MIA > Norsk > Marx / Engels
1. Borger og proletar - 2. Proletarer og kommunister - 3. Sosialistisk og kommunistisk litteratur - 4. Kommunistenes stilling til de forskjellige opposisjonelle partier
Det kommunistiske manifest - 1. Borger og proletar - 2. Proletarer og kommunister - 3. Sosialistisk og kommunistisk litteratur - 4. Kommunistenes stilling til de forskjellige opposisjonelle partier
Hele samfunnets historie[1] fram til nå er historien om klassekamper.
Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn - kort sagt, undertrykkere og undertrykte har stått i stadig motsetning til hverandre, har ført en uavbrutt snart skjult, snart åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdannelse av hele samfunnet eller med de kjempende klassers felles undergang.
I de tidligere epoker i historien finner vi nesten overalt en fullstendig organisasjon av samfunnet i forskjellige stender, en mangfoldig oppdeling av samfunnet i stender. I det gamle Romerriket har vi patrisiere, riddere, plebeiere, slaver; i middelalderen føydalherrer, vasaller, laugsborgere, svenner, livegne og dessuten særskilte trinn innenfor nesten alle disse klassene.
Det moderne borgerlige samfunn som er utgått av føydalsamfunnets undergang, har ikke opphevet klassemotsetningene. Det har bare satt nye klasser, nye vilkår for undertrykkelse, nye former for kamper istedenfor de gamle.
Vår epoke, borgerskapets epoke, særkjennes imidlertid ved at den har forenklet klassemotsetningene. Hele samfunnet spalter seg mer og mer i to store fiendtlige leirer, i to store klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat.
Av middelalderens livegne utgikk by-småborgerne i de første byer, av disse byborgere utviklet seg de første elementer til borgerskapet.
Oppdagelsen av Amerika, sjøveien om Afrika skapte et nytt felt for det oppkommene borgerskap. Det ostindiske og kinesiske marked, koloniseringen av Amerika, varebyttet med koloniene, økningen av byttemidler og varer overhodet ga handelen, skipsfarten, industrien et oppsving uten tidligere sidestykke og dermed det revolusjonære elernent i det oppsmuldrende føydalsamfunn en hurtig' utvikling.
Den føydale eller laugmessige driftsmål te innenfor. industrien strakk ikke lenger til for det voksende behov som kom med de nye markeder. Manufakturen trådte i stedet. Laugsmestrene ble fortrengt av den industrielle middelstand; arbeidsdelingen mellom de forskjellige korporasjoner måtte vike for arbeidsdelingen innenfor hvert enkelt verksted.
Men markedene vokste stadig, behovet økte stadig. Heller ikke manufakturen strakk til lenger. Da kom dampen og maskineriet og revolusjonerte den industrielle produksjon. I stedet for manufakturen kom den moderne storindustri, i stedet for den industrielle middelstand kom de industrielle millionærer, sjefene for hele industrielle armeer, de moderne bursjoaer.
Storindustrien har opprettet det verdensmarked som oppdagelsen av Amerika forberedte. Verdensmarkedet har gitt handelen, skipsfarten, samferdselen til lands en umåtelig utvikling. Dette har i sin tur virket tilbake på industriens utbredelse, og i samme monn som industri, handel, skipsfart, jernbaner bredte seg utover, utviklet også borgerskapet seg, økte sine kapitaler, trengte alle klasser som stammet fra middelalderen, i bakgrunnen.
Vi ser altså hvorledes det. moderne borgerskap selv er produkt av en lang utviklingsgang, en rekke omveltninger i produksjons- og kommunikasjonsmaten.
Hvert av disse borgerskapets utviklingstrinn ble fulgt av et tilsvarende politisk framsteg for borgerskapet. Det var en undertrykt stand under føydalhermes herredømme, det ble en væpnet og selvstyrt sammenslutning i kommunen[2] noen steder dannet det uavhengige byrepublikker, andre steder utgjorde det den tredje skattepliktige stand i et monarki, deretter var det på manufakturens tid motvekt mot adelen i standsmonarkiet eller det absolutte monarki og er i det hele tatt hovedgrunnlaget for de store monarkier, og endelig etter reisningen av storindustrien og verdensmarkedet erobret det i den moderne representativstat det politiske herredømme for seg selv. Den moderne statsmakt er intet annet enn, et utvalg som forvalter hele borgerklassens felles virksomhet.
