Anmeldelse av Nikolai Bukharin: Theorie des historischen Materialismus, Hamburg 1922. Opprinnelig trykt i Archiv für die Geschichte des Sozialismus und der Arbeiterbewegung 1925. Oversatt av Frans-Arne Stylegar. Sidehenvisningene er til den svenske utgaven av Bukharins bok fra 1980 (1923).
Bukharins nye arbeid er en etterlengtet systematisk sammenfatning av den historiske materialismen fra et marxistisk ståsted. Blant marxister har man ikke siden Engels' Anti-Dühring - med unntak av Plekhanovs brosjyre - ikke våget seg på noe lignende og overlatt til marxismens motstandere å sammenfatte læren, og for det meste til slike som bare har forstått den svært overfladisk. Derfor bør Bukharins forsøk hilses velkommen, selv det er mer å si om hans metode og resultater enn det som får plass på disse linjer. For det skal innrømmes Bukharin at han makter å forbinde alle marxismens viktige problemstillinger i en enhetlig og systematisk sammenheng som i det store og hele er marxistisk, og at fremstillingen dessuten gjennomgående er klar og lettfattelig, slik at boken på en god måte fyller oppgaven å være en lærebok.
Ettersom Bukharin har hatt som målsetting å skrive en populær lærebok, bør kritikerne være overbærende mot visse deler av boken, spesielt dersom de omhandler relativt perifere temaer. Denne målsettingen unnskylder, sammen med vanskene med å få tak i nødvendig litteratur i Russland, at Bukharin ved skildringen av kunst, litteratur og filosofi nesten utelukkende bygger på sekundærkilder og stort sett forbigår den aller nyeste forskningen. Men den faren som følger derav forsterkes av at Bukharin i sin streven etter å skrive en populær lærebok har en tendens til selv å forenkle problemene altfor mye. Fremstillingen hans blir på det viset riktignok klar og begripelig, men samtidig blander den sammen og skjuler sammenhenger snarere enn for alvor å klargjøre dem. Men en forenklende fremstilling som ikke bygger på en forenkling av de saklig sett korrekte problemstillinger og resultater, men på en forenkling av selve problemene og resultatene, er utillatelig - og særlig når denne tendensen til forenkling, som hos Bukharin, ikke begrenser seg til mer perifere ideologiske problemstillinger, men også gjør seg gjeldende i mer sentrale spørsmål.
For eksempel fremstiller Bukharin det som om det eksisterte en nesten nøyaktig og uformidlet parallellitet mellom hierarkiet og maktforholdene i den økonomiske produksjonsstrukturen på den ene siden og i staten på den andre (s. 255 ff.), og konkluderer: "Vi ser altså her at statsapparatets struktur tilsvarer den økonomiske strukturen, det vil si at samme klasser står på samme poster." Som en utviklingstendens er dette utvilsomt riktig. Det er også riktig at en varig og skarp motsetning mellom disse hierarkiske strukturer vanligvis fører til en revolusjonær omveltning. Men i forhold til den konkrete historien er Bukharins formulering altfor forenklet og skjematisk. For det er fullt mulig at den økonomiske styrkelikevekten mellom de konkurrerende klassene i perioder kan skape et statsapparat som reelt sett ikke beherskes av noen av disse to klassene (selv om det tvinges til å inngå en mengde kompromisser med dem), og som derfor ikke på noen enkel måte tilsvarer deres struktur. Det gjelder for eksempel for det absolutistiske monarkiet i tidlig-moderne tid. Det er videre mulig at en klasse kan komme til makten økonomisk uten at den fullstendig klarer å forme statsapparatet etter sine behov og påtvinge det sine klassetrekk.
Mehring har for Tysklands del overbevisende vist hvordan borgerskapet av frykt for proletariatets assistanse i den borgerlige revolusjonen overlot statsapparatet til junkerne, samtidig som det førte den mest energiske kamp for borgerlige reformer og opplevde sitt kraftigste økonomiske oppsving og rolig så på at den føydal-absolutistiske maktstrukturen ble opprettholdt. En lærebok kan selvsagt umulig behandle alle disse spørsmål i sin fulle, konkrete bredde. Men at det ikke en gang finnes henvisninger til betydningen av slike avvik fra skjemaet gjør likevel Bukharins fremstilling nokså betenkelig. Plekhanov og Mehring har i sine arbeider ofte vist hvordan man kan kombinere en populær fremstilling med vitenskapelig grundighet i problembehandlingen. Bukharin, som har påtatt seg den virkelig tidsmessige og betydningsfulle oppgaven det er å sammenfatte alle marxismens spørsmål, befinner seg i mange henseender under det nivå som disse to har oppnådd i sin forskning.
