Fra Historie og klassebevissthet, 1923. Oversatt av Frans-Arne Stylegar.
Januar 1922.
Paul Levi har følt seg kallet til å gi ut en pamflett (Den russiske revolusjon), som kamerat Rosa Luxemburg skrev et utkast til i Breslau-fengselet, men som var og ble et fragment. Utgivelsen kommer midt i de kraftigste angrepene mot KPD og Den tredje Internasjonale; den utgjør ett av disse angrep akkurat som avsløringene i Vorwärts og Frieslands pamflett - den tjener bare andre og mer dypliggende hensikter. Det er ikke KPDs anseelse eller tilliten til Den tredje internasjonales politikk som skal knuses denne gangen, men det teoretiske grunnlaget for den bolsjevikiske organisasjonen og taktikken. Rosa Luxemburgs ærverdige autoritet skal stilles i denne saks tjeneste. Hennes posthume arbeid skal utgjøre teorien for likvideringen av Den tredje internasjonalen og dens seksjoner.
Derfor er det ikke nok å vise til det faktum at Rosa Luxemburg senere forandret oppfatning. Det gjelder å komme til klarhet om i hvilken utstrekning hun har rett eller feil. For - rent teoretisk - er det jo mulig at hun utviklet seg i feil retning i løpet av revolusjonens første måneder, at den forandring i hennes synspunkter som kameratene Warski og Zetkin har konstatert, kan ha gått i feil retning. Diskusjonen må altså først og fremst ta ugangspunkt i de synspunkter som kommer til uttrykk i denne pamfletten, uavhengig av det standpunktet som Rosa Luxemburg inntok senere. Og det er desto større anledning til det, siden noen av de her berørte motsetninger mellom Rosa Luxemburg og bolsjevikene stod klart allerede i Juniusbrosjyren og Lenins kritikk av denne samt til og med alt i den kritikk som Rosa Luxemburg i 1904 i Neue Zeit rettet mot Lenins bok Ett skritt fram og to tilbake. Disse motsetningene spilte delvis en rolle fremdeles da Spartakus-programmet ble utformet.
Det står altså om pamflettens saklige innhold. Men også her er prinsippene, metoden, det teoretiske grunnlaget og den generelle vurderingen av revolusjonens karakter - som i siste instans avgjør hvilken stilling man tar til de enkelte spørsmål - viktigere enn hvilken stilling man tar til de enkelte problemer den russiske revolusjonens. Disse har til i all hovedsak blitt løst i løpet av den tiden som er gått.
Selv Levi innrømmer dette hva jordspørsmålet angår. På det punktet er det altså i dag ikke lenger nødvendig med noen polemikk. Det som nå kreves er kun å påvise det metodologiske prinsippet som leder et skritt nærmere det sentrale problemet for disse refleksjoner, nemlig den feilaktige vurderingen av den proletariske revolusjonens karakter. Rosa Luxemburg fremholder følgende: "En sosialistisk regjering som har lykkes i å ta makten må under enhver omstendighet gjøre én ting, nemlig fatte beslutninger som er i overensstemmelse med de grunnleggende forutsetningene for en senere sosialistisk reform av jordspørsmålet, den må i det minste unngå alt som sperrer veien for disse tiltakene." Og hun klandrer Lenin og bolsjevikene for å ha forsømmet seg i dette henseende og til og med ha gjort det motsatte. Om dette hadde vært en isolert påstand kunne man ha forklart det med det faktum at kamerat Rosa Luxemburg - på samme måte som nesten alle andre i 1918 - var utilstrekkelig underrettet om de faktiske begivenheter i Russland. Men om vi ser på kritikken i lys av hele sammenhengen av hennes fremstilling, forstår vi straks at hun i betydelig grad har overvurdert den faktiske makt som stod til bolsjevikene rådighet når det gjaldt formen for jordspørsmålets løsning. Agrarrevolusjonen var et gitt faktum, helt uavhengig av bolsjevikenes vilje og til og med av proletariatets vilje. Som et fundamentalt uttrykk for sine klasseinteresser ville bøndene under enhver omstendighet ha delt opp jorden. Og denne fundamentale utvikling ville ha feid bort bolsjevikene dersom de hadde motsatt seg den, på samme vis som den feide bort mensjevikene og de sosialrevolusjonære.
Når det gjelder jordproblemet er den korrekte måten å stille spørsmålet på altså ikke om bolsjevikenes jordreform var et sosialistisk tiltak eller i det minste et tiltak som - i en situasjon da revolusjonens oppadstigende krefter etterstrevde en avgjørelse - pekte fram mot sosialismen, men om de starkaste kreftene (uten hensyn til om de var "rent" proletariske eller småborgerlige, uten hensyn til om de utviklet seg i sosialistisk retning eller ikke) i det sønderfallende borgerlige samfunnet kunne samles mot borgerskapet som var i ferd med å organisere seg for kontrarevolusjonen. For man var tvunget til å ta stilling til den elementære bondebevegelsen som sloss for oppdeling av jorden. Og dette stillingstagendet kunne bare være et klart og entydig ja eller nei. Enten må man stille seg i spissen for denne bevegelsen eller også slå den ned med våpenmakt - og i så fall ville man naturligvis ha blitt fanget hos borgerskapet, som med nødvendighet hadde vært en alliert i dette spørsmålet, noe som faktisk også ble en realitet for mensjevikene og de sosialrevolusjonære. Å i dette øyeblikket "avlede" bevegelsen "i sosialistisk retning" var utenkelig. Dette kunne og må bli forsøkt senere. I hvilken grad disse forsøk faktisk har mislyktes (derom er siste ord ikke sagt; det finnes "mislykte forsøk" som likevel viser seg fruktbare i senere sammenhenger) og og hva som var årsakene til det, er ikke tema her. For det som her diskuteres er bolsjevikenes beslutninn i maktovertagelsens øyeblikk. Og i det tilfellet må man slå fast at valget for bolsjevikene ikke stod mellom en jordreform som var i med sosialismen og en som ledet bort fra den, men kun mellom følgende alternativer: enten å mobilisere den grunnleggende bondereisningens frislupne energi for den proletariske revolusjonen, eller å - ved å motsette seg denne reisning - lede proletariatet inn i håpløs isolasjon og hjelpe kontrarevolusjonen til seier.