Borgerskapet har i historien spilt en høyst revolusjonær rolle.
Der borgerskapet er kommet til makten, har det gjort ende på alle føydale, patriarkalske, idylliske forhold. Det har ubarmhjertig revet over de mangeartede føydalbånd som knyttet mennesket til dets naturlige foresatte og ikke latt noe annet bånd mellom menneskene tilbake enn den nakne egeninteresse, den følelsesløse "kontante betaling". Det har druknet det fromme svermeris, den ridderlige begeistrings, den spissborgerlige sentimentalitets hellige gys i den egoistiske beregnings iskalde vann. Det har oppløst, den personlige verdighet i bytteverdi, og i stedet for de utallige hjemlede og hevdvunne friheter satt den ene samvittighetsløse frihet - frihandel. Det har kort sagt i steder for en utbytning tilslørt av religiøse og politiske illusjoner satt den åpne, skamløse, direkte, nakne utbytning.
Borgerskapet har fjernet helgenglorien fra all ærefrykt. Det har forvandlet legen, juristen, presten, dikteren, vitenskapsmannen til sine betalte lønnsarbeidere.
Borgerskapet har revet det rørende sentimentale sløret vekk fra familieforholdet og redusert det til et rent pengeforhold.
Borgerskapet har avslørt hvordan den brutale kraftutfoldelse som reaksjonen i så høy grad beundrer ved middelalderen, var parret med det seigeste dagdriveri. Først borgerskapet har vist hva menneskelig virksomhet kan få i stand. Det har fullført ganske andre underverker enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske katedraler, det har gjennomført ganske andre tog enn folkevandringer og korstog.
Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig. å. revolusjonere produksjonsredskapene, følgelig produksjonsforholdene, følgelig samtlige samfunnsmessige forhold. Å bevare den gamle produksjonsmåten uforandret var derimot det fremste eksistensvilkår for alle tidligere industrielle klasser. Den stadige omveltning av produksjonen, den uavbrutte rystelsen
av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerhet og bevegelse særkjenner borgerskapets epoke framfor alle tidligere. Alle faste, inngrodde forhold med hele sitt tilheng av gamle hevdvunne forestillinger og synsmåter oppløses, alle nydannede forhold foreldes før de kan forbene seg. Alt standspreget og stillestående damper bort, alt hellig vanhelges, og menneskene tvinges endelig til å se på sin
livssituasjon, sine gjensidige forbindelser med nøkternt blikk.
Behovet for en stadig utvidet avsetning av dets produkter jager borgerskapet over hele jordkloden. Over alt må det slå seg ned, over alt sette seg fast, over alt knytte forbindelser.
Borgerskapet har ved sin eksploatering av verdensmarkedet gitt produksjonen og konsumsjoneni alle land en kosmopolitisk karakter. Det har til de reaksjonæres store sorg revet den nasjonale grunnen bort under industrien. De urgamle nasjonale industrier er tilintetgjort og tilintetgjøres daglig. De fortrenges av nye industrier som det blir et livspørsmål for alle siviliserte nasjoner å opprette, industrier som ikke lenger forarbeider innenlandske råstoffer, men råstoffer som tilhører de fjerneste strøk, og hvis produkter ikke bare blir forbrukt i landet selv. men i alle verdensdeler. I stedet for de gamle behov som ble tilfredsstilt ved landets egne frambringelser, kommer nye som krever produkter fra de fjerneste land og klima for å tilfredsstilles. I stedet for den gamle lokale og nasjonale, karrige selvforsyning og avstengthet kommer et allsidig samkvem, en allsidig innbyrdes avhengighet mellom nasjonene. Og i den åndelige produksjon på samme måte som i den materielle. De enkelte nasjoners åndelige frambringelser blir felleseie. Den nasjonale ensidighet og begrensning blir mer og mer umulig, og av de mange nasjonale og lokale litteraturer danner det seg en verdenslitteratur.