Men vi skal ikke dvele ved detaljer. For mye viktigere enn slike unøyaktigheter og feil er at Bukharin på flere ikke uviktige punkter avviker fra den historiske materialismens virkelige tradisjon, uten at han i sak har rett, uten at han overgår det nivå som de beste av hans forgjengere alt har oppnådd, ja uten en gang å være på samme nivå som dem (det sier seg selv at vi hele tiden vurderer Bukharins tross alt beundringsverdige prestasjon opp mot marxismens beste tradisjoner; ordinære vulgarisatører er det ikke aktuelt å sammenligne med). Dette gjelder først og fremst det innledende filosofiske kapittelet. Bukharins holdning nærmer seg her på betenkelig vis den borgerlige (med Marx' ord betraktende) materialismen. Den kritikk som for eksempel Mehring og Plekhanov - for ikke å snakke om Marx og Engels - har rettet mot denne lære, den skarpe avgrensning av dens manglende evne til å forstå den historiske prosessen, om den historiske, den dialektiske materialismens anvendelse på historien, ingenting av dette synes å eksistere for Bukharin. Det er jo forståelig at det når alle "idealister" fra Bernstein til Cunow har vendt opp ned på selve kjernen i marxismen, oppstår en - i siste instans sunn - reaksjon. Men Bukharin utelukker i sine filosofiske resonnement - stilletiende og uten en gang å verdige dem en kommentar - samtlige av de elementer i den marxistiske metoden som skriver seg fra den klassiske tyske filosofien. Riktig nok nevnes Hegel her og der i forbifarten; men det kommer aldri til noe skikkelig diskusjon om forskjellene på hans dialektikk og Marx'. Og det er svært betegnende at det om Feuerbach bare sies så meget som at "tanken ble ført videre gjennom ham"; "han utøvet innflytelse på Marx og Engels, som skapte den mest fullkomne materialistiske teorien" (s. 94). Problemet med forholdet mellom Feuerbachs humanisme og den materialistiske dialektikken blir overhode ikke berørt.
Vi har fremhevet dette punktet spesielt, ettersom man herved enklest kan forstå de viktigste feil ved den Bukharinske oppfatningen av den historiske materialismen. Bukharins teori havner svært nær den borgerlige - naturvitenskaplige - materialismen og får på den måten karakter av en "science" (etter den franske språkbruken) og i sin konkrete anvendelse på samfunn og historie utvisker den derfor det avgjørende i den marxistiske metoden: å føre alle foreteelser innenfor økonomien og "sosiologien" tilbake til de sosiale relasjonene mellom mennesker. Teorien får et anstrøk av falsk "objektivitet": den blir fetisjistisk.
Denne rest av uoppløst tinglighet (unaufgelöster Dinghaftigkeit), av falsk 'objektivitet", kommer tydeligst til uttrykk når han behandler teknikkens rolle i samfunnsutviklingen. Bukharin tildeler den en rolle som den faktisk helt enkelt ikke har; og han gjør det på et vis som ingenlunde er i overensstemmelse med ånden i den dialektiske materialismen. (Det er selvsagt at man kan finne sitater fra Marx og Engels som også kan tolkes i den retningen.) Bukharin sier: "Hvert gitte system av den samfunnsmessige teknologien bestemmer også systemet av arbeidsforhold mellom menneskene" (s. 230). På side 240 forklares handelens begrensede utvikling og naturaløkonomiens dominans i antikken som et resultat av teknikkens manglende utvikling. På side 250 vektlegges det at dersom "teknikken endrer seg, så endrer også arbeidsdelingen i samfunnet seg". På side 206 hevder han at avhengigheten "i siste instans" av samfunnets teknologiske utvikling, av "produktivkreftenes nivå" helt enkelt er en "grunnleggende lovmessighet".