Selv Rosa Luxemburg innrømmer dette uten omsvøp: "Som politisk tiltak for å befeste den proletariske sosialistiske regjeringen var dette en utmerket taktikk. Men medaljen hadde dessverre to sider, og baksiden bestod i at bøndenes umiddelbare overtakelse av jorden ikke har noe til felles med sosialistisk økonomi." Men når hun på tross av sin riktige vurdering av bolsjevikenes politiske taktikk lar den følges av kritikk mot deres sosiale og økonomiske handlingsmåter, så forstår man alt her karakteren av hennes vurdering av den russiske proletariske revolusjon: hennes overvurdering av dens rent proletariske karakter, dvs. overvurderingen av så vel den ytre makt som den indre klarhet og modenhet som den arbeiderklassen kunne ha og faktisk hadde oppnådd i løpet av revolusjonens første fase. Og på den andre siden kommer samtidig hennes overvurdering av de ikke-proletariske elementers betydning for revolusjonen, undervurderingen av både de ikke-proletariske elementer utenfor klassen og såslikedana ideologiers makt innenfor proletariatet selv, klart frem. Og denne feilaktige vurdering av de virkelige drivkreftene leder til det mest avgjørende punkt i hennes uriktige standpunkt, nemlig til nedvurderingen av partiets rolle i revolusjonen, til nedvurderingen av den bevisste politiske aksjonen, i motsetning til den elementære bevegelse som oppstår under trykket av den økonomiske utviklingens nødvendighet.
Enkelte lesere vil synes det er overdrevet å gjøre dette til et prinsippielt spørsmål. For å anskueliggjøre det må vi vende tilbake til pamflettens enkelte spørsmål. Rosa Luxemburgs stilling til den russiske revolusjonens nasjonalitetsspørsmål leder tilbaka til krigsårenes kritiske diskusjoner, til Juniusbrosjyren og til Lenins kritikk av denne.
Den tesen som Lenin (ikke bare i anledning av Juniusbrosjyren, der den riktignok fikk sitt klareste og mest pregnante uttrykk) alltid ivrig bekjempet, lyder som følger: "I den ubegrensede imperialismens tidsalder kan det ikke lenger finnes noen nasjonale kriger." Det synes kanskje som om det bare dreier seg om en rent teoretisk motsetning. For hva verdenskrigens imperialistiske karakter angår, var jo Junius og Lenin fullstendig på linje. De var også enig om at selv de spesielle aspekter av krigen som hver for seg ville ha blitt betraktet som nasjonale kriger, måtte vurderes som helt og holdent imperialistiske foreteelser på grunn av sin plass i det imperialistiske komplekset som helhet (Serbia f. eks. og den korrekte holdning som de serbiske kameratene inntok).
Men på det objektive og praktiske plan gir dette straks opphav til spørsmål av stor betydning. For det første er en utvikling der nasjonale kriger igjen blir mulig, riktignok ikke sannsynlig, men ikke heller utelukket. Det er avhengig av hvor hurtig overgangen fra den imperialistiske krigens til borgerkrigens fase foregår. Derfor er det galt å generalisere samtidens imperialistiske karakter så langt at man avviser muligheten av nasjonale kriger over hodet, for på den måten ville den sosialistiske politikeren risikere å havne i en situasjon der han (på grunn av prinsippfasthet) handler reaksjonært.
For det andre må de koloniale og halvkoloniale folkenes oppstander uvilkårlig være nasjonale kriger som de revolusjonære partiene må gi sin ubetingede støtte. Likegyldighet overfor disse krigene ville være direkte kontrarevolusjonært (Serratis holdning til Kemal, f. eks.).
For det tredje må man ikke glemme at nasjonalistiske ideologier har overlevd, ikke bare i de småborgerlige lagene (hvis holdninger under visse omstendigheten kan være svært gunstige for revolusjonen), men også i selve proletariatet og spesielt blant proletarene i undertrykte nasjoner. Og deres mottakelighet for den sanne internasjonalismen kan ikke vekkes ved at man teoretisk og utopistisk foregriper den kommende, sosialistiske tilstanden der det ikke lenger eksisterer noe nasjonalitetsspørsmål, men bare gjennom at man i praksis beviser at når proletariatet først har seiret i en imperialistisk nasjon, så har det også brutt imperialismens tendenser til indertrykkelse og trukket de ytterste konsekvensene av dette, nemlig full selvbestemmelsesrett, "inklusive løsrivelse fra den gamle staten og opprettelse av en ny". Mot denne parolen må riktignok proletariatet innenfor den undertrykte nasjonen i tillegg stille samhørighetens og foreningens parole. Men det er kun de to parolene til sammen som kan hjelpe proletariatet, som gjennom sin seiers blotte faktum fremdeles ikke er blitt kvitt forgiftningen av kapitalistiske og nasjonalistiske ideologier, gjennom overgangens ideologiske krise. Bolsjevikenes politikk i dette spørsmålet har til tross for at man mislyktes i 1918 vist seg å være den riktige. For selv uten parolen om full selvbestemmelsesrett ville Sovjet-Russland etter Brest-Litovsk ha mistet randstatene og Ukraina. Men uten denne politikken hadde man ikke senere kunnet vinne tilbake verken Ukraina eller de kaukasiske republikkene etc.
Rosa Luxemburgs kritikk har på dette punkt blitt motbevist av historien selv. Og vi hadde overhodet ikke behøvd å befatte oss så utførlig med dette spørsmålet, hvis teoretiske grunnlag Lenin motbeviste allerede i sin kritikk av Juniusbrosjyren, Mot strømmen, om ikke samme oppfatning av den proletariske revolusjonens vesen hadde vist seg her som den vi møtte når vi analyserte jordspørsmålet. Rosa Luxemburg ser også her bort fra det valget mellom ikke "rent" sosialistiske nødvendigheter, som situasjonen til å begynne med stiller den proletariske revolusjonen overfor. Hun ser bort fra nødvendigheten av at proletariatets revolusjonære parti evner å mobilisere alle (i det gitte øyeblikket) revolusjonære krefter for å (i styrkeprøvens øyeblikk) så klart og så kraftfult som mulig la revolusjonen gjøre front mot kontrarevolusjonen. Mot de dagsaktuelle kravene stiller hun stadig prinsipper som hører hjemme i senere stadier av revolusjonen. Denne holdningen utgjør grunnlaget for de i siste instans avgjørende resonnementene i denne brosjyren: de som tar for seg vold og demokrati, sovjetsystem og parti. Det er derfor viktig å lære disse oppfatningenes virkelige natur å kjenne.
Rosa Luxemburg slutter seg i dette skrift til dem som sterkest mislikte oppløsningen av den konstituerende forsamlingen, opprettelsen av rådssystemet, det at man fjernet borgerskapets politiske rettigheter, mangelen på "frihet", bruken av terror osv. Vi står derfor foran oppgaven å vise hvilke grunnleggende teoretiske overlegninger som brakte Rosa Luxemburg - som alltid var den uovertrufne talsperson, den uforglemmelige læreren og lederen for den revolusjonære marxismen - i skarp opposisjon til bolsjevikenes revolusjonære politikk. Jag har allerede antydet de viktigste momentene i hennes vurdering av situasjonen. Nå må vi gå videre i Rosa Luxemburgs tekst for å finne den faktoren som har gitt opphav til disse synspunktene.
