Szabad Gondolat, desember 1918
Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Taktik und Ethik. Politische Aufsätze I, Darmstadt, 1975, s. 27 - 33
Vi vil i denne sammenheng verken befatte oss med bolsjevismens gjennomførbarhet i praksis eller nyttige eller skadelige følger av dens eventuelle makterobring. Rent bortsett fra at jeg ikke føler meg berettiget til å gi svar på slike spørsmål, mener jeg at det kan være meningsfylt å se på problemet isolert fra de praktiske overveielser: Svaret har - som alltid i viktige spørsmål - en moralsk karakter, hvis umiddelbare oppklaring er en viktig og aktuell oppgave. For en slik spørsmålsstilling taler for det første at det oftest benyttede argument i diskusjonen om bolsjevismen - nemlig spørsmålet om den økonomiske og samfunnsmessige situasjonen er moden nok for å gripe makten - i utgangspunktet leder til et uløselig problem. Etter min mening finnes det ikke noen situasjon der man kan besvare dette spørsmålet helt sikkert og på forhånd. Viljen til å ta makten, så snart som mulig og til enhver pris, er minst like viktig for situasjonens grad av modenhet som de objektive forholdene. For det annet taler følende innsikt for en slik problemstilling: Muligheten for at bolsjevismens makterobring fører til at kulturelle og sivilisatoriske verdier fornektes, kan aldri være et avgjørende motargument i deres øyne, som en gang på moralsk eller historiefilosofisk grunnlag har tatt stilling for den. De vil med beklagelse anerkjenne dette faktum, men med rett ikke forandre sin målsetning. De vet at en slik forandring av verdenshistorisk betydning ikke kan fullføres uten verdifornektelse, og de føler seg sterke nok til å skape nye verdier for de kommende, nye generasjoner.
Etter det ovenstående kan det kanskje virke som om det i dette spørsmålet ikke finnes noe moralsk problem for virkelige sosialister, og at deres stillingstagen for bolsjevismen er hevet over enhver tvil. Når situasjonens manglende modenhet og fornektelsen av kulturelle verdier ikke utgjør noen avgjørende motargumenter, så må spørsmålet formuleres på en annen måte. Muligheten forutsetter at vi umiddelbart og kompromissløst virkeliggjør vår teori: Kan man da være virkelig sosialist om man er nølende og betenkt? Dersom en ikke-bolsjevik i denne forbindelsen påberoper seg demokratiet, så svarer Lenins tilhengere (som han selv har sagt) med at de ganske enkelt har fjernet begrepet "demokrati" fra programmet og fra partinavnet, og nå bare bekjenner seg som kommunister. Hele spørsmålet om det moralske problemet står og faller imidlertid med om demokratiet bare er en del av sosialismens taktikk (i den perioden da sosialistene fremdeles er i mindretall og kjemper mot de undertrykkende klassers terror), eller om det er en grunnleggende del av den, en del som man ikke kan oppgi før alle moralske og ideologiske konsekvenser er bragt på det rene. Dersom det siste er tilfellet, er bruddet med det demokratiske prinsipp et tungtveiende moralsk problem for enhver ansvarlig og bevisst sosialist.
