MIA  > Norsk  > Luxemburg

• Første del
  • 1. Den opportunistiske metode
  • 2. Kapitalismens tilpasning
  • 3. Innføring av sosialismen gjennom sosiale reformer
  • 4. Kapitalismen og staten
  • 5. Revisjonismens praktiske konsekvenser og allmenne karakter

Reform eller revolusjon

Første del

1. Den opportunistiske metode

Hvis det er slik at teorier gjenspeiler de ytre begivenheter inni menneskets hjerne, må man - stilt overfor Eduard Bernsteins nyeste teorier - iallfall føye til reflekser som av og til er stilt på hodet. Tenk på en teori om å innføre sosialismen ved hjelp av sosiale reformer etter at den tyske sosialreform endelig har brutt sammen; om fagforeningenes kontroll over produksjonsprosessen - etter de engelske maskinarbeideres nederlag; 6 om sosialdemokratisk parlamentsflertall - etter den saksiske forfatningsendring, 7 og attentatene mot den allmenne stemmerett ved riksdagsvalgene. 8 Tyngdepunktet i Bernsteins framstilling ligger etter vår mening imidlertid ikke i hans meninger om sosialdemokratiets praktiske oppgaver, men i det han sier om gangen i det kapitalistiske samfunns objektive utvikling, selv om det er en nær sammenheng mellom disse to tingene.

Ifølge Bernstein blir et allment sammenbrudd av kapitalismen stadig mer usannsynlig etterhvert som den utvikler seg, fordi det kapitalistiske system på den ene side får en stadig større evne til å tilpasse seg og på den annen side fordi produksjonen blir stadig mer differensiert. Kapitalismens tilpasningsevne kommer ifølge Bernstein for det første til uttrykk i at de allminnelige krisene forsvinner, takket være kredittsystemets utvikling, bedriftssammenslutningenes, samferdselens og nyhetstjenestens utvikling; for det andre i middelstandens seiglivethet som følge av at produksjonsgrenene blir stadig mer mangesidige og fordi store deler av proletariatet løftes opp i middelklassen; og endelig for det tredje i bedringen av proletariatets økonomiske og politiske situasjon som følge av fagforeningskampen.

For sosialdemokratiets praktiske kamp følger den allmenne parole at det ikke skal innrette sin virksomhet på å erobre den politiske makt i staten, men på å bedre arbeiderklassens situasjon og å innføre sosialismen ikke gjennom en sosial og politisk krise, men gjennom en gradvis utvidelse av den samfunnsmessige kontroll og en trinnvis gjennomføring av det kooperative prinsipp.

Bernstein selv ser ikke noe nytt i dette, han mener tvert imot at disse synsmåter er i samsvar både med enkelte uttalelser av Marx og Engels og med sosialdemokratiets allmenne retning fram til nå. Når man ser litt nærmere på det som er det vesentlige i hans oppfatning, kan det imidlertid, etter vår mening, neppe være tvil om at den prinsipielt er i strid med den vitenskapelige sosialismens tankegang.

Hvis hele Bernsteins revisjon ikke ville innebære annet enn at den kapitalistiske utvikling går betydelig langsommere enn man har vært vant til å tro, ville det faktisk bare bety en utsettelse av proletariatets maktovertakelse som man hittil har regnet med. Praktisk ville konsekvensen av dette ikke føre til annet enn et noe roligere tempo i kampen.

Dette er imidlertid ikke riktig. Det Bernstein har satt spørsmålstegn ved, er ikke utviklingens tempo, men selve utviklingen av det kapitalistiske samfunn og dermed selve overgangen til sosialismen.

Når den sosialistiske teori hittil har gått ut fra at utgangspunktet for en sosialistisk omveltning måtte være en allmenn og tilintetgjørende krise, må man her etter vår mening skjelne mellom to ting: grunntanken som ligger i denne antagelse, og dens ytre form.

Selve tanken er antagelsen at den kapitalistiske samfunnsordning av seg selv, ut fra sine egne motsetninger vil komme fram til det punkt hvor den går opp i limingen, hvor den simpelthen blir umulig. At man har tenkt seg dette punkt i form av en allmenn og rystende handelskrise, hadde etter vår mening sine gode grunner, men for selve grunntanken er det tross alt uvesentlig og sekundært.

Sosialismens vitenskapelige begrunnelse støtter seg som kjent på tre resultater av den kapitalistiske utvikling: Først og fremst det økende anarki i det kapitalistiske næringsliv, som gjør dets undergang til et uunngåelig resultat; for det annet at produksjonsprosessen i stadig stigende grad blir samfunnsmessig , noe som danner det positive utgangspunkt for den framtidige sosialistiske samfunnsorden; og for det tredje proletariatets økende organisasjon og klassebevissthet som den aktive faktor i den forestående omveltning.

Det er den første av disse grunnpilarene for den vitenskapelige sosialisme Bernstein vil fjerne. Han påstår nemlig at den kapitalistiske utvikling ikke går mot et allminnelig økonomisk sammenbrudd.

Men dermed forkaster han ikke bare en bestemt form for kapitalismens undergang, men selve denne undergangen. Han sier uttrykkelig: "Til dette kan man svare at man - når det er tale om det nåværende samfunns sammenbrudd - tenker på noe mer enn en samfunnskrise som er mer generell og sterkere enn tidligere, nemlig på et totalt sammenbrudd av det kapitalistiske system på grunn av dets egne motsetninger." Til dette svarer han: "Et tilnærmelsesvis samtidig totalt sammenbrudd av det nåværende produksjonssystem blir med samfunnets fremadskridende utvikling ikke mer sannsynlig, men mindre sannsynlig, fordi denne utvikling på den ene siden øker industriens tilpasningsevne og på den annen side, eller samtidig, dens differensiering."

Men da oppstår det store spørsmålet: Hvorfor og hvordan skal vi i det hele tatt komme fram til det endelige mål for våre anstrengelser? Fra den vitenskapelige sosialismens synspunkt er den sosialistiske omveltning historisk nødvendig først og fremst fordi det kapitalistiske systems økende anarki trenger systemet inn i en definitiv blindgate. Om man derimot slutter seg til Bernstein, som mener at den kapitalistiske utvikling ikke går mot sin egen undergang, slutter sosialismen å være objektivt nødvendig . Av grunnsteinene for dens vitenskapelige begrunnelse gjenstår da bare de to andre resultatene av den kapitalistiske utvikling: Produksjonsprosessens stadig mer samfunnsmessige karakter og proletariatets klassebevissthet. Dette er også Bernstein oppmerksom på når han sier: "Den sosialistiske tankeverden mister på ingen måte sin overbevisende styrke (i og med at sammenbruddsteorien er fjernet). For hva er ved en nøyere betraktning alle de faktorer vi har regnet opp og som opphever eller modifiserer de gamle krisene? Alt sammen ting som stadig er forutsetninger for og delvis endog tilløp til en sosialisering av produksjon og distribusjon."

Det skal imidlertid ikke mye til for å avsløre også dette som en feilslutning. Hvor ligger betydningen av de fenomener som Bernstein kaller for kapitalistiske tilpasningsmidler; kartellene, kreditten, de mer utviklede kommunikasjonsmidler, bedring av arbeiderklassens stilling og så videre? Åpenbart i at de fjerner eller i det minste svekker kapitalismens indre motsetninger, at de hindrer disse motsetninger i å utfolde seg og skjerpes. Dermed betyr dét å fjerne krisene at motsetningen mellom produksjon og varebytte på kapitalistisk basis oppheves. Dermed betyr bedringen av arbeiderklassens stilling - dels av dens stilling som klasse, dels i form av overgang til middelstanden - at motsetningen mellom kapital og arbeid svekkes. Når dermed kartellene, kredittvesenet, fagforeningene osv. opphever de kapitalistiske motsetninger, redder de kapitalismen fra undergangen og konserverer kapitalismen - derfor kaller Bernstein dem jo for "tilpasningsmidler". Hvordan kan de da samtidig være i like stor grad "forutsetninger for og delvis tilløp til" sosialismen? Åpenbart bare ved at de gir klarere uttrykk for produksjonens samfunnsmessige karakter. Men ved at de bevarer denne karakter i sin kapitalistiske form, overflødiggjør de tvert imot overgangen av denne samfunnsmessige produksjon til en sosialistisk produksjon. Tilløp til, og forutsetninger for, den sosialistiske ordning kan disse forutsetninger derfor bare være som begreper, ikke som historiske fakta. Det dreier seg altså om noe vi på grunn av vår forestilling om sosialismen vet er beslektet med den, men som i virkeligheten ikke kan føre til en sosialistisk omveltning, men som tvert imot gjør en slik omveltning overflødig. Proletariatets klassebevissthet gjenstår da som eneste begrunnelse for sosialismen. Men heller ikke den er et åndelige gjenskinn av kapitalismens stadig mer tilspissede motsetninger og dens forestående undergang, men bare et ideal hvis overbevisningskraft beror på sin egen fullkommenhet, en fullkommenhet man legger i det.

