Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter den engelske teksten i Georg Lukacs: Lenin - a study in the unity of his thought, London 1972.
Dette lille arbeidet skrev jeg straks etter Lenins død, uten noen som helst forberedelser, på grunn av det umiddelbare behovet jeg hadde for teoretisk å fastholde det viktigste ved Lenins personlighet. Det forklarer også undertittelen: "En studie i hans tankeverden". Den signaliserer at det for mitt vedkommende ikke handlet om å beskrive Lenins objektive teoretiske system, men om å gjengi de bevegelige krefter av objektivt og subjektivt slag som gjorde denne systematiseringen mulig, deres legemliggjøring i Lenins personlighet og handlinger. Jeg hadde heller ikke til hensikt å gi noen fullstendig eller utførlig fremstilling av denne dynamiske enheten i hans liv og verker.
Dagens relativt store interesse for skrifter av denne typen er først og fremst tidsbetinget. Siden den marxistiske kritikken av Stalinperioden begynte, har også interessen for 1920-årenes opposisjonslitteratur våknet til live. Det er forståelig, selv om denne interessen ut fra en teoretisk og saklig synsvinkel ofte er overdreven. For like falsk som Stalins og hans tilhengeres løsning var på den revolusjonens krise som da var under oppseiling, like lite kunne det være tale om at noen på den tiden hadde en analyse, et perspektiv som skulle kunne bli teoretisk retningsgivende også for de senere fasenes problem. Den som i dag på en konstruktiv måte vil bidra til marxismens renessanse, må forholde seg rent historisk til 1920-årene, som en forgangen og avsluttet periode i den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Bare på den måten kan man korrekt vurdere datidens erfaringer og lærdommer og deres betydning for den nåværende, i det alt vesentligste nye fasen. Nettopp Lenins skikkelse har, slik tilfellet ofte er med store personligheter, legemliggjort sin epoke i den grad at resultatene og fremfor alt metoden i hans utsagn og handlinger kan ha en gitt aktualitet også under helt andre omstendigheter.
Dette skriftet preges tvers gjennom av at det er forfattet midt på 20-tallet. Som dokumentasjon av hvordan ikke så rent få marxister den gangen så på Lenins misjon, på hans plass i de internasjonale begivenhetene, er det derfor sikkert ikke uten interesse. Man må imidlertid ikke miste av syne at skriftets tankeganger i langt større grad var bestemt av den tidens synsmåter - og deriblant illusjoner og overdrivelser - enn av Lenins eget teoretiske livsverk. Allerede den første setningen viser denne tidsbundetheten: "Den historiske materialismen er den proletariske revolusjonens teori". Det er utvilsomt at dette er en viktig aspekt ved den historiske materialismen, men like utvilsomt er det at dette ikke er dens eneste aspekt. Lenin, hvis tenkning og praksis alltid var rettet mot den proletariske revolusjonens aktualitet, ville ha protestert kraftig på ethvert forsøk på å forenkle og begrense den historiske materialismens rikdom hva angår innhold og metodologi, dens samfunnsmessige universalitet, ved hjelp av "definisjoner" som denne.
