MIA  > Norsk  > Liebknecht

Karl Liebknecht

En internasjonal sosialists tilståelse (1916)

Jugend-Internationale nr. 7 1917. Oversatt av Frans-Arne Stylegar.

Til den kongelige militærdomstol, Berlin.

I straffesaken mot meg vil jeg bemerke:

1. Landsforræderi er for de internasjonale sosialistene fullstendig nonsens. Han kjenner ingen fiendtlig makt som han overhodet kunne tenke seg å gi sin støtte. Han er like revolusjonært innstilt overfor ehver utenlandsk kapitalistisk regjering som overfor sitt eget lands. Ikke: "Å gi støtte til en fiendtlig makt", men: "Å rive ned enhver imperialistisk makt i vekselvirkning med sosialister i disse landene" er essensen i hans virksomhet.

Han kjemper i det internasjonale proletariatets navn mot den internasjonale kapitalismen. Det gjør han der han møter den, altså i sitt eget land. Der slåss han i det internasjonale prloetariatets navn mot sin egen regjering, sin egen herskende klasse som representanter for den internasjonale kapitalismen.

Dette er meningsinnholdet i de ordene av Jaurés som jeg valgte som motto for det skriftet jeg gav ut i slutten av mars 1915: "Klassekamp mot krigen".

2. Dersom de tyske sosialistene skulle slåss mot f. eks. den engelske regjeringen og de engelske sosialistene f. eks. mot den tyske, så ville det være en farse. Den som ikke angriper fienden, imperialismen, i form av den av dens representanter som står en nærmest, men i stedet i form av en som er utenfor skuddhold, og endatil med godkjennelse og oppfordring fra ens egen regjering (dvs. den representanten for imperialismen som står en nærmest), er ingen sosialist, men en sørgelig fanebærer for den herskende klasse. En slik politikk er krigshissing og ikke klassekamp, men det motsatte av det.

Ganske visst har den internasjonale sosialisten, og han alene, ettersom han fører klassekamp mot sin egen regjering, rett til også å angripe de fremmede regjeringene. Til dette formål brukes det imidlertid i alle land så mye krefter, skrupelløshet og demagogi at han er nødt til å bruke sin fulle kraft på å angripe sin egen regjering, for i det minste å motvirke i hvert fall de verste utslagene.

Derfor er det ikke mitt anliggende å befatte meg med andres synder, men bare med den tyske regjerings; ja, det er min plikt å ta de fremmede regjeringene i forsvar mot uberettigede beskyldninger, ettersom usannheter aldri bør skånes og fordi slike usannheter i dag mer enn tidligere tjener den forkastelige krigsagitasjonen og hatet.

Jeg har, hver gang jeg har hatt muligheten, angripet de utenlandske regjeringene i deres eget land, og i Tyskland også, så sant jeg mente det ville styrke sosialistene i det angjeldende land eller også samtidig var et angrep mot den tyske regjering. Jeg vil aldri gjøre det dersom jeg på den måten gir støtte til krigshissingen.

I løpet av min kamp mot tsarismen og den tyske regjeringens tsaristiske politikk, ble jeg over mange år forfulgt av de tyske myndigheter. Umiddelbart før krigsutbruddet ble jeg - uten hensyn til parlamentariske rettigheter - på grunn av den hatefulle og indignerte prøyssiske riksdagen utlevert til æresretten; under krigen - i november 1914 - endte saken mot meg med at jeg ble kjent skyldig. Jeg vil overlevere dette materialet, fordi det av dette fremgår hvordan jeg under de nåværende forhold ser på angrep mot fiendtlige regjeringer.

3. Det er en del av den bevisste internasjonale kampens vesen at sosialisten er for samarbeid mellom sosialister i alle land, at han i sitt eget land bevisst tar del i denne arbeidsdelingen mot det felles mål, at han forstår at sin egen kamp og kampen som sosialister i andre land fører utfyller hverandre, og at han på den måten tar opp kampen mot regjeringen også i bevisstheten sin.

Å vektlegge motstanderen i ens eget land fra et slikt internasjonalt ståsted, kan umiddelbart synes som et utslag av unnfallenhet, usikkerhet og ubesluttsomhet, og dermed svekke klassekampen. Når det er nødvendig å uttrykke dette ståstedet klart, så bare i propagandaen overfor dem som skal vinnes for den internasjonale sosialistiske politikken mot krigen, og for at de som skal drive denne politikken skal være den bevisst.

På denne måten og i denne formen møter kapitalismens krig arbeiderklassens sosiale revolusjon.

Sist oppdatert 26. juli 2008