Denne faktoren er hennes overvurdering av den historiske utviklingens organiske karakter. Rosa Luxemburg har - i sin kritikk av Bernstein - på en treffende måte påvist det uholdbare i en fredelig "utvikling" frem til sosialismen. Hun demonstrerte overbevisende utviklingens dialektiske forløp, den stadige skjerpelsen av det kapitalistiske systemets indre motsetninger, og selvsagt ikke bare på det rent økonomiske planet, men også når det gjelder forholdet mellom økonomi og politikk. Et sted sier hun f. eks. klart: "Det kapitalistiske samfunnets produksjonsforhold nærmer seg mer og mer de sosialistiske, mens dets politiske og rettslige forhold derimot bygger en stadig høyere mur mellom det kapitalistiske og det sosialistiske samfunnet." Dermed bevises nødvendigheten av en voldsom, revolusjonær forandring av utviklingstendensene i samfunnet. Her finner man kimen til en oppfatning om at det kun er nødvendig for revolusjonen å rydde unna de "politiske" hindringene for den økonomiske utviklingen. Men nå stilles de dialektiske motsetningene i den kapitalistiske produksjonen i så sterkt lys at det - i dette sammenheng - bare med store vanskeligheter er mulig å trekke slike konklusjoner. Rosa Luxemburg bestrider ikke heller voldens nødvendighet hva den russiske revolusjonen angår. "Sosialismen har" - sier hun - "som forutsetning en rekke voldstiltak - mot eiendom osv.", slik det jp også senere i Spartakus-programmet blir erkjent at "proletariatets revolusjonære vold må mobiliseres mot den borgerlige kontrarevolusjonens vold".
Men denne erkjennelsen av voldens rolle gjelder bare det negative, bortskaffelsen av hindringene, og absolutt ikke selve det sosiale oppbyggingsarbeidet. Sosialismen lar seg ikke "vedta". "Det sosialistiske samfunnssystemet", hevder Rosa Luxemburg, "kan og bør bare være et historisk produkt, vokst frem av den egne erfaringens skole som, akkurat som den organiske naturen som den i siste instans er en del av, har for vane å alltid sammen med et virkelig sosialt behov også frembringe midlene for dets tilfredsstillelse, sammen med problemet også dets løsning."
Jeg vil ikke dvele ved denne tankegangens eiendommelig ikke-dialektiske karakter hos den ellers så fremragende dialektikeren Rosa Luxemburg. La oss bare i forbigående peke på at et strengt motsetningsforhold, et mekanisk skille mellom det "positive" og det "negative", mellom "ødeleggelse" og "oppbygging", står i direkte motsetning til revolusjonens faktum. For i den proletariske statens revolusjonære tiltak, spesielt rett etter maktovertakelsen, er det umulig selv begrepsmessig, for ikke å snakke om i praksis, å skille det positive fra det negative. For kampen mot borgerskapet, erobringen av dets kontroll over den økonomiske klassekampens maktmidler, sammenfaller - spesielt i begynnelsen av revolusjonen - med de første forsøkene på å organisere økonomien. At disse første forsøk senere må korrigeres i betydelig grad, er selvsagt. Selv de senere organisasjonsformene kommer imidlertid, så lenge klassekampen vedvarer - altså ganske lenge, til å bevare denne "negative" kampkarakter, denne tendens til ødeleggelse og undertrykkelse. De økonomiske formene for de kommende, suksessrike proletariske revolusjonene i Europa kan bli så ulike den russiske som de bare vil - det virker likevel svært usannsynlig at "krigskommunismens" stadium (som Rosa Luxemburgs kritikk gjelder) helt skulle kunne unngåes i ethvert henseende.
Men enda viktigere enn den historiske siden er den metode som det siterte avsnittet avslører. Her åpenbares nemlig en tendens som man kanskje best kan karakteriseres som ideologisk vekst inn i sosialismen. Jeg vet at Rosa Luxemburg var en av de første som gjorde oss oppmerksomme på det motsatte, på den krisepregede og av motgang tyngede overgangen fra kapitalisme til sosialisme. Ikke heller i denne pamfletten mangler liknende utsagn. Selv om jag altså påpeker en slik tendens, så gir jag den selvsag overhodet ikke noe opportunistisk betydning, som om Rosa Luxemburg skulle ha forestilt seg revolusjonen slik at den økonomiske utviklingen leder proletariatet så langt at det - så snart det har ppnådd tilstrekkelig ideologisk modenhet - bare trenger å høste fruktene av denne utviklingen og faktisk kun benytte vold for rydde bort "politiske" hindringer. Rosa Luxemburg var helt klar over revolusjonsperiodens nødvendige tilbakeslag, korrigeringer og feiltakelser. Hennes tendens til å overvurdere det organiske elementet i utviklingen kommer kun til uttrykk i den - dogmatiske - overbevisningen om at det "alltid sammen med et virkelig sosialt behov også" frembringes "midlene for dets tilfredsstillelse", "sammen med problemet også dets løsning."
Denne overvurderingen av revolusjonens spontane, elementære krefter, særlig innenfor den klasse hvis historiske oppgave er å lede revolusjonen, bestemmer hennes holdning til den konstituerende forsamlingen. Hun anklagar Lenin og Trotski for å ha en "skjematisk, rigid oppfatning", ettersom de av den konstituerende forsamlingens sammensetning trakk den konklusjon at den var ubrukelig som organ for den proletariske revolusjonen. Hun utbryter: "Hvordan strider ikke dette mot all historisk erfarenhet! Denne viser oss tvert om at folkestemnings levende fluidum alltid omgir de representative organene, trenger inn i dem, leder dem." Og på et tidligere sted støtter hun seg faktisk på de engelske og franske revolusjonenes erfaringer når det gjelder forandringer av de parlamentariske forsamlingene. Hun har fullstendig rett når hun konstaterer dette faktum, men hun vektlegger ikke nok at disse "forandringer" i sin karakter var slående like - oppløsningen av den konstituerende forsamlingen. De revolusjonære organisasjonene av datidens mest progressive elementer i revolusjonen ("soldatrådene" innenfor den engelske hæren, parisseksjonene etc.) utelukket nemlig alltid de hemmende elementer med vold fra den parlamentariske representasjonen og forandret på det viset forsamlingen, slik at den var i overensstemmelse med revolusjonens aktuelle nivå. I en borgerlig revolusjon kunne slike forandringer for det meste bare bestå av forskyvninger innenfor den borgerlige klassens kamporgan, parlamentet. Men den voldsomme økning i de utenomparlamentariske (halvproletariske) elementenes innflytelse i den store franske revolusjonen sammenlignet med den engelske er virkelig bemerkelsesverdig. Den russiske revolusjonen i 1917 leder - via etappene 1871 og 1905 - til at denne kvantitative økning slår over i en kvalitativ endring. Sovjetene - de mest progressive elementenes organisasjoner i revolusjonen - har denne gang ikke lenger nøyd seg med å "rense" den konstituerende forsamlingen for alle andre partier enn bolsjevikene og de vesntresosialrevolusjonære (noe Rosa Luxemburg på grunnlag av sine egne analyser ikke burde ha noen innvendinger til), men har satt seg selv i dens sted. Av de proletariske (og halvproletariske) organene for kontroll og radikalisering av den borgerlige revolusjonen har det altså utviklet seg regjerende kamporganisasjoner for det seirende proletariatet.