Kort sagt, det vi får på denne måten er en begrunnelse av sosialismen gjennom "ren erkjennelse". Sagt i all enkelhet er det en idealistisk begrunnelse, mens den objektive nødvendighet bortfaller, altså begrunnelsen på grunnlag av den materielle samfunnsmessige utvikling. Den revisjonistiske teori står overfor et enten-eller. Enten er den sosialistiske omforming, nå som før, en følge av den kapitalistiske ordnings indre motsetninger, og da vil også dens motsetninger utvikle seg sammen med denne ordning. Et sammenbrudd i en eller annen form blir på et eller annet tidspunkt (det uunngåelige) resultatet. Men da er også "tilpasningsmidlene" uten virkning, og sammenbruddsteorien er riktig. Eller så er "tilpasningsmidlene" virkelig i stand til å forebygge det kapitalistiske systems sammenbrudd, altså til å gjøre kapitalismen levedyktig, altså til å oppheve dens motsetninger. Da opphører også sosialismen å være en historisk nødvendighet, og den er da hva som helst, bare ikke et resultat av samfunnets materielle utvikling. Dette dilemma fører fram til et nytt dilemma: Enten har revisjonismen rett i sitt syn på den kapitalistiske utvikling, og da blir den sosialistiske omforming av samfunnet forvandlet til en utopi. Eller så er sosialismen ingen utopi, men da kan teorien om "tilpasningsmidlene" ikke være holdbar. That is the question , det er spørsmålet.

2. Kapitalismens tilpasning

De viktigste midler, som etter Bernsteins oppfatning gjør at den kapitalistiske økonomi kan tilpasse seg, er kredittvesenet, de bedrede samferdsels- og kommunikasjonsmidlene og kapitalistorganisasjonen.

For å begynne med kreditten så har den en lang rekke funksjoner i den kapitalistiske økonomi. Den viktigste er som kjent at den øker produktivkreftenes ekspansjonsevne og at den formidler og letter varebyttet. Hvor den kapitalistiske produksjonens innebygde tendens til grenseløs utvidelse støter på privateiendommens begrensninger, på privatkapitalens begrensede dimensjoner, kommer kreditten inn i bildet. Den blir da et middel til å overvinne disse begrensningene ad kapitalistisk vei, til å smelte sammen mange privatkapitaler til en - aksjeselskaper - og til å gi en kapitalist disposisjonsretten over fremmed kapital - industriell kreditt. På den andre siden setter kommersiell kreditt fart i varebyttet, altså kapitalens vei tilbake til produksjonen, altså hele produksjonsprosessens kretsløp. Den virkning disse to viktigste funksjoner av kreditten har på utviklingen av kriser, er lett å forstå. Når krisene som kjent oppstår ut fra motsetningen mellom produksjonens evne og tendens til stadig å vokse og den begrensede konsumpsjonsevne, så er kreditten et skreddersydd middel til å bringe denne motsetning til å bryte ut så ofte som bare mulig. Framfor alt øker den produksjonens utvidelsesevne til det uhyrlige og danner den indre drivkraft som til stadighet driver den utover markedets begrensninger. Men den slår til to sider. Først har den tvunget fram overproduksjonen som en faktor i produksjonsprosessen. Deretter slår den under krisa de produktivkrefter som den selv har vakt til live ettertrykkelig til jorden, i sin egenskap av sirkulasjonsmiddel. Ved de første tegn på stagnasjon skrumper kreditten inn, lar varebyttet i stikken akkurat når den hadde vært nødvendig, viser seg som virknings- og formålsløs hvor den ennå frambys, og reduserer dermed under krisa evnen til konsumpsjon til et minimum.

I tillegg til disse to viktigste resultater har kreditten en rekke andre virkninger på kriseutviklingen. Den er ikke bare et teknisk hjelpemiddel som gir en kapitalist disposisjonsrett over fremmed kapital, men den oppmuntrer ham samtidig til dristig og hensynsløs bruk av den fremmede eiendom, altså til risikable spekulasjoner. Den skjerper ikke bare krisa fordi den er et lumsk sirkulasjonsmiddel, men den påskynder krisens utbrudd og dens spredning, idet den omdanner hele sirkulasjonen til et ytterst komplisert og kunstig maskineri med et minimum av metallpenger som reelt grunnlag. Dermed fører den ved den minste foranledning til en forstyrrelse av dette maskineri.

Dermed er kreditten tvert imot en særdeles mektig faktor til å skape kriser, og er langt fra å være et middel til å fjerne eller til å mildne krisene. Og det kan heller ikke være annerledes. Kredittens spesifikke funksjon består jo helt generelt i at den fjerner den siste rest av stabilitet fra alle kapitalistiske forhold og skaper overalt størst mulig elastisitet. Kreditten gjør alle kapitalistiske muligheter i høyeste grad elastiske, relative og sårbare. At krisene, som ikke er noe annet enn det periodiske sammenstøt mellom innbyrdes motstridende muligheter i den kapitalistiske økonomi, på den måten blir påskyndet og skjerpet. Dette skulle ligge klart i dagen.

Dermed kommer vi over til det andre spørsmålet: Hvordan kan kreditten i det hele tatt opptre som et "tilpasningsmiddel" for kapitalismen? I hvilket henseende og i hvilken form man enn tenker seg "tilpasningen" ved hjelp av kreditten, kan dens vesen åpenbart bare bestå i at et eller annet motsetningsforhold innen den kapitalistiske økonomi blir utjevnet. En eller annen av økonomiens motsigelser blir opphevet eller mildnet og dermed at de inneklemte kreftene på et eller annet punkt får fritt spillerom. Men hvis det i vår tids kapitalistiske økonomi fins et middel som i høyeste grad kan skjerpe dens motsetninger, så er det nettopp kreditten. Den øker motsetninger mellom produksjonsform og bytteform ved at den anspenner produksjonen til det ytterste, men samtidig ved den minste anledning lammer varebyttet. Den øker motsetningen mellom produksjons- og tilegningsmåte ved at den skiller produksjonen fra eiendommen, ved at den forvandler kapitalen i produksjonen til samfunnsmessig kapital og samtidig profitten til ren kapitalrente, altså til ren eiendomsform. Den øker motsetningen mellom eiendoms - og produksjonsforholdene ved at den gjennom ekspropriasjon av mange små kapitalister samler veldige produktivkrefter på få hender. Den øker motsetningen mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den kapitalistiske privateiendom ved at den gjør det nødvendig at staten blander seg inn i produksjonen (aksjeselskap).

Kort sagt, kreditten reproduserer alle de sentrale motsetningene i den kapitalistiske verden. Den fører dem til det absurde, den beviser denne kapitalistiske verdens egen utilstrekkelighet og påskynder tempoet fram til sin egen tilintetgjørelse og sammenbruddet. Kapitalismens første tilpasningsmiddel måtte altså bestå i å avskaffe kreditten, å gå tilbake til tida før kreditten spilte en så stor rolle. Slik det er nå, utgjør den ikke et tilpasnings-, men et ødeleggelsesmiddel med høyst revolusjonær virkning. Nettopp denne revolusjonære karakter ved kreditten, som peker ut over selve kapitalismen, har jo til og med forledet til sosialistisk fargede reformplaner og ført til at store representanter for kreditten - som Marx sier - halvveis står i bildet som profeter og halvveis som skurker.

Like illusorisk er ved en nærmere betraktning det andre "tilpasningsmiddel" for den kapitalistiske produksjon - bedriftssamarbeidet . Etter Bernstein skulle disse sammenslutninger og organisasjoner gjennom en regulering av produksjonen stanse anarkiet og hindre kriser. Det kunne det selvsagt bare være tale om i den utstrekning kartellene, trustene o.l. tilnærmelsesvis ville utvikle seg til å bli en allmenn, dominerende produksjonsform. Men nettopp dette er utelukket på grunn av selve kartellenes natur. Det endelige økonomiske formål og virkningen av slike sammenslutninger gjennom å utelukke konkurransen innen en bransje, er å påvirke den profittmasse som oppnås på varemarkedet, med sikte på å øke denne industrigrens andel. Organisasjonen kan i en industrigren bare øke profittraten på bekostning av de andre, og derfor kan den altså ikke bli allmenn. Når den utvides til alle viktige poduksjonsgrener opphever den sin egen effekt.

Men også innen grensene for sin praktiske virkeliggjøring fjerner sammenslutningene ikke anarkiet, men virker i motsatt retning. Den nevnte økning av profittraten oppnår kartellene på det innenlandske marked som regel på den måten at de setter de overskytende kapitalmengdene, som de ikke kan bruke i det innenlandske marked, inn i produksjon for utlandet, og da med en meget lavere profittrate. Resultatet er skjerpet konkurranse i utlandet, økt anarki på verdensmarkedet, dvs. nettopp det motsatte av det man vil oppnå. Som eksempel kan nevnes de nåværende forholdene i den internasjonale sukkerindustri.

