene etter den andre, av de kjemiske grunnelementer og uten å ta organiske prosesser til hjelp. Den moderne kjemien erklærer: Så snart den kjemiske sammensetningen av et hvilket som helst legeme er kjent, så kan dette legeme bygges opp av grunnelementene. I dag kjenner vi langt fra sammensetningen av de høyeste organiske substanser, nemlig de såkalte eggehvitelegemer. Men det er absolutt ingen grunn til å anta at vi ikke - om enn først om århundrer - kan skaffe oss denne kunnskap og da kan framstille kunstig eggeehvite. Når vi er kommet så langt, kan vi samtidig produsere organisk liv; for liv, fra de laveste til de høyeste former, er ingen ting annet enn eggehvitelegemenes normale eksistensform.
Men når vår agnostiker først har gjort disse formelle forbehold, så taler og handler han helt og holdent som den hårdkokte materialisten han i grunnen er. Han sier muligens: Så vidt vi vet, kan materie og bevegelse eller - som vi sier i dag - energi, hverken skapes eller ødelegges, men vi har ingen bevis for at begge deler ikke er blitt skapt på et ukjent tidspunkt. Men hvis dere forsøker ved passsende høve å bruke denne innrømmelse mot ham selv, vil han straks avvise dere og be dere tie. Selv om han rent abstrakt innrømmer spiritualismens mulighet, så vil han ikke ha noe med den å gjøre i virkeligheten. Han vil si: Så vidt vi vet og kan vite, fins det ingen skaper av eller hersker over verdensaltet. Så langt det beror på oss, kan materie og energi hverken skapes eller ødelegges. For oss er tenking en form for energi, en funksjon av hjernen. Alt det vi vet, går ut på at den materielle verden blir styrt etter ufravikelige lover osv. osv. Så lenge han altså er vitenskapsmann, såfremt han vet noe, er han materialist. Kommer han utenfor sin vitenskap, på områder hvor han ikke er hjemme, oversetter han sin uvitenhet til gresk og kaller den agnostisisme.
Én ting syns iallfall å være sikker: selv om jeg var agnostiker, ville jeg ikke kunne betegne den historieoppfatningen som er skissert i dette skrift, som "historisk agnostisisme". Religiøse folk ville le av meg, og agnostikerne ville opprørt spørre meg om jeg gjorde narr av dem. Og jeg håper altså at heller ikke den britiske "respektabiliteten", som vi ville kalle for "besteborgerlighet", vil bli altfor forferdet, når jeg på engelsk - akkurat som på mange andre språk - bruker uttrykket "historisk materialisme" for å betegne den oppfatningen av verdenshistoriens forløp som ser den ytterste årsaken og den avgjørende drivkraften i alle viktige historiske hendelser, i samfunnets økonomiske utvikling, i forandringene av produksjons- og byttemåten, i den derav følgende spaltningen av samfunnet i forskjellige klasser og i disse klassers kamp mot hverandre.
Kanskje vil man lettere tillate meg dette, når jeg påviser at den historiske materialismen til og med kan være nyttig for den britiske besteborgerens respektabilitet. Jeg har alt pekt på den kjensgjerrningen at en hvilken som helst dannet utlending som slo seg ned i England for en førti -femti år siden, ble ille berørt av det som for ham måtte se ut som religiøst hykleri og stahet hos den engelske "respektable" mellomklassen. Jeg skal nå påvise at denne tids respektable engelske mellomklassen likevel ikke var fullt så tåpelig som den intelligente utlendingen syntes. Det fins en forklaring for dens religiøse tendenser.
Da Europa forlot mellomalderen, var det oppadstrebende borgerskapet i byene dets revolusjonære element. Den anerkjente stilllingen det hadde tilkjempet seg innenfor mellomalderens feudalforfatning, var allerede blitt for trang for dets ekspansjonskraft. For borgerskapets frie utvikling passet ikke feudalsystemet, - feudalsystemet måtte falle.
Men det store internasjonale sentrum for feudalsystemet var den romersk-katolske kirken. Den samlet hele det feudale Vest-Europa - tross alle innbyrdes kriger - til et stort politisk hele som sto i motsetning både til den gresk-ortodokse og til den muhammedanske verden. Den om ga feudalforfatningen med en helgenglorie av guddommelig velsignelse. Den hadde opprettet sitt eget hierarki etter feudalt mønster, og endelig var den selv den største av alle feudalherrer, for minst tredjedelen av all katolsk grunneiendom tilhørte den. Før man kunne gå til angrep mot den verdslige feudalismen i de forskjellige land og enkeltvis, måtte man ødelegge dens sentrale, hellige organisasjon.