Men dette "spranget" nekter Rosa Luxemburg nå bestemt å gjøre. Og ikke bare fordi hun kraftig undervurderer den plutselige, voldsomme, "uorganiske" endringen av de tidligere parlamentariske forsamlingene, men fordi hun ikke erkjenner rådsformen som overgangsperiodens kamp- og styreform, som et våpen i kampen om og fremtvingingen av sosialismens forutsetninger. I sovjetene ser hun heller "overbygningen" for den epoken av sosial og økonomisk utvikling der en forvandling med sosialistisk innhold alt i det store og hele er fullført. "Det er urimelig å betegne stemmeretten som et utopisk fantasiprodukt, løsrevet fra den sosiale virkeligheten. Og nettopp derfor er den intet virkelig verktøy for proletariatets diktatur. Den er en anakronisme, en foregriping av den juridiske situasjonen som inntreffer når sosialismens økonomiske basis er ferdig, men ikke i det proletariske diktaturets overgangsperiode."
Med den uredde logikk som er typisk for Rosa Luxemburg selv når hun tar feil, berører hun her et av de viktigste spørsmål for den teoretiske vurderingen av overgangsperioden. Det gjelder den rollen som tilkommer staten (sovjetene i egenskap av det seirende proletariatets statsform) i den økonomiske og sosiale forvandlingen av samfunnet.
Er det her bare spørsmål om en sosial situasjon som er frembrakt av de økonomiske drivkreftene - som virker bortenfor bevisstheten og i høyden avspeiler seg i en "falsk" bevissthet - og som i etterhånd sanksjoneres og beskyttes av den proletariske staten, dens rettssystem osv., eller tilkommer det proletariatets organisasjonsformer en bevisst bestemmende funksjon i det økonomiske oppbyggingsarbeidet i overgangsperioden? Riktignok beholder Marx' tese i Kritikk av Gotha-programmet, nemlig at "retten aldri kan stå høyere enn samfunnets økonomiske orden", sin fulle gyldighet. Men av dette følger ikke at den proletariske statens sosiale funksjon og dermed dens posisjon innenfor det proletariske samfunnssystemet som helhet er den samme som den borgerlige statens i det borgerlige samfunnet. I et brev til Konrad Schmidt definerer Engels den borgerlige staten på en først og fremst negativ måte. Staten kan stimulere en utvikling som allerede er i gang, den kan motvirke denne eller "avlede den fra visse retninger og fremme andre". "Men det er klart" - legger han til - "at den politiske makten i det andre og tredje tilfellet kan påføre den økonomiske utviklingen stor skade og føre til et massivt sløseri med energi og ressurser." Man må med andre ord spørre seg om den proletariske statens økonomiske og sosiale funksjon er den samme som den borgerlige statens. Kan den bare - i beste fall - påskynde eller utsette en økonomisk utvikling som er uavhengig (dvs. helt primær i forhold til staten)? Det er innlysende at vurderingen av Rosa Luxemburgs kritikk av bolsjevikene er avhengig av hvilket svar man gir på dette spørsmålet. Om svaret blir bekreftende har Rosa Luxemburg rett: den proletariske staten (rådssystemet) kan bare oppstå som ideologisk "overbygning" etter og som følge av den økonomiske og sosiale omveltning som alt har funnet sted.
Men situasjonen blir en helt annen dersom vi ser på den proletariske statens funksjon når det gjelder å skape grunnlaget for økonomiens sosialistiske og altså bevisste organisasjon. Ingen (og aller minst Russlands kommunistiske parti) inbiller seg at man helt enkelt skulle kunne "vedta" sosialismen. Grunnlaget for den kapitalistiske produksjonsmåten og dermed den "naturnødvendighet" som automatisk råder har slett ikke blitt skaffet av veien av det faktum at proletariatet har grepet makten, og ikke en gang gjennom sosialiseringen av produksjonsmidlene, uansett hvor vidtgående den er. Men det å avskaffe kapitalismen og erstatte den med sosialismens bevisst organiserte økonomiske system skal ikke oppfattes bare som en langvarig prosess, men snarere som en hard kamp som bevisst må føres. Skritt for skritt må "nødvendighetens" grunn erobres. Enhver overvurdering av situasjonens modenhet og proletariatets makt, enhver undervurdering av fiendens styrke må betales dyrt i form av kriser og tilbakeslag, av økonomiske utviklingslinjer som uvegerlig fører tilbake til et sted bakenfor utgangspunktet. Men det ville også være feil dersom man på grunn av innsikten om at det finnes bestemte og ofte svært snevre rammer for proletariatets makt og for muligheten til bevisst å regulere det økonomiske systemet, skulle trekke konklusjonen at sosialismens "økonomi" på noe vis skulle kunne gjennomføres av seg selv, dvs. - på samme måte som under kapitalismen - gjennom sine drivkrefters blinde "lovbundethet". "Engels menar absolutt ikke" - sier Lenin i sin kommentar til brevet til Kautsky den 12. september 1891 - "at det 'økonomiske' av seg selv umiddelbart vil rydde alle vanskeligheter av veien… Politikkens tilpasning til økonomien kommer uunngåelig til å finne sted, men ikke på én gang, ikke enkelt og uten vanskeligheter og ikke direkte."
En bevisst og organisert regulering av det økonomiske livet kan bare virkeliggjøres på en bevisst måte, og det organ som kan realisere det er nettopp den proletariske staten, sovjetsystemet. Sovjetene er altså "en foregriping av den juridiske situasjonen" i en senere fase av klassedeingen, men til tross for dette er de ikke noen tom og svevende utopi, men derimot det eneste middel som er i stand til noen gang å virkeliggjøre denne foregrepne situasjonen. For sosialismen vil aldri komme "av seg selv", drevet av det naturlovsbundne i den økonomiske utviklingen. Kapitalismens lovbundethet leder ganske riktig uvilkårlig til dens endelige krise, men ved slutten av dens liv ville ødeleggelsen av all sivilisasjon stå, et nytt barbari.
Nettopp dette er den største forskjellen mellom den borgerlige og den proletariske revolusjonen. De borgerlige revolusjonenes lysende framadstormende vesen har sitt sosiale grunnlag i det faktum at de i et samfunn hvis føydale og absolutistiske struktur er dypt underminert av den allerede utviklede kapitalismen, trekker de politiske, statlige og juridiske konsekvensene av en økonomisk og sosial utvikling som for en stor del alt er fullbyrdet. Det virkelig revolusjonære elementet er imidlertid den økonomiske forvandlingen av den føydale produksjonsmåten til en kapitalistisk, og det ville være teoretisk fullt mulig at denne utviklingen ble fullført uten en borgerlig revolusjon, uten en politisk forvandling gjennomført av det revolusjonære borgerskapet, og at det som ikke har blitt eliminert av den føydale og absolutistiske strukturen gjennom "revolusjoner overnfra" bryter sammen "av seg selv" under trykket av den allerede fullt utviklede kapitalismen. (Utviklingen i Tyskland svarer delvis til dette skjemaet.)