Endelig må bedriftssammenslutningene generelt, som ytre form for den kapitalistiske produksjonsmåte, bare oppfattes som et overgangsstadium, som en bestemt fase i den kapitalistiske utvikling. Til sjuende og sist er kartellene egentlig et forsøk på å bremse profittratens katastrofale nedgang i enkelte produksjonsgrener innenfor den kapitalistiske produksjonsmåte. Og hva er metoden som kartellene betjener seg av til dette formål? I grunnen består den ikke i annet enn å legge en del av den akkumulerte kapital brakk, det vil si samme metode som brukes i en annen form under krisene. Et slikt legemiddel ligner imidlertid på en sykdom som to dråper vann, og kan bare inntil et visst punkt betraktes som det minste onde. Avsetningsmarkedet blir mindre fordi verdensmarkedet blir utviklet til det ytterste og skapt gjennom de konkurrerende kapitalistiske land. Det kan åpenbart ikke benektes at et slikt øyeblikk før eller seinere vil komme, da også den påtvungne delvise brakklegging av kapitalen vil bli så omfattende at medisinen slår over i sykdom. Kapitalen, som gjennom organisasjonen har fått en sterkt samfunnsmessig karakter, omdannes deretter til privat kapital igjen. Når mulighetene til å finne en liten plass for seg selv på avsetningsmarkedet blir mindre, vil hver eneste private kapitalporsjon foretrekke å prøve lykken på egen hånd. Organisasjonene må da sprekke som såpebobler og på nytt gjøre plass for den frie konkurransen, og da i potensiert form.

Alt i alt synes altså kartellene, på samme måten som kreditten, å være bestemte utviklingsfaser som i siste instans bare øker anarkiet i den kapitalistiske verden. De bringer alle kapitalismens iboende motsetninger til uttrykk og til modning. Kartellene skjerper motsetningen mellom produksjonsmåte og bytteform ved at de setter kampen mellom produsentene og konsumentene på spissen. De skjerper ytterligere motsetningen i produksjonsmåten ved at de setter den organiserte kapitalens overmakt opp mot arbeiderne og derfor forsterker motsetningen mellom kapital og arbeid i den skarpeste form.

Kartellene skjerper endelig også motsetningen mellom den kapitalistiske verdensøkonomis internasjonale karakter og den kapitalistiske stats nasjonale karakter, idet de følges av en allmenn tollkrig og på den måten øker motsetningen mellom de enkelte kapitalistiske stater til det ytterste. Dertil kommer så den direkte, høyst revolusjonære virkning som kartellene har på produksjonens konsentrasjon, dens tekniske fullkommengjøring osv.

Derfor viser det seg at kartellene med sin endelige virkning på den kapitalistiske økonomi er langt fra noe "tilpasningsmiddel" som utvisker motsetningene. Tvert imot er det et av de midler som denne kapitalistiske økonomi selv har skapt for å øke sitt eget anarki, for å kjempe ut de innebygde motsetninger, for å påskynde sin egen undergang.

Men hvis kredittvesenet, kartellene og lignende ikke fjerner anarkiet i den kapitalistiske økonomien, hva kan det da komme av at vi ikke har hatt noen allminnelig handelskrise på tjue år, siden 1873? Er ikke det et tegn på at den kapitalistiske produksjonsmåte i det minste i det vesentlige virkelig har "tilpasset" seg til samfunnets behov og gjort Marx' analyse foreldet? Bernstein hadde knapt kastet Marx' kriseteori på skraphaugen i 1898, før det i 1900 brøt ut en allmenn og heftig krise, og sju år seinere, i 1907, kom det en fornyet krise fra USA over verdensmarkedet. Gjennom talende fakta ble teorien om kapitalismens tilpasning slått til jorda. Samtidig ble det bevist at de som hadde forlatt den marxistiske kriseteori, bare fordi den hadde sviktet i to angivelige "forfallsterminer", hadde forvekslet kjernen i denne teori med noen uvesentlige detaljer ved dens form, nemlig den tiårige syklus. Formuleringen av kretsløpet til den moderne kapitalistiske industri som en tiårig syklus var hos Marx og Engels i 60- og 70- åra bare en enkel konstatering av fakta. Disse hvilte ikke på noen som helst naturlover, men på en rekke bestemte historiske omstendigheter, som sto i sammenheng med den sprangvise utvidelse av virkeområdet til den unge kapitalisme.

Krisa i 1825 var i virkeligheten et resultat av de store anleggsarbeidene med veibygging, kanaler og gassverk som hadde funnet sted i foregående tiår, fortrinnsvis i England - akkurat som selve krisa. Den neste krisa fra 1836 til 1839 var likeledes et resultat av store, nye anlegg av transportmidler. Krisa i 1847 oppstod som kjent på grunn av den febrilske engelske jernbanebygging. (Fra 1844 til 1847, dvs. i løpet av bare tre år, ga Parlamentet konsesjoner for nye jernbaner til en verdi av 1 1/2 milliard daler.) I alle tre tilfelle var det altså forskjellige former for nykonstituering av den sosiale økonomi, grunnleggelsen av nye fundamenter i den kapitalistiske utvikling, som førte til krisene. I 1857 var det den plutselige åpningen av nye avsetningsmarkeder for europeisk industri i Amerika og Australia som følge av store gullfunn, og i Frankrike spesielt jernbanebyggingen, hvor landet fulgte Englands eksempel (i årene 1851 til 1856 ble det bygget jernbaner for 1,25 milliarder franc i Frankrike). Den store krisa i 1873 er endelig som kjent en direkte følge av storindustriens oppvekst og første store stormløp i Tyskland og Østerrike etter de politiske begivenheter i 1866 og 1871.

Det var altså hver gang en plutselig utvidelse av området for den kapitalistiske økonomi og ikke noen innsnevring av dens spillerom, ikke noen utmatting, som hittil har gitt støtet til handelskriser. Den tiårige periodisitet i de tidligere internasjonale krisene ser derfor ut til å være en rent ytre og tilfeldig foreteelse. Marx' skjema for krisedannelse, slik Engels har lagt det fram i Anti-Dühring og i Marx i 3. bind av Kapitalen , stemmer for de tidligere krisers vedkommende bare så langt som skjemaet avslører alle krisers indre mekanisme og deres dypereliggende allmenne årsaker , enten disse krisene gjentar seg hvert 10. eller hvert 5. eller avvekslende hvert 20. og hvert 8. år. Det som mest slående viser det utilstrekkelige ved Bernsteins teori, er at krisa i 1907-08 var sterkest nettopp i de land hvor de berømte kapitalistiske "tilpasningsmidler" - kreditt, statistikk, truster - var utviklet lengst. Antakelsen om at den kapitalistiske produksjon skal kunne "tilpasse" seg til varebyttet, forutsetter en av to ting: Enten at verdensmarkedet vokser ubegrenset og i det uendelige, eller omvendt, at produktivkreftene bremses i sin vekst, slik at de ikke går forbi markedsgrensene. Det første er en fysisk umulighet, det andre motsies av den kjensgjerning at det til stadighet skjer tekniske omveltninger på alle produksjonens områder og at det daglig vekkes nye produktivkrefter til live.

Det er enda et fenomen som ifølge Bernstein motsier den utvikling som er tegnet opp for kapitalismen: De mellomstore bedrifters "helt urokkelige falanks", som han gjør oss oppmerksom på. Han ser i dette et tegn på at den storindustrielle utviklingen ikke virker så revolusjonerende og konsentrerende som man skulle ha ventet det etter "sammenbruddsteorien". Men også her faller han som offer for sin egen misforståelse. Det ville virkelig være en helt feilaktig oppfatning av storindustriens utvikling om man ventet at de mellomstore bedriftene da etterhvert ville forsvinne ut av synsfeltet.

I den kapitalistiske utviklings allmenne gang spiller småkapitalene nettopp en rolle som faktor for den tekniske revolusjon, og det i dobbel forstand - både når det gjelder nye produksjonsmetoder i gamle og grunnfestede, etablerte bransjer og når det gjelder å skape nye produksjonsgreiner som i begynnelsen ikke blir gjenstand for utnyttelsen fra de store kapitalers side. Den oppfatning at den kapitalistiske mellomstore bedrifts utvikling skulle gå i rett linje nedover mot gradvis undergang er helt feil. Utviklingen har tvert imot også her et rent dialektisk forløp og beveger seg stadig gjennom motsetninger. Den kapitalistiske middelstand står akkurat som arbeiderklassen under innflytelse av to motsatte tendenser, en som løfter den opp og en som trykker den ned. Den nedtrykkende tendens finner vi i den stadig oppadgående utvikling langs produksjonens stige, som periodevis går fra de mellomstore kapitalene og kaster dem ut av konkurransen. Den løftende tendens er den periodiske devaluering av den kapital som fins, med derav følgende nedgang på produksjonens stige. Dette gjelder også verdien av den nødvendige minimumskapital - samt den kapitalistiske produksjons inntrengen på nye områder. Kampen mellom den mellomstore og den store kapital må man altså ikke forestille seg som et jevnt og uavbrutt slag, hvor den svakere parts tropper direkte og kvantitativt blir stadig mindre, men som en periodisk nedmeiing av småkapitalene, som så ganske fort dukker opp igjen, for på nytt å bli slått ned av storindustriens ljå. Av de to tendensene som den kapitalistiske middelstand er kasteball for, seirer i siste instans den nedtrykkende tendens, Dette er helt forkjellig fra motsetning til arbeiderklassens utvikling. Men dette behøver slett ikke å komme til uttrykk i en absolutt nedgang i tallet på mellomstore bedrifter. For det første kan det ytre seg som en gradvis økning av den minimumskapital som er nødvendig for å kunne drive i den gamle bransjen. For det andre kan den tid småkapitalene har glede av utnyttelsen av nye bransjer bli stadig kortere. Derav følger at den individuelle småkapital lever et stadig kortere liv og medfører en stadig oftere skifting av produksjonsmåte og investeringsmåter. For klassen som helhet medfører dette et stadig hurtigere sosialt stoffskifte.

