Die junge Garde nr. 2, 4. desember 1918. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Gesammelte Werke bind 4, s. 431-434, Berlin 1970-1975.
Revolusjonen som nettopp har begynt kan bare resultere i én ting: Sosialismens virkeliggjøring! Arbeiderklassen må, for å oppfylle sin historiske oppgave, først og fremst sikre seg fullstendig politisk kontroll over staten. Men for sosialister er politisk makt bare et virkemiddel, og ikke et mål i seg selv. Den er det redskap som vil gjøre det mulig for arbeiderklassen å oppnå den fullstendige, grunnleggende omformingen av hele vårt økonomiske system.
I dag tilhører alle verdier, de største og mest fruktbare landeiendommer, gruvene, møllene og fabrikkene, en liten gruppe av junkere og private kapitalister. Fra disse mottar proletariatets veldige masser en liten lønn i bytte mot lange timer med hardt slit, bare så vidt nok til det nødvendige livsopphold. At en liten klasse av uproduktive snyltere skal berike seg - det er målet og meningen med det nåværende samfunn. Å gi vår tids samfunn og vår tids industriproduksjon en ny impuls og en ny hensikt - det er den revolusjonære arbeiderklassens fremste plikt.
For å oppnå dette målet må all verdiskapning, jorden og alt det som produseres på den, fabrikkene og møllene tas fra sine utbytter-eiere og gjøres til hele folkets felles eiendom. Det er derfor en revolusjonær arbeiderregjerings første oppgave å utstede en serie med dekreter som nasjonaliserer alle de viktige produksjonsmidlene og legger dem under samfunnsmessig kontroll.
Men dette er bare det første skrittet. Den vanskeligste oppgaven, å skape et industrisamfunn på et helt nytt grunnlag, har man bare så vidt påbegynt.
I dag er produksjonen i hver eneste fabrikk ledet av den enkelte kapitalist uavhengig av alle andre kapitalister. Hva som skal produseres, og hvor; hvor, når og hvordan det ferdige produktet skal selges - alt bestemmes av den enkelte kapitalist-eier. Ikke noe sted har arbeiderne den minste innflytelse på disse spørsmål. Proletariatet er ganske enkelt en levende maskin med bestemte, fastlagte arbeidsoppgaver.
I et sosialistisk samfunn vil alt dette være annerledes. Privat eiendomsrett til produksjonsmidler og livsfornødenheter må bort. Produksjonen vil ikke lenger utføres for at enkeltindivider skal kunne berike seg, men utelukkende for å skape et utbud av varer som er stort nok til å tilfredsstille arbeiderklassens ønsker og behov. Derfor må fabrikker, møller og gårder drives på et fullstendig nytt grunnlag, med et helt annet utgangspunkt.
For det første, nå som produksjonen skal drives utelukkende for å sikre enhver en mer menneskelig eksistens, for å sørge for nok mat, klær og andre kulturelle livsnødvendigheter, må arbeidets produktivitet økes kraftig. En må sørge for at gårdene gir større avlinger, de mest avanserte tekniske prosesser må innføres i fabrikkene, av gruvene må bare se som er mest produktive drives videre. Derav følger at sosialiseringsprosessen vil begynne med de mest uviklede industrier og på den beste jorden. En trenger ikke, og vil heller ikke, ta jorden fra småbonden eller verkstedet fra håndverkeren som med sine egne hender skaffer seg det han trenger for å overleve. Etter som tiden går, vil han selv innse den sosialiserte produksjonen er den private overlegen, og da vil han på eget initiativ vende seg til oss.
For at ethvert medlem i samfunnet skal kunne leve et rikt liv, må alle arbeide. Bare den som utfører nyttig arbeider for samfunnet, fysisk eller mentalt, vil ha krav på en andel av produksjonen for å tilfredsstille egne behov og ønsker. Dovenskap må opphøre, og i dens sted vil settes obligatorisk arbeid for alle som er fysisk i stand til det. Selvsagt må samfunnet ta seg av dem som ikke er i stand til å arbeide - barn, handikappede og gamle. Men ikke som i dag, ved hjelp av smålig veldedighet. Hjelp så det monner, sosialisert utdanning for barna, komfortabel pleie for de eldre, offentlige helsetjenester for de syke - alt dette må være en viktig del av samfunnsordning.