Men samtidig med at borgerskapet gikk fram, fikk også vitenskapen et veldig oppsving. Det kom nytt liv i studiet av astronomi, mekanikk, fysikk, anatomi, fysiologi. For å kunne utvikle sin industrielle produksjon, trengte borgerskapet en vitenskap som undersøkte naturlegemenes egenskaper og naturkreftenes virkemåte. Inntil da hadde vitenskapen imidlertid bare vært kirkens underdanige tjenestepike, som ikke hadde fått lov til å overskride de grenser troen satte, - kort sagt, den hadde vært alt annet enn vitenskap. Nå gjorde vitenskapen opprør mot kirken. Borgerskapet trengte vitenskapen og var med på opprøret.
Jeg har her bare berørt to områder, hvor det oppadstrebende borgerskapet måtte komme i konflikt med kirken. Men det er tilstrekkelig for å bevise for det første at nettopp borgerskapet var den klassen som var mest interessert i kampen mot den katolske kirkes maktstilling, for det annet at enhver kamp mot feudalismen på den tiden måtte kle seg i religiøse former og i første rekke måtte være rettet mot kirken. Men selv om det var universitetene og kjøppmennene i byene som stemte i stridsropet, så måtte det nødvendigvis finne sterk gjenklang hos massene av befolkningen på landet, hos bøndene, som over alt kjempet en hard kamp mot sine geistlige og verdslige feudalherrer, en kamp rett og slett for selve eksistensen.
Det europeiske borgerskapets store kamp mot feudalismen nådde sitt høydepunkt i tre store aygjørende slag.
Det første var det vi kaller reformasjonen i Tyskland. Svaret på Luthers oppfordring til reisning mot kirken var to politiske opprør: Først reiste lavadelen seg i 1523 under ledelse av Franz v. Sickingen, i 1525 kom så den store bondekrigen. Begge ble slått ned, især på grunn av ubesluttsomhet hos den mest interesserte parten, byborgerskapet. Årsakene til denne ubesluttsomheten kan vi ikke komme nærmere inn på her. Fra det øyeblikket utartet kampen til krangel mellom de enkelte fyrstene og den keiserlige sentralmakten, og resultatet var at Tyskland for et tidsrom av to hundre år ble strøket av listen over politisk virksomme nasjoner i Europa. Den lutherske reformasjonen resulterte riktignok i en ny religion, og det nettopp en religion som det absolutte monarkiet hadde bruk for. De nordøsttyske bøndene var ikke før gått over til Luthers religion, før ble de degradert fra frie menn til livegne.
Men der det slo feil for Luther, seiret Calvin. Hans troslære passet for de dristigste blant datidens borgere. Hans nådeutvalg var det religiøse uttrykk for den kjensgjerningen at hell i konkurrranse eller fallit i forretningsverdenen ikke er avhengig av den enkeltes virksomhet eller dyktighet, men av forhold som er uavhengige av ham, "således er ikke vår vilje eller handling avgjørende, men barmhjertigheten", hos overlegne, men ukjente økonomiske krefter. Og dette var særlig sant i en tid da det gikk for seg en økonomisk omveltning, da alle gamle handelsveier og handelssentrer ble fortrengt av nye, da Amerika og India ble åpnet for verden, og da selv de gamle ærverdige økonomiske trosartiklene - gull- og sølvverdien - vaklet og brøt sammen. Dessuten var Calvins kirkeforfatning tvers igjennom demokratisk og republikansk. Men når Guds rike var republikansk, - kunne da denne verdens riker vedbli å la seg styre av konger, biskoper og feudalherrer? Mens den tyske lutherske kirken ble et føyelig redskap i hendene på de tyske småfyrstene, grunnla calvinismen en republikk i Holland og sterke republikanske partier i England og først og fremst i Skottland.
I calvinismen fant borgerskapets andre store reisning en fullt ferdig kampteori. Denne reisning gikk for seg i England. Byborgerne begynte den, og de mellomstore bøndene (yeomanry) i landdistriktene førte den fram til seier. Det er ganske merkelig: i alle de tre store borgerlige revolusjonene er det bøndene som leverer soldatene i kampen, og bøndene er nettopp den klassen som etter vunnen seier blir sikrest ruinert av de økonomiske følgene av seieren. Hundre år etter Cromwell var Englands yeomanry praktisk talt forsvunnet. Men i hvert fall var det bare gjennom innblandingen fra yeomanry og fra byenes plebeiske elementer at kampen ble ført fram til endelig avgjørelse og Karl I endte på skafottet. For at borgerskapet kunne høste iallfall de frukter av seieren som den gang var modne, var det nødvendig å føre revolusjonen langt utover målet, - akkurat som i Frankrike i 1793 og i Tyskland i 1848. Det ser ut som dette er en utviklingslov i det borgerlige samfunnet.