Det er åpenbart at denne identifiseringen av teknologien med produktivkreftene verken er riktig eller marxistisk. Teknologien er en del, riktignok en meget viktig del, av samfunnets produktivkrefter, men den er verken identisk med dem eller - som det synes å gå frem av noen tidligere anførte påstander av Bukharin - det avgjørende eller eneste avgjørende momentet i forvandlingen av disse krefter. At ethvert forsøk på å finne det som grunnleggende bestemmer samfunnet og dets utvikling i noe annet prinsipp enn manneskenes samfunnsmessige forhold til hverandre i produksjonsprosessen (og dermed i distribusjon, konsumpsjon osv.), det vil si i den riktig forståtte økonomiske samfunnsstrukturen, at dette leder till fetisjisme erkjenner Bukharin selv. Så kritiserer han like hardt som treffende f. eks. Cunows oppfatning at teknikken er bundet til de naturlige forutsetningene, at eksistensen av bestemte råmaterialer er avgjørende for eksistensen av en bestemt teknologi (s. 204), i og med at han viser at Cunow blander sammen råmaterialer med arbeidsgjenstander, at han glemmer bort "at tilsvarende teknikk er nødvendig for at tre, malm og fibrer skal kunne spille rollen som råmaterialer ... Naturens innvirkning med hensyn til materialtilgang osv. er selv et produkt av teknikkens utvikling" (s. 205).
Men må ikke denne korrekte og kritiske innstilling også omfatte teknikken selv? Er ikke antagelsen om at samfunnsutviklingen hviler på teknologiens utvikling også en falsk "naturalisme" på linje med Cunows teori, som visselig i siste instans, om enn i noe raffinert form, går tilbake til "miljø"-teoriene fra 1700- og 1800-tallet? Riktignok gjør ikke Bukharin seg skyldig i den grove feilen ved en slik "naturalisme", nemlig det å ville forklare endring ut fra det som består (s. 205); for teknikken forandres jo i løpet av samfunnsutviklingen. Han forklarer altså - formal-logisk riktig - forandringen ut fra et variabelt moment. Men den selvstendiggjorte teknikken som grunnlag for utviklingen skaper av den grove naturalismen bare en mer forfinet, dynamisk. For om teknikken ikke blir oppfattet som et moment i det eksisterende produksjonssystemet, om dens utvikling ikke blir forklart ut fra utviklingen av de samfunnsmessige produktivkreftene (snarere enn det motsatte), blir den bare til akkurat det samme transcendente og fetisjistiske prinsipp, som menneskene stilles overfor i form av "Naturen", klimaet, miljø, råvarer osv. Ingen tviler naturligvis på at på hvert bestemte nivå av produktivkreftenes utvikling så virker den av disse bestemte teknikkutviklingen tilbake på produktivkreftene. Bukharin vektlegger dette i forbindelse med alle ideologier (og følger her de viktige metodiske retningslinjer fra den gamle Engels); men det går ikke; det er saklig uriktig og umarxistisk å utelukke teknikken fra rekken av ideologiske former og tildele den en selvstendig eksistens i forhold til samfunnets økonomiske struktur.
Det ar saklig uriktig, for på denne måten kan man ikke forklare meget viktige retningsforandringer av teknologien, forandringer som, om kanskje ikke umiddelbart, likevel har blitt avgjørende for samfunnsutviklingen. Slik er det f. eks. med forskjellen på antikkens teknikk og middelalderens. For uansett hvor primitiv middelalderens teknologi kan ha vært i sine resultater og uavhengig av i hvor mange henseender den kan ha resultert i en viss tilbakegang i forhold til antikkens tekniske prestasjoner, så innebar likevel prinsippene for den middelalderske teknikken en videreutvikling: nemlig rasjonaliseringen av arbeidets utførelse i forhold til antikken, da rasjonaliseringen utelukkende var rettet inn mot resultatet av arbeidet og selve utførelsen snarere ble oppnådd "gjennom sosiale voldshandlinger" enn gjennom teknisk rasjonalitet. Først derigjennom ble grunnlaget lagt for muligheten av en moderne teknologi, som Gottl klart har påvist for vannmøllen, gruvevirksomheten, skytevåpen osv. Grunnlaget for denne avgjørende retningsendring i teknikken er imidlertid forandringen av samfunnets økonomiske struktur: forandringen av arbeidsmulighetene og arbeidsvilkårene. At antikken ikke maktet å opprettholde det sosiale grunnlaget for sin produksjonsorganisasjon, rovdriften på et uuttømmelig slavemateriale, var helt sikkert en viktig faktor i det økonomiske sammenbruddet, og som gjorde det nødvendig med en ny økonomisk samfunnsorganisasjon, hvis grunnlag ble skapt nettopp i middelalderen.