Av samme årsak, dvs. på grunn av hensynet til den allmenne velferden, vil samfunnet være mer økonomisk, mer rasjonelt i bruken av sine varer, sine produksjonsmidler og sin arbeidskraft. Sløsingen, slik som vi i dag finner den over alt, må opphøre. Produksjonen av våpen og andre krigsinstrumenter må vekk, for et sosialistisk samfunn har ikke bruk for drapsinstrumenter. I stedet vil de dyrbare råvarene og den enorme arbeidskraften som tidligere ble brukt til våpenproduksjonen bli tatt i bruk for å produsere nyttige ting. Luksusroduksjonen av ubrukelig og dyr stafasje til glede for arbeidsskye rikfolk vil opphøre. Det vil ikke lenger være tillatt å ha personlige tjenere, og den arbeidskraften som på den måten blir ledig, vil kunne brukes til mer nyttig og verdig produksjon.
Samtidig som vi dermed skaper et samfunn av arbeidere, der enhver må delta i produksjonen til beste for den felles velferden, så må selve arbeidet revolusjoneres fullstendig. I dag er arbeidet i industrien, på gårdene og i kontorene oftest den rene tortur og en byrde for proletariatet; menn og kvinner arbeider bare for å overleve. I et sosialistisk samfunn, der alle arbeider sammen for sitt eget velbefinnende, må hver enkelt arbeiders fysiske og mentale helse og glede ved eget arbeid bevisst fremmes og vedlikeholdes. Korte arbeidsdager som ikke overgår normal menneskelig kapasitet må innføres. Rekreasjon og pauser må legges inn i arbeidsdagen, slik at alle kan yte sin skjerv, frivillig og med glede.
Men om slike reformer skal lykkes, avhenger av de mennesker som skal gjennomføre dem. I dag står kapitalisten klar med pisken bak enhver arbeiders rygg, enten personlig eller gjennom en formann etc. Sulten driver arbeideren til fabrikken, til junkeren eller godseieren, til kontoret. Overalt sørger arbeidsgiveren for at ikke noe tid kastes bort, ikke noe materiell sløses med, at det gjøres godt, effektivt arbeid.
I et sosialistisk samfunn forsvinner kapitalisten med sin pisk. Her er alle arbeidere frie og likestilte; de arbeider til felles beste og glede, de aksepterer ikke sløsing med samfunnets verdier, og de leverer ærlige og punktlige tjenester. Selvsagt trenger enhver sosialistisk fabrikk sine teknikere som forstår hvordan alt virker, som evner å organisere produksjonen slik at alt fungerer best mulig, og som kan sørge for at produksjonen er i overensstemmelse med den arbeidskraften som brukes ved å organisere produksjonsprosesssen etter de meste effektive metoder. For å sikre at produksjonen går som den skal, må den enkelte arbeider følge teknikerens instrukser fullstendig og av egen vilje, han må opprettholde disiplin og orden og verken forårsake friksjon eller forvirring.
Kort sagt: arbeideren i en sosialistisk industristat må vise at han kan arbeide skikkelig og effektivt uten kapitalister og slavedrivere i ryggen; at han av egen vilje kan være disiplinert og gjøre sitt beste. Dette krever mental disiplin og moralsk ryggrad, det krever en følelse av selvrespekt og ansvarsfølelse - arbeiderens åndelige gjenfødelse.
Sosialismen kan ikke realiseres med dovne, giddeløse, egoistiske, tankeløse og inkompetente menn og kvinner. Et sosialistisk samfunn trenger mennesker som er fulle av entusiasme og engasjement for det felles beste, som er villige til selvoppofrelse og fulle av sympati for sine medmennesker, fulle av mot, målbevissthet og vilje til å våge selv mot de dårligste odds.
Men vi er ikke nødt til å vente i århundrer eller tiår på at en slik menneskeslekt skal stå frem. Kampen, revolusjonen, vil lære proletariatets masser idealisme og gi dem mental modenhet, vågemot, utholdenhet, et klart blikk for målet og offervilje, dersom den skal vinnes. Samtidig som vi verver kjempere for revolusjonens sak, skaper vi fremtidens sosialistiske arbeidere, arbeidere som kan være grunnlaget for en ny samfunnsorden.
De unge proletarene må utføre dette storverket som det sanne grunnlaget for den sosialistiske staten. De må vise hvordan de, selv på det nåværende tidspunkt, er klare for den enorme oppgaven det er å bære menneskehetens fremtid på sine skuldre. Vi har fremdeles en gammel verden som må styrtes. En ny verden må bygges. Og det skal vi gjøre, mine unge venner - skal vi ikke det? Jovisst skal vi det!
Sist oppdatert 15. juli 2007
[email protected]