Etter dette overmål av revolusjonær virksomhet fulgte den uunngåelige reaksjonen som i sin tur skjøt langt over målet. Etter en rekke svingninger ble det endelig funnet et nytt tyngdepunkt, og det tjente som utgangspunkt for den videre utviklingen. Den strålende perioden i engelsk historie som besteborgeren kaller "det store opprøret", og de kamper som fulgte etterpå, fikk sin avslutning i den forholdsvis ubetydelige hendelsen i 1689, som den libeerale historieskrivningen kaller "den ærefulle revolusjonen".
Det nye utgangspunktet var et kompromiss mellom det oppadstrebende borgerskapet og de tidligere feudale grunneiere. Skjønt disse siste den gang akkurat som i dag ble betegnet som aristokratiet, var de for lengst i ferd med å bli det som Ludvig Filip langt seinere ble i Frankrike: nasjonens første borgere. Til alt hell for England hadde de gamle feudalherrene slått hverandre i hjel i Rosekrigene. Deres etterfølgere kom, - selv om de stort sett var ætlinger av de samme gamle familier, - likevel fra så fjerne sidelinjer at de utgjorde en helt ny stand. Deres vaner og tendenser var langt mer borgerlige enn feodale. De var helt klar over pengenes verdi og gikk straks i gang med å høyne grunnavgiftene sine, idet små forpaktere ble jagd bort og måtte vike plassen for sauer. Henrik VIII skapte massevis av nye borgerlige godseiere ved å gi bort kirkegodsene eller selge dem for en slikk og ingenting. Den samme virkning hadde konfiskasjonen av storgodser, som fortsatte uavbrutt helt til slutten av 17. århundre, og disse godsene ble så overlatt til mer eller mindre utpregede oppkomlinger. Derfor hadde det engelske "aristokratiet" etter Henrik VIIIs tid ikke bare unnnlatt å sette seg imot utviklingen av den industrielle produksjonen, men tvert imot forsøkt å dra nytte av den. Og likeså var stadig en del av de store grunneierne av politiske og økonomiske grunner villige til å samarbeide med lederne for det finansielle og industrielle borgerskapet. På den måten kom altså kompromisset av 1689 i stand uten vansker. De politiske seierstrofeene - embetene, sinekyrene, de store gasjene - forble i hendene på de store landadelsfamiliene, på den betingelsen at de i tilstrekkelig grad varetok den finansielle, produserende og handlende mellomklassens økonomiske interesser. Og disse økonomiske interessene var alt den gang mektige nok. De avgjorde til sjuende og sist hele nasjonens politikk. En kunne nok være usams om detaljene, men det aristokratiske oligarkiet var helt klar over hvor uløselig deres egen økonomiske trivsel var knyttet til det industrielle og merkantile borgerskapet.
Fra denne tid var borgerskapet en beskjeden, men anerkjent del av de herskende klassene i England. Sammen med disse hadde borgerskapet en felles interesse av å holde det store arbeidende folket nede. Kjøpmannen eller fabrikanten stod som husbond for sine funksjonærer, sine arbeidere og tjenestefolk, eller - som man sa i England inntil for kort tid siden - han var deres "naturlige foresatte". Han måtte presse så mye og så godt arbeid ut av dem som mulig. For å oppnå dette måtte han oppdra dem til en tilsvarende lydighet. Han var selv religiøs, hans religion hadde skaffet ham den fanen som han hadde kjempet under mot konge og godseiere. Det varte ikke lenge før han også oppdaget de muligheter denne religionen ga ham til å bearbeide sinnene hos sine naturlige underordnede og gjøre dem lydige mot den husbonden Gud i sin uransakelige visdom hadde gitt dem. Kort sagt: det engelske borgerskapet var nå med på å holde nede "de lavere stendene", det store arbeidende folket, og et av de midler som ble brukt, var religionens innflytelse.
Men det kom ennå en omstendighet til som styrket borgerskapets religiøse tilbøyeligheter, nemlig den kjensgjerningen at materialismen dukket opp i England. Denne nye gudløse læren var ikke bare til største forargelse for den fromme mellomstanden, den ga seg til og med ut for å være en filosofi som bare passet for vitenskapsmenn og dannete verdensmenn, i motsetning til religionen som var bra nok for den store udannete massen, borgerskapet iberegnet. Med Hobbes trådte den fram på scenen som forsvarer for det kongelige eneveldet og oppfordret det absolutte monarkiet til å holde folket nede, - dette "puer robustus sed malitiosus". Også Hobbes etterfølgere, Bolingbroke, Shaftesbury osv., så i materiallismens nye deistiske form en aristokratisk esoterisk lære, som borgerskapet hatet, ikke bare på grunn av dens religiøse kjetteri, men også på grunn av dens antiborgerlige politiske retning. I samsvar med dette og i motsetning til aristokratiets materialisme og deisme utgjorde jo også nettopp de protestantiske sektene den framstegsvennlige mellomklassens hovedstridskrefter, disse samme sektene som heiste fanen og skaffet soldatene til kampen mot Stuartene, og som den dag i dag danner ryggraden i det "store liberale partiet".
