Marxists Internet Archive > Norsk > Lenin
Vperjód nr. 4, 31. januar 1905. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Lenin: Udvalgte værker, bind 4, s. 17-20, København 1977.
Geneve, onsdag d. 25. januar
Det foregår storslåtte historiske begivenheter i Russland. Proletariatet har reist seg mot tsarismen. Proletariatet er blitt drevet til oppstand av regjeringen. Nå er det neppe lenger mulig å tvile på at regjeringen med viten og vilje lot streikebevegelsen utvikle seg forholdsvis uhindret og lot en bred demonstrasjon begynne fordi den ønsket å legge tingene til rette for å sette inn militærmakt. Og det fikk regjeringen ordnet! Tusener av drepte og sårede - det er resultatene av den blodige søndag den 9. januar i Petersburg. Troppene beseiret forvarsløse arbeidere, kvinner og barn. Troppene overmannet fienden ved å skyte på arbeidere som lå på bakken. "Vi har gitt dem en skikkelig lærepenge!", - sier tsarens håndlangere og deres europeiske lakeier i det konservative borgerskap nå med umåtelig kynisme.
Ja, lærepengen var storslått! Det russiske proletariat vil ikke glemme denne lærepengen. Arbeiderklassens mest uerfarne, mest tilbakestående lag, som naivt trodde på tsaren og oppriktig ønsket å fredelig overbringe "tsaren selv" det pinte folks bønner, de fikk alle en lærepenge av den militære makt under ledelse av tsaren eller av tsarens onkel, storfyrst Vladimir.
Arbeiderklassen fikk en storslått innføring i borgerkrig; proletariatets revolusjonære oppdragelse tok på én dag et så stort skritt fremover som den ikke kunne ha tatt i løpet av måneder og år i sitt grå, kuede hverdagsliv. Det heroiske Petersburgproletariats parole: "Døden eller friheden!" ruller nå som et ekko ut over hele Russland. Begivenhetene utvikler seg med forbausende hastighet. En generalstreik er under utvikling i Petersburg. Hele det industrielle, sosiale og politiske liv er lammet. Mandag den 10. januar vokser arbeidernes sammenstøt med troppene med stigende forbitrelse. Uansett løgnaktige regjeringsmeddelelser flyter blodet i flere og flere av hovedstadens bydeler. Arbeiderne i Kolpino reiser seg. Proletariatet bevæpner seg og bevæpner folket. Det sies at arbeiderne har tatt kontroll over våpenarsenalet i Sestroretsk. Arbeiderne skaffer seg revolvere, smir seg våpen av sine verktøy og lager bomber til den desperate kampen for friheten. Generalstreiken griper om seg i provinsen. I Moskva har allerede 10.000 lagt ned arbeidet. Det er besluttet å gjennomføre generalstreik i morgen (torsdag den 13. januar) i Moskva. Det er brutt ut uroligheter i Riga. Arbeiderne i Lodz demonstrerer, oppstand er under forberedelse i Warszawa, proletariatet demonstrerer i Helsinki. I Baku, Odessa, Kiev, Kharkov, Kaunas og Vilnius gjærer det mer og mer blant arbeiderne, og streiker brer om seg. I Sevastopol brenner marinedepartementets arsenal og depoter, og troppene nekter å skyte på de opprørske matrosene. Det er streiker i Tallinn og Saratov. I Radom foregår væpnede sammenstøt mellom troppene og arbeidere og reservister.
Revolusjonen vokser i bredden. Regjeringen begynner å vakle. I stedet for blodig undertrykkelse forsøker den å klare seg med økonomiske innrømmelser og almisser eller løfte om en ni timers arbeidsdag. Men lærepengen fra den blodige dagen må ikke være forgjeves. De revolterende Petersburgarbeidernes krav om øyeblikkelig sammenkalling av en konstituerende forsamling på grunnlag av allmenn, direkte, lik og hemmelig valgrett må bli alle streikende arbeideres krav. Øyeblikkelig styrting av regjeringen - det er parolen som selv de Petersburgarbeiderne som hadde satt sin lit til tsaren, besvarte blodbadet den 9. januar med, besvarte det med de ord som deres anfører, presten Georgi Gapon, etter denne blodige dagen uttalte: "Vi har ingen tsar lenger. En elv av blod skiller tsaren fra folket. Lenge leve kampen for friheten!"