Det kan rettes kritikk i Lenins ånd mot mange passasjer i denne teksten. Jag skal nøye meg med å bare antyde en slik kritikks berettigelse og innretning, for jeg håper at den nøkterne og tenkende leser selv skal holde en kritisk distanse til stoffet. Det er viktig for meg å fremheve de avsnittet der Lenins verk førte meg til oppfatninger som fremdeles den dag i dag har en viss metodologisk berettigelse som momenter for å fordrive stalinismen, avsnitt der forfatterens affeksjon for Lenins person og verker iallfall ikke var forfeilet. Enkelte av mine kommentarer til Lenins væremåte inneholder nemlig, implisitt, treffende kritikk av den stalinistiske utviklingen, som på det tidspunktet foreløpig bare kom til uttrykk episodisk i Zinovjevs ledelse av Komintern. Jeg husker den tiltagende stivnetheten når det gjaldt enhver organisatorisk diskusjon under Stalin. Uavhengig av den konkrete situasjonen, uavhengig av politikkens krav ble partiorganisasjonen - mens man påberopte seg Lenins autoritet! - forvandlet til en absolutt fetisj. Her siterer jeg Lenins advarsel: "Man kan ikke mekanisk skille det politiske fra det organisatoriske", og det følgende i samme ånd som denne leninistiske politiske dynamikken: "Derfor er enhver dogmatisme i teorien og enhver stivnethet i organisasjonen skjebnesvanger for partiet. For, som Lenin sier: 'Hver ny kampform som er forbundet med nye farer og nye offer, 'desorganiserer' med nødvendighet de organisasjoner som ikke er uforberedt på den nye kampformen.' Det er partiets oppgave også når det gjelder det selv - og først og fremst i dette henseende - fritt og bevisst å følge den nødvendige veien, slik at det kan omforme seg før faren for desorganisering blir akutt, og derigjennom fremme massenes omforming og fremgang." Det handlet den gangen selvsagt bare om en defensiv kamp fra den de store årene med konkret revolusjonær uro mot den snikende byråkratiseringen og mekaniske uniformeringen.
Men skal man i dag kunne drive den dogmatiske konformiteten fremgangsrikt tilbake på alle områder, kan 20-årenes erfaringer bare gi fruktbare impulser via omveier, bare dersom man erkjenner deres karakter av erfaringer i fortiden. Derfor må man ha klart for seg forskjellen på vår egen tid og 1920-tallet. Det samme kritiske klarsynet må gjøres gjeldende når det gjelder Lenins verker. For den som ikke vil gjøre hans livsverk til en samling "ufeilbarlige" dogmer, fratar ikke denne innsikten ham det noe som helst av hans historiske storhet. I dag vet vi for eksempel at den leninistiske tesen om at den imperialistiske utviklingen nødvendigvis fører til verdenskrig, ikke lenger har gyldighet. Naturligvis er det bare nødvendigheten som ikke lenger har gyldighet, mens dens redusering til mulighet forandrer dens teoretiske betydning og - særlig - dens praktiske konsekvenser. Likeledes har Lenin generalisert erfaringene fra Den første verdenskrigen - "hvor stor den hemmeligheten er, som krigen fødes i" - til kommende imperialistiske kriger, der fremtiden frembragte et ganske annet bilde.
Jeg har anført disse eksemplene bare for å kaste lys over Lenins virkelige egenart, som ikke har noen ting, absolutt ingenting, til felles med en stalinistisk ufeilbarlighetsstatues byråkratiske ideal. Selvsagt ligger en karakteristikk av Lenins virkelige storhet langt utenfor rammene av dette skriftet, som er langt mer tidsbundet enn dets tema. I sine siste år så Lenin slutten på den perioden som ble innledet i 1917, fantastisk mye klarere enn forfatteren av herværende studie.
Men likevel gir skriftet av og til et glimt av Lenins sanne fysiognomi, og jeg vil gjerne begynne med disse glimtene av sannhet som jeg den gang så. Det er et faktum at Lenin ikke var noen spesialist innenfor økonomi sammenlignet med sine samtidige, Hilferding og, fremfor alt, Rosa Luxemburg. Men når det gjaldt å bedømme perioden som helhet, var han dem fullstendig overlegen. Denne "overlegenheten - og dette er en teoretisk bedrift uten sidestykke - består i at han lyktes helt og holdent å konkret knytte den økonomiske teorien om imperialismen sammen med alle periodens politiske spørsmål, å gjøre den nye epokens økonomi til rettesnor for samtlige konkrete handlinger i den resulterende konjunkturen." Dette innså mange av hans samtidige, og de - fiender som tilhengere - snakket mye om hans taktiske, realpolitiske smidighet.