Dette siste vet Bernstein meget godt, og han fastslår det selv. Men han synes å glemme at man dermed også har fått loven for de mellomstore bedrifters kapitalistiske utvikling. Når småkapitalene er forkjempere for det tekniske framskritt, og når det tekniske framskritt er selve livets pulsslag for den kapitalistiske økonomi, så er åpenbart småkapitalene en uatskillelig bestanddel av den kapitalistiske utvikling som først forsvinner med kapitalismen selv. En gradvis forsvinning av de mellomstore bedriftene - betraktet som en absolutt summarisk statistikk, som det dreier seg om for Bernstein - ville ikke gi uttrykk for en revolusjonær utvikling av kapitalismen, slik Bernstein mener. Omvendt uttrykker det en stagnering, en innsovning av den. "Profittraten, dvs. den forholdsmessige kapitaltilvekst, er først og fremst viktig for alle de nye kapitalavleggere som grupperer seg selvstendig. Og så snart kapitaldannelsen utelukkende ville falle i hendene på noen få ferdige storkapitaler..., ville den livgivende ild for produksjonen overhodet være slukket. Den ville sovne inn." 9

3. Innføring av sosialismen gjennom sosiale reformer

Bernstein forkaster "sammenbruddsteorien" som den historiske vei fram til virkeliggjøring av det sosialistiske samfunn. Hva er så veien som fører dit ut fra teorien om "kapitalismens tilpasning"? Bernstein har bare antydet svaret; et forsøk på en mer utførlig redegjørelse for dette spørsmål er blitt gjort av Konrad Schmidt. 10 Ifølge ham kommer "den faglige kamp og den politiske kamp for sosiale reformer til å føre til en stadig mer omfattende samfunnsmessig kontroll over produksjonsvilkårene" og gjennom lovgivningen til å "presse kapitaleieren mer og mer over til å spille rollen som administrator ved at hans rettigheter begrenses", inntil endelig "ledelsen og administrasjonen av bedriften blir fratatt den utmattede kapitalist, som ser at hans eiendom blir stadig mindre verdifull for ham selv", og dermed innføres endelig den samfunnsmessige drift.

Altså fagforeninger, sosiale reformer, og, som Bernstein tilføyer, statens politiske demokratisering, er midlene for gradvis innføring av sosialismen.

For å begynne med fagforeningene, så er deres viktigste funksjon - og ingen har framstilt dette bedre enn Bernstein selv i Neue Zeit i 1991 - at de på arbeidernes side er middelet til å virkeliggjøre den kapitalistiske lønnslov, dvs. salg av arbeidskraft til den til enhver tid gjeldende markedspris. Det fagforeningene utretter for proletariatet, er til enhver tid å utnytte markedets konjunkturer på en måte de er tjent med. Men selv disse konjunkturene ligger utenfor fagforeningenes innflytelsessfære. På den ene siden har vi den etterspørselen etter arbeidskraft som produksjonstilstanden betinger, og på den andre siden tilbudet på arbeidskraft, skapt gjennom proletarisering og naturlig forplantning. Det samme gjelder for arbeidets grad av produktivitet til enhver tid. De kan derfor ikke fjerne lønnsloven; de kan i beste fall holde den kapitalistiske utbytting innen de til enhver tid "normale" grenser, men de kan på ingen måte selv gradvis oppheve utbyttingen.

Konrad Schmidt kaller riktignok den nåværende fagbevegelsen for et "svakelig begynnelsesstadium" og venter seg av framtida at "fagforeningsvesenet får en stadig større innflytelse på selve reguleringen av produksjonen." Regulering av produksjonen kan imidlertid bare bety to ting: Innblanding i produksjonsprosessens tekniske side, og fastsettelse av selve produksjonens omfang. Av hvilken art kan fagforeningens innflytelse bli i disse to spørsmålene? Hva produksjonens teknikk angår, er det klart at den enkelte kapitalists interesser faller sammen med den kapitalistiske økonomis framskritt og utvikling. Det er det egne behov som oppmuntrer ham til tekniske forbedringer. Den enkelte arbeiders situasjon er derimot den motsatte: Hver teknisk omveltning er i strid med interessene til den direkte berørte arbeider og forverrer hans umiddelbare situasjon: Den devaluerer arbeidskraften og gjør arbeidet mer intenst, ensformig og anstrengende. Fagforeningen kan rett nok blande seg inn i produksjonens tekniske side, men den kan åpenbart bare gjøre det i sistnevnte mening. Den kan bare handle i de direkte berørte arbeidergruppers interesse, altså motsette seg forbedringer. I dette tilfelle handler fagforeningen imidlertid ikke i den samlede arbeiderklasses og dens frigjørings interesse, som tvert imot faller sammen med det tekniske framskritt, dvs. med den enkelte kapitalists interesse. Fagforeningen ville altså da tjene reaksjonens interesser. Og i virkeligheten finner vi heller ikke ønsket om å påvirke produksjonens tekniske side i framtida, hvor Konrad Schmidt søker den, men i fagbevegelsens fortid. Det kjennetegner den eldre fasen i den engelske tradeunionisme (fram til 1860-årene), hvor den bygde på middelalder-laugsmessige tradisjoner og, karakteristisk nok, på det foreldede prinsipp om den "ervervede rett til rimelig arbeid". 11 Fagforeningens ønske om å bestemme produksjonens omfang og vareprisene er derimot et fenomen av helt ny dato. Først i den aller siste tid kan vi se forsøk i denne retningen - og igjen bare i England. 12 Etter sin karakter og tendens er imidlertid disse bestrebelsene av samme verdi som de forannevnte. For hva må fagforeningens aktive deltagelse i fastsettelse av vareproduksjonens omfang og prisen nødvendigvis bli redusert til? Et arbeidernes kartell med bedriftsherrene mot forbrukerne, med tvangstiltak mot konkurrerende bedrifter av en art som ikke står tilbake for de metodene de regulære bedriftsorganisasjonene benytter seg av. Dette er i grunnen ikke lenger noen kamp mellom arbeid og kapital, men kapitalens og arbeidskraftens solidariske kamp mot det forbrukende samfunn. Etter sitt innhold er det en reaksjonær handling, som ikke kan være et ledd i proletariatets frigjøringskamp, fordi den er det motsatte av klassekamp. I sin praktiske verdi er det en utopi som aldri kan utvides til å gjelde større bransjer som produserer for verdensmarkedet, noe som skulle være nokså innlysende.

Fagforeningens virksomhet er altså i hovedsak begrenset til lønnskampen og forkortelsen av arbeidstida, dvs. til en regulering av den kapitalistiske utbytting alt etter markedsforholdene. Noen innflytelse på produksjonsprosessen er den etter sakens natur avskåret fra. Mer enn det, hele tendensen i fagbevegelsens utvikling går - motsatt av det Konrad Schmidt antar - i retning av en fullstendig løsrivelse av arbeidsmarkedet fra enhver umiddelbar relasjon til varemarkedet forøvrig. Mest karakteristisk for denne utvikling er det at til og med forsøket på å kople arbeidsmarkedet iallfall passivt i et direkte forhold til den allminnelige produksjonssituasjon, gjennom systemet med glidende lønningslister, nå er blitt passert av utviklingen og at de engelske trade unions mer og mer går fra dette system.

Men heller ikke innen grensene for sin faktiske innflytelse går den faglige bevegelse mot en uhemmet utvidelse, slik teorien om kapitalens tilpasning forutsetter det. Tvert imot! Når man ser på større etapper i den sosiale utvikling kan man ikke lukke øynene for den kjensgjerning at vi i det store og hele ikke beveger oss henimot tider med et oppsving, men tider med nedgang i den faglige bevegelse. Når industriens utvikling har nådd et høydepunkt og kapitalen på verdensmarkedet begynner å bevege seg langs den "nedadgående gren", blir den faglige kamp dobbelt vanskelig: For det første blir de objektive konjunkturer for arbeidsmarkedet dårligere, idet etterspørselen øker langsommere, mens tilbudet vokser fortere enn i dag, og for det andre griper kapitalen selv tilbake til den del av produktet som tilkommer arbeideren for å kompensere tapene på verdensmarkedet. Reduksjonen av arbeidslønnen er jo et av de viktigste midler til å stanse nedgangen i profittraten! 13 I England ser vi allerede bildet av det begynnende andre stadium i den faglige bevegelsen. Den blir i dette stadium av nødvendighet mer og mer redusert til et rent forsvar av det som allerede er oppnådd, og også dette forsvaret blir stadig vanskeligere. Den annen side av denne karakteristiske utvikling, dens motstykke, må bli et oppsving i den politiske og sosialistiske klassekamp.