Borgerskapet river alle, også de mest barbariske nasjoner med inn i sivilisasjonen, ved den hurtige forbedring av alle produksjonsredskaper, ved den grenseløse lettelse i kommunikasjonene. De billige prisene på varene er det tunge artilleri hvormed det legger alle kinesiske murer i grus, hvormed det tvinger barbarenes mest hårdnakkede fremmedhat til å kapitulere. Det tvinger alle nasjoner til å tilegne seg borgerskapets produksjonsmåte om de ikke vil gå under; det tvinger dem til å innføre den såkalte sivilisasjon hos seg selv, dvs. bli bursjoa-nasjon. Kort sagt - Det skaper seg en verden etter sitt eget bilde.
Borgerskapet har lagt landsbygda under byens herredømme. Det har skapt veldige byer, det har i høy grad økt bybefolkningens tallmessige styrke i forhold til landbefolkningen og således revet en betydelig del av befolkningen bort fra landlivets sløvhet.
På samme måte som borgerskapet har gjort landsbygda avhengig av byene, har det gjort de barbariske og halvbarbariske land avhengig av de siviliserte, bondefolkene av bursjoafolkene, østerlandene av vesterlandene.
Borgerskapet opphever stadig mer oppsplittingen og spredningen av produksjonsmidlene, eiendommen og befolkningen. Det har klumpet befolkningen sammen, sentralisert produksjonsmidlene og konsentrert eiendommen på få hender. Den nødvendige følge av dette var den politiske sentralisering. Uavhengige, bare løst forbundne provinser med forskjellige interesser, lover regjeringer og tollavgifter ble presset sammen i en nasjon, en regjering, en lov, en nasjonal klasseinteresse, en tollgrense.
Borgerskapet har under sitt, ikke fullt hundreårige klasseherredømme skapt mer omfattende og kolossale produksjonskrefter enn alle foregående generasjoner til sammen. Undertvingelse av naturkreftene, maskiner, anvendelse av kjemien i industri og jordbruk, dampskipsfart, jernbaner, elektrisk telegraf, oppdyrking av hele verdensdeler, elver som er gjort seilbare, hele befolkninger stampet fram av jorda -hvilket tidligere århundre ante at slike produksjonskrefter lå slumrende i det samfunnsmessige arbeids skjød!
Vi har altså sett; de produksjons- og kommunikasjonsmidler som dannet grunnlaget for borgerskapets utvikling, ble til i føydalsamfunnet. På et visst trinn i utviklingen av disse produksjons- og kommunikasjonsmidler svarte ikke lenger de forhold hvorunder føydalsamfunnet produserte og fordelte - den føydale organisering av landbruk og manufaktur, kort sagt de føydale eiendomsforhold - til de produktivkrefter som alt var utviklet. De hemmet produksjonen istedenfor å fremme den. De forvandlet seg i like så mange lenker. De måtte sprenges, og de ble sprengt.
I deres sted kom den frie konkurranse med den samfunnsmessige og politiske konstitusjon som var tilpasset den, med borgerklassens økonomiske og politiske herredømme.
For våre øyne foregår en liknende bevegelse. De borgerlige produksjons- og kommunikasjonsforhold, det moderne borgerlige samfunn som har framtryllet disse veldige produksjons- og utvekslingsmidler, likner trollmannen som ikke lenger kan betvinge de underjordiske makter han har manet fram. Alt i årtier har industriens og handelens historie bare vært historien om de moderne produktivkrefters opprør mot de moderne produksjonsforhold, mot de eiendomsforhold som er livsbetingelsene for borgerskapet og dets herredømme. Vi trenger bare å nevne handelskrisene, som ved sin periodiske tilbakevenden stadig mer truer med å sette spørretegn ved hele det borgerlige samfunns eksistens. Ved handelskrisene tilintetgjøres regelmessig en stor del ikke bare av de frembrakte produkter, men også av de produktivkrefter som allerede er skapt. I krisene bryter det ut en samfunnsmessig epidemi som ville se ut som en absurditet for alle tidligere epoker, -overproduksjonens epidemi. Samfunnet finner seg plutselig satt tilbake i en tilstand av momentant barbari, - en hungersnød, en allmenn ødeleggelseskrig synes å ha avskåret det fra alle livsmidler; industrien, handelen synes å være ødelagt - og hvorfor?
