MIA > Norsk > Liebknecht
Flyveblad, mai 1915. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Ausgewählte Reden und Schriften, Berlin 1952, s. 296-301.
Det som har vært i emningen i ti måneder, helt siden Østerrikes angrep på Serbia, er nå et faktum: Krigen mot Italia er her.
Folkemassene i de krigførende land har begynt å frigjøre seg fra det offisielle nettverket av løgner. Innsikten i hva som er verdenskrigens årsaker og hensikter, og i hvor ansvaret for den ligger, har bredt seg i det tyske folket. Illusjonen om krigens edle hensikter viker mer og mer tilbake, krigsbegeistringen svekkes, viljen til en hurtig fredsslutning vokser i styrke, overalt - også i hæren!
Til stor bekymring for de tyske og østerrikske imperialistene, som forgjeves speidet etter redningen. Nå ser den ut til å ha kommet. Italias inngripen i krigen vil gi dem en kjærkommen anledning til å blåse liv i folkehatets glør, til å slukke fredsviljen, til å viske ut sporene etter deres egen skyld og ansvar. De spekulerer i det tyske folkets glemsomhet, i dets altfor ofte utviste tålmod.
Dersom denne snedige planen lykkes, vil ti måneders blodige erfaringer være til ingen nytte, det internasjonale proletariatet vil stå avvæpnet igjen, fullstendig tilsidesatt som selvstendig politisk faktor.
Planen må spoleres - så sant den delen av det tyske proletariatet som er tro mot den internasjonale sosialismen, kommer i hu sin historiske misjon i denne uhyggelige tid.
Folkets fiender regner med massenes glemsomhet - vi sier derimot:
Ingenting glemme!
Vi har opplevd at massene ved krigsutbruddet ble lurt av den herskende klassens lokkende toner om det som var og er en kapitalistisk krig. Vi har opplevd at demagogiens fargespillende såpeboble brast, at narredrømmene fra august dunstet bort, at elendighet og jammer kom over folket istedenfor lykke, at enkenes og de faderløse barns tårer rant i strie strømmer; at betingelsen for de tre klassers forbannelse, den forstokkede opphøyelsen av firkløveret semi-absolutisme - junkermakt - militarisme - politivelde, ble til bitter virkelighet.
Gjennom erfaringen har vi blitt advart - lære av alt, ingenting glemme!
De tirader som den italienske imperialismen dekorerer røverpolitikken sin med er motbydelig; hver eneste romerske tragikomedie er motbydelig, for i hver og én av dem finner vi den etter hvert så trivielle grimasen "borgfred". Enda mer motbydelig er det imidlertid at vi i alt dette som i et speil kjenner igjen de tyske og østerrikske metoder fra juli og august 1914.
De italienske krigshisserne fortjener ethvert brennemerke. Men de er intet annet enn kopier av de tyske og østerrikske krigshisserne, de som har hovedansvaret for krigsutbruddet. Like brødre, like kapper!
Med hvem har det et regnskap å gjøre opp over de nye storartede offer som vil tårne seg opp?
Det står fast: Østerrikes ultimatum overfor Serbia den 23. juli 1914 var brannfakkelen som antente hele verden, selv om brannen først sent spredte seg til Italia.
Det står fast: Dette ultimatum gav signalet til nyoppdelingen av kloden og bragte med nødvendighet alle kapitalistiske røverstater på banen.
Det står fast: Dette ultimatum kastet umiddelbart frem spørsmålet om overherredømmet på Balkan, i Lilleasia og i Middelhavsområdet som helhet, og dermed også alle motsetningene mellom Østerrike-Tyskland og Italia.
Når de tyske og østerrikske imperialistene nå gjemmer seg bak den italienske røverpolitikken, når de forsøker å stikke seg vekk bak den italienske troløshetens kulisse; når de ifører seg moralens og den krenkede uskylds kappe, når de i Roma bare har støtt på sine likesinnede, så har de gjort seg fortjent til den sterkeste spott og skjendsel.
Nå må det ikke glemmes, hvordan det tyske folk har blitt lurt nettopp i det italienske spørsmålet av de ærede tyske patrioter.
Trippelalliansen med Italia var en farse hele tiden - dere ble alle holdt for narr!
Ekspertene visste hele tiden at Italia i tilfellet krig ville stå mot Østerrike og Tyskland - til dere sa man at det var en sikker alliert!
En god del av Tysklands verdenspolitiske skjebne ble bestemt i avtalen om Trippelalliansen, som ble underskrevet og fornyet uten at noen spurte dere - til denne dag har man ikke fortalt dere om én eneste bokstav i denne avtalen.
Det østerrikske ultimatum til Serbia, som innebar at en liten klikk tok hele menneskeheten på sengen, førte til brudd mellom Østerrike og Italia - dere fikk ikke vite noe om dette.