Men slike uttalelser rammer slett ikke kjernen i spørsmålet. Den handler i langt større grad om "en rent teoretisk overlegenhet i vurderingen av prosessen som helhet". Lenin gav overlegenheten et teoretisk dyptpløyende og rikt grunnlag. Hans såkalte realpolitikk var aldri den empiristiske praktikerens, men det praktiske høydepunktet i en grunnleggende sett teoretisk innstilling. Men hos ham kulminerte den alltid i en forståelse av det sosiohistoriske særegne ved enhver situasjon som man må handle i. For marxisten Lenin "er den konkrete analysen av den konkrete situasjonen ikke noen motsetning til 'ren' teori, men - tvert imot -kulmineringen av ekte teori, dens konsumering - punktet der den teorien virkelig realiseres, der den slår om praksis". Uten å overdrive kan det sies at Marx' siste, avgjørende tese om Feuerbach - "Filosofene har bare fortolket verden forskjellig; det det kommer an på, er å forandre den" - fikk sin mest fullkomne legemliggjøring i Lenin og hans verker. Marx la selv frem kravet, men kunne bare oppfylle det på teoriens område. Han etterlot seg en tolkning av den samfunnsmessige virkeligheten som et teoretisk grunnlag for å forandre den. Men først med Lenin - og uten at teorien oppheves eller trenges tilbake - får den nye verdensoppfatningens teoretisk-praktiske karakter en handlende gestalt i den historiske virkeligheten.
Naturligvis finnes det i dette skriftet bare en svak ansats til innsikt om Lenins virkelige egenart. Den teoretisk dyptgående og bredt anlagte motiveringen mangler, liksom bildet av Lenin som mennesketype. Jeg kan bare gi noen antydninger her. I rekken av demokratiske revolusjoner i moderne tid fremstod to typer av ledere, innbyrdes svært ulike, slik de er representert for eksempel av Danton og Robespierre - såvel i det virkelige liv som i litteraturen (for eksempel i Georg Buchners arbeider). Selv arbeiderrevolusjonenes store talere, som Lasalle og Trotski, kan oppvise visse av Dantons trekk.
Lenin er den første representant for en helt ny type, en tertium datur, i motsetning til de to ytterlighetene. Selv refleksene hans var kjennetegnet av den samme prinsippfasthet som ellers bare fantes i de gamle store revolusjonære asketer - men det var ikke et grann asketisme i Lenins personlighet. Han var full av liv, hadde en utviklet sans for humor, han hadde evnen til å nyte alt livet har å by på, fra jakt og fiske til et parti sjakk, eller å lede Pusjkin og Tolstoj; han var i stand til å hengi seg til og identifisere seg med virkelige mennesker. Prinsippfastheten ble til strenghet under borgerkrigen, men det fantes ikke noe hat i Lenin. Det var institusjoner han kjempet mot, og dette betydde naturligvis at han også måtte kjempe mot de menn som representerte disse institusjonene - og om nødvendig utslette dem. Men han var alltid av den oppfatning at dette menneskelig sett var en beklagelig nødvendighet, selv om det i bestemte situasjoner ikke kunne unngåes. Gorki gjengir en karakteristisk uttalelse fra Lenin etter sistnevnte hadde lyttet til Beethovens Appassionata-sonate: "Jeg kjenner Appassionataen inn og ut, og likevel er jeg villig til å lytte til den hver eneste dag. Det er vakker, eterisk musikk. Når jeg hører den, tenker jeg stolt, men kan hende litt naivt: "Se! Mennesket er i stand til å frembringe slike underverk!" Så blunket han, lo og la til med trist stemme: "Mange ganger klarer jeg ikke å lytte til musikk, den går meg på nervene, jeg skulle gjerne stryke mine medmennesker forsiktig på hodet og viske dem søte meningsløsheter i øret for at de er i stand til å frembringe slike vakre ting, på tross av det begredelige helvetet de lever i. Men i dag er det best å ikke kjæle med noen - for folk biter bare av deg hånden; slå til, uten nåde, selv om vi i teorien er motstandere av enhver voldsbruk. Hmmf, det er faktisk en forferdelig vanskelig oppgave!"