Max Weber har overbevisende vist hvordan f. eks. sameksistensen av slaver og frie arbeidere i antikken forhindret utviklingen av laug og dermed av den moderne byen - nok en forskjell fra orienten og antikken. Middelalderens økonomiske organisasjon oppstod under helt motsatte samfunnsmessige vilkår (mangel på arbeidskraft osv.), som deretter i det alt vesentlige forårsaket retningsforandringen av teknikken. Når derfor Bukharin (s. 233) påstår: "Med en annen teknikk ville slavearbeidet ha vært en umulighet: slavene ødelegger kompliserte maskiner og slavearbeidet betaler seg ikke", så snur han opp ned på årsakssammenhengen. Det er ikke teknologiens ufullkommenhet som gjør slaveriet mulig, men tvert imot slaveriet som rådende arbeidsform som gjør rasjonaliseringen og arbeidsprosessen og - formidlet derigjennom - fremveksten av en rasjonell teknikk, umulig. De modifiseringer som oppstår dersom slaveriet betraktes i verdensmålestokk som et - relativt isolert - moment i en i hovedsak på lønnsarbeid basert miljø, hører ikke med i denne diskusjonen.
Enda klarere fremstår denne motsatte sammenhengen dersom vi ser på overgangen fra den middelalderske produksjonen til den moderne kapitalismen. Marx sier uttrykkelig at overgangen fra laugshåndverk til manufaktur ikke innebar noen omveltning av teknikken: "Når det gjelder selve produksjonsmåten skiller f. eks. manufakturen seg til å begynne med neppe fra den laugsbaserte håndverksindustrien på annen måte enn gjennom det større antall arbeidere som samtidig blir sysselsatte av samme én og samme kapital. Laugsmesterens verksted har bare blitt utvidet. Forskjellen er altså først og fremst bare kvantitativ."
Den kvalitative overgangen var et resultat av at den kapitalistiske arbeidsdelingen, de rådende kapitalistiske maktforholdene og de sosiale forutsetningene for massekonsumpsjon (oppløsningen av naturaløkonomien) osv. ble skapt. Først derigjennom foreligger de sosiale forutsetningene for den moderne maskinteknologien; den oppstår som frukt av en århundrelang samfunnsmessig omveltningsprosess; den er den moderne kapitalismens mest fullkomne frembringelse, men ikke årsaken til dens fremvekst. Den fremtrer når dens samfunnsmessige betingelser er skapt, når manufakturkapitalismens primitive former har havnet i dialektisk motsetning, dvs. når manufakturens "snevre tekniske basis" på "et visst stadium av sin utvikling kommer i motsetning til de av den selv skapte produksjonsbehov". Det er selvsagt at den tekniske utviklingen på det tidspunktet særdeles kraftig påskynder den økonomiske. Men den vekselvirkning som dermed oppstår, opphever ingenlunde økonomiens faktiske, historiske og metodiske prioritet fremfor teknikken. Således fremholder f. eks. Marx: "Hele denne økonomisering, som hviler på produksjonsmidlenes konsentrasjon og anvendelse i stor skala ... har altså sin kilde i det samfunnsmessige arbeidet, liksom merverdien har sin kilde i hver enkelt arbeiders merarbeid, dersom det betraktes isolert."
Vi har behandlet dette spørsmålet temmelig detaljert. Det var nødvendig på grunn av dets metodiske betydning. Og dets betydning skyldes ikke bare at vi her har å gjøre med et sentralt marxistisk problem, men også at Bukharin nettopp her har blitt et offer for sin feilaktige metodiske innstilling. Vi har tidligere vist til hans forsøk på å gjøre en "science" av dialektikken. Denne tendens kommer vitenskapsteoretisk til uttrykk gjennom at han vil oppfatte marxismen som en "allmenn sosiologi" (s. 22). Her havner imidlertid hans naturvitenskapelige tendens i en uløselig motsetning til hans - ofte riktige - dialektiske instinkt.