Dessverre er det bare sjelden at man har skilt Marx' historiefilosofi fra hans sosiologi, og derfor har mange ikke bemerket at de to hovedelementene - klassekampen og den sosialistiske samfunnsorden - ikke nedstammer fra den samme begrepsdannelsen, selv om de hører så nært sammen. Det første elementet representerer det grunnleggende faktum i Marx' sosiologi: samfunnet har hittil alltid eksistert og det har på samme måte dets drivkraft; dette er et viktig prinsipp for den virkelige sammenhengen i den historiske sannhet. Det andre elementet representerer det utopiske postulatet i Marx' historiefilosofi: en moralsk tendens til en kommende verdensorden. (Hegelianismen hos Marx har for øvrig bidratt i betydelig grad til at denne forskjellen ikke er åpenbar.) Proletariatets klassekamp, som er kalt til å få i stand denne nye verdensorden, inneholder ennå ikke selv denne nye ordenen. Av at proletariatets frigjøring opphever den kapitalistiske klasseundertrykkingen, følger fremdeles ikke all klasseundertrykkings oppheven; det var heller ikke tilfellet etter at borgerskapet hadde fullført sitt frihetsverk. Fra et ståsted av rent sosiologisk nødvendighet er resultatet bare en forandring i klasseforholdene: de som hittil har vært undertrykt, blir nå undertrykkere. For å forhindre dette og for å nå virkelig frihet - uten undertrykkere og undertrykte - er proletariatets seier dessuten ubetinget nødvendig (på det viset blir også den siste undertrykte klasse befridd), men dette er ikke mer enn en forutsetning. For å virkeliggjøre den sanne frihet er imidlertid viljen til en demokratisk verdensorden nødvendig, og denne viljen kan ikke utledes av de sosiologiske fakta og lovmessigheter.
Denne viljen er en så viktig del av den sosialistiske verdensanskuelsen, at man ikke kan ta den bort uten å bringe hele byggverket i fare. Denne viljen gjør nemlig proletariatet til menneskehetens sosialistiske forløser, og uten dette forløser-patos ville det ikke være mulig å forestille seg sosialdemokratiets makeløse seiersgang. Engels oppfattet med rette proletariatet som arvingene til den klassiske tyske filosofi, i den forstand at enhver etisk idealisme, det som Kant og Fichte - metafysisk og uavhengig av den virkelige verden - grunnleggende ville endre, har blitt virkeliggjort i det. Her har det blitt til dåd, som der bare var tanker; her går man rett til målet, der Schelling ad estetiske veie og Hegel ad statsrettslige bøyde av og ble reaksjonære. Selv om Marx konstruerte dette historiefilosofiske forløpet - nemlig at proletariatet, idet de kjemper for sine egne klasseinteresser, kjemper for hele menneskehetens frigjøring - etter den hegelske "fornuftens list", er det i det avgjørende øyeblikk - og det er kommet - ikke til å unngå å gi akt på forskjellen mellom den sjelsløse empiriske sannhet og denne menneskelige, utopiske, etiske viljen. Da må man avgjøre om denne sosialismens forløsende rolle virkelig er sann og villet, eller bare er et ideologisk skalkeskjul for klasseinteresser som i innhold, men ikke i kvalitet og moralske krav skiller seg fra andre klasseinteresser. (I det 18. århundre prekte de borgerlige frihetsidéene også verdensforløsing; at det bare dreide seg om en ideologi basert på klasseinteresser, oppdaget man først i løpet av den franske revolusjon.)
Dersom samfunnsordenen var uten klasseundertrykking, et rent sosialdemokrati, uten ideologi, ville det ikke ha eksistert noe moralsk dilemma. Men dette oppstår nettopp ved at det sanne, endelige og avgjørende målet for sosialdemokratiets strid består i å gjøre enhver videre klassekamp umulig og etablere et samfunn der den ikke engang kan tenkes, gjennom proletariatets klassekamp. Virkeliggjøringen av dette mål er nå forlokkende nær, og nettopp derfor oppstår det moralske dilemmaet. Enten griper vi denne muligheten: da må vi stille oss på terrrorens og klasseundertrykkingens side; for nå kommer proletariatets klasseherredømme til syne (ganske visst kommer dette siste, mest skrupelløse, åpne klasseherredømmet til å fornekte seg selv og dermed alt klasseherredømme). Eller så vil vi bygge denne nye verden med nye metoder, med det sanne demokratis metoder (det sanne demokrati har hittil aldri eksistert som virkelighet, bare som krav). I så fall kan det skje, at et flertall av menneskeheten ikke ønsker denne nye verden foreløpig, og vi vil dermed, ettersom vi ikke vil herske over dem mot deres vilje, bli nødt til å vente til menneskeheten på egen hånd kommer frem til det vi allerede nå strever etter og har erkjent som den eneste mulige løsning.
