Første gang trykt i Die Rote Fahne, 25. november 1918. Norsk oversettelse ved Frans-Arne Stylegar etter teksten i Selected Political Writings, s. 352-356, New York 1971.
Proletarer! Arbeidende menn og kvinner! Kamerater!
Revolusjonen har ankommet Tyskland. Soldatmassene som i fire år har vært drevet til slaktebenken av kapitalistiske profitthensyn, arbeidermassene som i fire år har blitt utbyttet, utsugd og utsultet har reist seg. Den prøyssiske militarismen, dette frykteligste redskap for undertrykking, denne menneskehetens svøpe, ligger med brukket rygg. Dens mest synlige representanter, og dermed også de med det synligste ansvaret for krigen, har rømt landet. Overalt har man organisert arbeider- og soldatråd.
Proletarer i alle land, vi påstår ikke at all makt i Tyskland nå er i hendene på det arbeidende folk, at den proletariske revolusjon allerede har seiret. I regjeringen sitter fremdeles de sosialistene som i august 1914 overgav vårt mest dyrbare eie, Internasjonalen, og som i fire år forrådte både de tyske arbeiderne og Internasjonalen.
Men, proletarer i alle land, nå taler den tyske proletar selv til dere. Vi tror vi har rett til å henvende oss til dere i hans navn. Helt fra krigens første dag har vi forsøkt å gjøre vår internasjonale plikt gjennom å bekjempe den kriminelle regjeringen med alle våre krefter og ved å brennemerke den som faktisk ansvarlig for krigen.
Nå, i denne timen, har historien, Internasjonalen, det tyske proletariatet gitt oss rett. Massene er med entusiasme på vår side. Større og større deler av proletariatet innser at oppgjørets time har kommet for det kapitalistiske klasseveldet.
Den tyske arbeiderklassen kan imidlertid ikke makte denne veldige oppgaven på egen hånd. Den kan bare kjempe og seire gjennom å appellere til solidaritetsfølelsen hos proletarer verden over.
Kamerater i de krigførende nasjoner, vi er klar over deres situasjon. Vi vet godt at regjeringene deres, etter å ha vunnet krigen, blender mange samfunnslag gjennom seierens tilsynelatende storslagenhet. Vi vet at en vellykket masseslakt kan få folk til å glemme dens årsaker og målsetninger.
Men vi vet også noe annet. Vi vet at det også i deres land er proletariatet som har forsaket mest blod og mest materielle goder; at proletariatet er trøtte av den fryktelige masseslakten; at proletaren kommer hjem fra fronten bare for å finne nød og trengsel, mens milliardene hoper seg opp hos noen få kapitalister. Han har forstått og vil i stadig større grad innse at også deres regjering utkjempet krigen på vegne av dem med de største pengesekkene. Og han vil innse at deres regjerings snakk om "lov og sivilisasjon", om å "beskytte de små nasjoner", er kodespråk for kapitalistisk profitt like mye som vår regjerings snakk om å "forsvare fedrelandet". Han vil innse at denne "lovens" og "Folkeforbundets" fred vil vise seg å være like mye av et grovt ran som Brest-Litovsk-freden var det. Vi har å gjøre med den samme skamløse grådigheten, den samme viljen til undertrykking, den samme viljen til å bruke drapsvåpnenes brutale makt for egen vinnings skyld.
Ikke i noe land vedkjenner imperialismen seg noen "gjensidig forståelse". Den kjenner bare én lov: kapitalistisk profitt; bare ett språk: sverdets; bare ett virkemiddel: vold. Og i vårt land som i deres er alt snakk om "Folkeforbundet", "nedrustning", "små nasjoners rettigheter" og "alle lands selvbestemmelsesrett" bare de vante løgner og tomme fraser som herskerne bruker for å dysse proletariatet i søvn.
Proletarer i alle land! Denne krigen må bli den siste! Såpass skylder vi dens tolv millioner myrdede ofre; såpass skylder vi våre barn; såpass skylder vi menneskeheten.