Det er ingen tvil om at dette spontane følelsesutbruddet ikke er en instinktiv reaksjon mot et "levevis" som var påtvunget dem, og at Lenin også i dette henseende bare fulgte sine egne ideologiske prinsipper. Mange år forut for den scenen Gorki beskriver, mens Lenin fremdeles var en ung mann, skrev han en polemikk mot narodnikene og deres legal-marxistiske kritikere; han analyserte skriftene deres og viste at metodikken deres var objektivistisk når de slo fast at "en viss rekkefølge i begivenhetene er en nødvendighet", og at denne objektivismen hadde den uheldige konsekvens at "den henfaller til å bli en apologet for fakta." Etter Lenins syn var det kun en måte å unngå denne faren på - marxismen må appliseres mer konsistent for å bidra til å forstå de faktiske forhold, og de virkelige samfunnsmessige årsakene må utledes av disse fakta. Denne konklusjonen viser at marxismen er objektivismen overlegen, for en marxist "erklærer sin objektivisme mer fundamentalt og komplett." Denne forsterkede objektivismen leder til det Lenin kaller partialitet, dvs. at "hver gang man gjør seg opp en mening om en hendelse må man direkte og åpent innta en posisjon som har sammenheng med en bestemt sosial klasse." For Lenin er en subjektiv stillingstagen alltid avledet av og virker tilbake på den objektive virkeligheten.
Konflikter oppstår når motsigelser i den virkelig verden intensiveres og utkrystalliserer seg i to gjensidig utelukkende forskjeller, og de som lever oppe i slike konflikter selv må forholde seg til dem. Men konflikter der oppfatninger som er rotfestet i den virkelige verden og basert på individers objektive livs betingelser, står mot hverandre, skiller seg teoretisk fra slike der et individs innerste menneskelige natur er truet. Det siste hendte aldri med Lenin. Hamlets største lovord om Horatio er: "... and bless'd are those / Whose blood and judgment are so well co-mingled / That they are not a pipe for fortune's finger / To sound what stop she please." Blod og fornuft: kontrasten mellom dem så vel som deres enhet, er kun avledet som det direkte allmenne grunnlag for menneskets eksistens. I konkret form uttrykker begge menneskets sosiale liv: harmoni eller dissonans som et forhold mellom mennesket og et gitt historisk moment, både i teori og i praksis. Blod og fornuft var godt blandet i Lenin, for den kunnskapen han hadde ervervet om samfunnet, var fokusert rundt de praktiske handlinger som var påkrevd i dette momentet, ettersom hans praksis alltid fulgte som en nødvendighet av systemet hans og av det magasin av sann kunnskap han hadde lagt seg opp.
Det var ikke noe selvopptatt ved Lenin, fremgang gjorde ham ikke selvgod, og heller ikke ble han deprimert i motgang. Han avviste at det fantes situasjoner som ikke gav rom for menneskelig handling. Lenin var en av de få store menn som lykkes i det meste, i alle de viktigste tingene, og nettopp i praksis. Og likevel - eller kanskje nettopp derfor - var det få andre som vurderte mulige eller tidligere feil så edruelig, så fri for patos, som ham. "En flink person er ikke en som aldri begår feil. En slik person finnes ikke, og kan ikke finnes. En person er flink dersom han ikke begår alvorlige feil og, dersom han først har gjort feil, vet hvordan han skal rette den opp igjen, hurtig og effektivt." Denne nøkterne beskrivelsen uttrykker klarer kjernen i Lenins oppfatning enn en hvilken som helst erklæring full av patos. Hans liv bestod av kontinuerlig handling og stadig kamp, og han handlet og kjempet dessuten i en verden der det - ifølge hans egen dype overbevisning - fantes en vei ut enhver situasjon, ikke bare for ham, men også for hans motstandere. Av denne årsak var hans ledeprinsipp å være forberedt på handling, og på det rette øyeblikket til å handle.