I mellomtiden spredte materialismen seg fra England til Frankrike, hvor den møtte en annen materialistisk filosofskole, sam var gått fram av cartesianismen, og smeltet sammen med denne. Også i Frankrike var den til å begynne med en utelukkende aristokratisk filosofi, men snart kom dens revolusjonære karakter til syne. De franske materialistene nøydde seg ikke med å kritisere bare religiøse ting. De kritiserte hver eneste vitenskapelig tradisjon og alle datidens politiske institusjoner. For å påvise at deres teori kunne brukes på alle områder, valgte de den korteste veien: de brukte sin teori dristig på alle kunnskapsområder i det kjempeverk de fikk navn etter, i "encyklopedien". På denne måten ble materialismen i den ene eller andre formen - som klar materialisme eller som deisme - livssynet for hele den dannete franske ungdommen, og det i en slik grad at den læren som engelske royalister hadde satt inn i verden, under den store revolusjonen ga de franske republikanerne og terroristene den teoretiske fanen og leverte teksten til "menneskerettighetenes erklæring".
Den store franske revolusjonen var borgerskapets tredje reisning, men den første som helt hadde kastet den religiøse masken og som helt åpenlyst ble utkjempet på politisk grunn. Men den var også den første som virkelig ble ført helt fram, like til den ene parten var tilintetgjort og den andre - borgerskapet - fullstendig hadde seiret. I England kom den uavbrutte kontinuiteten mellom de førrevolusjonære og etter-revolusjonære institusjonene og kompromisset mellom de store grunneierne og kapitalistene til uttrykk i kontinuiteten i de juridiske presedensfallene og i den respektfulle opprettholdelsen av de feudale rettsformene. I Frankrike brøt revolusjonen helt og holdent med fortidens tradisjoner, den sopte bort de siste restene av feodalismen og skapte i Code civile en mesterlig tillemping av den gamle romerretten på moderne kapitalistiske forhold, - dette nesten fullkomne uttrykket for juridiske forhold som resultat av det økonomiske utviklingsstadium som Marx kaller "vareproduksjon". Så mesterlig, at denne revolusjonære franske lovboken den dag i dag i alle land - England ikke unntatt - tjener som mønster ved reformer av eiendomsretten. Men i denne forbindelse er det en ting vi ikke skal glemme: Når den engelske retten fortsetter med å uttrykke det kapitalistiske samfunns økonomiske forhold på et barbarisk feudalspråk, som er like mye i samsvar med den saken som skal uttrykkes som den engelske ortografien er i samsvar med den engelske uttalen - "vous ecrivez Londres et vous prononcez Constantinople" (dere skriver London og uttaler Konstantinopel) har en franskmann sagt - så er denne samme engelske retten allikevel den eneste som uforfalsket har bevart og overført til Amerika og koloniene den beste delen av den personlige friheten, den lokale selvforvaltningen og garantien mot alle fremmede inngrep unntatt domstolenes, kortsagt de gammelgermanske friheter som på kontinentet er gått tapt under det absolutte monarkiet og hittil ikke noe sted er blitt erobret fullstendig tilbake.
Men tilbake til vårt britiske borgerskap. Den franske revolusjonen ga det et glimrende høve til ved hjelp av monarkiene på kontinentet å ødelegge den franske sjøhandelen, å erobre franske kolonier og å undertrykke de siste franske kravene på medherredømme til sjøs. Dette var den ene årsaken til dets motstand mot den franske revolusjonen. En annen var den at det engelske borgerskapet ikke likte de metoder som ble brukt under denne revolusjonen. Ikke bare den "forkastelige" terrorismen, men også forrsøket på å gjennomføre borgerveldet til siste konsekvens. Hva i all verden skulle den britiske borgeren gjøre uten sitt aristokrati, som lærte ham god tone (den var også deretter) og oppfant motene for ham, som leverte offiserene til armeen, - denne armeen som oppprettholdt ro og orden hjemme, - og til flåten, denne flåten som erobret nye kolonier og nye markeder? Riktignok fantes det et framstegsvennlig mindretall i borgerskapet, folk hvis interesser ikke i tilstrekkelig grad ble varetatt ved kompromisset. Dette mindretallet, som besto av den lavere mellomklassen, sympatiserte med revolusjonen, men det hadde ingen innflytelse i parlamentet.