Den samme feilen med å anvende et omvendt historisk perspektiv gjør Konrad Schmidt med hensyn til sosiale reformer, hvor han venter at den "hånd i hånd med de faglige arbeiderkoalisjonene påtvinger kapitalklassen de vilkår på hvilke den alene får lov til å bruke arbeidskraft." Med en slik forklaring på sosialreform kaller Bernstein fabrikklovene for et stykke "samfunnsmessig kontroll" og som sådan - et stykke sosialisme. Også Konrad Schmidt sier overalt hvor han taler om offentlig arbeidervern "samfunnsmessig kontroll", og når han dermed lykkelig har forvandlet staten til samfunn, tilføyer han fortrøstningsfullt "dvs. den oppadstrebende arbeiderklasse", og gjennom disse operasjonene forvandles det tyske forbundsråds harmløse arbeidervernregler til det tyske proletariats sosialistiske overgangstiltak.

Mystifikasjonen er gjennomskuelig. Vår tids stat er nettopp ikke noe "samfunn" i betydningen "oppadstrebende arbeiderklasse", men det kapitalistiske samfunns representant, dvs. en klassestat. Derfor er den av denne stat gjennomførte sosialreform heller ikke noen utøvelse av "samfunnsmessig kontroll", dvs. det frie arbeidende samfunns kontroll over sin egen arbeidsprosess, men en kontroll som kapitalens klasseorganisasjon utøver over kapitalens produksjonsprosess. Her, dvs. i kapitalens interesser, finner da også sosiale reformer sin naturlige begrensning. Bernstein og Konrad Schmidt ser riktignok også på dette området i vår tid bare "svakelige begynnelsesstadier" og lover seg av framtida en i det uendelige økende sosialreform til fordel for arbeiderklassen. Men de gjør her samme feil som når de ser fram til en fagbevegelse i uavbrutt oppsving.

Teorien om sosialismens gradvise innføring gjennom sosiale reformer forutsetter som vilkår - og her ligger dens tyngdepunkt - en bestemt objektiv utvikling både av den kapitalistiske eiendom og av staten. Når det gjelder den første går skjemaet for den framtidige utvikling, slik Konrad Schmidt forutsetter det, i retning av "å presse kapitaleieren mer og mer over til å spille rollen som administrator ved at hans rettigheter begrenses". Stilt overfor den angivelige umulighet av en plutselig engangs-ekspropriasjon av produksjonsmidlene bygger Konrad Schmidt opp en teori om den trinnvise ekspropriasjon. Til dette formål konstruerer han som en nødvendig forutsetning en oppsplitting av eiendomsretten i en "overeiendom", som han tildeler "samfunnet" og som han ønsker stadig å utvide, og en bruksrett som i kapitalistenes hender skrumper stadig mer inn til å bli ren administrasjon. Nå er den konstruksjon enten et uskyldig ordspill, uten dyptgående tanker. Da blir teorien om den gradvise ekspropriasjon uten enhver dekning. Eller den er et alvorlig ment skjema for den rettslige utvikling. Men da er den fullstendig feilaktig. Oppspaltningen av de forskjellige fullmakter som ligger i eiendomsretten, som Konrad Schmidt tar tilflukt i for sin "trinnvise ekspropriasjon" av kapitalen, er karakteristisk for det føydal-naturaløkonomiske samfunn, hvor fordelingen av produktet blant de forskjellige samfunnsklasser foregikk in natura og på grunnlag av personlige relasjoner. Oppdelingen av eiendommen i forskjellige segmenter var her den på forhånd gitte organisering av den samfunnsmessige rikdoms fordeling. I og med overgangen til vareproduksjon og oppløsningen av alle personlige bånd mellom de enkelte deltagere i produksjonsprosessen befestet seg omvendt forholdet mellom menneske og ting - privateiendommen. Ved at fordelingen ikke lenger skjer gjennom personlige relasjoner, men gjennom bytte, måles de forskjellige delkrav til den samfunnsmessige rikdom ikke i andeler av eiendomsretten til et felles objekt, men i den verdi som hver enkelt har å framby på markedet. Det første omsvinget i de rettslige forhold, som ledsaget utviklingen av vareproduksjonen i middelalderens bykommuner var da også utviklingen av den absolutte, lukkede privateiendom innen rammen av de føydale rettsforhold med delt eiendom. I den kapitalistiske produksjon fortsetter imidlertid denne utviklingen videre. Jo mer produksjonsprosessen får samfunnsmessig karakter, desto mer beror fordelingsprosessen på rent bytte, og desto mer uangripelig og lukket den kapitalistiske privateiendommen blir, desto mer slår kapitaleiendommen over fra en rett til produktet av eget arbeid til å bli en rett til å tilegne seg andres arbeid Så lenge kapitalisten selv leder fabrikken, er fordelingen ennå til en viss grad knyttet til en personlig deltagelse i produksjonsprosessen. Etterhvert som fabrikantens personlige ledelse blir overflødig, og i sin fullkommenhet i aksjeselskapene, skilles eiendom av kapital som kravgrunnlag ved fordelingen helt ut fra de personlige relasjoner til produksjonen og framtrer i sin reneste, mest avsluttede form. I aksjekapitalen og den industrielle kredittkapital kommer den kapitalistiske eiendomsrett først til sin fulle utfoldelse.

Konrad Schmidts historiske skjema, "fra eier til ren administrator", viser seg derfor å være den faktiske utvikling, som omvendt går fra eier og forvalter til bare eier, satt på hodet. Konrad Schmidt har det her på samme måte som Goethe:

Det han eier, ser han i det fjerne, og det som forsvant, blir til det virkelige.

Og på samme måte som hans historiske skjema går tilbake fra det moderne aksjeselskap til manufakturfabrikken eller endog håndverkerens verksted, vil det rettslig føre den kapitalistiske verden tilbake til de føydal-naturaløkonomiske eggeskall.

Sett fra denne synsvinkel tar også den "samfunnsmessige kontroll" seg noe annerledes ut enn Konrad Schmidt ser den. Det som i dag fungerer som "samfunnsmessig kontroll" - arbeidervernet, kontroll med aksjeselskapene m.v. - har i virkeligheten ingenting å gjøre med noen andel i eiendomsretten, noen "overeiendom". Den fungerer ikke som en begrensning av den kapitalistiske eiendom, men omvendt som dens vern. Eller i økonomisk terminologi, den er ikke noe inngrep i den kapitalistiske utbytting, men en normering, en regulering av denne utbytting. Og når Bernstein spør om det er mye eller lite sosialisme i en fabrikklov, så kan vi forsikre ham at det i den aller beste fabrikklov fins nøyaktig like mye sosialisme som i de kommunale forskrifter for gaterenhold og tenning av gasslyktene, det er jo også "samfunnsmessig kontroll".

4. Kapitalismen og staten

Den andre forutsetningen for en gradvis innføring av sosialismen er hos Eduard Bernstein statens utvikling til samfunn. Det er allerede blitt en banalitet når man sier at den nåværende stat er en klassestat. Men etter vår mening bør også denne tese, på samme måte som alt annet som refererer til det kapitalistiske samfunn, ikke oppfattes som en stiv, absolutt gyldighet, men i lys av utviklingens stadige strøm.

I og med borgerskapets politiske seier ble staten en kapitalistisk stat. Riktignok forandrer selv den kapitalistiske utvikling statens natur ganske vesentlig ved at den stadig utvider dens virkefelt, tildeler den stadig nye funksjoner, især hva det økonomiske liv angår, og gjør dens innblanding i og kontroll over dette liv stadig mer nødvendig. Forsåvidt forberedes gradvis den framtidige sammensmelting av staten med samfunnet, så å si et tilbakefall av statens funksjoner til samfunnet. I dette henseende kan man også tale om en utvikling av den kapitalistiske stat i retning samfunnet, og det er uten tvil i denne forstand Marx sier at arbeidervernet er "samfunnets" første bevisste innblanding i den sosiale livsprosess, en uttalelse som Bernstein påberoper seg.