Det er utvilsomt riktig at også en proletarisk revolusjon ville være utenkelig uten at dens økonomiske forutsetninger og vilkår ikke alt var frembrakt i det kapitalistiske samfunnets skjød av den kapitalistiske produksjonsutviklingen. Men den enorme forskjellen mellom de to utviklingstypene ligger i at kapitalismen som økonomisk system alt utviklet seg innenfor føydalismen og på den måten førte til dennes oppløsning, mens det ville være en fantastisk utopi dersom man skulle forestille seg at noe i sosialistisk retning skulle kunne oppstå innenfor kapitalismen, annet enn på den ene siden de objektive økonomiske forutsetningene for sosialismen, som imidlertid først kan transformeres til virkelige elementer av den sosialistiske produksjonsmåten etter og som et resultat av kapitalismens sammenbrudd, og på den andre siden proletariatets utvikling som klasse. Som eksempel kan nevnes den utviklingen som manufakturen og det kapitalistiske leiesystemet gjennomgikk mens den føydale samfunnsordningen fremdeles eksisterte. Disse hadde i realiteten bare behov for at de juridiske skrankene for deres frie utvikling ble skaffet av veien. Kapitalens konsentrasjon i karteller, truster, osv. utgjør derimot en riktignok uunngåelig forutsetning for den kapitalistiske produksjonsmåtens forvandling til en sosialistisk, men selv en aldri så høyt utviklet kapitalistisk konsentrasjon er og blir også på det økonomiske plan kvalitativt annerledes enn en sosialistisk ordning, og slår verken over i denne "av seg selv" eller lar seg forvandles med "rettslige" midler innenfor ramen av det kapitalistiske samfunnet. Det tragikomiske sammenbruddet for alle "sosialiseringsforsøk" i Tyskland og Østerrike er vel et klart nok bevis for dette.
Det faktum at en langvarig og smertefull prosess i denne retning begynner etter kapitalismens fall, motsier ikke dette. Tvert om, det ville være komplett ikke-dialektisk og uhistorisk dersom på grunnlag av konstateringen av at sosialismen bare kan virkeliggjøres som en bevisst forvandling av hele samfunnet, utledet et krav om at dette må skje på én gang og ikke gjennom en prosess. Denne prosessen er imidlertid kvalitativt annerledes enn det føydale samfunnets forvandling til det borgerlige. Og nettopp denne kvalitative forskjellen kommer klarast til uttrykk i statens kvalitativt annerledes funksjon i revolusjonen - som derfor som Engels sier "ikke lenger er noen stat i egentlig betydning" - og i det kvalitativt forskjellige forholdet mellom politikk og økonomi. Selve det faktum at proletariatet er klar over statens rolle i den proletariske revolusjonen, i motsetning til dens ideologiske forkledning i borgerlige revolusjonene, en klarhet som forutser og forvandler i motsetning til den kunnskap som hos borgerskapet kommer post festum, viser forskjellen tydelig. Dette har Rosa Luxemburg ikke forstått i sin kritikk av at den konstituerende församlingen ble erstattet av sovjetene: hun forestiller seg den proletariske revolusjonen som ikledt de borgerlige revolusjonenes strukturelle former.
Den skarpe motsetningen mellom en "organisk" og en dialektisk, revolusjonær vurdering av situasjonen kan føre oss enda dypere inn i Rosa Luxemburgs tankeverden, nemlig til spørsmålet om partiets rolle i revolusjonen og dermed til hennes holdning til den bolsjevikiske partioppfatningen og dennes taktiske og organisatoriske konsekvenser.
Motsetningen mellom Lenin og Luxemburg går ganske langt tilbake i tiden. Det er velkjent at Rosa Luxemburg i den første diskusjonen om organisasjonsspørsmålet mellom mensjeviker og bolsjeviker tok stilling mot sistnevnte. Hennes motstand var ikke av politisk og taktisk art, men lå helt på det organisatoriske planet. I nesten alle taktiske spørsmål (massestreiken, synet på 1905-revolusjonen, imperialismen, kampen mot den kommende verdenskrigen osv.) fulgte Rosa Luxemburg og bolsjevikene samme linje. I Stuttgart, f. eks., representerte hun faktisk bolsjevikene i det avgjørende spørsmålet om krigsresolusjonen.
Likevel er denne motsetningen langt mindre episodisk enn alle disse politiske og taktiske overensstemmelser kan gi inntrykk av, selv om man på den andre siden heller ikke må trekke den konklusjon at de gikk helt ulike veier. Lenin og Luxemburg var politisk og teoretisk enige om nødvendigheten av å bekjempe opportunismen. Konflikten mellom dem lå i svaret på spørsmålet om hvorvidt dette skulle være en intellektuell kamp innenfor proletariatets revolusjonære parti eller om den skulle løses organisatorisk.
Rosa Luxemburg motsatte seg den sistnevnte oppfatningen. For det første fordi hun mener bolsjevikene legger for stor vekt på organisasjonsspørsmål som garantist for arbeiderbevegelsens revolusjonære ånd. Hun er tvert imot av den oppfattning at den virkelig revolusjonære ånden utelukkende er å finne i massenes elementære spontanitet. I motsetning til denne har de sentrale partiorganisasjonene alltid en konservativ, hemmende effekt. Hun tror at virkelig gjennomført sentralisering bare ville øke "splittelsen mellom de fremadstormende massene og det nølende sosialdemokratiet".
For det andre ser hun på selve organisasjonsformen som noe som vokst frem, ikke noe som er "skapt". "I den sosialdemokratiske bevegelsen er selv organisasjonen … et historisk produkt av klassekampen, som sosialdemokratiet bare har å tilføre politisk bevissthet". Og denne idéen hviler i sin tur på hennes helhetsoppfatning av den revolusjonære bevegelsens sannsynlige kurs, en oppfatning hvis praktiske konsekvenser vi alt har støtt på i kritikken av den bolsjevikiske jordreformen og parolen om selvbestemmelse. Hun sier: "Sosialdemokratiet har alltid hevdet at det ikke utelukkende representerer proletariatets klasseinteresser, men også hele det nåværende samfunns progressive aspirasjoner. Det representerer interessene til alle dem som er undertrykt av borgerskapets dominans. Dette betyr ikke kun at alle disse interessene ideelt sett rommes i det sosialistiske programmet. Den historiske utviklingen gjør denne tesen til virkelighet. I egenskap av å være et politisk parti blir sosialdemokratiet gradvis tilfluktsted for så mange ulike misnøyde elementer at det virkelig blir folkets parti mot et forsvinnende lite mindretall av det herskende borgerskapet."