Fordi det har for mye sivilisasjon, for mye livsmidler, for mye industri, for mye handel. Produktivkreftene som står til dets rådighet, tjener ikke lenger til å fremme de borgerlige eiendomsforhold, tvert imot er de blitt for veldige for disse forhold, de hemmes av dem, - og så snart de overvinner denne hemningen, bringer de hele det borgerlige samfunn i uorden, truer de den borgerlige eiendoms eksistens. De borgerlige forhold er blitt for trange til å romme den rikdom de selv har frambrakt.
Med hvilke midler overvinner borgerskapet krisen? På den ene siden ved en nødtvungen tilintetgjøring av en mengde produktivkrefter, på den annen side ved erobring av nye markeder og grundigere utbytning av de gamle. Hvorledes altså? Ved at de forbereder enda mer omfattende og veldige kriser og minsker midlene til å forebygge krisene.
De våpen borgerskapet seiret over føydalismen med; retter seg nå mot borgerskapet selv.
Men borgerskapet har ikke bare smidd de våpen som bringer det selv døden, det har også frambrakt de menn som skal bruke disse våpnene - de moderne arbeiderne, proletarene.
I samme utstrekning som borgerskapet, dvs. kapitalen utvikler seg, utvikler også proletariatet seg, den moderne arbeiderklasse, som bare lever så lenge de finner arbeid og som bare finner arbeid så lenge deres arbeid øker kapitalen. Disse arbeidere, som må selge seg stykkevis, er en vare som enhver annen handelsartikkel og derfor på samme måten utsatt for alle omskiftelser i konkurransen, alle svingninger på markedet.
Proletarens arbeid har ved utbredelsen av maskinene og arbeidsdelingen mistet all selvstendig karakter og dermed enhver tiltrekning for arbeideren. Han blir bare et tilbehør til maskinen, og det kreves hare det enkleste, mest ensformige, mest lettlærtete håndgrep av ham. Kostnadene arbeideren medfører, innskrenker seg derfor nesten bare til de underhold han trenger til sitt underhold og til for plantning av sin rase. Men prisen på en vare. altså også på arbeidet, er lik dens produksjonskostnader. I samme grad som ubehaget ved arbeidet øker, synker derfor lønnen. Ja, enda mer i samme omfang som maskiner og arbeidsdeling øker, tiltar også arbeidets mengde, enten ved at arbeidstiden forlenges, eller det kreves mer arbeid i en gitt tid, eller farten på maskinene økes osv.
Den moderne industrien har forvandlet den patriarkalske mesters lille verksted til den industrielle kapitalists store fabrikk. Masser av arbeidere, stuet sammen i fabrikken, blir organisert på soldatvis. Som menige industrisoldater blir de stilt under oppsyn av en hel stab av underoffiserer og offiserer De er ikke bare borgerklassens, borgerstatens treller, men hver dag, hver time trellbindes de av maskinen, av oppsynsmannen og ikke minst av den, enkelte fabrikk-bursjoa selv. Dette despotiet er dess mer smålig, avskyelig og opprørende. jo mer åpent det proklamerer vinning som sitt mål.
Jo mindre dyktighet og fysisk kraft håndens arbeid krever, dvs. jo mer den moderne industri utvikler seg, dess mer fortrenges mennenes av kvinne og barnearbeid. Forskjell i kjønn og alder, har ikke lenger noen samfunnsmessig gyldighet for arbeiderklassen. Alle er arbeidsinstrumenter, som alt etter alder og kjønn medfører forskjellig kostnad.
Når utbytningen av arbeideren fra fabrikantens side er avsluttet for så vidt som arbeideren har fått sin lønn utbetalt, kaster de andre deler av borgerskapet seg over ham - huseieren, handelsmannen, pantelåneren osv.
De som har tilhørt de lavere lag av middelstanden, småindustrielle, handelsmenn og rentierer, håndverkere og bønder, alle disse klasser synker ned i proletariatet, dels fordi deres lille kapital ikke strekker til for storindustriell drift og ligger under i konkurransen med de større kapitalistene, dels fordi deres fagdyktighet blir satt ut av kurs av nye produksjonsmetoder. Slik rekrutteres proletariatet fra alle klasser i befolkningen.