Dette var grunnen til at massene reagerte som de gjorde på Lenins nøkterne enkelhet. Han var en folketribun uten like, men selv den minste skygge av retorikk var umulig å forene med hans personlighet. Også i dette henseende var han en motsats til en eldre type av store revolusjonære skikkelser (la oss igjen nevne Lassalle og Trotski). Så vel i det private som i det offentlige liv avskydde han frasemakeri og overdrivelser. Det er karakteristisk for ham at den politiske og følelsesmessige avskyen for "overdrivelser" fant støtte i et objektivt filosofisk grunnlag: "Dersom sannheten skulle overdrives eller grensene for dens virkelige gyldighet overskrides.., kan den forvandles til en absurditet, ja, under slike betingelser må den uunngåelig forvandles til en absurditet."
Dette betyr at for Lenin hørte ikke en gang de mest generelle filosofiske kategorier til i en generaliserende, kontemplerende og abstrakt sfære - han anså dem for å være instrumenter som kunne tjene den teoretiske forberedelsen av praktisk handling. Da han kjempet mot Bukarins tvetydige, eklektiske, mellomstandpunkt i debatten om fagforeningene grep han til totalitetskategorien. Den måten Lenin anvendte en filosofisk kategori på, er svært karakteristisk: "For å gjøre seg skikkelig kjent med et emne må man forstå og studere hvert eneste aspekt ved det, alle relasjoner og hva det "formidler". Selv om det aldri er mulig å gjennomføre dette helt stringent, fører kravet om mangesidighet til at vi unngår å gjøre feil og forhindrer at vi stivner." Måten en abstrakt filosofisk kategori - med tilføyelse av epistemologiske reservasjoner hva dens anvendbarhet angår - kan benyttes som en ren rettesnor for korrekt praksis, er meget opplysende.
Denne holdningen hos Lenin kom enda mer slående til uttrykk i debatten om fredsavtalen i Brest-Litovsk. Det har blitt en historisk selvsagthet at når det gjelder realpolitikk, så hadde Lenin rett i motsetning til venstrekommunistene - som ville støtte en fremtidig tysk revolusjon med utgangspunkt i internasjonalistiske vurderinger - ettersom deres ønske om en revolusjonær krig kunne true den russiske sovjetrepublikkens overlevelse. Lenin kom frem til den riktige praktiske løsningen gjennom en grundig teoretisk analyse av den faktiske situasjonen (So Sein) for den helhetlige revolusjonære utviklingsprosessen. Verdensrevolusjonen, sa Lenin, går foran alt annet, men denne kan, ifølge Lenin, bare bli en virkelig (altså praktisk) sannhet "dersom man ikke lar være å ta med i vurderingen hvor lang og vanskelig den veien er som fører til sosialismens fullstendige seier." Og i lys av den daværende konkrete situasjonen la han til: "En særdeles abstrakt sannhet blir en tom frase dersom den anvendes i en tilfeldig konkret situasjonen." Med andre ord skiller sannheten - som grunnlag for handling - seg fra revolusjonære fraser på den måten at den teoretisk treffer den eksakte væren (So Sein) i den nåværende nødvendige og mulige situasjonen eller ikke. Den mest opphøyde følelse, dem mest uselviske hengivenhet blir til en frase om situasjonens teoretiske vesen (So Sein) ikke muliggjør en virkelig revolusjonær praksis. Dette betyr ikke nødvendigvis at praksisen krones med seier. I den første revolusjonen, etter den væpnede Mosva-oppstandens nederlag, sloss Lenin med stor iver Plekhanovs oppfatning - "Man burde ikke ha tatt til våpen" - fordi selv dette nederlaget fremmet prosessen i sin helhet. Hver eneste analogislutning, hver eneste forveksling av det abstrakte med det konkrete fører til fraser, for eksempel sammenligningen mellom Frankrike i 1792-1793 med Russland i 1918, som ofte dukker opp i Brest-debatten. På samme vis skal Lenin ha spurt de tyske kommunistene, som etter Kapp-kuppet (1920) utformet meget kloke, selvkritiske teser som retningslinjer i tilfellet det skulle komme et nytt kuppforsøk: Hvordan vet dere at den tyske reaksjonen overhodet kommer til å prøve på nytt?