Lenge leve det revolusjonære proletariatet! - sier vi. Generalstreiken reiser og mobiliserer bredere og bredere masser av arbeiderklassen og byenes fattigfolk. Bevæpningen av folket blir en av denne revolusjonære fases nærmeste oppgaver.
Kun et folk under våpen kan være et virkelig bolverk for folkets frihet. Og jo raskere det lykkes for proletariatet å væpne seg, jo lenger det holder seg på sin militære posisjon som streikende og revolusjonært proletariat, desto hurtigere bringes troppene til å vakle, og desto tidligere fremstår der blant soldatene folk som omsider forstår hva de gjør, og som stiller seg på folkets side mod umenneskene, mot tyrannen, mot dem som myrder ubevæpnede arbeidere og deres kvinner og barn. Uansett hvordan den nåværende oppstand i selve Petersburg ender, så vil den i alle tilfeller uunngåelig og uavvendelig bli det første skritt på veien mot en enda bedre forberedt oppstand. Det kan være at det lykkes for regjeringen å utsette oppgjørets time, men en utsettelse vil bare gjøre det revolusjonære stormløps neste skritt enda mer storslått. En utsettelse vil kun bli brukt av sosialdemokratiet til å sammensveise de organiserte kjemperes rekker og til å spre nyheten om Petersburgarbeidernes initiativ. Proletariatet vil slutte opp om kampen, forlate fabrikker og virksomheter og forberede sin bevæpning. Parolen om kamp for friheten vil bli ført enda lenger ut blant byenes fattigfolk og blant bøndenes millioner. Revolusjonskomiteer vil bli grunnlagt på hver fabrikk, i hver bydel og i enhver større landsby. Når folket har reist seg, vil det rydde rubb og rake av det tsaristiske autokratiets regjeringsinstitusjoner av veien og proklamere øyeblikkelig sammenkalling av en konstituerende forsamling.
Øyeblikkelig bevæpning av arbeiderne og av alle borgere i det hele tatt, forberedelse og organisering av de revolusjonære krefter for å tilintetgjøre regjeringens myndigheter og institusjoner - det er det praktiske grunnlaget på hvilket revolusjonære av alle avskygninger kan og må forene seg til et felles fremstøt. Proletariatet må alltid følge sin selvstendige kurs, aldri svekke sine forbindelser med det sosialdemokratiske parti, alltid huske på sitt store sluttmål: Hele menneskehetens frigjøring fra enhver utbytting. Men denne selvstendigheten, som det sosialdemokratiske proletariske parti må vokte over, vil aldri få oss til å glemme hvor viktig et felles revolusjonært stormløp er i den nåværende fase av revolusjonen. Vi sosialdemokrater kan og må handle uavhengig av det borgerlige demokratis revolusjonære, vi må bevare proletariatets klassemessige selvstendighet, men vi skal gå hånd i hånd når oppstanden finner sted, når vi retter direkte støt mot tsarismen, når vi slår troppene tilbake og når vi angriper de maktposisjoner som denne forbannede fiende av hele det russiske folket holder.
Proletariatet over alt i verden følger nå med feberaktig utålmodighet proletariatet i hele Russland. Styrtingen av den russiske tsarismen, så heltemodig innledet av vår arbeiderklasse, vil bli et vendepunkt i alle lands historie, den vil gjøre oppgaven lettere for alle arbeidere i alle nasjoner, i alle stater, over alt på kloden. Og gid enhver sosialdemokrat, gid enhver bevisst arbeider vil ta inn over seg hvilke storslåtte oppgaver i hele folkets kamp som nå hviler på hans skuldre. Gid han ikke vil glemme at han også representerer hele bondebefolkningens, hele den arbeidende og utbyttede masses, hele folkets ønsker og interesser mot hele folkets fiende. Alle har nå et klart eksempel å følge: Petersburgs proletariske helter.
Leve revolusjonen!
Leve oppstanden, leve proletariatet!
Sist oppdatert 26.07.2007