Engels har redusert dialektikken "til vitenskapen om de allmenne bevegelseslovene for så vel den ytre verden som den menneskelige tenkning". Den generelle siden av Bukharins teori om sosiologien som "historisk metode" står i overensstemmelse med dette. Men som en nødvendig konsekvens av hans naturvitenskapelige innstilling, kan ikke sosiologien begrenses til ren metode, men utvikler seg til en frittstående vitenskap med sitt eget innhold og havner i konflikt med sitt materielle grunnlags historiske vesen. For dialektikken kan avstå fra et eget innhold, den er jo innrettet på helheten i den historiske prosessen, hvis individuelle, konkrete, aldri gjentagende momenter oppviser sine dialektiske vesenstrekk nettopp i sin kvalitative ulikhet fra hverandre og mettopp i den uavbrutte forvandling av sin objektive struktur. Totaliteten er dialektikkens felt. En "scientistisk" generell sosiologi, derimot, må også ha sitt eget spesielle innhold, sine egne generelle lovmessigheter, om den ikke skal oppheve seg selv og bli ren kunnskapsteori. Bukharin vakler her ubesluttsom hit og dit. På den ene siden innser han klart at det absolutt ikke finnes et samfunn "i allminnelighet"; han evner imidlertid ikke å trekke de nødvendige konsekvensene av dette, ettersom han teoretisk bare oppfatter den historiske variasjonen som et "bestemt historisk skall" , en "uniform" (anvendelsen av hans teori er ofte mye bedre enn selve teorien). På den andre siden (s. 22) forsøker han å skille "teori" og "metode" fra hverandre og likevel behandle dem som en enhetsvitenskap - en oppgave som på grunn av spørsmålsstillingens uklarhet alt i utgangspunktet må være umulig å løse. Og den av oss analyserte grunnfalske teorien om teknikkens forrang er nettopp ingenting annet enn det innholdsmessige resultatet av Bukharins strev for å skape en allminnelig sosiologi; ingen tilfeldig fadese, men den nødvendige følge av et utgangspunkt som ikke er tilstrekkelig klarlagt.
Denne uklarheten viser seg nesten overalt, der Bukharins lovbegrep trer i funksjon. Heldigvis glemmer han ofte sitt teoretiske utgangspunkt i de konkrete analysene. Således vil han med utgangspunkt i "likevekten" og dens forstyrrelser innenfor gitte systemer utlede generelle lovtyper for så vel organisk og uorganisk natur som for samfunnet. (s. 118-130). Her knyttes Hegel på en ikke altfor organisk måte sammen med Marx. Men til tross for at Bukharin teoretisk bare innrømmer så meget som at disse sammenhenger kommer klarest frem "dersom man bruker som eksempel det mest kompliserte systemet, det menneskelige samfunnet", så glemmer han lykkeligvis denne teorien i sin konkrete samfunnsanalyse, slik at han ofte - sin grunnholdning til tross - kommer til svært interessante resultater. I tillegg kommer at de forskjellige "organiske" og andre samfunnsteorier fremkaller en sunn motstand, som ofte kommer til uttrykk i slagkraftige kritiske oppgjør.
Idet Bukharin skal bestemme sosiologiens kunnskapsmål, trer hans naturvitenskapelige innretning helt blottet frem. Han skriver: "Av alt det som er sagt følger at i samfunnsvitenskapene så vel som i naturvitenskapene er forutsigelse mulig". "Vi kan inntil videre ikke forutsi tidspunktet da den eller den hendelse kommer til å inntreffe. Det kommer av att vi fremdeles ikke har slike kunnskaper om lovene for den samfunnsmessige utviklingen at de kan uttrykkes i nøyaktige tall. Vi kjenner ikke den sosiale prosessens hastighet, men vi har mulighet for å kjenne dens retning." (s. 78). Bukharin forstår imidlertid ikke i sin naturvitenskapelige fordomsfullhet at muligheten for å få kunnskap om "tallmessige" "fakta" til forskjell fra retningene eller tendensene ikke avhenger av vår ulike grad av subjektiv kunnskap, men på den objektive kvalitative forskjellen mellom objektene selv. Det forstod Marx og Engels alltid klart. Jeg vil bare i forbifarten nevne Engels' kloke og metodisk meget fornuftige bemerkninger om den metodiske umuligheten av tallmessig eksakt å forstå den umiddelbare samtiden. Jeg vil også peke på at Marx i den saklig som metodisk like grunnleggende læren om den gjennomsnittlige profittraten trekker en skarp metodisk skillelinje mellom enkelte tallmessig bestemte "fakta" og de samfunnsmessige tendensene i prosessen som helhet. "Men når det gjelder rentens stadig fluktuerende markedskvote", fortsetter han, "så er den i hvert moment gitt som fast størrelse liksom varenes markedspris ... Derimot eksisterer den generelle profittraten alltid bare som tendens ..."