For å kunne handle, ble Lenins liv en prosess av uavbrutt læring. Etter krigsutbruddet i 1914 havnet han etter diverse forviklinger med politiet i Sveits. Da han først var kommet dit, anså han det som sin viktigste oppgave å bruke denne "ferien" til å studere Hegels Logikk. Et annet eksempel er da han etter julidagene i 1917 hadde gått i dekning og bodde hos en arbeider og hørte hvordan sistnevnte roste brødet ved middagsbordet: "De tør vel ikke å gi oss dårlig brød nå." Lenin ble overrasket og glad over denne "klassemessige vurderingen av julidagene". Han tenkte på sin egen kompliserte analyse av hendelsene og av de oppgave som fulgte av den. "Jeg, som aldri har lidd nød, hadde ikke tenkt på brødet. … Til det som er grunnleggende for alt, til klassekampen om brødet, når tanken gjennom en politisk analyse på et fryktelig innviklet og tungt vis." På den måten lærte Lenin hele livet og overalt, enten det var tale om Hegels Logikk eller en arbeiders vurdering av brødet.
Den stadige læreprosessen, strevet etter alltid å lære av virkeligheten er et vesentlig trekk ved den absolutte prioritet som Lenin i sin livsførsel gir praksis. Alene dette, og i særdeleshet den måten Lenin lærer på, skaper en uoverstigelig kløft mellom ham og alle empirister og realpolitikere. Det er nemlig ikke bare i polemisk og pedagogisk hensikt at Lenin minner om totaliteten som grunnlag og målestokk. Han stiller mye strengere krav til seg selv enn til selv de mest skattede av sine medarbeidere. Universalitet, totalitet og det konkrete ved engangshendelsen er bestemmende for den virkeligheten som man skal og må handle i. Det er graden av innsikt i denne virkeligheten som derfor konstituerer enhver virkelig praksis.
Naturligvis kan det i historien oppstå situasjoner som strir mot hittil aksepterte teorier. Det kan til og med oppstå situasjoner som gjør det umulig å handle etter de sanne og som sanne erkjente prinsippene. Allerede forut for oktober 1917 forutså for eksempel Lenin ganske riktig at i det økonomisk tilbakeliggende Russland ville et overgangssamfunn av samme type som den senere NEP ikke være til å unngå. Borgerkrig og intervensjoner påtvang imidlertid russerne den såkalte krigskommunismen. Lenin bøyde seg for virkelighetens nødvendighet - uten å oppgi sin teoretiske overbevisning. Han gjennomførte all den "krigskommunisme" som situasjonen krevde, uten at han - i motsetning til flertallet av hans samtidige - noen gang betraktet krigskommunismen som en virkelig overgangsform til sosialismen, fast bestemt på å vende tilbake til den teoretisk riktige NEP-linjen så snart borgerkrigen og intervensjonen var over. Han var verken empirist eller dogmatiker, men en praksisens teoretiker, en teoriens praktiker.
På samme måte som Hva må gjøres? er en symbolsk tittel for hele Lenins forfatterskap, er det teoretiske grunnlaget for dette verket en foreløpig sammenstilling av hele hans verdensanskuelse. Han slår fast at den spontane klassekampen som kommer til uttrykk i en streik, selv når den er godt og grundig organisert, bare gir opphav til klassebevissthet hos proletariatet. Fremdeles mangler "innsikten om deres [arbeidernes] interessers uforsonlige motsetning til det rådende politiske og sosiale regimet". Videre er det totaliteten som angir klassebevissthetens retning, innstilt på omveltende praksis. Det finnes ingen virkelig praksis som ikke er rettet mot totaliteten. Men innsikten om totaliten er aldri spontan. Den må alltid tilføres "utenfra", det vil si teoretisk, til den som handler.