Dette ultimatum ble gitt på tross av Italias uttrykkelige motstand - det holdt man hemmelig for dere.
Alt den 4. mai i år sa Italia opp avtalen med Østerrike - ikke før 18. mai fikk det tyske og østerrikske folk vite noe, ja, det ble faktisk direkte benektet fra offisielt hold at noe slikt hadde skjedd - et motstykke til lureriet mot det tyske folk og den tyske riksdagen når det gjaldt ultimatumet til Belgia den 2. august 1914.
Dere hadde ingen innflytelse på Tysklands og Østerrikes forhandlinger med Italia, som sistnevntes inngripen i krigen var avhengig av. Dere ble umyndiggjort i dette livsviktige spørsmål, mens krigspartiet, mens det hemmelige diplomatiet, mens en håndfull mennesker i Berlin og Wien spilte terning med Tysklands skjebne.
Gjennom torpederingen av Lusitania ble de engelske, franske og russiske krigspartier styrket i sin makt, man la dermed opp til en storkonflikt med De forente stater og ethvert nøytralt land tok nå stilling mot Tyskland. Likeledes ble det italienske krigspartiet gjort lettere nettopp i det kritiske øyeblikket - også her måtte det tyske folk tie stille; unntakstilstandens jernneve lå rundt dets hals.
Alt i mars i år kunne man ha begynt fredsforhandlingene - England hadde rakt ut en hånd -, de tyske imperialistenes profittbegjær avviste den. Lovende fredsiniativer ble drevet tilbake av de tyske interessene i kolonierobring i stor stil, av anneksjonen av Belgia og det franske Lothringen, av kapitalistene i de store tyske rederiene, av den tyske tungindustriens agitatorer.
Også dette har man holdt skjult for det tyske folk, heller ikke i dette tilfellet har man spurt det til råds.
Hvem, spør vi, har det tyske folket å takke for at den forferdelige krigen vedvarer, hvem har det å takke for Italias inngripen? Hvem andre enn de uansvarlige ansvarlige i eget land.
For tenkende mennesker kan ikke Italias gjentagelse av Tyskland handlinger fra forrige sommer være en spore til ytterligere krigshandlinger, bare et nytt anstøt til å jage bort håpet om en ny dag av politisk og sosial rettferdighet, bare et nytt og kraftigere søkelys på det politiske ansvaret og avsløring av det almenfarlige som hver eneste østerrikske og tyske krigshisser representerer, bare et nytt tiltalepunkt mot dem.
Men regelen om å lære og ikke glemme gjelder fremfor alt den heltemodige kampen som våre italienske kamerater har ført og fortsatt fører mot krigen. Kamp i pressen, i møter, i gatedemonstrasjoner, kamp med revolusjonær kraft og dristighet som med ånd og legeme trosser de rasende bølger av nasjonalisme som myndighetene har pisket opp. Våre mest begeistrede lykkeønskninger går til deres kamp. La deres ånd være et forbilde! Sørg for at den blir et forbilde for Internasjonalen!
Hadde det vært slik i augustdagene, hadde verden vært et bedre sted. Proletariatet ville ha hatt det bedre.
Det meningsløse slagordet om å "holde ut" har grunnstøtt; det førte bare dypere og dypere inn i folkeslaktens malstrøm. Internasjonal proletarisk klassekamp mot det internasjonale imperialistiske folkemordet lyder nåtidens sosialistiske bud.
Det tyske folks hovedfiende finnes i Tyskland: den tyske imperialismen, det tyske krigspartiet, det tyske hemmelige diplomatiet. Denne hjemlige fienden må det tyske folk bekjempe, bekjempe i politisk kamp, i samvirke med proletariatet i andre land, som fører sin kamp mot sine egne imperialister.
Vi er ett med det tyske folk - vi har ingenting felles med de tyske Tirpitzer og Falkenhayner, med den tyske undertrykker- og slavedriver-regjeringen. Ingenting for dem, alt for det tyske folk. Alt for det internasjonale proletariatet, for det tyske proletariats sak og for menneskehetens!
Arbeiderklassens fiender regner med massenes glemsomhet - sørg for at de forregner seg grundig! De satser på massenes overbærenhet - men vi roper ut:
Hvor lenge skal imperialismens gamblere kunne misbruke folkets tålmodighet? Nok og mer enn nok nedslakting! Ned med krigshisserne her og i andre land!
Proletarer i alle land, følg deres italienske brødres heroiske eksempel! Forén dere i internasjonal klassekamp mot det hemmelige diplomatiets konspirasjoner, mot imperialismen, mot krigen, for en fredsslutning i sosialistisk ånd.
Sist oppdatert 29. desember 2007