Det fremgår av dette at revolusjonens og kontrarevolusjonens fronter, etter Rosa Luxemburgs oppfatning, etter hvert oppstår "organisk" (til og med før revolusjonen selv blitt aktuell), og at partiet blir det organisatoriske samlingspunkt for alle sosiale lag som det historiske utviklingsforløpet har blitt satt i bevegelse mot borgerskapet. Det gjelder bare å sørge for at tanken om klassekampen ikke blir utvannet og infisert av småborgerlig innflytelse. Mot dette kan og bør den organisatoriske sentraliseringen være en hjelp. Men bare i den forstand at den "kun er et ytre maktmiddel, med hvis hjelp det faktisk eksisterende revolusjonære og proletariske flertallet innenfor partiet kan gjennomføre sin vilje".
Rosa Luxemburg forutsetter altså på den ene siden at arbeiderklassen kommer til å gå inn i revolusjonen sammensveiset og enhetlig revolusjonær, uten å være smittet og villedet av det borgerlige samfunnets demokratiske illusjoner, og på den andre siden synes hun å ta det for gitt at de småborgerlige lag i det borgerlige samfunnet, de som i sin sosiale eksistens er truet på livet av den økonomiske situasjonens revolusjonære tilspissing, selv partimessig og organisatorisk kommer til å slutte seg til det kjempende proletariatet. Dersom denne antakelsen er riktig, så fører det åpenbart til at man forkaster den bolsjevikiske oppfatningen av partiet, hvis politiske grunnlag jo nettopp er innsikten om at proletariatet må lede revolusjonen, riktignok i forbund med, men ikke som en del av samme organisasjon som de andre sosiale lagene som slåss mot borgerskapet, og at proletariatet uvegerlig må komme i konflikt med visse proletariske skikt som kjemper mot det revolusjonære proletariatet på borgerskapets side. Man må ikke glemme at årsaken til det første bruddet med mensjevikene ikke bare var spørsmålet om organisasjonsstatuttene, men også spørsmålet om en allianse med det "progressive" borgerskapet (som i praksis bl. a. innebar å prisgi den revolusjonære bondebevegelsen) og spørsmålet om en koallisjon med dette borgerskapet for å gjennomføre og trygge den borgerlige revolusjonen.
Nå står det klart hvorfor Rosa Luxemburg måtte gå andre veier når det gjaldt å vurdere farene med opportunismen og dermed også når det gjaldt det måten den kunne bekjempes på, selv om hun i alle politiske og taktiske spørsmål stod på bolsjevikenes side mot deres opportunistiske motstandere, og selv om hun alltid hadde vært ikke bare den som ivrigst og mest pågående, men også dypest og mest grundig rev masken av opportunismen. For hvis kampen mot opportunismen oppfattes utelukkende som en intellektuell kamp innenfor partiet, så må den selvsagt føres slik at hele vekten legges på å overbevise opportunismens tilhengere for å oppnå et flertall innenfor partiet. Det er naturlig at kampen mot opportunismen på dette viset blir oppløst i en rekke isolerte trefninger, der gårsdagens allierte kan være dagens motstander og omvendt. Noen kamp mot opportunismen som tendens kan ikke utkrystalliseres på denne måten: den "intellektuelle kampens" område endrer seg fra spørsmål til spørsmål og dermed endras også sammensetningen av de stridende gruppene. (F. eks. Kautskys holdning i kampen mot Bernstein og i debatten om massetreiken, Pannekoeks standpunkt i sistnevnte spørsmål og i debatten om akkumulasjonen, Lencshs oppfatning i samme spørsmål og hans stilling til krigen etc.) Dette uorganiserte hendelsesforløpet forhindret riktignok ikke fullstendig fremveksten av en høyrefløy, et sentrum og en venstrefløy selv i de ikke-russiske partiene. Men disse sammenslutningenes rent tilfeldige karakter forhindret en intellektuelt og organisatorisk (altså partimessig) klar utvikling av motsetningene, og måtte derfor uvilkårlig føre til helt falske grupperingar. Når disse først fikk fast organisatorisk form, ble de et alvorlig hinder for klarsynet innenfor arbeiderklassen (f. eks. Ströbel i gruppen rundt Internationale, "pasifismen" som faktor i forhold til høyrefløyen, Bernstein i USPD, Serrati i Zimmerwald, Klara Zetkin ved den Internasjonale kvinnekonferensen). Denne faren ble forsterket av det faktum - ettersom partiapparatet i Vest- og Sentral-Europa stort sett ble behersket av sentrum eller av høyrefløyen - at den uorganiserte, rent intellektuelle kampen mot opportunismen lett kunne bli, og ofte ble, en kamp mot partiformen overhodet (som hos Pannekoek, Rühle etc.).
Denne faren var riktignok ikke klart synlig da den første debatten mellom Lenin og Luxemburg fant sted eller i tiden som umiddelbart fulgte, iallfall ikke for dem som var ute av stand til å kritisk anvende erfaringene fra den første russiske revolusjonen. Men at Rosa Luxemburg, enda hun hørte til de beste kjennerne av nettopp russiske forhold, i det alt vesentlige tok standpunkt for den ikke-russiske venstresiden, som i hovedsak var rekruttert fra de deler av arbeiderbevegelsen som ikke hadde noen praktisk revolusjonær erfaring, kan bare forståes ut fra hennes "organiske" helhetssyn. Etter det som er sagt hittil må det være åpenbart hvorfor hun i sin - for øvrig mesterlige - analyse av massetreikbevegelsen i den første russiske revolusjonen overhodet ikke nevner mensjevikenes rolle i de politiske bevegelsene i disse år. Hun innså klart de taktiske og politiske farene i enhver opportunistisk holdning og bekjempet dem heftig. Men hun var av den oppfatning at slike glidningar mot høyre må bli, og faktisk også blir, eliminert - mer eller mindre spontant - av arbeiderbevegelsens "organiske" utvikling. Derfor slutter hun sin polemiske artikkel mot Lenin med ordene: "La oss si det rett ut: Historisk sett er de feil som begås av en virkelig revolusjonær bevegelse uendelig mye mer fruktbare enn selv den flinkeste sentralkomites ufeilbarlighet."
I og med verdenskrigens utbrudd, i og med boregerkrigens aktualitet har dette spørsmålet som den gang var "teoretisk", blitt et praktisk og brennende spørsmål. Det organisatoriske problemet slo over i et taktisk og politisk problem. Mensjevismens problem har blitt den proletariske revolusjonens skjebnespørsmål. Det imperialistiske borgerskapets motstandsløse seier over hele Den 2. internasjonale i august 1914 og det faktum at seieren lot seg befeste i løpet av krigen, var umulig å oppfatte og bedømme som et "ulykkestilfelle" eller kun som en følge av "forræderi" osv. Dersom arbeiderbevegelsen skulle hente seg igjen etter dette nederlaget og til og med bruke det som grunnlag for kommende seiersrike kamper, så var det helt nødvendig å forstå dette nederlaget, dette "forræderiet", i arbeiderbevegelsens historiske kontekst og se sosialsjåvinismen, pasifismen etc. som konsekvente videreutviklinger av opportunismen som tendens.
