Marxists Internet Archive > Norsk > Lenin
Første gang trykt i Proletarskaya Pravda nr. 9, 17. desember 1913. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Collected Works, Progress Publishers, Moskva 1977, bind 19, s. 548-550.
Marxister er resolutte motstandere av nasjonalismen i alle dens former, fra den simple reaksjonære nasjonalismen hos våre herskende og hos de oktobristiske høyrepartiene til den mer eller mindre raffinerte og skjulte nasjonalismen hos de borgerlige og småborgerlige partiene.
Den reaksjonære nasjonalismen, Svarte hundres nasjonalisme, søker å sikre én nasjons privilegier og henviser alle andre nasjoner til en underordnet status, med færre rettigheter, eller uten rettigheter overhodet. Ingen marxist, og ingen demokrat, kan behandle denne formen for nasjonalisme med noe annet enn den dypeste forakt.
I ord erkjenner borgerlige og borgerlig-demokratiske nasjonalister nasjonenes likeverd, men i gjerninger (ofte i skjul, bak ryggen på folket) står de for at én av nasjonene skal ha visse privilegier, og de forsøker alltid å sikre større fordeler for "sin egen" nasjon (dvs. for borgerskapet i deres egen nasjon). De søker å skille og segregere nasjoner, bygge opp under nasjonal eksklusivitet etc. Ved først og fremst å snakke om "nasjonal kultur" og understreke hva som skiller én nasjon fra en annen, splitter borgerlige nasjonalister arbeidere av ulik nasjonalitet og narrer dem med "nasjonalistiske slagord".
De klassebevisste arbeiderne bekjemper all nasjonal undertrykkelse og alle nasjonale privilegier, men de nøyer seg ikke med det. De bekjemper enhver nasjonalisme, selv den mest raffinerte, og står ikke bare for enhet, men også sammenslutning mellom arbeidere av alle nasjonaliteter i kampen mot reaksjon og mot borgerlig nasjonalisme i alle deres former. Vår oppgave er ikke å segregere nasjoner, men å forene arbeiderne i alle nasjoner. Våre faner er ikke preget med slagordet "nasjonal kultur", men med internasjonal kultur som forener alle nasjoner i en høyere, sosialistisk enhet. Og veien dit er alt i ferd med å brolegges av kapitalens internasjonale sammenslutning.
Innflytelsen fra småborgerlig, filistisk nasjonalisme har infisert enkelte selverklærte sosialister som fremmer det som kalles "kultur- og utdannelsesmessig autonomi", dvs. at skolesystemet (og saker som angår nasjonal kultur i alminnelighet) skal overføres fra staten til hver enkelt nasjon. Naturligvis slåss marxister mot denne propagandaen for å segregere nasjonene, de slåss mot denne raffinerte nasjonalismen, de slåss mot å segregere skolene etter nasjonalitet. Når våre bundister, og, senere, likvidatorene, ville støtte "kultur- og utdannelsesmessig autonomi", i direkte motstrid til programmet vårt, ble de fordømt ikke bare av bolsjevikene, men også av de parti-vennlige mensjevikene (Plekhanov).
Nå forsøker hr. An, i Novaya Rabochaya Gazeta (nr. 103), å forsvare en svak sak gjennom bortforklaringer og ved å overøse oss med beskyldninger. Vi tar beskyldningene med stor ro; de er bare et uttrykk for likvidatorenes svakhet.
Skoler der undervisningen foregår på folkespråkene - det er dette, forsikrer hr. An oss, som menes med å segregere skolene etter elevenes nasjonalitet. Pravda-folkene, sier han, vil frata ikke-russerne sine nasjonale skoler!
En kan godt le av dette forsøket fra hr. Ans side på å føre leserne bak lyset. For alle vet at Pravda står for fullt likeverd mellom språkene, og endatil for å oppheve russiskens status som offisielt språk! Hr. Ans impotente sinne får ham til å miste hodet. Dette er farlig, kjære hr. An!
En nasjons rett til å benytte sitt eget språk er eksplisitt og klart uttrykt i paragraf åtte i det marxistiske programmet.
Dersom hr. An har rett når han hevder at skoler med undervisning på folkespråket innebærer å segregere skolene etter nasjonalitet, hvorfor ville bundistene i 1906 og likvidatorene i 1912 "supplere" (eller, rettere, forvrenge) programmet fra 1903 - som var blitt vedtatt på samme kongress som hadde avvist "kulturell og nasjonal autonomi" - og som fullt ut aksepterer en nasjons rett til å bruke sitt eget språk?
Bortforklaringene dine vil ikke lykkes, hr. An, og du kommer ikke til å klare å skjule det faktum at likvidatorene har brutt med programmet, og at de har "tilpasset sosialismen til nasjonalismen", som kamerat Plekhanov uttrykte det, gjennom skrik, skrål og beskyldninger.
Vi ønsker ikke å ødelegge programmet. Vi vil ikke at sosialismen skal tilpasses nasjonalismen. Vi står for et fullstendig demokrati, for språkenes fullstendige frihet og likeverd, men støtter overhodet ikke forslaget om å "overføre ansvaret for skolesystemet til nasjonene" eller "segregere skoler etter nasjonalitet".
"Det dreier seg om spørsmålet om å segregere skolene etter nasjoner," skriver hr. An: "Ettersom disse nasjonene finnes i ethvert lokalsamfunn og hemmer hverandres utvikling, må de segregeres også når det gjelder det offentlige skolesystemet."
De ordene vi har uthevet avslører hvordan likvidatorismen trekker hr. An bort fra sosialismen og mot nasjonalismen. Segregering av nasjonene innenfor en enkelt stats grenser er skadelig, og vi marxister søker å bringe nasjonene sammen og sammenslutte dem. Målet vårt er ikke å "segregere" nasjoner, men å sikre dem, gjennom fullt demokrati, en likestilling og en sameksistens like (relativt) fredelig som i Sveits. (Hr. An slår fast at "ikke en gang i Sveits' kantoner er det noen sammenblanding av nasjonene". Rødmer han når vi nevner fire kantoner: Berne, Fribourg, Graubünden og Valais?).
Sist oppdatert 24.06.2007