Europa ligger i ruiner på grunn av denne uhyrlige krigen. Tolv millioner lik ligger igjen på slagmarken på grunn av imperialismens forbrytelser. Våre beste ungdommer og folkets beste menn har blitt slaktet ned. Umåtelig produktivitet er borte. Menneskeheten er nær ved å blø i hjel som et resultat av en årelating uten sidestykke i historien. Seierherrer så vel som tapere står på kanten av avgrunnen. Menneskeheten trues av den frykteligste sultkatastrofe, av en stans i hele produksjonsapparatet, av epidemier og sammenbrudd.
Og de kriminelle som står bak dette horrible anarkiet, dette løpske kaoset: De herskende klasser? De er ute av stand til å kontrollere det de har satt i gang. Udyret kapitalismen mante frem verdenskrigens helvete. Men den makter ikke å tvinge det ned i undergrunnen igjen; makter ikke å gjenopprette virkelig orden; makter ikke å garantere garanterte den torturerte menneskeheten brød og arbeid, fred og kultur, lov og frihet.
Det de herskende klasser forbereder under dekke av fred og lov er ikke annet enn et nytt voldsverk, og fra denne vil igjen undertrykkingens, hatets og nye blodige krigers hydra løfte sine tusen hoder.
Bare sosialismen kan skape varig fred, kan lege menneskehetens sår, kan gjøre Europas sletteland, som nå er trampet ned krigens apokalyptiske ryttere, om til blomstrende hager. Bare sosialismen kan tifoldig gjenvinne den tapte produktiviteten, bare den kan vekke menneskehetens hele fysiske og mentale energi og bare den kan erstatte hat og splittelse med broderlig solidaritet, harmoni og respekt for alle mennesker.
Så snart representanter for arbeiderne i alle land tar hverandres hender under sosialismens fane, vil det bli fred i løpet av noen timer. Det vil ikke være noen krangel om Rhinens vestbredd, om Mesopotamia, Egype eller koloniene. Det vil bare være ett folk: arbeidere av alle raser og tungemål. Det vil bare være én lov: likeverd mellom alle mennesker. Det vil bare være ett mål: velstand og fremskritt for alle og enhver.
Menneskeheten står ved en skillevei: oppløsning og nedsynking i kapitalistisk anarki eller gjenfødelse gjennom sosial revolusjon. Avgjørelsens time har kommet. Dersom dere tror på sosialismen, er det på tide å vise det. Dersom dere er sosialister, er det på tide å handle.
Proletarer i alle land, når vi oppfordrer dere til å slutte opp om vår felles kamp, er det ikke på vegne av de tyske kapitalister som, under firmanavnet "Den tyske nasjon" forsøker å unnslippe konsekvensene av sine egne forbrytelser. Det er for vår skyld og for deres. Tenk på dette: De kapitalistiske seierherrene i deres land står klare til å drukne vår revolusjon i blod, en revolusjon de frykter like mye som en i sitt eget land. Selv har dere ikke blitt friere gjennom "seieren", men bare sunket dypere ned i slaveriet. Dersom deres herskere lykkes i å styrte den proletariske revolusjonen i Tyskland og Russland, vil de vende seg mot dere med dobbel styrke. Deres kapitalister håper at de skal kunne beseire oss og det revolusjonære Russland, og at de derigjennom skal bli mektige nok til å slippe skorpionene løs på dere og innlede et tusenårsrike av utbytting på den internasjonale sosialismens grav.
Derfor sier vi til dere: Kjemp! Aksjonér! Tiden for tomme manifester, for platonske resolusjoner og malmfulle fraser er over: handlingens time er inne for Internasjonalen. Vi ber dere: Velg arbeider- og soldatråd som kan ta over den politiske makten og arbeide sammen med oss for fred.
Det er ikke for Lloyd George og Poincaré, ikke for Sonnino, Wilson, Erzberger eller Scheidemann å inngå fred. Det er under verdensrevolusjonens blafrende fane at freden må skapes.
Proletarer i alle land! Vi ber dere om å iverksette den sosialistiske frigjøringskampen; om å gi den korrumperte kloden tilbake sitt menneskelige ansikt; om å virkeliggjøre det slagordet som tidligere var vår hilsning og avskjedshilsen:
Og Internasjonalen skal få sin folkevår!
Lenge leve proletariatets verdensrevolusjon!
Arbeidere i alle land, forén dere!
På vegne av Spartakusforbundet:
Karl Liebknecht, Rosa Luxemburg, Franz Mehring, Clara Zetkin
05 / 07 / 2007
[email protected]