Jo mer således materialismen ble den franske revolusjonens trosbekjennelse, desto seigere holdt den gudfryktige engelske borgeren fast ved sin religion. Hadde kanskje ikke redselsveldet i Paris vist hvor det fører hen når folket mister religionen? Jo sterkere materialismen spredte seg fra Frankrike til nabolandene og ble forsterket av beslektede teoretiske strømninger, særlig den tyske filosofien, jo mer materialisme og fritenkeri på kontinentet faktisk ble til nødvendige kvalifikasjoner for et dannet menneske, desto seigere holdt den engelske mellomklassen fast ved sine mangfoldige religiøse trosbekjennelser. Selv om de kunne avvike temmelig mye fra hverandre, så var de alle sammen avgjort religiøse, kristelige trossbekjennelser.
Mens revolusjonen sikret borgerskapets politiske triumf i Frankrike, innledet Watt, Arkwright, Cartwright og andre en industriell revolusjon i England, som helt og holdent forskjøv tyngdepunktet for den økonomiske makten. Borgerskapets rikdommer vokste nå uendelig mye fortere enn grunnaristokratiets. Innen selve borgerskapet trådte finansaristokratiet, bankfolkene osv. mer og mer i bakgrunnen i forhold til fabrikantene. Kompromisset av 1689 var ikke lenger i samsvar med de interesserte parters stilling, selv etter de forandringer som litt om senn hadde gått for seg til fordel for borgerskapet. Disse parters karakter var også undergått en forandring: borgerskapet i 1830 var noe helt annet enn borgerskapet i forrige århundre. Den politiske makten som aristokratiet ennå hadde i behold og som den brukte mot kravene fra det nye økonomiske borgerskapet, var ikke lenger i samsvar med de nye økonomiske interessene. En ny kamp mot aristokratiet ble nødvendig. Den kunne bare slutte med en seir for den nye økonomiske makten. Under inntrykket av den franske revolusjonen i 1830 ble først reformakten drevet igjennom trass i all motstand. Denne ga borgerskapet en anerkjent og mektig stilling i parlamentet. Så fulgte avskaffelsen av kornlovene, som en gang for alle sikret borgerskapet og særlig den mest aktive delen av det, fabrikantene, en dominerende stilling i forhold til grunnaristokratiet. Dette var borgerskapets største seir, men også den siste det vant utelukkende i sin egen interesse. Alle sine seinere triumfer måtte det dele med en ny sosial makt, som til å begynne med var dets forbundsfelle. men seinere dets rival.
Den industrielle revolusjonen hadde skapt en klasse av store industrikapitalister, men også en langt tallrikere klasse av fabrikkkarbeidere. Denne klassen vokste stadig, alt etter som den industrielle revolusjonen bredte seg fra den ene industrigrenen til den andre. Men med den tallmessige veksten fulgte også klassens makt, og den viste seg allerede i 1824, da arbeiderklassen tvang et mottstrebende parlament til å oppheve lovene mot foreningsfriheten. Under reformagitasjonen utgjorde arbeiderne reform partiets radikale fløy. Da parlamentsforordningen av 1832 utelukket dem fra stemmeretten, sammenfattet de kravene sine i Folkefrihetsbrevet (Peoples Charter) og konstituerte seg som uavhengig Chartistparti i motsetning til det store borgerlige partiet mot korntollen. Chartistpartiet var det første arbeiderpartiet i vår tid.
Så kom revolusjonen på kontinentet i februar og mars 1848, hvor arbeiderne spilte en så betydelig rolle, og hvor de iallfall i Paris trådte fram med krav som absolutt ikke kunne godtas av det kapitalistiske samfunnet. Deretter fulgte en alminnelig reaksjon. Først kom Chartistenes nederlag den 10. april 1848, så ble arbeiderreisningen i Paris slått ned i juni samme år, så fulgte ulykkene i Italia, Ungarn, Sydtyskland i 1849, og endelig kom Ludvig Bonapartes seir over Paris den 2. desember 1851. Således var, iallfall for en tid, arbeiderkravenes spøkelse jagd bort, - men hvor meget hadde det ikke kostet! Hadde den britiske borgeren allerede fra før av vært overbevist om nødvendigheten av å holde de religiøse stemninger levende i folkets brede lag, så måtte han nå desto mer tvingende føle denne nødvendigheten etter alle disse erfaringene. Og uten å bry seg det minste om sine kollegers hånlatter på kontinentet, fortsatte han år etter år å bruke tusener og titusener for å evangelisere de lavere klassene. Han var ikke nøyd med sitt eget religiøse maskineri, men vendte seg til "Bror Jonathan", den tids største organisator når det gjaldt den religiøse forretningen, og han importerte revivalismen, Moody og Sankey osv. Til slutt tok han til og med imot Frelsesarmeens farlige hjelp, denne organisasjon som blåser nytt liv i urkristendommens propagandamidler, som vender seg til de fattige som til Guds utvalgte, som på sin religiøse måte kjemper mot kapitalismen og dermed framelsker et element av urkristen klassekamp, som en vakker dag kan bli skjebnesvanger for de rike som i dag betaler for den med klingende mynt.