Men på den annen side fører den samme kapitalistiske utvikling også til en annen forvandling i statens vesen. Først og fremst er staten i dag en herskende kapitalistklasses organisasjon. Når den i den samfunnsmessige utviklings interesse overtar forskjellige funksjoner av allmenn interesse, så skjer det bare fordi og i den utstrekning disse interessene og den samfunnsmessige utvikling faller sammen med den herskende klasses interesser i sin allminnelighet. Arbeidervernet f.eks. tjener like mye kapitalistenes umiddelbare interesse som klasse som det tjener samfunnet som helhet. Men denne harmoni varer bare inntil et visst punkt i den kapitalistiske utvikling. Når utviklingen har nådd et visst høydepunkt, begynner borgerskapets interesser som klasse og den økonomiske utviklings interesser å gå i forskjellig retning, også i kapitalistisk forstand. Vi tror at denne fase allerede har fått sin begynnelse, og det kommer til uttrykk i de to viktigste fenomener i dagens sosiale liv: i tollpolitikken og i militarismen. Begge deler - tollpolitikk og militarisme - har i kapitalismens historie spilt sin uunngåelige og forsåvidt progressive, revolusjonære rolle. Uten tollbeskyttelse ville storindustrien i de enkelte land ikke ha kunnet utvikle seg. Men i dag er det annerledes. I dag tjener beskyttelsestoll ikke til å bringe den unge industri opp i høyden, men til kunstig å konservere foreldede produksjonsformer. Fra den kapitalistiske utviklings synsvinkel, er det i dag fullstendig likegyldig om Tyskland eksporterer flere varer til England eller omvendt. Fra den samme utviklings synsvinkel kan man altså si at morianen har gjort sitt arbeid og kan gå. Ja, han burde til og med gå. Med vår tids gjensidige avhengighet mellom forskjellige industrigreiner må beskyttelsestoll på hvilken som helst vare gjøre produksjonen av andre varer i hjemlandet dyrere, dvs. hemme industrien igjen. Men det er ikke tilfelle når man ser det fra kapitalistklassens interesser. Industrien trenger ikke beskyttelsestoll for sin utvikling, men bedriftsherrene trenger den som vern for sin avsetning. Det betyr at tollen i dag ikke lenger tjener som et beskyttelsesmiddel for en oppadstrebende kapitalistisk produksjon mot en som er mer moden, men som en nasjonal kapitalistgruppes kampmiddel mot en annen. Tollsatsene er dessuten ikke lenger nødvendige som et beskyttelsesmiddel for industrien for å danne og erobre et hjemmemarked, men de er det som et uunnværlig middel til kartelliseringen av industrien, dvs. i de kapitalistiske produsenters kamp med det konsumerende samfunnet. Det som endelig skarpest kjennetegner den nåværende tollpolitikks spesifikke karakter er den kjensgjerning at det i det hele tatt ikke lenger er industrien, men landbruket som overalt spiller den avgjørende rolle, dvs. at tollpolitikken egentlig er blitt et middel til å støpe føydale interesser i en kapitalistisk form og å gi uttrykk for disse interessene.

Den samme forvandling har foregått med militarismen. Når vi ser på historien, ikke som den kunne eller burde ha vært, men slik den virkelig har vært, må vi fastslå at krigen har vært den mest uunnværlige faktor i den kapitalistiske utvikling. USA og Tyskland, Italia og Balkanstatene, Russland og Polen - alle kan takke krigene for vilkårene eller impulsen til en kapitalistisk utvikling, enten krigen endte med seier eller nederlag for dem. Så lenge det fantes land hvis indre splittethet eller naturaløkonomiske isolerthet måtte overvinnes, spilte også militarismen en revolusjonær rolle i kapitalistisk forstand. I dag er forholdene annerledes også på dette felt. Når Kina i dag blir scene for truende konflikter, dreier det seg åpenbart ikke om ønsket om å åpne Kina for den europeiske kapitalisme, men om ferdige europeiske motsetninger som har forplantet seg til Kina og som kommer til utbrudd på kinesisk jord. De som i dag opptrer mot hverandre med våpen i hånd, enten det er i Europa eller i andre verdensdeler, er ikke på den ene side kapitalistiske land og på den annen side land med naturalhusholdning, men stater som nettopp på grunn av likartetheten i sin kapitalistiske utvikling drives inn i en konflikt. For selve denne utviklingen kan riktignok under disse forhold konflikten, hvis den kommer til utbrudd, bare være av katastrofal betydning, idet den denne gang helt formålsløst kommer til å medføre de dypeste rystelser og omveltninger i det økonomiske liv i alle kapitalistiske stater. Men annerledes tar saken seg ut når man ser den fra kapitalistklassens synsvinkel. For den er militarismen i dag blitt uunnværlig i tre henseender: For det første som kampmiddel for konkurrerende "nasjonale" interesser mot andre nasjonale grupper, for det andre som den viktigste investeringsmåten både for den finansielle og den industrielle kapital, for det tredje som redskap for klasseherredømmet i det egne land mot det arbeidende folk - alt sammen interesser som i og for seg ikke har noe til felles med utviklingen av den kapitalistiske verdensøkonomi. Og det som igjen best avslører den nåværende militarismes spesifikke karakter er for det første dens allmenne framvekst i alle land, så å si om kapp, drevet av sin egen indre mekaniske drivkraft, et fenomen som var helt ukjent ennå for et par tiår siden; videre uunngåeligheten, det katastrofale ved den kommende eksplosjon, samtidig som foranledningen, de i første omgang interesserte stater, stridens gjenstand og alle nærmere omstendigheter er helt ubestemte. Fra å være en motor for kapitalistisk utvikling er militarismen blitt en kapitalistisk sykdom.

I den her nevnte motsetning mellom den samfunnsmessige utvikling og de herskende klasseinteresser stiller staten seg på sistnevntes side. Den kommer - på samme måte som borgerskapet - i sin politikk i motsetning til den samfunnsmessige utvikling, den mister derfor stadig mer karakteren som representant for hele samfunnet og blir i samme grad stadig mer en ren klassestat . Eller rettere sagt, disse to egenskaper skiller seg fra hverandre og tilspisser seg til en motsetning innen statens vesen. Og denne motsetning skjerpes for hver dag. For på den ene side vokser statens allmenne funksjoner, dens innblanding i det samfunnsmessige liv, dens "kontroll" over det. Men på den annen side blir den gjennom sin klassekarakter i stadig større utstrekning tvunget til å legge tyngdepunktet av sin virksomhet og sine maktmidler på områder som bare er nyttige for borgerskapets klasseinteresser, og bare av negativ betydning for samfunnet: militarismen, toll- og kolonialpolitikken. For det annet blir på den måten dens "samfunnsmessige kontroll" også stadig mer gjennomsyret og behersket av klassekarakteren (jamfør gjennomføringen av arbeidervernet i alle land).

Den beskrevne forandring i statens vesen er ikke i strid med, men tvert imot i samsvar med utviklingen av demokratiet, som Bernstein likeledes betrakter som et middel for trinnvis innføring av sosialismen.

Slik Konrad Schmidt forklarer det, skal erobringen av en sosialdemokratisk majoritet i parlamentet endog være den direkte veien til samfunnets trinnvise sosialisering. Det politiske livs demokratiske former er nå uten tvil et fenomen som sterkest gir uttrykk for statens utvikling i retning av samfunnet og som forsåvidt utgjør en etappe mot den sosialistiske omveltning. Men dobbeltheten i den kapitalistiske stats vesen, som vi nettopp har skildret, trer bare desto skarpere fram i det moderne demokrati. Etter sin form tjener nemlig demokratiet til å gi uttrykk for hele samfunnets interesser i statens organisasjon. På den annen side er det imidlertid bare det kapitalistiske samfunn, dvs. et samfunn hvor de kapitalistiske interessene er avgjørende, som gir uttrykk for dem. De etter sin form demokratiske institusjonene blir dermed etter sitt innhold til et verktøy for de herskende klasseinteresser. Dette kommer tydeligst til uttrykk i den kjensgjerning at de demokratiske former selv, så snart demokratiet har en tendens til å fornekte sin klassekarakter og til å bli et redskap for de virkelige folkeinteresser, ofres av borgerskapet og dets statlige representasjon. Idéen om et sosialdemokratisk parlamentsflertall virker i betraktning av dette forhold som en kalkulasjon som bare regner med den ene, den formelle side ved demokratiet, og totalt ser bort fra dets annen side, dets reelle innhold. Og demokratiet i sin helhet framtrer ikke som et umiddelbart sosialistisk element, som gradvis gjennomsyrer det kapitalistiske samfunn, slik Bernstein tror, men omvendt som et spesifikt kapitalistisk middel til å bringe de kapitalistiske motsetningene fram til modning og utvikling.

I lys av denne objektive utvikling av staten blir Bernsteins og Konrad Schmidts tese om den økende "samfunnsmessige kontroll" som direkte skal føre fram til sosialismen, til en frase som for hver dag har mindre med virkeligheten å gjøre.

Teorien om sosialismens trinnvise innføring munner ut i en gradvis reform av den kapitalistiske eiendom og den kapitalistiske stat. Begge utvikler seg imidlertid i kraft av objektive prosesser i det nåværende samfunn i stikk motsatt retning. Produksjonsprosessen blir stadig mer samfunnsmessig, og statens innblanding i og kontroll over denne produksjonsprosess blir stadig mer omfattende. Men samtidig blir den kapitalistiske privateiendom stadig mer lukket og uangripelig, og statens kontroll gjennomsyres mer og mer av rene klasseinteresser. Idet staten, dvs. den politiske organisasjon, og eiendomsforholdene, dvs. den rettslige organisasjon av kapitalismen, i utviklingens gang blir stadig mer kapitalistiske og ikke stadig mer sosialistiske, utgjør de to uovervinnelige vanskeligheter for teorien om sosialismens gradvise innføring.