Proletariatet gjennomgår forskjellige utviklingstrinn. Dets kamp mot borgerskapet begynner i og med at det blir til.
Til å begynne med kjemper de enkelte arbeidere, så arbeiderne i en fabrikk, dernest arbeiderne i en bransje på ett sted mot den enkelte bursjoa som utbytter dem direkte. De retter sine angrep ikke bare mot de borgerlige produksjonsforhold, de retter dem også mot selve produksjonsredskapene; de ødelegger de fremmede konkurrerende varene, de slår i stykker maskinene, de setter ild på fabrikkene, de søker å vinne tilbake til middelalderarbeiderens ugjenkallelig tapte stilling.
På dette trinn utgjør arbeiderne en masse som er spredt over hele landet og som er splittet av konkurransen. Arbeidersamhold i masseomfang er enda ikke resultat av at arbeiderne har sluttet seg sammen av egen drift, men av at borgerskapet har forent arbeiderne, fordi borgerskapet for å nå sine egne politiske mål må sette hele proletariatet i bevegelse og foreløpig også er i stand til dette. På dette trinn kjemper proletarene altså ikke mot sine fiender, men mot sine fienders fiender, restene av det absolutte monarki, jordeierne, de ikkeindustrielle bursjoaer, småborgerne. Hele den historiske bevegelse er således konsentrert i hendene på borgerskapet, enhver seier som da vinnes, er en seier for borgerskapet.
Men med industriens utvikling ikke bare vokser proletariatet; det blir trengt sammen i større masser, det vokser i styrke og det føler mer denne styrken. Interessene og levevilkårene innenfor proletariatet utjevnes mer og mer alt ettersom maskinene mer og mer visker ut forskjellene i arbeidet og nesten overalt trykker lønningene ned på det samme lave nivå. Den voksende konkurransen innenfor borgerskapet, og handelskrisene som er en følge av det, gjør arbeidernes lønninger stadig mer ustabile; den raskere og raskere utvikling av maskinene og den ustanselige forbedringen de gjennomgår, gjør arbeidernes hele livssituasjon stadig mer usikker. Sammenstøtene mellom den enkelte arbeider og den enkelte bursjoa får mer og mer karakteren av sammenstøt mellom to klasser. Arbeiderne begynner å danne sammenslutninger mot borgerskapet, de går sammen for å holde arbeidslønnen oppe. De grunnlegger selv varige sammenslutninger for å ruste seg til de leilighetsvise opprør. Her og der gir karapen seg utbrudd i oppstyr.
Av og til seirer arbeiderne, men bare forbigående. Det egentlige resultat av kampene er ikke det de umiddelbart oppnår, men det at arbeidernes sammenslutning griper stadig mer om seg. Den fremmes med veksten i kommunikasjonsmidlene, dette produkt av storindustrien som setter arbeiderne i de forskjellige landsdeler i forbindelse med hverandre. Og det er bare en slik forbindelse som, skal til for å sentralisere alle de mange lokale kamper, som over alt er av samme karakter, til en nasjonal kamp, en klassekamp. Men enhver klassekamp er en politisk kamp. Og den sammenslutning som middelalderens borgere med sine bygdeveier trengte århundrer for å skape, den får de moderne proletarer med jernbanen i stand på noen få år.
Denne organisering av proletarene til en klasse og dermed til politisk parti blir stadig vekk. sprengt opp av konkurransen mellom arbeiderne selv. Men den oppstår alltid på nytt, sterkere, mer sammensveiset, mektigere. Den tiltvinger seg av enkelte arbeiderinteresser i lovs, form, idet den utnytter borgerskapets indre splittelse. Et eksempel er loven om ti-timersdagen i England. Sammenstøtene innenfor det gamle samfunn i det hele tatt fremmer på mange måter proletariatets utvikling. Borgerskapet står i stadig kamp - først mot aristokratiet, deretter mot de deler av borgerskapet selv hvis interesser er kommet i motstrid med, industriens framsteg, og alltid mot borgerskapet i alle andre land. I alle disse kampene er det nødt til å appellere til proletariatet, til å nytte dets hjelp og på den måten trekke det inn i den politiske bevegelsen. Borgerskapet tilfører således selv proletariatet sine egne dannelseselementer, dvs. våpen mot seg selv.
