Sachsische Arbeiterzeitung, 30. september 1898. Oversatt av Frans-Arne Stylegar.
Kamerat Heine har, som kjent, forfattet en pamflett i anledning partilandsmøtet med tittelen Å stemme eller ikke stemme? I denne argumenterer han for at vi skal delta i valgene til den prøyssiske delstatsforsamlingen. Det er ikke hovedtemaet i pamfletten som leder oss til visse nødvendige bemerkninger, men heller de to begrepene som han bruker i sin argumentasjon, og som vi reagerer instinktivt på som en følge av de velkjente begivenheter som nylig har funnet sted i partiet. Begrepene er: det muliges kunst (possibilisme) og opportunisme. Heine mener at partiets aversjon mot disse tendensene bare hviler på en misoppfatning av disse fremmedordenes sanne språklige mening. Akk! Kamerat Heine har, i likhet med Faust, studert juss med iver og glød, men dessverre, til forskjell fra Faust, lite annet. Og i jussens sanne ånd sier han til seg selv at I begynnelsen var ordet. Dersom vi ønsker å finne ut hvorvidt det muliges kunst og opportunisme er til skade eller til fordel for sosialdemokratiet, er det nok å slå opp i fremmedordboken, så får vi svaret i løpet av fem minutter. For fremmedordboken forteller oss at det muliges kunst er "en politikk som søker å oppnå det som er mulig under gitte omstendigheter". Derfor proklamerer Heine: "Jeg spør ethvert fornuftig menneske om en politisk linje skal ta utgangspunkt i det som er umulig under de gitte omstendigheter?" Ja, svarer vi i egenskap av fornuftige mennesker, dersom politiske og taktiske spørsmål kunne løses så enkelt, så hadde leksiografene vært de klokeste statsmenn og vi ville ha vært nødt til å holde populære foredrag om lingvistikk i stedet for å holde sosialdemokratiske taler.
Selvsagt bør og kan vår politikk bare forsøke å oppnå det som er mulig under de gitte omstendigheter. Men dette sier ikke noe om hvordan, på hvilken måte, vi skal forsøke å oppnå det som er mulig på. Det er imidlertid dette som er det avgjørende punkt.
Det avgjørende spørsmålet for den sosialistiske bevegelsen har alltid vært hvordan dens umiddelbare praktiske aktivitet kan drives i overensstemmelse med dens endelige mål. De ulike "skoler" og tendenser innenfor sosialismen skiller seg fra hverandre gjennom de ulike svar de gir på dette spørsmålet. Og sosialdemokratiet er det første sosialistiske parti som har forstått hvordan dets endelige revolusjonære mål kan harmoniseres med dets praktiske virksomhet fra dag til dag, og på denne måten har det vært i stand til å trekke brede lag med i kampen. Hvorfor er så denne løsningen spesielt harmonisk? Kort og greit fordi den praktiske kampen har blitt formet i overensstemmelse med de generelle prinsippene i partiprogrammet. Dette vet vi alle sammen; skulle vi bli utfordret, ville svarene våre være like gode som alltid. Nå mener vi at dette prinsippet, på tross av at det er svært generelt, utgjør en meget anvendelig rettesnor for aktiviteten vår. La oss kort illustrere det gjennom to sider av partiets politikk - holdningen til militarismen og til tollpolitikken.
I prinsippet er vi - som enhver som har gjort seg kjent med programmet vårt vet - mot all militarisme og all beskyttelsestoll. Følger det av dette at våre representanter i riksdagen må motsette seg enhver diskusjon om disse temaene med et kort og resolutt "nei"? Absolutt ikke, for dette ville være et standpunkt som passer bedre for en liten sekt enn et stort masseparti. Våre representanter må undersøke hvert enkelt forslag; de må vurdere argumentene og de må ta stilling og debattere på grunnlag av de gitte konkrete forhold, av den økonomiske og politiske situasjonen, og ikke av et livløst og abstrakt prinsipp. Resultatet må og vil imidlertid - dersom vi har vurdert de eksisterende forhold og folkets interesser riktig - et nei. Vår løsning er: ikke én mann og ikke én øre til dette systemet! Men gitt den rådende samfunnsorden kan ikke systemet være annerledes enn dette. Hver gang tollen økes sier vi at vi ikke ser noen grunn til å støtte dette tiltaket i den nåværende situasjonen, men for oss kan det ikke tenkes noen situasjon der vi ville ha trukket en annen konklusjon. Bare på denne måten kan vår praktiske kamp bli det den må være: virkeliggjøringen av våre grunnprinsipper gjennom det sosiale livets prosess og våre grunnprinsippers iboenhet i praktisk aksjon fra dag til dag.
Og bare under disse forutsetninger kjemper vi på det eneste tillatelige vis for det som til enhver tid er "mulig". Dersom noen nå sier at vi burde tilby en byttehandel - at vi aksepterer militaristisk lovgivning og tollavgifter mot å få politiske innrømmelser eller sosiale reformer - så ofrer vi klassekampens grunnleggende prinsipper for midlertidig vinning, og en slik handling er opportunistisk. Opportunisme er forresten et politisk spill som kan tapes på to måter: man kan miste ikke bare grunnprinsipper, men også praktisk fremgang. Forestillingen om at man kan få størst fremgang ved å gi innrømmelser er basert på en misforståelse. Her, som i alle viktige saker, er de lureste folkene ikke de mest intelligente. Bismarck sa en gang til et borgerlig opposisjonsparti: "Dere fratar dere selv enhver praktisk innflytelse dersom dere alltid og som en selvfølge sier nei". Den gamle var i dette tilfellet, som så ofte ellers, mer intelligent enn sin pappenheimer. Et borgerlig parti som sier ja til det bestående systemet som sådan, men som vil si nei til de praktiske konsekvensene av dette systemet, er en hybrid, et kunstprodukt, som verken er fugl eller fisk. Vi som motsetter oss hele det nåværende system ser tingene ganske annerledes. I vårt nei, i vår uforsonlige holdning ligger hele vår styrke. Denne er denne holdningen som inngir frykt og respekt hos fienden og skaper tillit og støtte hos folket.
Nettopp fordi vi ikke viker én tomme fra vårt standpunkt, tvinger vi regjeringen og de borgerlige partier til å innrømme oss de fåtallige umiddelbare gevinstene som kan oppnås. Men dersom vi begynner å jage etter det som er "mulig" ifølge opportunismens prinsipper, uten hensyn til våre egne prinsipper og ved hjelp av politisk hestehandel, så vil vi raskt komme til å befinne oss i samme situasjon som jegeren som ikke bare har unnlatt å skyte viltet, men som også har mistet sitt våpen i løpet av jakten.
Vi skyr ikke de fremmedspråklige begrepene opportunisme og possibilisme, slik Heine tror; vi skyr dem bare når de blir "fortysket" i vårt partis praktiske arbeid. La dem forbli fremmedord for oss. Og la, dersom anledningen byr seg, våre kamerater betakke seg for rollen som oversetter.
Sist oppdatert 9. april 2008
[email protected]