Fouriers 14 idé om plutselig å forvandle den kapitalistiske ulykkes hav ved hjelp av "falanstére"-systemet til et hav av sosialistiske søtsaker ved flaskevis tilsetning av sosialistisk limonade, er bare mer banal, men ikke et hår mindre fantastisk.

Produksjonsforholdene i det kapitalistiske samfunn nærmer seg stadig mer de sosialistiske, men dets politiske og rettslige forhold bygger en stadig høyere mur mellom det kapitalistiske og det sosialistiske samfunn. Denne muren gjennomhulles ikke gjennom utviklingen av sosialreform og demokrati, den blir bare sterkere og høyere. Det som kan rive den ned, er bare revolusjonens sleggeslag, dvs. erobringen av den politiske makt gjennom proletariatet.

5. Revisjonismens praktiske konsekvenser og allmenne karakter

I første del har vi forsøkt å påvise at Bernsteins teori løsriver det sosialistiske program fra det materielle grunnlag og flytter det over på en idealistisk basis. Det gjelder den teoretiske begrunnelse. Men hvordan tar så teorien seg ut omsatt i praksis? For det første og formelt sett atskiller den seg i det hele tatt ikke fra praksisen hittil i den sosialdemokratiske kamp. Fagforeninger, kampen for sosiale reformer og for demokratisering av de politiske institusjoner, det er akkurat det som også ellers utgjør innholdet i den sosialdemokratiske partivirksomhet. Forskjellen ligger altså ikke i "hva" , men i " hvordan ". Slik forholdene er i dag oppfattes den faglige og den parlamentariske kamp som midler til etterhvert å lede og oppdra proletariatet med henblikk på å overta den politiske makt. Etter revisjonismens oppfatning skal denne kampen, i betraktning av at denne makterobring er umulig og formålsløs, bare føres med henblikk på umiddelbare resultater, dvs. på bedringen av arbeidernes materielle situasjon, den trinnvise begrensning av den kapitalistiske utbytting og utvidelsen av den samfunnsmessige kontroll. Når vi ser bort fra den umiddelbare bedringen av arbeidernes situasjon, en målsetting som er felles for begge oppfatninger, både den som hittil har vært vanlig i partiet og revisjonismens, består hele forskjellen kort sagt i følgende forhold: Etter den gjengse oppfatning består den sosialistiske betydning av den faglige og den politiske kamp i å forberede proletariatet, dvs. den subjektive faktor i den sosialistiske omveltning, på gjennomføringen av denne omveltning. Etter Bernstein består betydningen i at den faglige og politiske kamp trinnvis begrenser selve den kapitalistiske utbytting, at den mer og mer svekker det kapitalistiske samfunns kapitalistiske karakter og gir det et sosialistisk preg, med andre ord; at den skal føre til den sosialistiske omveltning i objektiv forstand. Ser man litt nærmere på dette er de to oppfatninger direkte motsatte. Etter den i partiet vanlige oppfatning fører man proletariatet gjennom den faglige og den politiske kamp fram til den overbevisning at det er mulig å bedre dets situasjon i vesentlig grad gjennom denne kamp og at det er uunngåelig til sist å erobre den politiske makt. Etter Bernsteins syn tar man utgangspunkt i at det er umulig å erobre den politiske makt, for gjennom bare den faglige og politiske kamp å innføre den sosialistiske samfunnsordning.

Den faglige og politiske kamps sosialistiske karakter finner man altså hos Bernstein i troen på dens trinnvis sosialiserende påvirkning av den kapitalistiske økonomi. En slik påvirkning er imidlertid i virkeligheten - som vi har prøvd å påvise - helt imaginær. De kapitalistiske eiendoms- og statsinstitusjoner utvikler seg i motsatt retning. Men dermed mister sosialdemokratiets praktiske daglige kamp til sjuende og sist enhver relasjon til sosialismen. Den faglige og politiske kamps store sosialistiske betydning består i at den sosialiserer arbeiderklassens erkjennelse , dens bevissthet. Når man ser på disse kampmidlene som et middel til en umiddelbar sosialisering av den kapitalistiske økonomi, svikter de ikke bare i denne oppdiktede effekt, men da mister de også sin andre, eneste mulige, sosiale betydning: de slutter å være et oppdragelsesmiddel for arbeiderklassen med sikte på den proletariske revolusjon.

Det er derfor en total misforståelse når Eduard Bernstein og Konrad Schmidt trøster seg med at arbeiderbevegelsens endelige mål jo ikke går tapt om man legger kampens tyngdepunkt på sosiale reformer og fagforeninger idet hvert skritt i denne retning betyr noe ut over seg selv og det sosialistiske mål ligger i selve bevegelsen som en innebygd tendens. Det er riktignok i høyeste grad tilfelle ved det tyske sosialdemokratis nåværende taktikk, dvs. når den bevisste og faste streben etter erobringen av den politiske makt står foran fagforenings- og reformkampen som en ledestjerne. Men hvis man løsriver denne på forhånd gitte målsetting fra bevegelsen og i første omgang setter opp de sosiale reformer som mål i seg selv, svikter de ikke bare når det gjelder virkeliggjøringen av det endelige sosialistiske mål, men virker i motsatt retning. Konrad Schmidt stoler simpelthen på den så å si mekaniske bevegelsen som, når den først er kommet i gang, ikke lenger kan stanse av seg selv - ut fra den enkle tesen at appetitten kommer mens man spiser og at arbeiderklassen aldri vil slå seg til ro med reformer så lenge den sosialistiske omveltning ikke er fullført. Den siste forutsetning stemmer riktignok, og den garanteres av selve den kapitalistiske sosialreforms utilstrekkelighet. Men de konsekvenser man trekker av den kunne bare stemme hvis det var mulig å konstruere en uavbrutt kjede av kontinuerlige og økende sosiale reformer fra det nåværende og direkte fram til det sosialistiske samfunn. Det er imidlertid ren fantasi, kjeden blir etter tingenes natur avbrutt meget snart, og de veier som bevegelsen kan slå inn på fra dette punkt er mange.

Det mest nærliggende og sannsynlige vil da bli en forskyvning av taktikken i den retning at man med alle midler vil gjøre det mulig å nå kampens praktiske resultater, sosiale reformer. Det uforsonlige, skarpe klassestandpunktet, som bare har noen mening med sikte på en tilstrebet politisk makterobring, vil bli til en stadig mer negativ potens når umiddelbare praktiske resultater utgjør hovedformålet. Neste skritt blir altså en kompensasjonspolitikk og en forsonlig holdning som er en klok statsmann verdig. Men heller ikke der kan bevegelsen bli stående i en stadig likevekt. På grunn av at sosialreform i den kapitalistiske verden nå en gang er en hul nøtt og aldri kan bli noe annet, kan man bruke den taktikk man ønsker - neste trinn blir en skuffelse også når det gjelder sosialreformen. Sosialismen ligger ikke som en nødvendig tendens i arbeiderklassens daglige kamp, den fins som tendens bare i de stadig mer tilspissede motsetninger i den kapitalistiske økonomi, og dessuten i arbeiderklassens subjektive erkjennelse av nødvendigheten av at denne økonomi blir avskaffet gjennom en sosial omveltning. Benekter man det ene og forkaster man det andre, slik revisjonismen gjør det i sin teori, vil bevegelsen i første omgang bli redusert til simpelt fagforeningsarbeid og reformarbeid og i siste instans gjennom sin egen tyngdekraft forlate klassestandpunktet.

Konsekvensene blir også tydelig når man betrakter revisjonismen fra en annen synsvinkel og stiller spørsmålet: Av hvilken art er dette synet helt generelt? Det er klart at Bernstein ikke står på de kapitalistiske forholds grunn og at han ikke, slik borgerlige økonomer gjør, benekter deres motsetninger. Han går i sin teori på samme måte som Marx ut fra disse motsetningers eksistens som en forutsetning. Men på den annen side - og det er vel kjernepunktet i hans syn overhodet og den grunnleggende forskjell mellom hans oppfatning og det syn som hittil har vært vanlig i sosialdemokratiet - regner han i sin teori ikke med opphevingen av disse motsetningene gjennom deres egen konsekvente utvikling.

Hans teori står midt mellom to ekstreme oppfatninger, han vil ikke la motsetningene komme til full modning og, når de er satt på spissen, oppheve dem gjennom et revolusjonært omslag, han vil brekke av spissen, han vil mildne dem. Slik skal etter hans syn mangelen på kriser og bedriftsorganisasjonene mildne motsetningen mellom produksjon og bytte, bedringen av proletariatets stilling og middelstandens fortsatte eksistens skal mildne motsetningen mellom kapital og arbeid, og demokratiets økende kontroll skal mildne motsetningen mellom klassestaten og samfunnet.

