Karl Liebknecht

Tross alt! (1919)


Rote Fahne 15. Januar 1919. Oversatt av Frans-Arne Stylegar.


Generalangrep mot Spartakus!

"Ned med spartakistene!" lyder det gjennom gatene.

"Slå dem, pisk dem, stikk dem, skyt dem, spidd dem, tramp dem ned, riv dem i småbiter!"

Skjenselsgjerninger blir øvet som setter enhver skjenselsgjerning begått av belgiere i skyggen.

"Spartakus er knust!" Og det gjenopprettede gamle tyske politiets sabler, revolvere og geværer samt avvæpningen av de revolusjonære arbeiderne vil besegle nederlaget.

"Spartakus er knust!" Under oberst Reinhardts bajonetter, under general Lüttwitz' maskingevær og kanoner skal valget til nasjonalforsamlingen sluttføres - en folkeavstemning for Napoleon-Ebert.

"Spartakus er knust!" Ja vel! Berlins revolusjonære arbeidere er slått ned! Ja vel! Hundre av deres beste er nedkjempet! Ja vel! Mange hundre av deres mest trofaste er kastet i fengsel!

Ja vel! De ble slått. Fordi de ble sviktet av matrosene, av soldatene, av sikkerhetsmannskapene, av folkebevæpningen, hvis hjelp de hadde satt sin lit til. Og deres kraft ble lammet av ledelsens ubesluttsomhet og svakhet. Og den uhyre kontrarevolusjonære mudderflommen fra de tilbakeliggende delene av folket og de besittende klasser druknet dem.

Ja vel, de ble bekjempet. Og det var en historisk lov at de kom til å bli bekjempet. For tiden var fremdeles ikke moden. Og likevel - kampen var uunngåelig. Fordi politihovedkvarteret, denne revolusjonens høyborg som Eugen Ernst og Hirsch overgav uten kamp, ville ha medført et vanærende nederlag. Kampen ble påtvunget proletariatet av Ebert-banden; og som en urkraft bruste massene i Berlin fremover - over enhver tvil og alle betenkeligheter.

Ja vel! De revolusjonære arbeiderne i Berlin ble beseiret! Og Ebert-Scheidemann-Noske har vunnet. De har vunnet fordi de høyere offiserer, byråkratiet, Schlots og Krauts junkere, prestemennene og pengepugerne og alt som er trangbrystet, innskrenket og bakstreversk stod ved deres side. Og seiret på deres vegne med kulesprøyter, gassbomber og minekastere.

Men det finnes nederlag som er seiere; og seiere som er like skjebnesvangre som nederlag.

De beseirede i den blodige januaruken har sin ære i behold; de stred for noe stort, for den lidende menneskehetens edleste mål, for de trengende massers åndelige og materielle forløsning; det er hellig blod som på denne måten er blitt utgytt. Og ut av hver dråpe av dette blodet, denne dragesæden for dagens seierherre, vil en hevner oppstå, ut av hvert istykkerrevet fiber nye kjemper for vår store sak, som er evig og like uforgjengelig som stjernehimmelen.

De beseirede av i dag blir morgendagens seierherrer. For nederlaget er deres læretid. Enn så lenge savner jo det tyske proletariatet revolusjonær tradisjon og erfaring. Og de kan ikke skaffe seg den praktiske erfaringen som leder til den endelige seieren uten gjennom famlende forsøk, gjennom ungdommelige feilgrep og gjennom smertelige tilbakeslag og uhell.

For den levende urkraft som den sosiale revolusjonen er, hvis uavlatelige vekst er en naturlov ved den samfunnsmessige utvekling, betyr nederlag en spore til å forsøke igjen. Og gjennom nederlag på nederlag leder veien til seier.

Men dagens seierherrer? De gjorde sitt bøddelarbeid for en ryggesløs sak. For fortidens makter, for proletariatets dødsfiende.

Og de er allerede i dag underlegne! For de er alt nå fanget av dem som de ville bruke som sitt verktøy, men hvis verktøy de hele tiden faktisk var.

Fremdeles er de herrer i navnet. Men det er gitt dem en kort galgenfrist.

Snart står de i historiens gapestokk. Aldri har man sett maken til judaser, som ikke bare fornekter de holder mest hellig, men også nagler det til korset med egne hender. På samme vis som det offisielle tyske sosialdemokratiet i august 1914 sank dypere enn alle andre, så fremstår det nå, i den sosiale revolusjons morgengry, som det mest avskyelige.