Det ser ut til å være en lov for den historiske utviklingen at borgerskapet ikke i noe europeisk land - i alle fall ikke for noe lengere tidsrom - kan erobre den politiske makten på den samme absolutte måten som feudalaristokratiet opprettholdt den i mellommalderen. Selv i Frankrike, hvor feudalismen så fullstendig ble utryddet, har borgerskapet som samlet klasse bare hatt herredømmet under ganske korte perioder. Under Ludvig Filip, 1830-1848, var det bare en liten del av borgerskapet som hadde makten, mens den langt større delen var utelukket fra stemmeretten gjennom den høye inntektsgrensen. Under den andre republikken hersket hele borgerskapet, men bare i tre år. Dets uduelighet jevnet veien for det andre keiserdømmet. Først nå, under den tredje republikken, har borgerskapet som helhet styrt i tyve år, men alt nå utvikler det gledelige tegn på forfall. Et langvarig borgervelde har hittil bare vært mulig i land som Amerika, hvor det aldri har eksistert noen feudalisme, og hvor samfunnet helt fra først av ble bygd opp på et borgerlig grunnlag. Og til og med i Amerika og Frankrike står borgerskapets etterfølgere, arbeiderne, allerede utenfor døren og banker kraftig på.
I England har borgerskapet aldri hatt uinnskrenket makt. Selv etter seiren i 1832 beholdt aristokratiet nesten alle høye regjeringssembeter. Den føyeligheten som den rike mellomklassen la for dagen ved å finne seg i dette, forble en gåte for meg, inntil en vakker dag den store liberale fabrikanten, herr W. A. Forster, i en tale tryglet ungdommen i Bradford om for sin egen velferds skyld å lære fransk. I den forbindelsen fortalte han hvordan han hadde følt seg dum som en sau, da han som nyutnevnt statsminister plutselig ble ført inn i kretser hvor fransk var nesten like nødvendig som engelsk. Og faktisk var datidens engelske borgerskap i gjennnomsnitt helt udannete oppkomlinger som - enten de ville eller ikke - ble nødt til å overlate alle høyere regjeringsposter til aristokratene, fordi det her ble krevd andre kvalifikasjoner enn å sitte på sin øy med sin sneversynthet og snobbethet, krydret med sluhet i forretninger.
(Note: Og selv i forretningsanliggender er den oppblåste, nasjonale sjåvinismes en dårlig rådgiver. Inntil for ganske kort tid siden fant en alminnelig engelsk fabrikant det nedverdigende for en engelskmann å snakke et annet språk enn sitt eget. Han var på en måte stolt av at noen "stakkars" utlendinger bosatte seg i England og overtok bryet for ham med å selge produktene hans i utlandet. Han la ikke en gang merke til at disse utlendingene, for det meste tyskere, på den måten fikk en stor del av den engelske utenrikshandelen i sine hender, - både eksport og import - og at engelskmennenes direkte utenrikshandel litt om senn innskrenket seg til koloniene, Kina, De Forente Stater og Sydamerika. Ennå mindre merket han at disse tyskerne gjorde forretninger med andre tyskere i utlandet, som etter hvert organiserte et helt nett av handelskolonier over hele verden. Da så Tyskland for ca. førti år siden for alvor begynte å produsere for eksport, fant det i disse tyske handelskolonier et redskap som yter landet en uvurderlig hjelp under dets forvandling fra et korneksporterende land til et førsterangs industriland. Først da, for ca. ti år siden, ble de engelske fabrikantene redde, og de spurte sine sendemenn og konsuler, hva det kunne komme av at de ikke kunne holde på kundene sine. Det enstemmige svaret var: 1) Dere lærer ikke kundens språk, men forlanger at han skal snakke deres, og 2) dere forsøker ikke en gang å tilfredsstille kundens behov, vaner og smak, men forlanger at han skal gå over til deres engelske vaner.