Videre blir, som vi har sett, hele bestanddeler av den herskende klasse kastet ned i proletariatet som følge av industriens utvikling, eller i det. trues deres livsvilkår. Også de tilfører proletariatet en mengde dannelseselementer.
Og endelig - i de tider da klassekampen nærmer seg avgjørelsen, antar oppløsningsprosessen for den herskende klasse, innenfor hele det samfunn en så heftig, en så grell karakter at en del av den herskende klasse sier seg løs fra den og slutter seg til den revolusjonære klasse, den klasse som bærer framtiden i seg. Likesom før i tiden en del av adelen gikk over til borgerskapet, går nå en del av borgerskapet over til proletariatet, og særlig en del av de borgerlige ideologer som har arbeidet seg fram til teoretisk forståelse av hele den historiske bevegelse.
Av alle klasser som i dag står mot borgerskapet, er bare proletariatet en virkelig revolusjonær klasse. De andre klassene sykner hen og går under i og med at storindustriener kommet, mens proletariatet er storindustriens kjerneprodukt.
Middelstendene - småindustrielle, småkjøpmennene, håndverkerne, bøndene - alle kjemper de mot borgerskapet for å redde sin eksistens som middelstender fra undergangen. De er altså ikke revolusjonære, men konservative. ja, mer enn det - de er reaksjonære, for de søker å dreie historiens hjul tilbake. Er de revolusjonære, så er de det med henblikk på sin forestående overgang i proletariatet, så forsvarer de ikke sine nåværende, men sine framtidige interesser, så forlater de sitt eget standpunkt for å stille seg på proletariatets.
Filleproletariatet, denne passive forråtnelse av det gamle samfunns laveste lag, blir ved en proletarisk revolusjon slynget inn i bevegelsen her og der, men ifølge hele sin livsstilling vil det være mer tilbøyelig til å la seg kjøpe til reaksjonære manipulasjoner.
Det gamle samfunns livsvilkår er allerede tilintetgjort i proletariatets livsvilkår. Proletaren er eiendomsløs, hans forhold til kone og barn har intet felles med det borgerlige familieforhold. Det moderne arbeid i industrien, den moderne undertrykkelse under kapitalen - det samme i England som i Frankrike, i Amerika som i Tyskland - har strøket av ham hvert drag av nasjonal karakter. Lovene, moralen, religionen er for ham like så mange borgerlige fordommer, skalkeskjul for like så mange. borgerlige interesser.
Alle tidligere klasser som erobret makten for seg søkte å sikre den livsstilling de allerede hadde vunnet, ved å underlegge hele samfunnet under sine vilkår for ervervsmåte. Proletarene kan bare erobre de samfunnsmessige produktivkrefter ved å avskaffe sin egen forutgående tilegnelsesmåte og dermed avskaffe hele denne tilegnelsåmåten. Proletarene har intet eget å bevare, deres oppgave er å tilintetgjøre alle tidligere privatgarantier og all privatforsikring.
Alle tidligere bevegelser var mindretallsbevegelser eller bevegelser i mindretallets interesse. Den proletariske bevegelse er det overveldende flertalls selvstendige bevegelse i det overveldende flertalls interesse. Proletariatet, det laveste lag i det nåværende samfunn, kan ikke reise seg, kan ikke rette seg opp uten at hele overbygningen av lag som danner offisielle samfunn, sprenges i luften.
Proletariatets kamp mot borgerskapet er, om ikke i sitt innhold, så likevel i formen, til å begynne med en nasjonal kamp. Proletariatet i hvert enkelt land må naturligvis først gjøre opp med sitt eget borgerskap.
Idet vi her har skissert de mest allmenne faser i proletariatets utvikling, har vi fulgt den mer eller mindre skjulte borgerkrig innenfor det bestående samfunn fram til det punkt hvor den bryter åpen revolusjon og proletariatet grunnlegger herredømme ved å styrte borgerskapet med vold.