Det franske borgerskapet måtte selv ta seg av junimassakren i 1848 og maimassakren i 1871. Det tyske borgerskapet trenger ikke å bry seg med dette selv - "sosialdemokrater" sluttfører det skitne-foraktelige, det blodig-feige verket; deres Cavaignac, deres Gallifet heter Noske, den "tyske arbeideren".

Klokkekiming ledsager myrderiene, musikk og flagrende faner, seiersjubelen fra de kapitalistene som er blitt reddet fra "det bolsjevikiske skrekkveldet" hyller de eskadroner som har kommet dem til unnsetning. Fremdeles ryker det av pulveret, fremdeles ulmer brannen etter drapene på arbeiderne, fremdeles ligger de døde omkring, fremdeles lyder stønnene fra de sårede proletarene - da holder de parade for mordertroppene, sprekkferdige av stolthet over seieren, Ebert, Scheidemann og Noske.

Dragesæd! Snart vender verdensproletariatet seg gysende vekk fra dem som våger å rekke hender dampende av de tyske arbeidernes blod til Internasjonalen! Med avsky og forakt vil de bli avvist selv av dem som i verdenskrigens virvar selv prisgav sosialismens plikter. Tilsmusset, utstøtt av den anstendige menneskehetens rekker, jaget ut av Internasjonalen, hatet og forbannet av enhver revolusjonær proletar - slik møter de verden.

Og hele Tyskland er ved deres gjerninger ført ut i skammen. Broderforrædere styrer det tyske folk, brodermordere. "Hit med min tavle, jeg må skrive det ned."

Å, deres herlighet kan ikke vare lenge; en galgenfrist, og de vil bli stilt til ansvar.

En ild fortærer deres teser i millioner hjerter, opprørets ild.

Proletariatets revolusjon, som de planla å drukne i blod - den vil heve seg over dem, kjempestor. Dens første ord vil være: Ned med arbeidermorderne Ebert-Scheidemann-Noske!

De har lært, de som tapte i dag. De er helbredet fra sin gamle vane med å forlite seg på forvirrede soldatmasser; helbredet fra vanen med å stole på ledere som viser seg å være maktesløse og uten evner; helbredet fra troen på det uavhengige sosialdemokratiet som hånlig lar det i stikken. Overlatt til seg selv vil det utkjempe sine kommende slag og vinne sine kommende seiere. Og ordene om at arbeiderklassens frigjøring bare kan være arbeiderklassens eget verk, har gjennom denne ukens bitre lærdom fått en ny, dypere mening for dem.

Og også de villedede soldatene vil snart nok erkjenne hvilket spill som har vært drevet med dem, når de på ny får føle pisken fra den gjenopprettede militarismen; de vil også våkne opp av rusen som de i dag befinner seg i.

"Spartakus er knust!" O enfold! Vi har ikke flyktet, vi er ikke slått. Og når de vil legge oss i lenker - da er vi der, og vi blir der! Og seieren skal bli vår.

For Spartakus - det betyr: flamme og ånd, det betyr sjel og hjerte, det betyr det revolusjonære proletariatets vilje og dåd. Og Spartakus - det betyr det klassebevisste proletariatets alle lengsler, all besluttsom kamp. Spartakus betyr sosialisme og verdensrevolusjon.

Ennå er ikke den tyske arbeiderklassens golgata-gang over - men forløsningens time nærmer seg. Dagen da Ebert-Scheidemann-Noske og de kapitalistiske makthaverne som fremdeles i dag gjemmer seg bak dem, skal stilles til doms. Begivenhetenes bølger reiser seg himmelhøyt - vi er vant til å slynges fra toppene og ned i dypet. Men vårt skip holder stolt en fast kurs mot målet.

Og enten vi lever eller ikke når målet er nådd - så vil programmet vårt leve; det vil beherske den forløste menneskeheten og deres verden. Tross alt!

Under drønnet fra det gamle samfunns sammenbrudd vil de fremdeles sovende proletariske skarer våkne som av dommedagsbasuner, og de drepte kjempene vil reise seg fra graven og avkreve regnskap fra sine skyldnere. I dag bare en vulkans underjordiske skjelving - men i morgen bryter den ut og begraver dem alle i glødende aske og lavastrømmer.


Sist oppdatert 25. juli 2008