Selv i dag viser de endeløse avis diskusjonene om ""middleclass education" (mellomklasse-utdannelse), at den engelske mellomklassen framleis ikke anser seg selv verdig til å få den beste oppdragelsen, og ser seg om etter noe mer beskjedent. Også etter opphevelsen av kornlovene så det altså ut til å være noe selvfølgelig at de menn som hadde vunnet seiren, slike som Cobden, Bright, Forster osv. framleis skulle være utelukket fra enhver deltagelse i den offisielle regjeringen, inntil endelig, ca. 20 år seinere, en ny reformakt åpnet departementsdørene for dem. Den dag i dag er det engelske borgerskapet så gjennomsyret av følelsen av egen sosial mindreverdighet at det på egen og folkets bekostning før på en kaste av elegante dagdrivere, som ved alle gallatilstelninger har som oppgave på en verdig måte å representere nasjonen. Selv føler borgerskapet seg meget smigret når en eller annen borger blir funnet verdig til å bli tatt opp i denne eksklusive standen, som borgerskapet til sjuende og sist selv har skapt.
Således hadde den industrielle og merkantile mellomklassen ikke greid fullstendig å fordrive grunnaristokratiet fra den politiske makten, da den nye konkurrenten, arbeiderklassen, trådte fram på skueplassen. Reaksjonen etter chartistbevegelsen og etter revolusjoonene på kontinentet, videre den veldige utvidelsen av den engelske industrien i årene 1842-66 (som i alminnelighet frihandelen får æren for, men som langt mer skyldes den kolossale utviklingen av jernbanene, oseandamperne og kommunikasjonene) hadde igjen brakt arbeiderne i avhengighetsforhold til de liberale, hvor de nå som i den før-chartistiske tiden, dannet den radikale fløyen. Litt om senn ble arbeidernes krav om stemmerett ikke til å komme forbi. Mens ennå whigs, de liberale lederne, holdt seg redde tilbake, la Disraeli for dagen sin overlegenhet. Han utnyttet det heldige tidsspunktet for tories, idet han innførte "household"-stemmeretten (som omfattet alle som bodde i eget hus) i valgdistriktene i byene og knyttet dette til en endring av valgdistriktene. Deretter fulgte snart det hemmelige valget (the ballot); så, i 1884, utvidelsen av household-stemmeretten til alle valgdistriktene i grevskapene og en ny inndeling av valgkretsene, som i det minste til en viss grad utjevnet disse. På grunn av alt dette økte arbeiderklassens makt ved valgene så sterkt at den nå utgjør flertallet av velgerne i 150 til 200 valgkretser. Men det fins ingen bedre skole når det gjelder å skape respekt for tradisjonen, enn det parlamentariske systemet. Mens mellomklassen med andakt og ærefrykt betrakter denne gruppen som Lord John Manners spøkefullt kaller "vår gamle adel", så massen av arbeiderne den gangen med respekt og ærefrykt på datidens såkalte "bedre klasse", borgerskapet. Og faktisk var den britiske arbeideren for femten år siden en mønsterarbeider, hvis respektfulle hensyntagen til arbeidsgiverens stilling og hvis beskjeedenhet når det gjaldt å sette fram sine egne krav, var plaster på de sårene våre tyske katetersosialister fikk på grunn av de uhelbredelige kommunistiske og revolusjonære tendenser hos sine egne, tyske arbeidere.
Men de engelske borgerne var flinke forretningsmenn og så lenger enn de tyske professorene. Meget motvillige hadde de delt makten med arbeiderne. Under chartisttiden hadde de lært, hva denne "puer robustus sed malitiosus", folket, var i stand til. Siden den tiden var de blitt tvunget til å godta storparten av Folkefrihetsbrevet, som hadde fått lovs kraft. Mer enn noen sinne gjaldt det nå om å holde folket i tømme ved hjelp av moralske midler. Men det første og viktigste moralske midlet som er best egnet til å virke på massene, er og blir - religionen. Her er forklaringen på prestemajoriteten i skolemyndighetene, på borgerskapets stadig økende selvbeskatning til fordel for all slags from demagogi, fra ritualismen og ned til Frelsesarmeen.
Og nå kom den britiske respektable besteborgers triumf over den kontinentale borgers fritenkeri og religiøse indifferens. Frankrikes og Tysklands arbeidere var blitt opprørske. De var helt gjennomsyret av sosialisme og tok det derfor av gode grunner slett ikke så nøye med midlenes lovlighet når det gjaldt å erobre makten. Denne "puer robustus" var her virkelig for hver dag blitt mer "malitiosus". Hva annet kunne den franske og tyske borgeren gjøre enn stilltiende å la fritenkeriet sitt fare, akkurat som en freidig guttunge kaster sigaren når sjøsyken stadig sterkere får tak i ham, - den samme sigaren han var så stolt av, da han gikk ombord. Den ene etter den andre av dem som tidligere lo hånlig, lot nå som om de var fromme, de snakket respektfullt om kirken, dens lære og skikker, og var selv med på disse i den utstrekning det var påkrevd. Franske borgere nektet å spise kjøtt om fredagen, og tyske borgere satt i sine kirkebenker og svettet seg gjennom endeløse protestantiske prekener. De var kommet opp i uføret med sin materialisme. "Religionen må bevares for folket", - det var det siste og eneste midlet til å frelse samfunnet fra fullstendig undergang. Uheldigvis for seg selv oppdaget de dette først etter at de på forhånd hadde gjort alt som gjøres kunne for å ødelegge religionen for alle tider. Og så kom det øyeblikket da den britiske borgeren fikk høve til å håne dem og rope: "I dårer, det kunne jeg ha sagt dere allerede for to hundre år siden."