Derfor kan praksisens dominerende allmakt bare virkeliggjøres på grunnlag av en teori som tar utgangspunkt i det altomfattende. Tilværelsens objektivt utviklede totalitet er imidlertid, som Lenin godt visste, uendelig og kan derfor aldri begripes på et fullstendig vis. Det ser dermed ut til å det oppstår en ond sirkel: tankeprosessene er uendelige, men det foreligger et krav om øyeblikkelig, korrekt handling. Man kan imidlertid hugge over det abstrakte og teoretisk uløselige - som den gordiske knuten - i praksis. Det eneste sverd som er egnet til den oppgaven, er et menneskelig forhold, som igjen best kan karakteriseres ved Shakespeares ord: "The readiness is all." Det var et av Lenins mest produktive, karakteristiske trekk at han aldri sluttet med å lære teoretisk av virkeligheten og samtidig alltid var beredt til handling. Av dette følger et merkelig, tilsynelatende paradoks i hans teoretiske aktivitet: han mente aldri at han ikke hadde mer å lære av virkeligheten, men de innsiktene han hadde opparbeidet seg, var ordnet og innrettet på en slik måte at han kunne bruke dem til å handle når som helst det var påkrevd.
Jeg var heldig nok til å få oppleve et av disse utallige øyeblikk i Lenins liv. Det var i 1921. Den tsjekkiske komiteen under Kominterns tredje kongress var samlet. Spørsmålene var svært kompliserte, og oppfatning stod mot oppfatning. Plutselig kom Lenin inn. Alle ville vite hans mening om de tsjekkiske problemene. Han vegret seg og sa at han hadde forsøkt å sette seg ordentlig inn i materialet, men viktige statsanliggender hadde gjort at han bare så vidt hadde fått kikket på de to avisene som han hadde i frakkelommen. Først etter mange overtalelsesforsøk sa han seg villig til i det minste å gjengi sine inntrykk av de avisene. Lenin trakk dem opp av lommen og satte i gang med en usystematisk, improvisert analyse med utgangspunkt i lederartikkelen og som ble avsluttet med dagens nyhetsnotiser. Denne skissen levert på strak arm ble den dypest tenkelige analyse av den daværende situasjonen i Tsjekkoslovakia og av kommunistpartiets oppgaver.
Selvsagt gav Lenin - som den evige beredskapens mann - alltid praksis forrang i vekselsforholdet mellom teori og praksis. Det var særlig påfallende i avslutningen av hans teoretiske hovedverk i den første revolusjonsperioden, Staten og revolusjonen. Han skrev den mens han var under jorden etter julidagene, og senere fikk han ikke anledning til å ferdigstille det siste kapittelet om erfaringene fra revolusjonene i 1905 og 1917 - det tillot ikke revolusjonens utvikling. I etterordet skrev Lenin: "Det er mer behagelig og nyttigere å være med på 'revolusjonens erfaringer' enn å skrive om dem." Dette var dypt oppriktig ment. Vi vet at Lenin alltid strevde etter å ta igjen det forsømte. Det var på grunn av begivenhetenes utvikling, og ikke på grunn av ham, at han ikke klarte det.
En betydningsfull utvikling i utviklingen av menneskets væremåte gjennom de siste århundrene er at det stoisk-epikureiske "visdomsidealet" har betydelig innvirkning, langt utover den akademiske filosofien, på være etiske, politiske og sosiale synspunkter. Denne påvirkningen har også ledet til en indre forvandling: den aktive, praktiske komponenten i denne typen forbilder har blitt kraftig intensivert sammenlignet med det antikke idealet. Lenins stadige beredskap er det seneste, det foreløpig høyeste og viktigste stadiet i denne utviklingen. At dette idealet i dag, når manipulering river i stykker praksis og avideologisering oppløser teorien, ikke står særlig høyt hos "ekspertisen", er bare et forbigående fenomen. Utover sine handlinger og sine verker har Lenin en evigvarende verdi som legemliggjøringen av den konstante viljen til handling: Lenins holdning representerer et nytt, forbilledlig forhold mellom menneskelig praksis og virkeligheten.
Budapest i januar 1967
19. juli 2007
[email protected]