Som vi har sett, berodde hele samfunnet tidligere på motsetningen mellom undertrykkende og undertrykte klasser. Men for at en klasse skal kunne undertrykkes, må den være sikret vilkår som i det minste setter den i stand til å friste en undertrykt tilværelse. Den livegne arbeidet seg fram til medlem av kommunen under livegenskapet, på samme måte arbeidet småborgeren seg fram til bursjoa under den føydale absolutismens åk. Men den moderne arbeider hever seg ikke opp med industriens framsteg, han synker stadig dypere under sin egen klasses vilkår. Arbeideren blir en pauper, og pauperismen utvikler seg enda raskere enn befolkningen og rikdommen. Dermed trer det åpent fram i dagen at borgerskapet er uskikket til å fortsette som den herskende klasse i samfunnet og påtvinge samfunnet sin klasses livsvilkår som bestemmende lov. Det er uskikket til å herske fordi det ikke er i stand til å sikre sin slave eksistensen selv innenfor hans slavetilværelse, fordi det er nødt til å la ham synke ned i en tilstand hvor det må fø ham istedenfor å bli ernært av ham. Samfunnet kan ikke lenger leve under borgerskapet, dvs. borgerskapets liv kan ikke lenger forenes med samfunnet.
Den vesentligste forutsetning for borgerklassens eksistens og herredømme er at rikdommen hopes opp på private hender, at kapitalen dannes og øker; forutsetningen for kapitalen er lønnsarbeidet. Lønnsarbeidet beror utelukkende på konkurransen mellom arbeiderne innbyrdes. Industriens framsteg, som borgerskapet er bæreren av enten det vil det eller ikke, erstatter arbeidernes isolering gjennom konkurransen med deres revolusjonære sammenslutning gjennom assosiasjonen. Med storindustriens utvikling rykkes således selve det grunnlag som borgerskapet produserer og tilegner seg på, vekk under føttene på borgerskapet. Det produserer først og fremst sin egen banemann.Borgerskapets undergang og proletariatets seier er uunngåelige.
1. Det vil si, for I tale nøyaktig, den skriftlig overleverte historie. I 1847 var samfunnets forhistorie, den samfunnsmessige organisasjon som har gått forut for all nedskrevet historie, enn så godt som ukjent. Siden den tid har Haxthausen oppdaget felleseiet av jord i Russland, og Maurer har påvist at dette samfunnsmessige grunnlag som alle de tyske stammer historisk er utgitt av, og litt etter litt har man funnet at landsbykommuner med felles jordeie har vært samfunnets urform fra India til Irland. Den indre organisasjon i dette primitive kommunistiske samfunn ble så endelig avdekket i sin typiske form ved Morgans kron-oppdagelse av ættens virkelige natur og dens stilling innenfor stammen. Med løsningen av dette opprinnelige fellesskapet begynner samfunnet spaltning i særskilte klasser som til slutt kommer i motsetning til hverandre. Jeg har forsøkt å følge denne oppløsningsprossen i "Familiens, priviteiendommens og statens opprinnelse", annen utg., Stuttgart 1886.
(Anmerkning til den engelske utgaven av 1888. I den tyske utgaven av 1890 mangler den siste setningen i denne anmerkningen.)
2. "Kommune" var i Frankrike den betegnelse som de oppkommende byene kalte seg tilmed før de hadde greid avtvinge sine føydalherrer og mestre lokalt selvstyre og politiske rettigheter som "tredjestand". Alminnelig talt har vi er som typisk land valgt England når det gjelder borgerskapets økonomiske utvikling, og Frankrike når det gjelder dets politiske utvikling.
(Note av Engels til den engelske utg. av 1888.)
Slik kalte byborgerne i Italia og Frankrike i middelalderen sitt by-fellesskap etter at de hadde kjøpt seg eller tiltvunget seg de første selvforvaltningsrettigheter av sine føydalherrer.
(Anmerkning til den tyske utgaven av 1890.)
Det kommunistiske manifest: 1. Borger og proletar - 2. Proletarer og kommunister - 3. Sosialistisk og kommunistisk litteratur - 4. Kommunistenes stilling til de forskjellige opposisjonelle partier