Nettopp en slik analyse er et av de viktigste resultater av Lenins virksomhet under verdenskrigen. Og hans kritikk av Juniusbrosjyren begynner akkurat med dette punktet, nemlig fraværet av en diskusjon av opportunismen som tendens. Riktignok var Juniusbrosjyren og før det Internationale også full av teoretisk riktig polemikk mot den forræderiske høyrefløyen og det vaklende setnrum innenfor den tyske arbeiderbevegelsen. Men polemikken forble teoretisk og propagandistisk, ikke organisatorisk, ettersom den stadig var besjelet av troen på at det bare dreide seg om "meningsforskjeller" innenfor proletariatets revolusjonære parti. Det organisatoriske kravet som uttrykkes i de teser som er tilføyd Juniusbrosjyren er ganske riktig at en ny Internasjonale må grunnlegges (tesene 10-12). Men dette kravet blir hengende i luften: de intellektuelle og dermed organisatoriske midler for dets virkeliggjøring mangler.
Organisasjonsproblemet slår her over i et politiskt problem for hele det revolusjonære proletariatet. Alle arbeiderpartienes bankerott ved utbruddet av verdenskrigen må forståes som et verdenshistorisk faktum, dvs. som en nødvendig konsekvens av arbeiderbevegelsens tidligere historie. Faktum er at en innflytelserik ledergruppe innenfor arbeiderpartiene nesten uten unntak åpent stilte seg på borgerskapets side og at en annen gruppe stod i hemmelig, ikke erkjent forbund med dette. At det for begge disse grupper var intellektuelt og organisatorisk mulig å samtidig beholde de avgjørende skikt av proletariatet under sin ledelse, må være utgangspunktet for å vurdere situasjonen og det revolusjonære arbeiderpartiets oppgave. Man må innse at idet to fronter gradvis utkrystalliseres i borgerkrigen, kommer proletariatet i første omgang til å gå dypt splittet til kampen. Denne splittelsen kan ikke skaffes av veien gjennom diskusjoner. Det er fåfengt å sette sin lit til at at selv disse ledende gruppene til slutt vil kunne "overbevises" om de revolusjonære synspunktenes riktighet, og at arbeiderbevegelsen "organisk", "innenfra", kan etablere sin - revolusjonære - enhet.
Følgende problem oppstår: Hvordan skal proletariatets store masse - som er instinktivt revolusjonær, men som fremdeles ikke har kommet til klar bevissthet - kunne reddes unna dette lederskapet? Og det er åpenbart at det nettopp er diskusjonens "organiske" og teoretiske karakter som så lenge har gjort det mulig for mensjevikene å holde skjult for proletariatet at de i den avgjørende stunden står på borgerskapets side.
Den delen av proletariatet som spontant reagerer mot denne holdningen hos sine ledere og søker etter et revolusjonært lederskap, må samle seg organisatorisk. De genuint revolusjonære partier og grupper som oppstår på den måten, må gjennom sin praksis vinne massenes tillit og få dem ut av opportunistenes makt (og videre er det helt avgjørende at det etableres egne revolusjonære partiorganisasjoner). Før man har oppnådd dette, kan det ikke være tale om borgerkrig, selv om den totale situasjonen er konsistent og i økende grad objektivt revolusjonær.
Og verdenssituasjonen er - objektiv sett - konsistent og i økende grad revolusjonær. Det er ingen andre enn Rosa Luxemburg som i sin klassiske bok, Kapitalens akkumulasjon - en bok som til stor skade for den revolusjonære bevegelsen ennå ikke er tilstrekkelig godt kjent og brukt - har lagt grunnlaget for kunnskapen om situasjonens objektivt revolusjonære karakter. Det er nettopp ved å vise hvordan kapitalismens utvikling betyr oppløsningen av de sosiale lag som verken er kapitalister eller arbeidere, at hun leverer den sosio-økonomiske teorien for bolsjevikenes revolusjonære taktikk overfor de ikke-proletariske delene av de arbeidende. Denne oppløsningsprosessen antar mer og mer voldsom form etter hvert som kapitalismen når sitt høydepunkt. Stadig flere lag løsriver seg fra det borgerlige samfunnets - tilsynelatende - solide byggverk, sprer forvirrig i borgerskapets rekker og utløser bevegelser som (uten i og for seg å ha en sosialistisk tendens) gjennom den voldsomhet de stormer frem med i betydelig grad kan påskynde sosialismens forutsetning - nemlig borgerskapets fall.
I denne situasjonen, der det borgerlige samfunnet mer og mer oppløses og proletariatet - med eller mot sin vilje - drives mot revolusjonen, har mensjevikene åpent eller i hemmelighet gått over til borgerskapets side. De står bak fiendens linjer, mot det revolusjonære proletariatet og de øvrige sosiale lag (og eventuelt nasjoner) som instinktivt har reist seg. Men dersom man innser dette, forstår man at grunnlaget for Rosa Luxemburgs oppfatning om revolusjonens utvikling bryter sammen, og det var på denne oppfatningen hun baserte sin motstand mot bolsjevikenes organisasjonsform. I Kapitalens akkumulasjon gav Rosa Luxemburg det klareste økonomiske grunnlaget for denne forståelsen. Som Lenin peker på, var hun bare et skritt unna å formulere det klart flere steder i Juniusbrosjyren. Men i sin kritikk av den russiske revolusjonen var hun fremdeles ikke i stand til å trekke de nødvendige konklusjoner av dette. Selv i 1918, selv etter erfaringene med revolusjonens første fase i Russland, synes hun fremdeles å ha inntatt den gamle holdningen til mensjevismens problem.
Dette forklarer hennes forsvar av "retten til frihet" mot bolsjevikene. "Frihet" - sier hun - "er alltid frihet for de annerledes tenkende". Det er altså frihet for de andre "tendensene" innenfor arbeiderbevegelsen, for mensjeviker og sosialrevolusjonære. Det er ingen tvil om at det for Rosa Luxemburgs del aldri var noe spørsmål om det banale forsvaret av de "alminnelige" demokratiet. Hennes posisjon er snarere også på dette punktet bare en logisk konsekvens av hennes feilaktige vurdering av styrkefordelingen i revolusjonens nåværende stadium. For hvordan en revolusjonær stiller seg til de s. k. frihetsproblemene i det proletariske diktaturets periode avgjøres i siste instans utelukkende av om han betrakter mensjevikene som revolusjonens fiender eller som en revolusjonær "tendens" som i enkelte taktiske, organisatoriske spørsmål osv. har divergerende oppfatninger.