Det moralske dilemma oppstår gjennom at det i begge tilfeller skjuler seg fryktelige synder og muligheter for umåtelige feilspor, som man bevisst må forholde seg til og ta seg av. Faren ved den andre muligheten er klar: vi er nødt til - forbigående - å samarbeide med klasser og partier som kun er enig i visse punkter ved sosialdemokratiets program, og ikke i det endelige målet. Oppgaven består i å finne en samarbeidsform som ikke skader målets renhet og viljens patos. Dette avviket fra den rette og direkte vei er imidlertid farlig, ettersom den knapt er mulig uten en tendens til selvstendiggjøring, uten at tempoet bevisst settes ned; og disse momenter virker tilbake på viljens patos. Problemet som oppstår gjennom demokratiets krav, består i nødvendigheten av å foreta et slikt ytre kompromiss, uten å gjøre et indre.
I frigjøringen fra dette kompromisset ligger bolsjevismens fascinerende kraft. Men de som fascineres av den, vet gjerne ikke hva den har påtatt seg gjennom denne frigjøringen. For den er løsningen på problemet: kan man kjempe for det gode med dårlige midler, for frihet gjennom undertrykking? Kan en ny verdensorden oppstå når virkemidlene bare rent teknisk adskiller seg fra den gamle verdensordens, som med rette er hatet og foraktet? Det synes som om man her kunne påkalle Marx' påvisning av at all historie frem til nå har bestått av klassekamp, av kamp mellom undertrykkere og undertrykte, og som om dette også vil bestå i fremtiden; at heller ikke proletariatets kamp er noe unntak. Dersom det er riktig, så blir hele sosialismens ideelle innhold - bortsett fra tilfredsstillelsen av proletariatets materielle interesser - til blott ideologi. Men det er umulig. Av den grunn kan man ikke betrakte et historisk faktum som fundament for den nye verdensordens moralske vilje. Man må betegne det dårlige som dårlig, undertrykkingen som undertrykking, klasseherredømmet som klasseherredømme. Man må dertil ha tro på - og det er det virkelige "credo quia absurdum est" - at undertrykkingen ikke igjen etterfølges av de undertryktes kamp om makten (osv., en rekke meningsløse kamper), men av undertrykkingens selvfornektelse.
Valget mellom de to utveiene er altså - som ethvert moralsk spørsmål - et trosspørsmål.* Skarpsynte, men i dette tilfellet kan hende overfladiske betraktere gir den manglende troen på sosialismen skylden for at gamle, prøvde sosialister ikke vil bekjenne seg til bolsjevismen. Det mener jeg må være galt. Jeg er ikke av den opppfatning at det hører mer tro med bolsjevismens "plutselige heltedåd" enn med den langvarige, lærerike, svært ansvarsfulle og psykisk utmattende kampen som må føres dersom man bekjenner seg til demokratiet. I det første tilfellet bevarer man - koste hva det koste vil - sin umiddelbare overbevisnings øyensynlige renhet; i det annet tilfelle ofrer man - foruten seg selv - bevisst kravet om at hele sosialdemokratiet skal virkeliggjøres, og ikke bare en brøkdel. Jeg gjentar: bolsjevismen baserer seg på den metafysiske antagelsen at noe godt kan komme ut av noe dårlig, at det er mulig - som Razumichin sier i "Raskolnikov" - å lyve seg frem til sannhet. Forfatteren av disse linjer kan ikke dele denne troen, og derfor ser han i den bolsjevikiske posisjons røtter et uløselig moralsk problem. I motsetning dertil fordrer demokratiet bare overordentlig selvoppofrelse fra den som ærlig og bevisst etterstreber det. Men dette er - også når det krever overmenneskelige kraftanstrengelser - ingen uløselig oppgave, i motsetning til bolsjevismens moralske problem.
* For å unngå misforståelser, vil jeg betone at det bare er de mest typiske moralske stillingstagender som blir sammenlignet her. Overveielsen at det på begge sider kan forekomme lettsindige og uansvarlige, og spørsmålet om hvor de ulike typer er mest fremtredende, er ikke gjenstand for vurdering.
09 / 13 / 2006
[email protected]