Og denne oppfatningen om utviklingstendensene, hvis tendenskarakter ikke bare skyldes av vår mangel på kunnskap, men på de samfunnsmessige prosessenes objektive vesen, hvis struktur også, på den andre siden, er grunnlaget for den teoretiske mulighet for samfunnsmessig praksis og den virkelige "omveltende praksis", har blitt fremhevet gang på gang av ingen ringere enn Lenin. Således f. eks. i hans kritikk av Juniusbrosjyren, der han skarpt fremhever det umarxistiske i tesen om at nasjonale kriger er umulige i imperialismens epoke. Han innrømmer at det er svært usannsynlig; men en analyse av utviklingstendenser kan aldri bevise at noe er absolutt umulig. Problemet med å på forhånd fastsette "tidspunktet" stemples som en metodologisk umulighet. Enda skarpere vektlegger han denne metodologiske umulighet i sin tale på Den kommunistiske internasjonales andre kongress om den internasjonale krigen: "Her må vi fremfor alt ta opp to vanlige feil…; det finnes revolusjonære som forsøker å bevise at det ikke er noen vei ut av denne situasjonen. Det finnes ingen absolutt utsiktsløs situasjon. … Forsøket på å "bevise" på forhånd den "absolutte" utsiktsløsheten er tomt pedanteri eller lek med begreper og ord". Bare erfaringen, bare praksis kan gi et virkelig bevis for det ene eller andre spørsmålet.
Vi har ikke påberopt oss Marx, Engels og Lenin som "autoriteter". Vi ville bare vise at Bukharins kunnskapsmål avviker fra den historiske materialismens store og fruktbare tradisjon, som fra Marx og Engels via Mehring og Plekhanov leder til Lenin og Rosa Luxemburg. (Det er, sagt i forbifarten, meget beklagelig, selv om det er helt forståelig ut fra Bukharins metodiske holdning, at han ikke engang berører Rosa Luxemburgs grunnleggende økonomiske teorier.) For en saklig og inngående diskusjon om selve dette kunnskapsmålet ville ha sprengt rammene for denne anmeldelsen. I en slik diskusjon ville det fremgå at hele det filosofiske grunnlaget for Bukharins teori er den "betraktende" materialismens ståsted; at han i stedet for å underkaste naturvitenskapene og deres metode en historisk-materialistisk kritikk, dvs. å forstå dem som produkter av den kapitalistiske utviklingen, bruker dem uten kritisk vurdering, ukritisk, uhistorisk og udialektisk for å forstå samfunnet. Men en slik kritikk, som Plekhanov har gjort et godt forarbeide til i sine arbeider om Holbach, Helvetius og Hegel, hører ikke hjemme her. Her har jeg bare villet klarlegge de følger av Bukharins innstilling som gjør at hans konkrete samfunnsvitenskapelige resultater blir forvirret eller havner på avveier.
En så begrenset kritikk har ikke kunnet gå inn på alle detaljer. Den har måttet nøye seg med å påvise den metodiske kilden til disse feil. At Bukharins bok på tross av alle disse feil er et fortjenestefullt forsøk på å sammenfatte marxismens resultater på en systematisk og lettfattelig måte, har jeg pekt på tidligere. Til slutt vil jag uttrykke min forhåpning om at flest mulig av feilene blir ryddet bort i fremtidige opplag av boken, og at den i sin helhet kan føres opp på samme nivå som dens - mange - vellykte deler.
7. desember 2007
[email protected]