Alt det Rosa Luxemburg sier om kritikkens nødvendighet, om offentlig kontroll etc. vil enhver bolsjevik og Lenin ikke minst - som også Rosa Luxemburg fremhever - kunne skrive under på. Men det viktige er hvordan dette settes ut i praksis, hvordan"'friheten" (og alt den innebærer) skal gis en revolusjonær og ikke kontrarevolusjonær funksjon. Otto Bauer, en av bolsjevikenes dyktigste motstandere, har forstått dette problemet nokså klart. Han bekjemper den bolsjevikiske statens "udemokratiske"' karakter ikke bare med abstrakte naturrettslige argumenter à la Kautsky, men fordi sovjetsystemet forhindrer en virkelig konsolidering av klassene i Russland, fordi det forhindrer at bøndene gjør seg gjeldende og i stedet trekker dem etter proletariatet. Dermed understreker han - uten å ville det - den revolusjonære karakteren av bolsjevikenes "frihetsundertrykkelse".
Overvurderingen av den revolusjonære utviklingens organiske karakter tvinger Rosa Luxemburg til de mest åpenbare selvmotsigelser. Spartakusprogrammet hadde vært det teoretiske grunnlaget for sentrums hårkløveri om forskjellen på "terror" og "vold", for at man forkastet det ene og støttet det andre. Og også i denne pamfletten finner vi den motsetningen som de hollandske og tyske kommunistiske arbeiderpartiene (KAP) stiller opp mellom partidiktatur og klassediktatur. Det er riktig at når to forskjellige personer gjør samme ting (og spesielt når to forskjellige personer sier samme ting), blir ikke resultatet likt. Men idet hun foregriper de senere utviklingsfaser kommer også Rosa Luxemburg - nettopp derfor at hun avgrenser seg fra kunnskapen om den virkelige strukturen hos de krefter som står mot hverandre - farlig nær overspente og utopistiske forhåpninger. De siterte parolene endte senere i utopisme, en skjebne som Rosa Luxemburgs dessverre så korte praktiske virksomhet i revolusjonen reddet henne fra.
Den dialektiske motsetningen innenfor den sosialdemokratiske bevegelsen - sier Rosa Luxemburg i sin artikkel mot Lenin - består nettopp i det faktum at "for første gang i verdenshistorien uttrykker folket sin vilje fullt bevisst og i opposisjon til enhver herskende klasse. Men denne viljen kan bare oppfylles bortenfor det eksisterende systemet sine grenser. Nå kan massene bare oppnå og forsterke denne viljen gjennom den daglige kampen mot det eksisterende samfunn - det vil si innenfor rammene av det kapitalistiske samfunn. På den ene siden har vi massene; på den andre, deres historiske mål, lokalisert utenfor den nåværende samfunnsorden. På den ene siden har vi dagskampen; på den andre, den sosiale revolusjonen. Slik er betingelsene for den dialektiske motsetning som den sosialistiske bevegelsen flytter seg fram gjennom".
Denne dialektiske motsetningen blir ikke mindre akutt under det proletariske diktaturet: det er bare dens betingelser, den eksisterende rammen for handling og målen bortenfor som forandrer innhold. Og nettopp problemet med frihet og demokrati - som i kampen innenfor det borgerlige samfunnets ramme synes å være et enkelt problem, ettersom hver fotbredd erobret og fri mark var et område som var blitt tatt fra borgerskapet - nå skjerpes dialektisk. Heller ikke den faktiske prosessen med å erobre "friheter" fra borgerskapet løper i en rett linje, selv om de taktiske mål proletariatet satte seg naturligvis gjorde det og på en stadig mer konsentrert måte. Men nå må selv denne innstillingen endres. Når det gjelder det kapitalistiske demokratiet sier Lenin at "utviklingen leder ikke uten videre, direkte og uten hindringer til en stadig større demokratisering". Den kan ikke gjøre det, ettersom revolusjonsperiodens sosiale karakter nettopp består i at klassefordelingen som et resultat av den økonomiske krisen endrer seg stadig, plutselig og voldsomt, både i den døende kapitalismen og innenfor det proletariske samfunnet som strever med å etablere seg.
Derfor er også en stadig omgruppering av den revolusjonære energien et livsviktig spørsmål for revolusjonen. Det er sikkert at verdensøkonomiens samlede situasjon før eller senere må drive proletariatet til en revolusjon i global målestokk. Denne revolusjonen må først være i stand til å gjennomføre økonomiske tiltak som er virkelig sosialistiske. Dersom revolusjonen skal kunne utvikles videre, må proletariatet under alle omstendigheter og med alle midler beholde statsmakten i sine hender. Det seirende proletariatet må ikke gjøre den feilen at de dogmatisk fikserer sin politikk på forhånd, verken økonomisk eller politisk. Det må være i stand til å manøvrere fritt i sin økonomiske politikk (sosialisering, konsesjoner etc.) alt etter klassenes omfordeling og også etter i hvilken grad det er mulig og nødvendig å vinne over bestemte grupper av de arbeidende til diktaturet eller i det minste gjøre dem nøytrale overfor det.
Like lite kan proletariatet fiksere en viss linje når det gjelder det komplekse frihetsproblemet. Frihetens art og grad vil i diktaturets periode bero på på situasjonen i klassekampen, på fiendens makt, på trusselnivået mot diktaturet, på de krav som stilles av de skikt som skal vinnes over, på modenheten hos de skikt som er allierte med proletariatet og påvirket av det osv. Friheten kan ikke være en verdi i seg selv (like lite som f. eks. sosialiseringen). Det er friheten som skal tjene proletariatets makt, og ikke motsatt. Bare et revolusjonært parti som det bolsjevikiske er i stand til å utføre disse ofte svært plutselige frontforandringene, bare et slikt parti har nok smidighet, manøvreringsevne og selvstendighet i vurderingen av de krefter som faktisk virker, for å via Brest-Litovsk, krigskommunismen og den hardeste borgerkrig gå videre til Den nye økonomiske politikken. Bare et bolsjevikisk parti vil være i stand til å gå derfra (i det fall en ny endring i maktbalansen inntreffer) til andre grupperingar av kreftene - og samtidig hele tiden bevare det vesentlige intakt, nemlig proletariatets makt.
Men midt i denne strømmen av begivenheter har én pol stått fast: den kontrarevolusjonære innstillingen til de andre tendensene innenfor arbeiderbevegelsen. Her går det en rød tråd fra Kornilov til Kronstadt. Deres "kritikk" av diktaturet er ikke proletariatets selvkritikk - hvis mulighet må garanteres institusjonelt selv under diktaturet. Det er en oppløsningstendenes i borgerskapets tjeneste. Engels' bemerkning til Bebel kan med rette brukes om disse tendensene: "Så lenge proletariatet fremdeles behøver staten, behøver det den ikke i frihetens interesse, men for å holde sin fiende nede". Og at Rosa Luxemburg i løpet av den tyske revolusjonen endret de oppfatningene som vi her har analysert, har helt sikkert sammenheng med at de få måneder som det ble henne forunt å oppleve et faktisk revolusjonsforløp i all dens intensitet, overbeviste henne om det feilaktige i hennes tidligere oppfatning av revolusjonen, først og fremst om det feilaktige i oppfatningen av opportunismens rolle, om arten av den kampen som må føres mot denne og dermed også om det revolusjonære partiets egen struktur og funksjon.
27. desember 2007
[email protected]