Riktignok består heller ikke den gjengse sosialdemokratiske taktikk i at man avventer utviklingen av de kapitalistiske motsetninger fram til modningen og deretter omslaget. Tvert imot, man støtter seg på den en gang gitte retning i utviklingen, men setter deretter i den politiske kamp dens konsekvenser på spissen, man antisiperer den, man tar så og si med i beregning den videre objektive utvikling og står alltid på de fullt modnede motsetningers grunn, noe som i det hele tatt er vesensinnholdet i enhver revolusjonær taktikk. Slik bekjemper sosialdemokratiet for eksempel tollen og militarismen allerede mens disse faktorene ennå spiller en revolusjonær rolle i den kapitalistiske utvikling. Bernstein støtter seg derimot i sin taktikk i det hele tatt ikke på en videreutvikling og skjerping, men på en formilding av de kapitalistiske motsetninger. Han har selv karakterisert det meget treffende når han taler om den kapitalistiske økonomiske "tilpasning". Når vil et slikt syn ha vært riktig? Alle motsetninger i det nåværende samfunn er simpelthen resultater av den kapitalistiske produksjonsmåten. Om vi forutsetter at denne produksjonsmåte fortsetter å utvikle seg i samme retning som hittil, så må samtidig og uatskillelig fra den også alle dens konsekvenser utvikle seg, motsetningene må tilspisse seg og skjerpes, ikke mildnes. Det siste ville derfor forutsette at den kapitalistiske produksjonsmåten selv ble hemmet i sin utvikling. Kort sagt, den mest generelle forutsetning for Bernsteins teori er stagnasjon i den kapitalistiske utvikling.

Men dermed dømmer teorien seg selv, og det i dobbel forstand. For det første avslører den sin utopiske karakter med hensyn til det endelige sosialistiske mål - det må på forhånd være klart at en forsumpet kapitalistisk utvikling ikke kan føre fram til en sosialistisk omveltning, og her får vi bekreftelsen på vår framstilling av teoriens praktiske konsekvenser. For det annet avslører den sin reaksjonære karakter med hensyn til den hurtige kapitalistiske utvikling som faktisk foregår. Nå vil følgende spørsmål reise seg: Hvordan kan Bernsteins oppfatning forklares eller rettere sagt karakteriseres i lys av denne faktiske kapitalistiske utvikling?

At de økonomiske forutsetninger som Bernstein i sin analyse av vår tids sosiale forhold tar sitt utgangspunkt i - hans teori om den kapitalistiske "tilpasning" - ikke er holdbare, mener vi å ha påvist i første avsnitt. Vi så at verken kredittvesenet eller kartellene kan oppfattes som "tilpasningsmidler" for den kapitalistiske økonomi, og at verken mangelen på kriser eller middelstandens fortsatte eksistens kan tolkes som symptomer på kapitalistisk tilpasning. Men alle de nevnte detaljer i tilpasningsteorien bygger - bortsett fra dens direkte feilaktighet - på enda et felles karakteristisk trekk. Denne teori betrakter alle de nevnte fenomener i det økonomiske liv ikke i sin organiske tilhørighet til den kapitalistiske utvikling i sin helhet, ikke i sammenheng med hele den økonomiske mekanisme, men løsrevet fra denne sammenheng, i sin selvstendige tilværelse, som disjecta membra (spredte deler) av en livløs maskin. Derfor f.eks. synet på kredittens tilpasningsevne. Betrakter man kreditten som et naturgitt høyere trinn av bytteprosessen og i sammenheng med alle iboende motsetninger i det kapitalistiske bytte kan man umulig se den som et mekanisk "tilpasningsmiddel", som på en måte står utenfor bytteprosessen, like lite som man kan betrakte pengene i seg selv, varen, kapitalen som kapitalismens "tilpasningsmidler". Men kreditten er ikke mindre enn pengene, varen og kapitalen et organisk ledd i den kapitalistiske økonomi på et visst trinn av dens utvikling, og på dette trinn utgjør den på samme måte som de andre nevnte faktorene en uunnværlig del av dens tannhjulsmekanisme, og samtidig også et redskap for ødeleggelse, idet den øker og produserer dens indre motsetninger.

Akkurat det samme gjelder for kartellene og de forbedrede kommunikasjonsmidlene.

Den samme mekaniske og udialektiske oppfatning finner man hos Bernstein når han betrakter mangelen på kriser som et symptom på den kapitalistiske økonomis "tilpasning". For ham er krisene simpelthen forstyrrelser i den økonomiske mekanismen, og når de uteblir, kan åpenbart mekanismen fungere friksjonsfritt. Krisene er imidlertid i virkeligheten ikke "forstyrrelser", eller rettere sagt de er forstyrrelser som den kapitalistiske økonomi som helhet ikke kan klare seg foruten. Når det først er en kjennsgjerning at krisene - for å si det kort - er den på kapitalistisk basis eneste mulige og derfor helt normale metode for periodisk å kunne løse motsetningen mellom produktivkreftenes ubegrensede utviklingsevne og forbrukets grenser, er krisene også uatskillelige organiske bestanddeler av den kapitalistiske totaløkonomi.

En "forstyrrelsesfri" utvikling av den kapitalistiske produksjon innebærer faktisk farer for den som er langt større enn selve krisene. Det er nemlig den stadig synkende tendens i profittraten, som ikke kommer av motsetningen mellom produksjon og bytte, men av selve utviklingen av arbeidets produktivitet, som innebærer den høyst farlige tendens til å gjøre produksjonen umulig for alle mindre og mellomstore kapitaler; og dette begrenser nydannelsene og dermed kapitalinvesteringenes utvikling. Nettopp krisene, den andre konsekvens av samme prosess, medfører gjennom kapitalens periodiske devaluering , ved at produksjonsmidlene blir billigere og en del av den aktive kapital lammes, samtidig en økning av profittene og framskritt i produksjonen. De framtrer derfor som et middel til stadig igjen å fyre opp under den kapitalbestemte fase av verdensmarkedets utfoldelse, men for alltid ville den kapitalistiske økonomi snart havne i en hengemyr og ikke på den grønne gren som Bernstein forestiller seg det. Med sin mekaniske måte å se tingene på, som kjennetegner hele tilpasningsteorien, ser Bernstein bort fra den positive tendens som både krisene og kapitalens desentraliserende tendens har, og derfor er for ham også den stadige gjenfødelse av småkapitalen et tegn på kapitalistisk stagnasjon og ikke et tegn på en normal kapitalistisk utvikling, noe den faktisk er.

Det fins riktignok en synsvinkel fra hvilken alle de nevnte foreteelsene virkelig ser ut til å være slik tilpasningsteorien gir uttrykk for, nemlig den enkelte kapitalists synsvinkel, slik det virkelige livs kjensgjerninger, forvrengt gjennom konkurransens lover, kommer til uttrykk i hans bevissthet. Den enkelte kapitalist betrakter først og fremst faktisk hvert organiske ledd av den økonomiske totalitet som noe selvstendig, han ser tingene også bare fra den side hvor de innvirker på ham, den enkelte kapitalist, og derfor som rene "forstyrrelser" eller "tilpasningsmidler". For den enkelte kapitalist er krisene virkelig bare forstyrrelser, og når de uteblir forlenges hans levetid; for ham er likeledes kreditten et middel til å "tilpasse" sine utilstrekkelige produktivkrefter til markedets krav, for ham er et kartell han slutter seg til faktisk noe som opphever anarkiet i produksjonen.

Kort sagt, Bernsteins tilpasningsteori er ikke noe annet enn en teoretisk generalisering av den enkelte kapitalists måte å se tingene på. Men hva er denne oppfatningen i sitt teoretiske uttrykk annet enn det vesentlige og karakteristiske innhold i den borgerlige vulgærøkonomi? Alle økonomiske feiltagelser i denne skolen beror nettopp på den misforståelse at de betrakter fenomener i konkurransen, slik de tar seg ut gjennom enkeltkapitalens briller, som fenomener i den kapitalistiske økonomi i sin helhet. Og slik Bernstein ser på kreditten, oppfatter vulgærøkonomien dertil f.eks. pengene som et sinnrikt "tilpasningsmiddel" til byttets behov; den leter i selve de kapitalistiske fenomener etter motgiftene mot de kapitalistiske ubehag, den tror - akkurat som Bernstein - på muligheten av å regulere den kapitalistiske økonomi; den munner da også på samme måte som Bernsteins teori alltid ut i en formilding av de kapitalistiske motsetninger og en sammenplastring av de kapitalistiske sår, med andre ord i en reaksjonær, istedenfor en revolusjonær, framgangsmåte og dermed i en utopi.

Den revisjonistiske teori i sin helhet kan dermed karakteriseres på følgende måte: det er en ny teori for sosialistisk forsumping, vulgærøkonomisk begrunnet gjennom en teori for kapitalistisk forsumping.