Men likevel er jeg redd for at hverken det britiske borgerskapets innette religiøsitet eller det kontinentale borgerskapets post festum omvendelse vil kunne demme opp for den stigende proletariske floden. Tradisjonen er en mektig hemmende kraft, den er treghetsskraften i historien. Men den er bare passiv, og derfor må den tape. Ikke engang religionen er i lengden i stand til å verne det kapitalistiske samfunnet. Når våre juridiske, filosofiske og religiøse foreestillinger er nærmere eller fjernere resultater av de herskende økonomiske forhold i et gitt samfunn, så kan disse forestillingene ikke i lengden holdes oppe etter at de økonomiske forhold har undergått grunnleggende forandringer. Enten må vi tro på en overnaturlig åpenbaring, eller også må vi innrømme at ingen religiøse prekener er i stand til å bevare et samfunn som er i ferd med å brvte sammen.
Og faktisk har også i England arbeiderne igjen begynt å røre på seg. Uten tvil er de hemmet av alle mulige tradisjoner. Borgerlige tradisjoner, - f. eks. den utbredte overtroen at det bare kan eksistere to partier, nemlig konservative og liberale, og at arbeiderklassen må tilkjempe seg sin befrielse ved hjelp av det store liberale partiet. Arbeidertradisjoner, nedarvet fra den tiden, da de førstt nølende forsøk ble gjort på å handle selvstendig, - f. eks. det å utelukke fra tallrike gamle Trade Unions alle arbeidere uten den foreskrevne læretiden. Dette betyr ikke annet enn at enhver slik Union selv fostrer sine egne streikebrytere. Men trass i alt dette går den engelske arbeiderklassen framover, noe som selv herr professor Brentano med beklagelse var nødt til å meddele sine brødre katetersosialistene. Den beveger seg - som alt i England - med langsomme, avmålte steg. Dels forholder den seg avventende, dels tar den seg fram med ufruktbare, nølende forsøk. Den beveger seg mange ganger under overdreven, forsiktig misstro mot navnet sosialisme, samtidig som den litt om senn godtar selve saken. Der er i bevegelse, og bevegelsen griper det ene lag av arbeiderklassen etter det andre. Nå har den ristet de ulærte arbeiderne fra Londons østkant opp av sin dødssøvn, og vi har alle sett, hvilke prektige framstøt som til gjengjeld skyldes disse nye kreftene. Og når tempoet i denne bevegelsen ikke er så hurtig som en eller annen utålmodig sjel kunne ønske seg, så må det ikke glemmes at det nettopp er arbeiderklassen som holder liv i de beste sidene ved den engelsk nasjonalkarakteren, og at hvert skritt framover som en gang er gjort i England, aldri går tapt igjen. Selv om de gamle chartistenes sønner av de grunner som er nevnt før ikke oppfylte alle de forventninger man kunne stille til dem, så ser det dog ut til at sønnesønnene ikk skal gjøre skam på bestefedrene sine.
Imidlertid avhenger den europeiske arbeiderklassens seir ikke ene og alene av England. Den kan bare trygges ved et samarbeid mellom i det minste England, Frankrike og Tyskland. I de to sistnevnte land er arbeiderbevegelsen kommet et godt stykke lenger enn i England. I Tyskland er seiren til og med innenfor rekkevidde. De framsteg arbeiderrørsla har gjort der i de siste 25 år, er uten sidestykke. Den går videre fram i stadig hurtigere tempo. Når det tyske borgerskapet har vist hvilken ynkelig mangel det har på politiske evner, disiplin, mot og energi, så har den tyske arbeiderklassen vist at den eier alle disse egenskapene i rikelig monn. For nesten 400 år siden var Tyskland utgangspunktet for den europeeiske mellomklassens første store reisning. Slik situasjonen ligger an i dag, - mon det skulle være umulig at Tyskland også ble skueplassen for det europeiske proletariatets første store seir?
London, 20. april 1892
9. desember 2007
[email protected]